Sier alltid æsj til middag - kresen 6 åring

[Gjest Kokkemamma]

Hei,

mitt problem ligger i at min sønn som snart er 6 år liker ikke middag. Uansett hva jeg lager så sier han "æsj, vil ikke ha middag.. - liker ikke sånn.." Det er så slitsomt og så umotiverende å lage middag hjemme til en som sitter å pirker i maten uansett hva det måtte være. Det eneste han vil ha er pannekaker hver dag.. Hvordan skal jeg få han til å iallefal spise litt av maten? Han må sitte ned å spise med oss, og da smaker han litt. Så spiser han et par munnfull, og så orker han ikke mer. Er dette vanlig? uff, blir ganske oppgitt..

[Gjest hyggelig]

Hei,

mitt problem ligger i at min sønn som snart er 6 år liker ikke middag. Uansett hva jeg lager så sier han "æsj, vil ikke ha middag.. - liker ikke sånn.." Det er så slitsomt og så umotiverende å lage middag hjemme til en som sitter å pirker i maten uansett hva det måtte være. Det eneste han vil ha er pannekaker hver dag.. Hvordan skal jeg få han til å iallefal spise litt av maten? Han må sitte ned å spise med oss, og da smaker han litt. Så spiser han et par munnfull, og så orker han ikke mer. Er dette vanlig? uff, blir ganske oppgitt..

Hva med å la 6åringen hjelpe til med å lage middag? Kanskje kan han kutte opp grønnsaker, rive salat eller raspe gulrøtter (gjerne blandet med litt eple eller kålrot for smakens skyld), få lov å peke ut en middagsrett fra en kokebok e.l. som han ønsker å spise/lage.

På denne måten føler han "tilknytning" til maten på en annen måte, og vil nok ønske smake på det han har laget. Hvis du i tillegg skryter over hvor godt det er og hvor flink han har vært, vil han kanskje være enig med deg og videre spise opp maten sin.

Hvis ikke dette funker får du gjøre som jeg gjør med mannen min- inngå et kompromiss!

Hos oss gjør vi det sånn at mannen får bestemme hva vi skal ha til middag hver lørdag (alltid noe usunt...) HVIS vi har fisk hver mandag og torsdag (noe han ikke er særlig glad i i det hele tatt). I ditt tilfelle kan du jo prøve å si til 6åringen at hvis han spiser opp all/evt. halvparten av maten på fatet sitt idag, skal dere ha pannekaker imorgen.

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig med kresne barn ja. Jeg var selv sånn. Likte nesten ingenting. I dag spiser jeg det meste. Men mye handlet om konsistens, ikke så mye om smak. For å ta et eksempel: Vi hadde ofte lapskaus eller kjøttsuppe. Mitt problem lå i at jeg hatet å tygge på løkbiter eller å få kjøttbiter med fett eller andre "ekle" ting på. Jeg hadde en veldig snill mamma med veldig god tid (hjemmeværende, og ingen småbarn i huset). Hun lagde en liten egen porsjon til meg i en kasserolle. Der hadde hun en hel løk oppi, for smaken sin skyld. Den kunne hun plukke vekk når jeg skulle spise. Og så passet hun på å bare gi meg rent kjøtt, evt. pølsebiter. Plutselig ble lapskaus favoritten min!

Når det gjelder fisk likte jeg smaken, men bare synet av et fiskebein fikk meg til å bli kvalm og miste all matlyst. Akkurat den biten sliter jeg fortsatt med. Fiskebein har en merkelig virkning på meg! Så for at jeg skulle spise fisk måtte mamma renske fisken svæææært nøye, med flombelysning på og lupe omtrent. Men så lenge maten var beinfri spiste jeg opp alt jeg fikk.

Kan noe av dette være til hjelp i din situasjon?

En annen ting man kan passe på med barn som ikke spiser så mye middag, er å ikke legge for mye mat på tallerkenen. Legg på bare litt (så mye du synes han MÅ spise for helsas skyld, ikke en smule mer), og gjør en avtale om at når alt det er spist opp får han belønning i form av å få gå fra bordet eller bestemme middag på lørdag, som en annen her foreslår. Det er mye lettere å gi seg i kast med små mengder av noe man ikke liker, enn å skulle spise halvparten av en enorm porsjon. (Halvparten er et vanskelig begrep for mange barn.)

[Tusenfryd]

Du har fått gode råd. Og uansett hva som funker - en ting er ufravikelig: man sier IKKE æsj til mat.

[Gjest Gjest]

De som sier æsj til mat er ikke kresne - de er vanskelige.

[Gjest *Mim*]

Det er lov å ikke like, men ikke si æsj til mat. La gutten bestemme mat en dag i uka, prøve å opprettholde en positiv tone ved matbordet. Ikke mas på at han skal spise.

[Gjest TS]

Takk, ja jeg er helt enig, det er så trist at han sier æsj til maten. Og selv om vi sier at det skal man ikke si, så hjelper ikke det. Han er ikke interressert i å være med å lage maten. Selv om jeg spør om han vil hjelpe til, gjør han det i akkurat 1 minutt, så gidder han ikke mer. Da går han og leker. Vi tvinger han ikke til å spise potet f.eks, det har han faktisk aldri likt, ikke en gang smaken. Tar mindre på tallerken hans enn til søsteren på 3, enda klarer han ikke spise opp. Han blir sur og lei seg om han må prøve å spise opp maten sin, og da blir det en diskusjon på dette, og så blir det kompromisser; Ok, om du spiser dette, så kan du gå fra bordet. Oh.. jeg blir ganske så oppgitt. Jeg skal prøve noen av de andre rådene, om at han skal få bestemme middag en dag i uken, hvis han ikke klager over maten.

[Gjest Gjest]

Vi har som regel at man må sitte ved bordet til alle har sist. Vi tvinger ingen til å spise, men de må sitte ved bordet (og aller helst smake). etter en stund gir de gjerne opp og småspiser "nesten fordi de kjeder seg". Og over tid går dette problemet over.

(jada, vår mellomste har aldri likt poteter eller noen form for kokte/stekte grønnsaker, og det spiser han ikke uansett hvor lenge han må sitte ved bordet, men han spiser kjøtt/fisk og ferske grønnsaker, selv om det var æsj når han satt deg).

[Floja Felíz]

Det er lov å ikke like, men ikke si æsj til mat. La gutten bestemme mat en dag i uka, prøve å opprettholde en positiv tone ved matbordet. Ikke mas på at han skal spise.

Dette tror jeg er en god idé. Hvis man maser får han i alle fall oppfylt behovet for oppmerksomhet, og det er jo mange barn som gjør nesten hva som helst for å få det. Vi prøver å ikke mase om at jentungen skal spise, men heller rose når hun gjør det. Gir henne oppmerksomhet når hun gjør det hun skal, ikke når hun lar være eller gjør det hun ikke skal. Det har virket for oss, og hvis det er oppmerksomhet som er problemet kan kanskje det virke for ts også?

[LilleMy28]

Det som funket da jeg var au pair var å la barna få være med på å velge maten, f.eks. vi skal ha en grønnsak uansett, du kan velge hvilken. Og så la vi maten på tallerkene slik at det ble morsomt å spise, men ikke i så veldig stor porsjon. En av favorittene var fiskepinnsvin på en grønn eng (en dæsj potetmos og så stakk vi fiskepinnene i stappen og tegnet øyne og munn med ketchup, og la grønne bønner rundt).

Det går an å "leke" med mesteparten av mat, finner sikkert mange fine tips på nettet.

[Gjest Gjest]

Litt OT, men jeg håper virkelig dere klarer å plukke av ham det å si æsj til mat.

I vår familie har vi e* som er inngiftet som sier æsj til mat og griner på nesa hvis det blir servert noe h*n tror h*n ikke liker. Det skaper ikke annet enn irritasjon og vi ivrer ikke akkurat etter å invitere vedkommende til middag. Nå vokser vel de fleste av seg slik oppførsel etter hvert, men denne personen har passert 50, så det viser at noen fortsetter sånn selv i voksen alder.