Da det ble slutt med deg og eksen

[Gjest Gjest_blue_*]

Som overskriften sier, dersom det var du som gikk, når merket du at noe skurret, når visste du at det ikke ville fungere, og når gikk dere fra hverandre? For jeg regner med at det går en del tid mellom disse tre 'hendelsene'?

Spør fordi jeg er usikker, og da kan andres erfaringer skape klarhet (eller det motsatte )

[Lille Lea]

Hverdagen begynte å bli kjedlig å jeg er en veldig rastløs person som er litt for gla i spenning.. Så jeg fant meg en ny.

[Gjest Gjest]

Nå var vi ikke sammen så alt for lenge da. Det tok nok tre måneder fra jeg begynte å vurdere det til jeg gikk. Årsaken til at det ikke fungerte var fordi vi hadde forskjellige syn på samlivet, hvor han hadde behov for å være mer selvstendig enn meg. Jeg følte meg ikke verdsatt nok, og begynte å føle det dårlig med meg selv, og gav meg selv skylden for alt som gikk galt.

Jeg kom frem til at jeg ikke øsnket å være sammen med en som svekket selvtilitten min så jeg gikk. Det er jeg veldig glad for, fordi nå er jeg sammen med en som passer meg mye bedre og som får meg til å føle meg topp med meg selv.

[Gjest Gjest]

når merket du at noe skurret,

når visste du at det ikke ville fungere, og

når gikk dere fra hverandre?

1 - merket at noe skurret pga hans dalende sexlyst. Alt det andre klarte han å lure meg med - sa han var glad i meg, vi reiste på turer, alt det koselige fortsatte.

2 - visste vel ganske tidlig at dette ikke ville fungere, pga hans evig ungkar-mentalitet. Jeg følte meg ofte som en midlertidig fase i livet hans. Men tanken på å bryte opp fra det livet mitt som jeg var sååå glad i, og ham, som jeg hadde sett for meg fremtid og barn med, og alt jeg hadde investert i oss og parforholdet, gjorde at jeg ikke ville innse det fullt ut. Jeg tenkte at "det KAN jo snu" el.l. Og gjorde alt for at han skulle legge merke til meg igjen, og at jeg skulle være sexy og spennende for ham. Sukk, for et slit det var...

3 - Noen måneder etterpå. Da klarte han ikke å holde hun andre skjult for meg lenger....

[mee mee]

Da vi som aldri kranget begynte å krangle. Mistet mye respekt for hverandre. Til slutt klarte jeg ikke kysse, eller ha sex med han lenge, og da skjønte jeg at jeg måtte gå.

Har aldri angret i ettertid!

[broadwaygirl]

jeg viste det ikke selv før jeg babla det ut da vi spiste middag med familien hans...bare datt ut at "dette funker ikke".

[Gjest Casey]

"It's not you, it's me".

[Gjest Gjest]

Jeg visste at det skurret etter et par måneder sammen, men ble fordi jeg var en pingle som ikke våget å være alene. Innså etter halvannet år at det aldri kom til å funke, og gikk to år etter at vi ble sammen.

Og nei, har aldri et sekund angret på det.

[LilleCanCan]

Vi var sammen i tjaa...6 mnd cirka.

Jeg gikk fordi han var en kjedelig person som var utrolig snever, fordomsfull og kritisk til så godt som det meste. Samtidig svekket han selvtilliten min noe veldig, noe jeg fant skremmende og rart siden jeg er en person med god selvtillit. Sexlysten min dalte, og vi hadde sex toppen 2 ganger de tre siste månedene.

Jeg visste ganske tidlig at dette ikke ville fungere. Kanskje etter 3. mnd.

Klarte ikke gjøre det slutt før etter 3 mnd til hadde gått.

Når jeg endelig gjorde det slutt, da var det over for min del. Og jeg pustet lettet ut.

Føltes som en stor byrde var løftet av mine skuldre.

Og nå har jeg en ny....en som passer... som hånd i hanske!

Endret 24. juni 2008 av LilleCanCan

[Gjest Gjest]

jeg viste det ikke selv før jeg babla det ut da vi spiste middag med familien hans...bare datt ut at "dette funker ikke".

og resten av middagen og familiebesøket var koselig?

[Humleblomst]

Jeg var sammen med exen i ca to år. Forholdet gikk nedover allerede fra vi hadde vært sammen i et halvt år, men jeg prøvde veldig hardt å få det til å funke. Hadde fått slengt i trynet av en venninne da jeg ble sammen med ham at jeg ikke var istand til å være i et langvarig forhold, så det lå nok en del stolthet i det for min del. Og når jeg hadde vært sammen med ham var jeg blitt så knyttet at jeg syntes det var vanskelig å gjøre det slutt, jeg er veldig lojal av natur.

Vi flyttet sammen da vi hadde vært sammen i et år, for han mente det ville gjøre det bedre fordi vi ville møtes oftere da (jeg så ham skjeldent på grunn av jobben hans, og ung, dum og uerfaren som jeg var sa jeg at vi kunne jo se på noen leiligheter og ta det derfra, og vips hadde vi flytta sammen... Ja, jeg vet i ettertid at det bare var tull!) og så forlovet vi oss (på grunn av forventning fra familien hans). Da jeg hadde jobbet veldig mye for å få det til å funke og vi hadde bodd sammen i et halvt år, gikk det opp for meg at jeg ikke kunne tenke på NOE vi hadde til felles. Verken i forhold til interesser eller syn på livet og samlivet osv. Han var heller ikke særlig gira på å gjøre noe med samlivet vårt, han bare begynte å mase om bryllupsplanlegging og kjærlighetsbarn. Å endre på de ytre tingene i livet vårt var hans enkle løsning på alt. Og likevel klarte jeg ikke å bare gå fra ham på dette punktet, så det ble til at vi begynte med på å planlegge bryllup, vi satt dato og bestemte kirke og lokale, men da vi var kommet så langt kranglet vi både dag og natt. Jeg var også personlig overbevist om at sex ikke var noe for meg, siden jeg ikke likte (eller egentlig direkte mislikte) å ha sex med forloveden min.

Men så forelsket jeg meg i en annen, og hele min verden raknet under meg. Jeg orket ikke å være hjemme med samboeren min, og dro til mine foreldre. Jeg og samboeren snakket mye de ukene selv om jeg ikke sov hos ham, og jeg presset ut av ham hvordan han faktisk så på forholdet. Jeg spurte ham hva som var grunnen til at han ville gifte seg med meg, og han svarte så fantastisk og romantisk: "Jammen, tenk om jeg ikke finner noen annen som vil ha meg da?" Da var det gjort, jeg klarte ikke å gå tilbake. Han fikk ringen tilbake da jeg hadde bodd hos mine foreldre i ca tre uker.

Kanskje en lang og patetisk historie, men jeg har lært mye av det og jeg har vokst veldig på det jeg gikk gjennom. Jeg stoler mye mer på meg selv og vet mer om mine egne ønsker og behov nå. Han jeg er forlovet med i dag har jeg et veldig annerledes forhold til, og jeg er veldig fornøyd med det. Har ikke angret et sekund på at jeg gikk fra exen, på tross av at jeg brukte så lang tid på å klare å gjennomføre det.

[Gjest Gjest]

Når vi møttes sa det på en måte PANG! Ble skikkelig forelska i denne bad boyen..Så ble vi sammen, det ble slutt, vi ble sammen igjen, det ble slutt igjen, på`n igjen. Alltid han som gjorde det slutt. Dumme forelska meg tok han tilbake igjen når han innså hva han hadde mista - igjen. Så ble ting bedre i ca 2 år. Han ble mer voksen og moden, ville slå seg til ro med meg, få barn, kjøpe leilighet, ja alt. Forelskelsen for min del begynte å falme litt etter litt, og så en dag var det som om jeg plutselig "våknet" med et rykk. Kjærestefølelsene mine for ham var helt, helt borte. Ikke et fnugg igjen av de! Kvidde meg virkelig til å gjøre det slutt, for jeg var jo blitt så sinnsykt glad i ham over de 4 årene vi var kjærester og vi kjente virkelig hverandre ut og inn mot slutten. Men vi hadde fryktelig lite til felles også. Halte det hele ut noen uker, før jeg slapp bomben på ham. Dårlig gjort ja, jeg vet, men det ble nå engang slik. Han ble jo knust stakkar, men det var til det beste. Har aldri angret på at jeg gjorde det slutt. Nå har jeg en fantastisk samboer som jeg elsker over alt. Han virker også lykkelig på sin kant, med samboer og leilighet=)