Følelser

[Gjest Gjest]

Jeg har drevet og fundert litt. Når noen gifter seg etter mange års samliv, og de sitter i bryllupet som om de skulle blitt forelsket for bare et par månender siden. Tror dere da at det er pga

1) At de faktisk er så forelsket etter mange år

2) At de egentlig har et "vanlig" kjærlighetsforhold, men følelsene blusser opp en slik dag

3) At de føler at de må vise at de er verdens lykkeligste fordi det er forventet av alle som er til stede.

Jeg og samboeren min var i et bryllup for et par uker siden og brudeparet kunne ikke ta øynene fra hver andre etter fem års samliv (er jo bra det). Men både jeg og samboeren min følte og tenkte at vi hadde det ikke på samme måte, og vi har vært sammen like lenge. Misforstå meg rett, vi har det godt sammen, men er absolutt ikke så lidenskapelig som dette paret var. Den største forsekjellen mellom oss som par er at de som ble gift så har den ene parten over 100 reisedøgn pga jobben, mens vi bor sammen hele året så lidenskapen blir kanskje derfor større for det andre paret.

Veit ikke hvorfor jeg skriver dette, men var vel fordi at jeg følte at de var så veldig lykkelige. Vi er lykkelige vi også, men ikke på samme måte.

[Fun Light]

Jeg gifter meg om et par måneder, og har vært sammen med min kjære i snart fire år.

Det første som slår meg når jeg leser det du skriver, er at det å planegge og forberede bryllup gjør at man samles veldig om noe som symboliserer kjærligheten man har til hverandre, og det i seg selv vender fokuset mot det man har sammen som er så dyrebart. Glemt er alle sure sokker og åpne dolokk og diskusjoner om ting og tang..

Kjennes godt å virkelig kjenne på alt det gode ved partneren sin også, så jeg tipper at det er mye derfor!

Men jeg skjønner godt at du tenker slik du gjør

[Saeria]

Jeg vil si meg enig med Lince. Dette er en dag hvor man kan kjenne på alt det gode med å være sammen og hvem blir ikke litt "nyforelska" igjen da. :rødme:

[Gullfia]

Jeg for min del tror at man kan bli "forelsket" i samme person flere ganger. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg og samboen har vært sammen i snart 5 år nå, og man kan ikke være suuuperforelska hele den tiden.

Så et program på tv som tok for seg den kjemiske reaksjonen i hjernen som foregår når man er forelsket og der sa de at etter så og så lang tid går en forelskelse over uansett hva man gjør...og da vil alle ut og søke etter en ny rus. Ble litt deppa av det jeg.... Men i løpet av de siste årene har jeg funnet ut at forelskelsen blusser opp igjen til stadighet, og i perioder hvor forelskelsen ikke er så intens er det godt å bare være bestevenner (med litt ekstra attåt ).

[Lovinda82]

Jeg har vært sammen med min kjære i snart 10 år og vi har fremdeles perioder hvor vi blir "nyforelsket" igjen. Klart at det er en hverdag også oppå det hele, men i perioder blomstrer kjærligheten. Og når jeg tenker på at jeg skal gifte meg med denne mannen om tre mnd, kan jeg bli ganske emosjonell og litt nyforelsket. :rødme:

[Saeria]

Ja, er sant det. De små eller litt større øyeblikkene hvor følelsene blusser opp igjen er herlige. :rødme:

Javisst begynner hjernen å skru av produksjonen av "forelskelseshormoner" etter rundt tre måneder, men da starter også oxytocinproduksjonen som er et hormon som gjør at man knyttes sammen (såfremt ikke ting skurrer i forholdet og ting begynner å gå surt, for da vurderer en gjerne å si takk for seg. )

Par som har væt sammen lenge knyttes sammen av oxytocinet. Man ser forbi forelskelsens galskap, for forelskelse gjør en litt mentalt forstyrret, og finner et felles bånd.

Så går da tiden...og samlivet fortsetter...er vi heldige blir det et evigvarende forhold, gjerne med tilhørende forlovelse og ekteskap.

[Gjest Tromsø Pia]

Jeg har vært sammen med min kjære i snart 10 år og vi har fremdeles perioder hvor vi blir "nyforelsket" igjen. Klart at det er en hverdag også oppå det hele, men i perioder blomstrer kjærligheten. Og når jeg tenker på at jeg skal gifte meg med denne mannen om tre mnd, kan jeg bli ganske emosjonell og litt nyforelsket. :rødme:

[Gjest Tromsø Pia]

Hei. Jeg har vært lamme min forlovede i litt over 7 år, og vi har også perioder hvor vi oppfører oss som nyforelskede! I disse tar jeg meg selv f.eks i å tegne hjerter med navnet hans inni, tenkte på han hele tiden, glede meg til å se han igjen, og andre slike ting man gjør når man er nyforelsket! I slike perioder blir jeg "mobbet" av kolegaene mine, og di skjønner ikke hvordan det er mulig å fremdeles være så forelsket!

Han har også en jobbhvor han reiser mye, og dette gir oss muligheten til å savne hverandre, og ta ekstra godt vare på tiden vi har ilag.

Vi skal gifte oss 2. aug, og jeg gleder meg kjempemasse!!! Gleder meg til å feire kjærligheten vår til hverandre, og vise dette for hele familien og alle vennene våre!!

[Gjest Har vært gift]

1) At de faktisk er så forelsket etter mange år

2) At de egentlig har et "vanlig" kjærlighetsforhold, men følelsene blusser opp en slik dag

3) At de føler at de må vise at de er verdens lykkeligste fordi det er forventet av alle som er til stede.

En av dem eller flere.

Bryllupsdagen er en stor dag for mange. Man bruker noen kroner på hår, klær og sminke og man lover evig troskap overfor vigsler og slekt og venner.

Det er klart at man da kommer i en helt spesiell stemning. Hvis man er dypt og inderlig glad i den man gifter seg med men følelsene har "kjølnet" fra det intense, så kan det godt være at man får et "blaff" på "den store dagen" av mer intense følelser. Det er noe med hele settingen som er helt spesielt.

Selv synes jeg at det å se en venninne eller venn som brud og brudgom også vekker spesielle følelser i meg fordi de som regel er så flott pyntet at man får frem noe helt ekstra - man presenterer seg fra den aller beste siden som finnes. Det er klart at ens kjære kan bli ekstra betatt når vi som ikke er involvert på samme måten blir "myk i hjerteroten".

[Gjest Gjest]

Jeg og min kjære var å kjøpte oss forlovelsesringer i går og vi har vært sammen i 10 år. På vei hjem var vi så glade at vi klarte ikke la være å kysse hverandre i bilen på tur hjem. Resten av kvelden var også preget av en sitrende god romantisk følelse. Og uten å bruke ordet forelskelse, så vil jeg si at det i alle fall noe i nærheten av det. Så da tenker jeg at hvis vi blir så romantiske og sitrende når vi kjøper oss ringer, så må jo selve bryllupsdagen ta helt av. Han jobber mye og jeg er hjemme med barn + jobber deltid + har en i magen, og det er vel mye av grunnen til vår lidenskap at vi ser hverandre lite i hverdagen. Når han presterer å sitte å se på bilder av meg samme kveld og utbryter "du er så pen, ikke rart jeg vil gifte meg med deg", ja, da kan jeg ikke annet enn smile fra øre til øre og føle meg litt nyforelsket igjen.

Men jeg ser rundt meg og ser mange forskjellige par som gifter seg. Noen virker som de gjør det mer av plikt, og andre gjør det fordi de forelsket. Jeg personlig er glad jeg kjenner mannen jeg skal gifte meg såpass godt og vet at mitt ja i kirken er oppfylt av en ekte oppriktighet.