hmm?

[Gjest ja]

jeg er 23 år gravid og ung ufør. har fast langvarig forhold til en mann som er helt oppegående i full jobb. vi bor sammen i en leie leilighet,vi skal kjøpe. grunnen til at jeg er ufør er har i mangen år slitt med angst depr til tider . ingen av mine venner tenker noe negativt om meg pga jeg er ufør pga dette. men jeg føler folk utenfor ser ned på folk som er det. at de tenker jaja hun gidder vel ikke jobbe osv osv. og det gjør meg veldig deprimert når de kommer med komentarer osv . slik som for noen dager siden snakket jeg med min svigerinne og sa jeg fikk penger igjenn på skatten så sier hun hehe det er bra for en som ikke jobber. hvorfor skal folk være så frekk med folk som har det slik? har jo ikke akkurat valgt at slik vil jeg ha det. og jeg jobber jo med og bli kvitt dett probl. jeg har faktisk valgt å ikke si te folk at jeg er ufør,sier jeg jobber litt så jeg slipp de blikkene og baksnakkingen. prøver å tenke at jeg ikke ska bry meg om hva andre mener og gjøre det som er rett for MEG slik at jeg får et godt liv , men er ikke så lett når jeg hele tiden får de komentarene. spesielt fra min svigerinne. hva tenker dere om folk som meg? tenker dere det samme? jeg syns ikke det skal være noe og skamme seg over og ha det slik. men samfunnet er jo laget slik virker det som.

jeg er jo ellers oppegående og i stand og som mensker flest.

dette innlegge er sikkert bare helt teit. men måtte bare dele det for ble så såret/sint av siste komentar jeg fikk.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg litt igjen i din historie. Jeg er ikke ufør, men har vært sykemeldt det siste halve året pga en psykisk knekk. Jeg er oppegående og ser jo frisk ut, men jeg har skjønt at den jobben jeg hadde er for krevende for meg. Jeg må få prøve et annet yrke med mindre ansvar og litt mer fleksible arbeidsoppgaver, og er i samtaler med NAV for å få til dette. Men prosessen er lang, så jeg venter fortsatt på at noe skal skje. Jeg håper bare jeg klarer å finne en jobb som passer mitt mestringsnivå.

Men guuuud, så mange ganger jeg har ønsket meg en gips på beinet eller en bandasje rundt hodet. Sånn at folk kunne se at jeg ikke var frisk. Usynlige sykdommer som ikke manifesterer seg i haltende gange eller at man må ligge til sengs er ofte vanskelige å få aksept for. Man må nesten bare forvente at man får sin egne integritet og moral vurdert, når folk skal sette seg til doms over hvorvidt man er syk nok.

Det er trist, men sånn er det. Psykiske lidelser er fortsatt et tabubelagt område. For noen år siden ble det snakket så mye om at "nå er psykiske lidelser blitt stuerene" fordi Kjell Magne Bondevik (statsminister den gangen) fikk en depressiv reaksjon og ble sykemeldt på det grunnlaget. Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge han var sykemeldt, men minnes vagt noe om tre uker? Jeg - og mange andre som sliter med depresjoner - føler ikke at hans korte sykemeldingsperiode har gjort det lettere å være sykemeldt pga f.eks. depresjon. Egentlig har det gjort litt skade... Fordi mange fikk en forventning om at man skulle kunne bli frisk etter noen uker borte fra jobb. Men er man hardt rammet så er tre uker en dråpe i havet.

Ja, det er nok dessverre mange som vil se ned på oss som er varig eller midlertidig ute av arbeidslivet pga en psykisk lidelse. Og vi vil måtte regne med negative reaksjoner iblant når vi er lykkelige og ser ut som vi ikke har en bekymring i livet (man trenger ikke sitte hjemme i en krok 24 timer i døgnet selv om man har angst eller depresjon, iblant er livet godt å leve også for oss).

Men det er heldigvis også mange som vil forstå oss. Det er mange som selv har slitt eller sliter psykisk men som ikke tør stå fram med det, og som kanskje til og med misunner oss som tør å stå fram med vår sykdom.

Vi får prøve å sette pris på sistnevnte gruppe.

[Gjest Raptuza]

Ja det er rart at trygda folk blir så nedvurderte når det er 600 000 av oss her i landet!!

[Gjest Bond]

Ja det er rart at trygda folk blir så nedvurderte når det er 600 000 av oss her i landet!!

Mulig jeg kommer til å få pepper her, men jeg kan tenke meg at det er akkurat DERFOR trygda folk blir så nedvurdert.

[Gjest Gjest]

Jeg er på attføring, og tolker ikke kommentaren fra svigerinnen din som negativ. Hun har jo rett, var det ikke bra at du fikk igjen?

Om noen tenker at du/jeg er late, så føkk dem. De er ikke oss.

Kanskje du skammer deg over at du er syk og dermed blir ekstra hårsår?

Slik var jeg i begynnelsen, men nå plager det meg ikke lenger.

[waco]

mennesker elsker jo å trakassere folk som står lavere på rangstigen enn dem selv, det får dem til å føle seg mer verdifulle vil jeg anta.

Det er helt klart en sammenheng mellom omgivelsene og det faktum at sekshundre tusen mennesker får trygd i norge, mange av de er alderspensjonister, men tydelig er tallet alt for høy. Ingen ønsker å være uselvstendig, men alle samfunn må ha en pariakaste som ikke har råd til det samme forbruket som resten av samfunnet, hva skal man med middelklassen dersom det ikke finnes noen underklasse?

Politikere forteller hele tiden at mennesker på sosialen og som mottar trygd burde få ha arbeidsplikt, men om mennesker klarte å arbeide så hadde dem vel ikke bedt om sosialstøtte eller trygd!

Mennesker som tjener egen inntekt på bekostning av et annet menneske er like mye med skape inntektsforskjeller som hvilket som helst annet menneske. Dere som hater mennesker om mottar trygd, hvorfor bytter dere ikke heller deres egen jobb med det menneske da?

waco

(post scriptum, jeg mottar ikke trygd, men jeg er sosialist når det passer seg best sånn)

[Gjest Gjest]

Mulig jeg kommer til å få pepper her, men jeg kan tenke meg at det er akkurat DERFOR trygda folk blir så nedvurdert.

Dersom du tror det er enkelt å bli uføretrygdet i Norge tar du skammelig feil!

[Gjest Bond]

Dersom du tror det er enkelt å bli uføretrygdet i Norge tar du skammelig feil!

Enkelt eller ikke, faktumet er at 600 000 er veldig mange. Om det er vanskelig for noen, sikkert - men det må ha vært alt for lett for alt for mange. Og jeg mener ikke at det er bare de som er trygdet som har skylden - men det må finnes bedre måter å få mennesker ut til jobb igjen.

Men jeg tror faktisk at generelt sett er det likevel litt for enkelt å ikke jobbe. Tallet i seg selv sier det. Jeg sier ikke at det er sant for alle og enhver, og absolutt ikke om ts her, så man skulle ikke ta det personlig, men jeg nekter å tro at det er 600 000 i Norge som er så syke at de ikke kunne gjore noen type jobb.

(dvs det er min oppfatning basert på det jeg kjenner til nå - jeg nekter ikke å tro det hvis man kan bevise det på en eller annen måte)

Ellers må det være noe veldig feil med Norge at det er så mange syke mennesker her. Om det er da noe i luften eller dårlig klima eller... ?

Endret 29. juni 2008 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Mange som går på trygd ønsker å jobbe, men de er reduserte på et eller annet vis, og da er det vanskelig å få innpass i et arbeidsmarked som krever at du yter 110%.

Jeg er ikke trygdet, men er redd for framtida mi. Jeg sliter med en del psykiske ting. Jeg er ei normal, oppegående, til tider ressurssterk, intelligent og godt utdannet dame på litt over 30. Jeg har prøvd flere forskjellige yrker, men har gang på gang opplevd at jeg ikke er sterk nok for de stadig økende kravene som stilles i arbeidslivet. Det gjør meg trist, og jeg skal innrømme at jeg skammer meg. Jeg prøver nå å få hjelp til å ta sats i enda et nytt yrke, men med de erfaringene jeg har så har jeg blitt skeptisk til min egen evne til å klare å ta vare på en jobb. Til slutt står man igjen med vernet bedrift som alternativ, og det synes jeg rett og slett IKKE er noe alternativ for en som meg. Det finnes fleksible jobber for folk med redusert yteevne. Men disse jobbene finnes ikke hundretusenvis. Jeg vet ikke om jeg kan være en av de heldige som får en sånn jobb.

I denne prosessen med å prøve og feile føler jeg allerede at enkelte skuler på meg og lurer på om jeg virkelig er så syk at jeg ikke kan jobbe. Men problemene mine sees ikke på meg. Jeg er noe i nærheten av verdensmester i å sette på meg ei blid og selvsikker maske. Ingen vet at jeg låser meg inn på toalettet på jobben for å grine så det skjærer i sjela. Ingen vet at jeg knapt klarer å sove om natta fordi jeg tenker og grubler så fælt på jobbrelaterte ting og min egen mislykkethet. Ingen vet at når jeg ringer inn til jobben og sier jeg må ta egenmelding pga influensa så er sannheten at jeg ligger under dyna og er handlingslammet.

Jeg tror at en del av årsaken til at det er så mange på trygd nå er at det er så tøft press i yrkeslivet at de mest samvittighetsfulle og pliktoppfyllende av oss sliter oss ut på å prøve å være suksessfulle og nå opp til kravene som stilles. Noen klarer å gjøre jobben sin, for så å gå hjem og leve sitt private liv. Noen av oss har aldri fri fra jobb, fordi vi tar den med oss uansett hvor vi er, natt og dag, hverdag og ferie, våken og i drømmetilstand. Mennesker er skapt forskjellige, og en del av oss takler ikke dette presset.

Selvsagt er det også en del som utnytter systemet fordi de ikke gidder å jobbe. Det vil alltid være noen som utnytter og svindler. Noen svindler på skatten, noen stjeler penger fra arbeidsgiveren sin, og noen lurer til seg trygd. Men som i alle andre tilfeller er det feil å dømme alle pga noe enkelte gjør. Vi blir del av en negativ spiral dersom vi skal generalisere på den måten.

[Gjest Raptuza]

Dei fleste på trygd mottar krav om aktivisering/tiltak. Så sjølv om vi er trygda er det svært mange som "jobbar" for trygda likavel. På trygdeluseløn.

[Brunhilde]

Dei fleste på trygd mottar krav om aktivisering/tiltak. Så sjølv om vi er trygda er det svært mange som "jobbar" for trygda likavel. På trygdeluseløn.

Mener du at det er negativt? Målet må jo være å komme i inntekstgivende arbeid som gir bedre utbytte enn det du kaller "trygdeluseløn". Hva forventer du egentlig?

[Gjest Gjest]

Ellers må det være noe veldig feil med Norge at det er så mange syke mennesker her. Om det er da noe i luften eller dårlig klima eller... ?

Klimaet kan det faktisk være ja, lit sol og lite varme kan spille inn på diverse sykdommer.