mor med mange kjærester

[Gjest gninnot]

Foreldrene mine skilte seg for fire år siden. Pappa sleit med å finne seg ny dame og har ikke fått det før nå nylig. Hu passer perfekt inn i familien og jeg ønsker han alt det beste for han er en helt annen mann nå enn da han var gift med Mamma.

Mamma hadde n ny kjæreste allerede før jeg ble fortalt om separasjonen. Hun hadde funnet ham på internett og jeg hadde en mistanke om at det var noe på gang når hu hele tida satt og chattet på internett. Det ble slutt med ham bare noen mnd senere og hun hoppet rett over til en mann fra Oslo. Etter over et år ble det slutt med ham, og jeg måtte igjen trøste henne. Følte at det var min plikt oppi det hele. Hun sa at nå skulle hun være aleine en lang stund for å få orden på livet sitt. Allerede noen få uker senere sender hun mld uten å ville si hvem de er fra. Tok ikke lang tid før det derimot var en ny kjæreste på gang. Dette gangen endte det også i masse tårer og overgang til en ny mann med en gang. Som er den nye kjæresten hennes. I hvert forhold er dette den store kjærligheten i hennes liv og hun kommer aldri til å komme over ham. Innimellom de "store" kjærestene hennes har hun alltid hatt to-tre som hun har sjonglert mellom samtidig som hun har klaget over at ingen vil ha henne. Dette begynner å bli slitsomt for meg som datter. Jeg føler at jeg har en mor som er en skikkelig flyfille og tar seg til takke med hvem og hva som helst. Han nyeste kjæresten nå er en hyggelig kar, men når hun forteller hvorfor hun er sammen med ham er det ikke av kjærlighet, men rett og slett fordi de har felles interesser. Jeg vet det er hennes liv og ikke mitt, men synes ikke det er rettferdig gjort mot ham dersom han elsker henne, mens hun egentlig drømmer om eksen og han er mer vennemateriale for henne.

Hva tenker dere om dette?

[gompen]

Jeg tenker du burde fortelle henne at hun skal holde kjærlighets livet sitt for seg selv, ikke øse det ut på deg!

Som du selv sier, det er hennes liv, ikke ditt, og da skal ikke du være nødt til å håndtere hennes liv.

[Gjest Gjest]

Ja jeg ville nok også gitt beskjed om at hun ikke skal komme til deg med sine kvaler.

Din oppgave er ikke å trøste her....!

Har foreldrene dine et godt forhold nå da?

Du kunne jo pratet med han om det også... SÅ kunne han snakket med din mor for deg om du syns det er vanskelig....

[Gjest gninnot]

er ikke det å prate med henne som er problemet, men hvordan jeg skal få henne til å forstå at hun ikke kan fortsette slik. Er vanskelig for henne å holde meg utenfor forholdene også for når hun først starter et nytt så er det full pakke med at mannen bor her halvveis. Hun vil ikke la mine synspunkter komme i veien for hennes "lykke". Jeg tenker også på den stakkars mannen som ikke får kjærligheten hennes fordi han bare er vennemateriale for henne og hun ønsker tilbake eksen sin.

[gompen]

er ikke det å prate med henne som er problemet, men hvordan jeg skal få henne til å forstå at hun ikke kan fortsette slik.

Det er ikke din oppgave å få henne til å forstå det.

Jeg tenker også på den stakkars mannen som ikke får kjærligheten hennes fordi han bare er vennemateriale for henne og hun ønsker tilbake eksen sin.

Det er ikke din oppgave å passe på så ikke hennes kjærester blir såret.

Husk at dette er voksne mennesker, som skal ta vare på seg selv, ikke omvendt.

Er det mulig for deg å bo et annet sted? Hos din far? Eller flytte hjemmefra?

Kan hjelpe å få avstand til hele greia...

[Gjest gninnot]

Jeg har muligheten til å flytte til faren min, men vil ikke såre henne heller. Hun ble ganske lei seg da broren min valgte å bare bo hos henne helt fra starten av.

Så blir nok ikke noe flytting før jeg skal studere om et år.

[absinthia]

Huffda.. jeg tror at hun er fryktelig redd for å være/ende opp alene.

Jeg tror ikke du kan gjøre noen ting, du får bare se på det som om hun har resirkulert tenåringsperioden sin igjen. Selv om det er slitsomt og tåpelig må du nesten bare vente til hun eventuelt finner ut av ting selv.

Det eneste rådet jeg kan gi er rett og slett å si til henne at du blir forvirret av dette for så å la saken ligge. Du skal ikke ta ansvar for hennes liv, det må hun klare selv. Bare tenk på det som om det er noe som ikke angår deg, det kan sikkert være vanskelig i begynnelsen, men blir nok lettere når du får "øvd" deg litt.

Dersom hun snakker mye med deg om disse forholdene sine, så kan du si at du ikke synes at du er moden nok til å høre så mye om din mors forhold. Hun er jo faktisk moren din og ikke en venninne.

Ellers har jeg hørt av en av mine venner at hans mor hadde det nesten slik når foreldrene hans ble skilt, det gikk over etter en stund.

Endret 26. juni 2008 av absinthia

[Gjest gninnot]

Vil bare takke for alle svarene jeg har fått.

Alt ordner seg nok med tida og jeg håper hun kommer over denne fasen.