psykisk syk mor

[Gjest Gjest]

Min mor er psykisk syk. Det begynner å bli slitsomt nå. jeg blir skikkelig sint i perioder å frustrert over at det ikke vil gi seg.

jeg savner henne, å vil at alt skal være som før. Hun har fått diagnosen angst og depresjon. Vært slik i 1 og et halvt år nå, gått frem og tilbake på

forskjellige piller...hun var deprimert i tider før også, men det ga seg igjen.

Ser fortsatt ikke ut til at de har funnet riktig medisin til henne. Hun er på behandlingssenter om dagene, og blir hentet av pappa etter jobb

og overnatter hjemme for så å bli brakt tilbake igjen på morgenen. Hun har gode dager, men også dårlige..de varierer veldig. Spesielt hvis hun har en veldig bra dag,kan man nesten garantere at den neste ikke blir det. Hun er dårlig til å skjule at hun ikke føler seg frisk, står å griner foran meg og pappa og forteller om hvor vondt hun har det, at hun er redd og ikke forstår hvordan hun skal kunne leve med det. JEG HOLDER PÅ Å BLI GAL!! jeg blir så ufattelig sint. jeg vet hun er syk, men jeg har problemer med å takle det. At hun er så svak som hun er, å viser seg slik foran sitt eget barn. Jeg blir nesten kvalm, føler at hun ikke kjemper nok..at alt hun bryr seg om seg selv. Jeg blir også redd i perioder.

For en stund siden fikk hun et såkalt "panikkanfall" hvor hun fikk intense kvalme-og hode-smerter. Vi har erfart fra tidligere at hun har besvimt, men dette var ekstremt. Det ville ikke gå over. Hun lå i senga, jeg og pappa satt rundt henne og prøvde vårt ypperste å hjelpe henne. Etter stunder med gråting og fortvilelse over hvor vondt hun hadde det, overbeviste jeg pappa at vi var nødt til å ringe legevakta. han forklarte situasjonen, men de mente at hun hadde en psykisk reaksjon. Vi ringte mammas psykolog å hun kom etter en times tid. ikke engang hun fikk roet henne ned, smertene var fortsatt svært intense. Vi fikk henne til slutt til sykehuset hvor hun ble undersøkt. De fant ikke ut noe som var galt, men henviste henne til et godt anbefalt behandlingssenter for psykisk psyke. Like etter hun kom dit ble hun kvitt smertene. Det er så utrolig rart hvor ekstremt psyken kan spille inn! helt i begynnelsen før hun fikk diagnosen var hun helt ugjennkjennelig. hun så i et blad å var overbevist om at det var hun som var med i en av reportasjene, og at det i tillegg var noen som overvåket oss. (!!)

Jeg har utsatt at kjæresten min skal komme på middag å møte foreldrene nå en stund, men nå er det på tide.

Jeg har ikke fortalt han noe om mammas situasjon, annet enn at hun er utbrent av jobben og er sykmeldt. Jeg er kjempenervøs på hvordan dagsformen hennes kommer til å være, for på søndagen er han invitert :S

Noen andre som er eller har vært i lignende situasjon og har råd å komme med? alt fra gode behandlingssentre til råd om hvordan man bør oppføre seg.

Jeg er veldig fortvilet og lei.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er vanskelig å gi råd, men vil si jeg vet litt hvordan du har det. har selv psyksik syke foreldre(begge 2!) Det som er vanskelig for meg er at det virker som om andre kun ser de psyksik syke foreldrene mine, og ikke meg som pårørende. Tror nok jeg har det vel så tøft som de til tider. Du må finne en måte å ta vare på deg selv på og lade batteriene så du ikke brenner deg helt ut

[Gjest LL]

Jeg skal ikke si jeg vet akkurat hvordan du har det, men jeg kjenner igjen mye. Min mor er alvorlig psykisk syk, med psykotiske perioder. Jeg er i praksis hennes eneste pårørende, og det er veldig slitsomt. Jeg har levd med dette og "den rare moren" siden jeg var barn, og det har ikke bare vært lett. Jeg lærte meg på en måte å leve med det, men det går veldig opp og ned. Det er ikke lett å skulle se sine foreldre så sårbare og ute av stand til å ta ordentlig vare på seg selv.

Jeg vil råde deg til å fortelle det til kjæresten din. Min samboer har vært en utrolig støtte for meg. Kan du også snakke med faren din? Kan dere holde litt sammen og være en støtte for hverandre?

[Gjest Gjest]

Kjære TS

Du skriver ikke hvor gammel du er, selv levde jeg under slike forhold som du beskriver fra jeg var 12 år. Min mamma ble aldri behandlet, dette er noen år siden og dette var noe som ikke skulle snakkes om.

Jeg vil anbefale deg å prate om dette. Prat med kjæresten, med venner og med fagfolk. Det finnes tilbud for barn med foreldre som har pyskisk sykdom. For meg var terskelen for å snakke om dette utrolig høy, men etter at jeg begynte å fortelle har jeg utelukkende møtt støtte og forståelse.

Husk at mammaen din er syk og at hun ikke kan hjelpe for at hun er som hun er. Husk at du fremdeles skal leve ditt liv, du skal ikke ta ansvar for moren din.

Det var noen vonde år da det stod på og det er fremdeles vondt nå selv om jeg jo forlengst er etablert med egen familie. Man mister på mange måter den personen man er glad i, så man gjennomgår en sorg selv om personen ikke er fysisk borte.

[suri]

Min mamma er også psykisk syk. Hun har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg føler at jeg ble røvet ifra barndommen og ungdomstiden min på grunn av henne. Hun lider av depresjon og sosial angst. Hun har også andre problemer som spilleavhenighet, pillemisbruker og tar narkotika.

Mamma får hjelp av psykolog og psykiater. Har opplevd så masse gjennom årene at det kan ikke beskrives og jeg hatet henne. Jeg hadde søsteren min og vi støttet hverandre masse.

Det er først nå (jeg er 22 år) at ting har begynt å bli bra. Vi har vært til psykolog sammen og snakket om problemene våre og hva jeg vil skal skje og hva jeg har gjennomgått gjennom tidene. Jeg følte det hjalp veldig at det var en tredje person inn i bildet, en person som var nøytral. Og det var viktig for meg at mamma fikk vite hva jeg følte og hvordan jeg har opplevd å leve sammen med henne.

Det er nå gått ca 6 mnder uten at noe alvorlig har skjedd og forholdet vårt er ganske bra Det hadde jeg aldri trodd.

Noe som jeg innser nå er at det er smart å snakke med noen om det, ikke gå å holde det inni deg. Få en nøytral tredje person til å hjelpe deg. Ta kontakt det er det de er der for

Vi har ikke helt samme situasjon, men jeg var også fortvilet og lei.

[Gjest Raptuza]

Det fins ein organisasjon som heiter Morild, som er for barn av psykisk sjuke foreldre. Der vil du sikkert få gode råd.

[Gjest Også syk]

Jeg er psykisk syk og har barn. Jeg lider av panikkanfall, angst og depresjon. Når man er psykisk syk, så er det ikke bare bare å prøve å skjule det eller skåne barna for det. Jeg har selv fortalt våre barn at jeg er syk og hva jeg lider av. De skjønner ikke så mye nå, men de har opplevd at jeg har fått panikkanfall. Det er heldigvis sjeldent de får oppleve det så nært, men likevel........

Å hate sin mor bare fordi hun lider av en sykdom, synes jeg er litt sterkt sagt. Hun kan jo ikke hjelpe for at hun er syk. Men samtidig så forstår jeg deg og. Det er ikke lett å ha en forelder som er psykisk syk, men det er ikke lett å være den som er psykisk syk heller. Man tenker hele tiden "hvorfor meg?" f eks og kan hate livet sitt.

Min mor er også psykisk syk og lider av det samme som meg. Vi fikk det omtrent samtidg og. Nå var jo jeg voksen når min mor ble syk, så jeg har ikke fått det samme inntrykket som deg.

Men uansett så må du være der for din mor. Støtte henne og hjelpe henne. Hun trenger det masse. Selv om du blir litt smågal av det...Kanskje du kan snakke litt åpent med henne og? Men en ting er sikkert: din mor kjemper så godt som hun kan...

Jeg kommer til å føle meg råtten hvis våre barn føler at de har gått glipp av barndommen pga min psykiske tilstand, men det er bare så mye jeg kan gjøre. Jeg håper at våre barn ikke ender opp med å hate meg etterhvert som tiden går.

Kanskje dere kan gå til psykolog/terapi sammen?

Og jeg ville fortalt det til kjæresten. Bedre at han får vite det sånn at han vet det på forhånd hvis noe skulle skje.

[Gjest LL]

Men uansett så må du være der for din mor. Støtte henne og hjelpe henne. Hun trenger det masse. Selv om du blir litt smågal av det...Kanskje du kan snakke litt åpent med henne og? Men en ting er sikkert: din mor kjemper så godt som hun kan...

Jeg merker jeg blir litt provosert av innlegget ditt, selv om jeg skjønner at det ikke er lett å være mor og ha psykiske problemer. Jeg antar at du sliter med dårlig samvittighet overfor barna. Men å si at man skal støtte og hjelpe sin mor, er et helt ok råd i en del tilfeller. I adre tilfeller går det ikke. Det er ikke alle som har en mor som er normal mellom slagene, og det er ikke alle som lkarer å ha et hyggelig forhold til moren sin, fordi psykiske lidelser kan gjøre mye med personligheten. Jeg syns man har rett til å si at man ikke klarer å være der for moren sin også, slik man ønsker. En syk mor bør ha andre i livet sitt som kan hjelpe henne, så hun ikke er avhengig av barna. Om man har hatt en barndom med mye problemer på grunn av mors sykdom, forstår jeg godt at noen distanserer seg i voksen alder, og jeg syns man har full rett til det, om det betyr at man selv kan klare seg greit i hverdagen.

Min mor er avhengig av meg, og det er slitsomt. Om jeg klager min nød til noen og sier at jeg må støtte og hjelpe henne (som jeg gjør mye), ville jeg blitt utrolig sint og lei meg.

[Curry]

Jeg merker jeg blir litt provosert av innlegget ditt, selv om jeg skjønner at det ikke er lett å være mor og ha psykiske problemer. Jeg antar at du sliter med dårlig samvittighet overfor barna. Men å si at man skal støtte og hjelpe sin mor, er et helt ok råd i en del tilfeller. I adre tilfeller går det ikke. Det er ikke alle som har en mor som er normal mellom slagene, og det er ikke alle som lkarer å ha et hyggelig forhold til moren sin, fordi psykiske lidelser kan gjøre mye med personligheten. Jeg syns man har rett til å si at man ikke klarer å være der for moren sin også, slik man ønsker. En syk mor bør ha andre i livet sitt som kan hjelpe henne, så hun ikke er avhengig av barna. Om man har hatt en barndom med mye problemer på grunn av mors sykdom, forstår jeg godt at noen distanserer seg i voksen alder, og jeg syns man har full rett til det, om det betyr at man selv kan klare seg greit i hverdagen.

/quote]

Dette her er jeg helt enig i. Selv om mennesker med psykiske lidelser selvfølgelig ikke kan noe for det så kan de være en stor belastning for barn/familie. Det er ikke lett å være barn/ungdom med en forelder som er annerledes enn andres foreldre. Den utryggheten man tross alt får når man som barn/ungdom opplever at en forelder er psykisk syk og kanskje ikke kan ta vare på seg selv eller barna på en ordentlig måte, den tror jeg kan sitte i langt opp i voksen alder. Det gjelder barn av alkoholmisbrukere/rusavhengige også, de vet ikke hvilken tilstand forelderen er i når de kommer inn døra hjemme. De vegrer seg for å ta med noen hjem i redsel for hva som åpenbarer seg og skammer seg over forelderen. Ille, men sant. De går alltid med en liten uro i kroppen, kan ikke slappe helt av. Etterhvert kan dette gå over i bebreidelser over at man ikke har en "normal" tilværelse, og etterhvert

er det beste å ha avstand til denne forelderen. Det er også mye skyldfølelse ute og går hos barn med syke foreldre, at de skulle ha gjort noe mer, vært snillere osv., og det gjør også sitt til at forholdet blir dårligere.

Til TS; jeg tror det beste er å være så åpen som mulig ovenfor kjæresten din. Det kan være veldig vanskelig, men prøv og forklar akkurat hvordan det er og hvordan du føler det. Jeg er ganske sikker på at du blir møtt med forståelse. Selv om det er vanskelig så tror jeg åpenhet er mye bedre i det lange løp enn å prøve å dekke over ting. Jeg tror du blir roligere selv også, når han vet at moren din kan ha en dårlig dag. Lykke til på søndag!

[Gjest Gjest]

Min mor har alltid vært litt merkelig på sin måte, hun har alltid hatt en sta væremåte og mangler evnen til å kunne le av seg selv. Hun har alltid virket litt anspent og rastløs. Hun ble utbrent av jobben hun hadde i helsesektoren..var vel der det begynte. Hun har også problemer med 2 av søstrene til pappa, da de ikke snakker sammen i det hele tatt. Om det er familietreff er det alltid bare jeg og pappa som drar. Synes det er så latterlig at hun ikke kan legge det bak seg, er bare snakk om en liten bagatell. Når jeg tenker over det er mamma rett og slett merkelig, det er vanskelig å forstå seg på henne. Jeg har mang en gang snakket med henne om barndommen hennes og diverse, men har aldri fisket inn noe som kan være avgjørende for den måten hun er på.

Pappa er svært sterk, og takler dette på en forbausende bra måte. Av å til tenker jeg på hva det var med mamma som tiltrakk han. De har to vidt forskjellige personligheter. Jeg har vanskelig for å forstå at han har holdt ut med henne så lenge..husker fra lenge siden at pappa fikk masse kjeft av mamma pga hun påsto at søstrene hans var frekke mot henne ( etter min oppfatning har jeg ikke sett noe tegn på det)

Jeg vurderer å begynne å dra til psykolog. Jeg tenker og analyserer veldig mye og det begynner å bli litt for mye til meg. kan ikke være godt for noe å gå med så mye tanker over lengre tid. Noen som vet noe om ventetid for å komme inn til psykolog?

[Teriyaki]

Min mor har alltid vært litt merkelig på sin måte, hun har alltid hatt en sta væremåte og mangler evnen til å kunne le av seg selv. Hun har alltid virket litt anspent og rastløs. Hun ble utbrent av jobben hun hadde i helsesektoren..var vel der det begynte. Hun har også problemer med 2 av søstrene til pappa, da de ikke snakker sammen i det hele tatt. Om det er familietreff er det alltid bare jeg og pappa som drar. Synes det er så latterlig at hun ikke kan legge det bak seg, er bare snakk om en liten bagatell. Når jeg tenker over det er mamma rett og slett merkelig, det er vanskelig å forstå seg på henne. Jeg har mang en gang snakket med henne om barndommen hennes og diverse, men har aldri fisket inn noe som kan være avgjørende for den måten hun er på.

Pappa er svært sterk, og takler dette på en forbausende bra måte. Av å til tenker jeg på hva det var med mamma som tiltrakk han. De har to vidt forskjellige personligheter. Jeg har vanskelig for å forstå at han har holdt ut med henne så lenge..husker fra lenge siden at pappa fikk masse kjeft av mamma pga hun påsto at søstrene hans var frekke mot henne ( etter min oppfatning har jeg ikke sett noe tegn på det)

Jeg vurderer å begynne å dra til psykolog. Jeg tenker og analyserer veldig mye og det begynner å bli litt for mye til meg. kan ikke være godt for noe å gå med så mye tanker over lengre tid. Noen som vet noe om ventetid for å komme inn til psykolog?

Den er som regel lang. I byen jeg bor i, med ca. 40 000 innbyggere er det ca. fem-seks mnd.

[Gjest Raptuza]

Hvis du får henvising frå lege til ein poliklinikk trur eg det går raskare.

[suri]

Det er svært hardt å ha en psykisk syk mamma. Og barna har en tendens til å føle at det er deres skyld det som skjer. Jeg følte det iallfall sånn. Personligheten skifter fort og man vet aldri humøret. Jeg har blitt kjefte på for ingenting. Mamma sa like før jul en gang at livet er ikke verdt å leve og hun er ikke bra nok og vi hjelper ikke henne med noe m.m.

Jeg syntes lyginga var verst. Hun løy hele tiden og stjal penger fra oss. Har en litt annerledes situasjon enn de andre som har skrevet her tror jeg.

Jeg forstår at det er hardt for den psykisk syke. Jeg forsto først det da jeg og mamma dro til psykolog. Jeg ble forklart situasjonen. Og ettersom jeg ble eldre begynte jeg og stå opp for meg selv og ville ha respekt av mamma og tolererte ikke mer av det hun gjorde, lyging og stjeling gikk ikke mer. Jeg ville vite sannheten uansett.

Ting forandret seg veldig da vi var til psykolog sammen. Det var viktig for meg å forstå mammas sykdom og det var veldig viktig for meg at hun forsto at det var veldig hardt for meg gjennom barndommen og ungdomstiden. Å ha en såkalt "annerledes" mamma er hardt.

[suri]

Jeg merker jeg blir litt provosert av innlegget ditt, selv om jeg skjønner at det ikke er lett å være mor og ha psykiske problemer. Jeg antar at du sliter med dårlig samvittighet overfor barna. Men å si at man skal støtte og hjelpe sin mor, er et helt ok råd i en del tilfeller. I adre tilfeller går det ikke. Det er ikke alle som har en mor som er normal mellom slagene, og det er ikke alle som lkarer å ha et hyggelig forhold til moren sin, fordi psykiske lidelser kan gjøre mye med personligheten. Jeg syns man har rett til å si at man ikke klarer å være der for moren sin også, slik man ønsker. En syk mor bør ha andre i livet sitt som kan hjelpe henne, så hun ikke er avhengig av barna. Om man har hatt en barndom med mye problemer på grunn av mors sykdom, forstår jeg godt at noen distanserer seg i voksen alder, og jeg syns man har full rett til det, om det betyr at man selv kan klare seg greit i hverdagen.

Min mor er avhengig av meg, og det er slitsomt. Om jeg klager min nød til noen og sier at jeg må støtte og hjelpe henne (som jeg gjør mye), ville jeg blitt utrolig sint og lei meg.

Er veldig enig med deg!!! Barna skal ikke være mamma for mamman sin. Det sa psykologen da vi var der sammen.