Terskel for å be om hjelp...

[Gabriel]

Det virker på meg som om folk har veldig forskjellig terskel

for å be om hjelp hvis de har problemer i forholdet. Enkelte

kan snakke med alle om alt mens noen sliter og vil ikke snakke

med noen. Noen kan gå gjennom en skillsmisse med

felles barn uten å be om hjelp. Noen kan snakke om alt mens

noen synes at noe er for privat/intimt til å snakke med noen om.

Så da lurer jeg på: Hva er din terskel?

Siden flere alternativer er mulig (men ikke støttet av KG) og vi er

i forskjellige livssituasjoner legger jeg til noen tilleggsføringer:

-Merk av for det første alternativet som stemmer for deg

-Ta utgangspunkt i det forholdet du er i/var i hvor du fikk flest

barn alternativt som varte lengst.

Gabriel

[Bridget]

Syns det mangler et viktig alternativ eller to her: Prøve først å ordne opp selv og om ikke det går, søke hjelp hos venner eller profesjonelle.

Personlig syns jeg enkelte alt for fort henvender seg til andre. Enkelte bekjente av meg diskuterer først temmelig private problemer med venner og bekjente før de tar det opp på hjemmebane. Det mener jeg er fryktelig galt og lite lojalt mot partneren...

[Gjest Vega]

Først må man jo forsøke selv. Og gjerne ta tida til hjelp. Ingenting løses i en håndvending, eller uten tilbakesteg.

Det er ikke alt man kan si heller, - ikke til venner og ikke til proffesjonelle - for som regel har man jo en rekke feil selv - som man forøvrig ikke alltid er helt klar over, bare at man vet at de er der et sted som små skampletter, eller noe slikt. Da blir det fort litt skjevt å legge ut om partnerens feil i det vide og brede. Og man vet det selv, derfor føler man seg ikke så veldig smart. (tenker ikke her på et lite sukk - forøvrig er jo KG bra på dette området...)

Har forresten lest at når man begynner å legge ut om partnerens feil til venner, så ender det ofte i skilsmisse - fordi man til sist ender opp i den situasjonen at man må forsvare seg selv om man velger å bli hos "den tullingen"...

[Gjest Anonymous]

Det virker på meg som om folk har veldig forskjellig terskel

for å be om hjelp hvis de har problemer i forholdet. Enkelte

kan snakke med alle om alt mens noen sliter og vil ikke snakke

med noen. Noen kan gå gjennom en skillsmisse med

felles barn uten å be om hjelp. Noen kan snakke om alt mens

noen synes at noe er for privat/intimt til å snakke med noen om.

Så da lurer jeg på: Hva er din terskel?

Siden flere alternativer er mulig (men ikke støttet av KG) og vi er

i forskjellige livssituasjoner legger jeg til noen tilleggsføringer:

-Merk av for det første alternativet som stemmer for deg

-Ta utgangspunkt i det forholdet du er i/var i hvor du fikk flest

barn alternativt som varte lengst.

Gabriel

Dette er utrolig saksavhengig for min del.

Jeg er forøvrig forfatteren av innlegget her på samliv om min samboer som plutselig skulle sone, og jeg ble tatt helt på senga.

Helt inntil dette rammet meg, har jeg vært overbevist at jeg har 2-3 nære venninner og nær familie jeg kan snakke med "om alt".

Nå er jeg i en situasjon hvor jeg desperat trenger noen å snakke med og på grunn av sakens natur og alvorlighet må dette nødvendigvis være noen utenfra. Derfor har jeg henvendt meg for å få profesjonell hjelp (for første gang i mitt liv, vel og merke).

Å få profesjonell hjelp vil jo ikke erstatte den prosessen han og jeg er nødt til å gå gjennom i tiden fremover for å få forholdet på fote igjen, men vil komme som et supplement.