Min sorg over å føle meg sviktet

[Gjest Anonym akkurat nå]

:cry:

Dette er nesten 4 år siden, men fortsatt føler jeg det veldig vanskelig. En av foreldrene mine døde helt plutselig. Det var en stor overraskelse på både meg og alle andre, selvom det var etter en del sykehusopphold. Omstendighetene var også veldig tragisk og spesielle og dette gikk hardt inn på meg.

Jeg hadde 1 god venninne og støtte meg til i dagene etter dette og det trengte jeg. ”Problemet” var bare at hun skulle flytte utenlands og skulle reise 1-2 dager før begravelsen.

Jeg gruet meg veldig til begravelsen og hadde virkelig trengt henne der, og selvom jeg forstod at hun måtte reise følte jeg meg utrolig sviktet av min beste venninne. I tillegg hadde hun god tid på denne flyttingen og jeg var skuffet over at hun ikke engang prøvde å utsette den for min skyld…

Etter dette ble ting aldri det samme og det gikk måneder uten at vi snakket sammen. I dag er ting bedre. Vi er igjen nære venninner, men fortsatt lever jeg med denne sorgen over å føle meg sviktet langt inni meg. Vet med meg selv at om en av hennes foreldre brått skulle falle bort, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å være der for henne i den tiden.

:cry:

Er dette egoistisk av meg eller er dette en sorg som jeg har lov til å leve med? Hva ville dere gjort i liknende situasjoner?

[Gjest Lea]

Jeg tror at jeg hadde satt pris på at en hun var der FØR begravelsen jeg.

Selvsagt er slike ting tunge og vanskelige. Man blir kanskje litt ekstra sårbar når slike ting skjer. Men jeg hadde ikke følt meg sviktet om venninna mi ikke kunne støtte meg under begravelsen, jeg hadde heller ikke snudd om på alle planer om dette hadde skjedd med en av mine venninner.

Jeg tror også at det er lett å laste litt av sorgen og de vonde følelsene over på andre. Ikke bevisst selvsagt. Man får plutselig masse følelser å holde styr på og det er ikke lett å sortere dem.

For noen år siden mistet en venn av meg et familiemedlem. I den familien ble det masse bråk. Enkelte begynte å beskylde andre for å ikke ha stilt opp for den avdøde i tiden før h*n døde eller for å ha gjort ting feil mht. den avdøde for maaange år siden. Dette førte til at de ikke snakker sammen den dag i dag.

Dette kan ikke sammenlignes med ditt tilfelle, men det viser hvordan folk KAN reagere når de opplever å miste en av sine nærmeste. Og ettersom du skriver at det var tragiske omstendigheter, så var det kanskje enda flere følelser involvert.

Jeg sier ikke at du er urimelig når du føler deg sviktet. Men jeg synes at du bør prøve å tilgi venninnen din helt. Hun støttet deg i tiden før begravelsen.. kanskje støttet hun deg litt ekstra fordi hun visste at hun ikke kunne være der for deg under begravelsen?

Når jeg mister familiemedlemmer er det viktigst for meg at familien er der for meg. De har ofte de samme følelsene ovenfor den avdøde, som jeg har. En venninne vil kunne trøste og stille opp, men hun vil neppe ha det samme forholdet og de samme følelsene som medlemmer av familien.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Takk for flott svar Lea. Du har nok mye rett i det du sier. En annen ting er også det at vi omtrent har vokst opp hos hverandre og hun har vært nært knyttet til foreldrene siden hun var liten. Dette gjør det kanskje litt ekstra sårt. Hennes foreldre er nesten reserve-foreldre for meg og hun føler nok det samme for mine…

Mulig at dette er en lett måte å skyve sorgen videre på, og jeg tror faktisk det kan ligge noe der. Dette er heldigvis ikke noe jeg tenker for mye på lenger, men allikevel så dukker denne vonde følelsen opp innimellom…

[Gjest Lea]

Men når dukker disse følelsene opp da?

Prøv å kjenne etter.

For det er jo en sjanse for at de dukker opp samtidig som du savner eller tenker på den du har mistet.

Sorg er vanskelig og vi reagerer forskjellig alle sammen.

Men uansett synes jeg at du skal prøve å tilgi venninnen din og skyve disse tankene til side.. evt. skyve dem dit de hører hjemme.

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om en av mine nære venner hadde mistet en av sine og jeg skulle reise bort samtidig. Mest sansynlig hadde jeg ikke flyttet på alle plener for å kunne være der under begravelsen. Men jeg hadde gjort alt for å stille opp og være tilgjengelig i tiden før begravelsen.

[Gjest Anonym akkurat nå]

Du har nok helt rett Lea, og jeg synes det er veldig fornuftig det du skriver.

Disse følelsene dukker vel kanskje mest opp når savnet kommer, og da er det sikkert veldig lett av meg å skyve følelsene vekk ved å heller tenke på dette.

Jeg skal prøve å jobbe litt med meg selv for å snu tankene mer positivt og heller tenke på hva hun faktisk gjorde for meg i de dagene hun var hjemme.

[Gjest Tiit]

Siden dere igjen har fått et bra forhold til hverandre, er det kanskje noe du burde snakke med henne om. Si at det av og til plager deg, og at du prøver å jobbe mot denne bitre tanken om svik. Si at du er takknemlig for at du var der på forhånd, og at at det er der du ønsker å ha fokuset.

Ofte forsvinner slikt om man våger å sette ord på det, og få snakket ut.

Du må iallefall ikke legge tilrette for at bitre tanker fester seg. Det er bare du som vil få det vondt da!