Stemødre, bonusmødre, ekstramødre.....

[Gjest sexysadie]

Flere familieforskere sier at d å være stemor er den vanskeligste rollen du har i en familie pr idag.

Dels fordi man som kvinne forventes å være følelsesmessig engasjert i barna - og som mottrekk til dette: barna er jo næremere sin mor. Og dels fordi man som kvinne er den som har hovedomsorgen i familien eller forventes å være det.

Skal man være en god stemor må ma elsske sitt stebarn; selv om barnet kan være en like så fremmed som naboens barn. Kjærligheten til barnet får sjelden lov til å vokse frem av seg selv men blir påtvunget en i fra starten av

Noe som gjør prosjektet spenningsfyllt fra dag 1.

Barn som offer.

At d er stemoren som skal ha kjærlighet til sitt stebarn og altså ikke omvendt er ett utrykk for at barna seees som ofre i den situasjonen og den voksne må ta ansvaret hvis noe går til hvelvete...Desverre er d faktisk faren som ofte har skyld i at stemor/stebarnforholdet ikke helt jobber som d skal...

I alle tilfeller så tviler jeg på at mange stemødre ser på sin nye familie som en extra bonus i forholde; snarere en byrde som man er pukka nødt til å leve med, men den sannhet skrives bare her inne på KG til de andre stemødrene (Gud hvor er d synd på dere.....)

Og hva er d egentlig med uttrykket stemor D blir for meg for mye knyttet til Grimms eventyr om Hans & Grethe som gav sin mann ordere om å la de to barna i skogen for å dø. For ikke å glemme Askepotts stemor hvis skjønnhet ble en trussel for ehennes egne to jevnaldrende døttre....

Jeg vil ordet Stemor til livs og lanserer derfor uttrykket ekstramor/bonusmor istedet....

På den måte får også kjerringene en bonussønn/bonusdatter Ekstrasønn/ekstradatter også.....

Dog vil min venninne aldrig slutte med å kalle sin stemor for noe annet enn ei motbydelig møkkakjerring, d var hun da også som nektet sin mann og invitere sine barn ifra ekteskap nr 1 til sitt bryllupp nr 2.....

Tror nok at tabuet om sannheten at man ikke bryr seg om kjærestens barn er tung å bryte, men dere har da gjort d til dere selv eller har dere d ikke???

Egentlig så burde jeg lage en avstemmning over hvor mange av dere som likte deres bonusbarn ifra starten av...og ville folk være ærlige??

men av frykt for hvilke tilstander d vil ha til så la jeg d være....

[Gjest Cruella]

Et tankevekkende innlegg, SS...

Tror det er veldig tabubelagt å innrømme at man ikke kan fordra sine stebarn, man skal på en måte elske alle like høyt.

Tror en del sliter med følelser de ikke kan sette ord på, f.eks at barna fra partnerens tidligere forhold, er en påminnelse om det livet han/hun levde før. Kanskje mye bunner i usikkerhet/utrygghet.

Skal ikke se bort ifra at hvis bruddet har vært smertefullt, er det sikkert en del foreldre som ubevisst overfører en del av bitterheten sin over på barna, slik at når barna skal treffe den andres nye partner, er ikke utgangspunktet så positivt.

Forøvrig synes jeg uttrykket Bonusmødre var stilig.

[Gjest c75 ikke innlogget]

Jeg har ingen problemer med å si at jeg av og til ikke fordrar min ekstrabarn!! Men i dag er det jo sånn at dette ikke er lov for en voksen å innrømme for da er du jo både ei drittkjerring og alt hva man ellers måtte ønske å kalle det!!

Men stort sett går det helt fint.Så lenge ekstramor og far kan diskutere og bli enige er vel hele saken løst?? I mange tillfeller er det akkurat det som er problemet,tror jeg!

Men,som man beddar får man ju ligga!! Eller hva?

[Maggie74]

Jeg tror mange voksne rett og slett glemmer barna, jeg. Trenger barna virkelig det ekstra stresset det er å måtte innynde seg hos en ekstramamma/pappa. Når man går inn i et forhold hvor det er barn i bildet tror jeg man må være mye mer bevisst enn hvis man finner en 'å knulle på når man har vært på by'n'. Ungene er og blir de eneste skadelidende, og når de da får en som ikke er i stand til å betingelsesløst like dem (ikke elske, men like dem) og støtte dem i den situasjonen de er i blir hele situasjonen uholdbar. Barna kan brått bli utagerende, og foreldrene blir fortvilte og steforeldrene blir forbannet.

Nei, helt seriøst. Skal man involvere seg med folk som har barn fra før av, MÅ man være forberedt på å sette ungene i fokus! Man kan aldri få et slikt kjærlighetforhold med dating og slikt på samme måte som hvis begge hadde vært uten barn. Spesielt siden det er en trend at man skal flytte sammen etter 'første kyss'. Både menn og kvinner bør tenke seg om mer, synes jeg!

Maggie!

[Gjest bubbles]

Jeg liker hverken stemor, bonusmor eller ekstramor. Ikke fordi jeg ikke liker barna eller ikke er glad i dem, men rett og slett fordi jeg ikke er "mor". Men jeg vil svært gjerne være en viktig voksenperson i livet deres. Når det er sagt - noe bedre navn har jeg ikke....

Apropos kjærlighet til bonusbarn: Når du er ekte mor har du LOV til å si til din mann, venninne, mor eller kollega: åhh disse hersens barna, i dag var det like før jeg tok den ene og dengte den andre....Dette fordi ingen betviler en ekte mors kjærlighet til sine barn.

Hadde jeg sagt dette om mine bonusbarn - vel, jeg hører allerede ryktene om at: det kan ikke være så greit for disse bonusbarna, jeg tror ikke hun nye er så glad i dem akkurat.

Jeg har en veldig god venninne. Vi har en regel. jeg har LOV til å si veldig mange mindre flatterende ting om barna og deres mor UTEN at jeg må stå til rette for det etterpå. Ikke alle har en slik løsning, de må kanskje ta til takke med dette forumet......

Jeg tror de aller fleste bonusmødre tar mange hensyn til bonusbarn og disses mor. Rollen i seg selv er så negativt befengt at det er veldig lite spillerom for følelser som ikke er udelt positive.

Nei, spy ut gørra og bli ferdig med det - da blir hverdagen så mye lettere :D

[Gjest Turi]

Jeg er ingen -mor. Jeg er Sissan jeg. Og det er helt greit.

Og jeg liker min samboers sønn. Og han liker meg.

Og sambo og jeg var like mye kjærester som vi hadde vært uten barn i starten (da var nemlig ikke poden med), og var sammen leeeenge før vi flyttet sammen. Det går an nemlig.

Jeg tror nøkkelen til gode forhold til "stebarn" ligger i hvor avklart bio.foreldrene er i sitt forhold seg i mellom og arten av bruddet.

En stemor som kommer inn i bildet OG er anledningen til at barnets foreldre har flyttet fra hverandre, har naturlig nok en noe vanskeligere oppgave å løse enn dersom alt er på plass fra før.

Og så må både far, mor og stemor være "voksne" mennesker.

[Gjest salma]

Har problemer med det bildet "alle" har av kvinner; det er alltid helt greit å bli stemor fordi "alle kvinner elsker barn"! Fatter ikke hvor den der kommer fra.

Jeg er en kvinne og jeg liker ikke barn. Ikke at jeg misliker dem, men jeg liker dem ikke spesielt godt heller.

Skal jeg bli stemor en gang trenger jeg tid på å bli kjent med barnet - uten å ha ansvar for ham/henne i begynnelsen. Jeg er ikke av dem som automatisk blir glad i barnet, men jeg kan godt bli glad i personen. Det er en forskjell der. Barn er også små mennesker, som oss, og man trenger, som i ALLE andre mellommenneskelige forhold, en avklaring av roller, å bli kjent med hverandre, å få tid til å gjøre morsomme ting sammen FØR alvoret setter inn etc...

[Suzy]

Godt sagt Salma!

Jeg har aldri vært spesielt glad i barn. Har egentlig ikke forandra meg noe særlig etter at jeg fikk mitt eget barn heller - selvfølgelig er jeg glad i henne, men får ikke dikke-dilla hver gang det dukker opp en baby. Morsinstiktet er vel ikke så sterkt i meg da.

Samtidig er jeg stemor/bonusmor (og altså mor) og føler meg ikke som hverken hjerteløs eller rå fordi jeg ikke har de samme følelsene for stebarnet som for mitt eget barn. Jeg har ikke noen illusjoner om at hun kommer til å bli like glad i meg som sine egne foreldre heller - og er det noe mål? Slike følelser kan ikke tvinges fram.

Jeg behandler stebarnet godt for det, oppdrar på samme måte som jeg har gjort med min egen unge og viser henne all mulig oppmerksomhet. Jeg gjør mitt for å få oss til å fungere - faren gjør sitt. Vi fungerer men det tar tid og krefter.

Det er et spørsmål om å få en gedigen sveisejobb av ulike mennesker, som i utgangspunktet ikke har noen tilknytning til hverandre, til en enhet man kan kalle familie. Det krever tilvenning og respekt fra alle parter - og det er ikke lett

Suz

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Jeg liker IKKE ordene bonusmor/ekstramor el. Hvorfor? Fordi det høres ut som om den ekte moren ikke er bra nok.

Barnet det er snakk om har en mor (og en far, men her var det stemødre det gjaldt) og begynner man å snakke om bonus/ekstramor får jeg assosiasjoner som:

- alltid overskudd til barnet

- den som alltid er grei og ikke har noe oppdrager ansvar

- den som kan "rakke ned" på mor (ikke nødvendigvis onskapsfult, men litt sånn "jaja, hun kan jo ikke....")

Jeg ser at steforeldre absolutt kan være og er en voksenressurs i barnets liv, og det syns jeg er positivt. Men jeg får ingen positive assosisasjoner til betegnelsene som er lansert her. Skal man ha et eget forhold til barnet tror jeg også det er bedre å være en person - dvs. navn.

Den (Salma?) som snakket om å se barnet som en person syns jeg hadde et veldig godt poeng.

Ellers: det er helt sikkert ikke enkelt å komme inn som stemor, antakelig er det vanskeligere enn å komme inn som stefar. Som andre har sagt - fordi man som kvinne "forventes" å ta ansvar for hus/hjem/barn, kvinner "er jo så glad i barn" etc.

[Gjest Miss M]

Jeg har hatt 2 bonusbarn i ca. 1 år nå. Jeg synes de er helt ok selv om alt hadde vært SÅ MYE ENKLERE uten. For vår del er det barnas mor som gjør forholdene mye vanskligere enn de behøver å være. Helt fra begynnelsen av har hun forsøkt å få barna til å ikke like meg. Sagt at de ikke får lov å gi meg nattaklem, at jeg ikke kan flette håret deres el.l. De gir meg nattaklem osv. likevel, men dette skaper nok en del konflikter i hodene deres. Det er helt sikkert en del mødre her inne også som gjør det samme med sine barn. Tenk dere om! Hva oppnår dere egentlig med dette? Det eneste som skjer er at barna får det vanskelig. Jeg går iallefall ikke fra min kjæreste pga. en lavpannet mor (til info. var forholdet deres over i god tid før jeg kom inn i bildet)

[galmamma]

.

Endret 27. november 2014 av galmamma

[AnonymBruker]

Der mener jeg foreldrene har er stort ansvar for å trygge barna.

Det er en uvant situasjon for barna at mamman og pappan ikke er kjærester lengre.

Derfor bør ikke nye kjærester introduseres med en gang. Barna må få tid til å bli vant med situasjonen og få muligheten til å få bare være sammen med enten mor eller far.

Man hører ofte om foreldre som skiller lag og den ene parten flytter rett inn i en bolig med en ny kjæreste. Og forventer at barna skal introduseres og akseptere den "nye" med en gang.

Er dette bra for barna?

Er det da barna som er i fokus?

Anonymous poster hash: d7bcf...f5e

[AnonymBruker]

Bonus-/ekstra-/steforeldre (eller bare en voksen med et navn) og barn trenger litt tid på å utvikle en relasjon, er det så rart, da? Sånn er livet, men det betyr jo ikke at barna blir mislikt eller oversett. Voksne trenger også tid på å finne ut hvordan man skal leve sammen så alle føler seg sett, respektert og inkludert. Og det gjelder også i forhold der det ikke er barn i familien.

Det er et HAV av skilte familier der ute, med felles barn, mine og dine i skjønn eller mindre skjønn forening. Slike kombinasjonsfamilier kan ha utfordringer som kjernefamilien ikke har, men kan også være et bedre alternativ for barn (og voksne) enn foreldre som krangler, lager misstemning hjemme, og ikke elsker hverandre.

Ingen som leser tråden trenger å føle seg truffet. Poenget er ikke å drøfte alle sider av familielivets utfordringer, jeg prøver å si at det er mange måter å være familie på, og barn med foreldre som elsker dem + andre ok voksenpersoner i nærheten av seg, har det fint. Ikke minst når det går seg litt til i en evt. nyetablert familie.

Folk må slutte å være så opphengt og mistenksomme, det er ikke sånn at den nye voksenpersonen er den onde stemor fra Askepott (det er jo merkelig st stefedrene slipper unna...) mens barna har det ille. Tråder på KG, der folk renner helt over av frustrasjon og bitterhet, er ikke et korrekt bilde av virkeligheten. Det er et lite utsnitt. Folk som er godt fornøyd, har en tendens til ikke å skrive så mye på KG.

Anonymous poster hash: 0fc4f...33c