Jeg er utsultet på sosial kontakt.

[Gjest Gjest]

Greia er den, at jeg har alltid vært en ensom person så lenge jeg kan huske. men det har vært forskjellige grader av ensomhet.

Jeg ble utbrent pga høyt arbedspress, og er nå på yrkesrettet attføring. Og jeg treffer ikke folk så ofte. På skolen har jeg ikke blitt kjent med noen annet enn å være på hils. Jeg har sosialangst, så det gjør det betydlig vanskligere for meg. Dessuten er det ikke forelsninger særlig ofte, og en stor del er nettbasert, så jeg er ikke på skolen så ofte. Å engasjere seg i aktiviteter i forbindele med studiene er vanskelig med tanke på sosialangsten.

Jeg er sosial kanskje en - to ganger i uka, om jeg er heldig. Det er ikke det at jeg ikke HAR venner, men jeg kan ikke "mase" på dem hele tiden. Hadde jeg vært i 100% jobb, hadde det vært tilstrekkelig for meg med det samme sosiale nivået. Men siden jeg ikke jobber, og er sjelden på skolen, ser jeg også mennesker sjelden.

Av og til treffer jeg ikke folk den uken, også kan det gå to uker før jeg ser noen. Og jeg begynner å lure på hvordan min egen stemme høres ut. Om jeg er heldig treffer jeg noen for et cafebesøk eller en bytur i noen timer en dag, la oss si 1 - 5 timer. Resten av ukas timer jeg jeg alene. Alene, alene, alene... Jeg tror jeg blir gal. Skal jeg ha det slik resten av livet? Jeg kan vokne opp om morgenen og tenke: Faen. En ny dag. Også gidder jeg ikke å stå opp, jeg ligger bare i senga og glir inn og ut av en døs. Fordi dagen er helt tom, livet er helt tomt, og jeg har ingenting å fylle det med.

I tillegg til depresjon og angst har jeg kjærlighetssorg og savner eksen.

Jeg vet at jeg må oppsøke nye aktiviteter, få nytt blod... Men det er ikke så lett med sosialangst og et smalt interessefelt. Hadde jeg vært frisk og hadde vært i stand til å jobbe, hadde det også hjulpet. Men det er jeg ikke.

Jeg har hatt en rimelig ok helg hvor jeg har vært sosial gange lenge og emd flere mennesker både på fredag og lørdag. Men nå er det søndag, og jeg er alene. Og jeg er så trist. Jeg prøver å tenke på at jeg har hatt en fin helg, men jeg er så utsultet på sosial kontakt, at nå kaltrer jeg bare å fokusere på hvor trist jeg er, og at jeg er alene, og at jeg hater det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om dette heller, fordi jeg tror ikke noen kan hjelpe meg med dette. Det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, men det er så fordømt vanskelig.

[gompen]

Det er vanskelig, men ikke så fordømt vanskelig å kontakte en lege og få en henvisning til psykolog.

Om du ikke allerede gjør det, vil jeg anbefale det.

[Lissi]

Greia er den, at jeg har alltid vært en ensom person så lenge jeg kan huske. men det har vært forskjellige grader av ensomhet.

Jeg ble utbrent pga høyt arbedspress, og er nå på yrkesrettet attføring. Og jeg treffer ikke folk så ofte. På skolen har jeg ikke blitt kjent med noen annet enn å være på hils. Jeg har sosialangst, så det gjør det betydlig vanskligere for meg. Dessuten er det ikke forelsninger særlig ofte, og en stor del er nettbasert, så jeg er ikke på skolen så ofte. Å engasjere seg i aktiviteter i forbindele med studiene er vanskelig med tanke på sosialangsten.

Jeg er sosial kanskje en - to ganger i uka, om jeg er heldig. Det er ikke det at jeg ikke HAR venner, men jeg kan ikke "mase" på dem hele tiden. Hadde jeg vært i 100% jobb, hadde det vært tilstrekkelig for meg med det samme sosiale nivået. Men siden jeg ikke jobber, og er sjelden på skolen, ser jeg også mennesker sjelden.

Av og til treffer jeg ikke folk den uken, også kan det gå to uker før jeg ser noen. Og jeg begynner å lure på hvordan min egen stemme høres ut. Om jeg er heldig treffer jeg noen for et cafebesøk eller en bytur i noen timer en dag, la oss si 1 - 5 timer. Resten av ukas timer jeg jeg alene. Alene, alene, alene... Jeg tror jeg blir gal. Skal jeg ha det slik resten av livet? Jeg kan vokne opp om morgenen og tenke: Faen. En ny dag. Også gidder jeg ikke å stå opp, jeg ligger bare i senga og glir inn og ut av en døs. Fordi dagen er helt tom, livet er helt tomt, og jeg har ingenting å fylle det med.

I tillegg til depresjon og angst har jeg kjærlighetssorg og savner eksen.

Jeg vet at jeg må oppsøke nye aktiviteter, få nytt blod... Men det er ikke så lett med sosialangst og et smalt interessefelt. Hadde jeg vært frisk og hadde vært i stand til å jobbe, hadde det også hjulpet. Men det er jeg ikke.

Jeg har hatt en rimelig ok helg hvor jeg har vært sosial gange lenge og emd flere mennesker både på fredag og lørdag. Men nå er det søndag, og jeg er alene. Og jeg er så trist. Jeg prøver å tenke på at jeg har hatt en fin helg, men jeg er så utsultet på sosial kontakt, at nå kaltrer jeg bare å fokusere på hvor trist jeg er, og at jeg er alene, og at jeg hater det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om dette heller, fordi jeg tror ikke noen kan hjelpe meg med dette. Det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, men det er så fordømt vanskelig.

Hvorfor bruker du ikke nettet for hva det er verdt? Jeg har møtt venner, sexpartnere og ikke minst min forlovede gjennom nettet:)

Ikke gi opp, bare du kan gjøre noe med dette!! Folk vet kanskje ikke at du føler det sånn? Meld deg på noen kurs hvor du kommer i kontakt med folk. Dansekurs? Malekurs? Reis på singeltur til syden med likesinnende?

Jeg har selv vært i den situasjonen du beskriver og jeg var også nedenfor å deppa. Men pr idag, så har jeg masse folk rundt meg, fordi jeg har det bra og tar kontakt med vennene mine. Om man isolerer seg, noe som er lett å gjøre når man er i din situasjon blir ting egentlig bare verre.

Du må finne en måte å bryte ut av denne vonde sirkelen på. Vær åpen mot folk rundt deg. Gå til en terapaut å få litt hjelp mot angsten. Les selvinnsiktbøker. Bare IKKE legg deg ned å syns synd på deg selv. Det er utrolig lett å gjøre men løser ingenting:) Lykke til.

[Humleblomst]

Jeg kan ikke si så veldig mye mer enn de som har skrevet før meg. Men jeg skjønner at du har det tungt. Prøv å holde motet oppe, ta et skritt av gangen. Og ikke minst: Gjør alt du kan for å fokusere på det positive ved ting! F.eks. Du har møtt mange folk denne helgen og hatt det kjempefint, tenk så deilig at du nå kan slappe av og ha en rolig søndag! Det høres gjerne teit ut i begynnelsen, men når du har gjentatt det for deg selv nok ganger, til du til slutt tror på det, kommer du til å ha det mye bedre. Fake it 'til you make it!

[Gjest Gjest]

Greia er den, at jeg har alltid vært en ensom person så lenge jeg kan huske. men det har vært forskjellige grader av ensomhet.

Jeg ble utbrent pga høyt arbedspress, og er nå på yrkesrettet attføring. Og jeg treffer ikke folk så ofte. På skolen har jeg ikke blitt kjent med noen annet enn å være på hils. Jeg har sosialangst, så det gjør det betydlig vanskligere for meg. Dessuten er det ikke forelsninger særlig ofte, og en stor del er nettbasert, så jeg er ikke på skolen så ofte. Å engasjere seg i aktiviteter i forbindele med studiene er vanskelig med tanke på sosialangsten.

Jeg er sosial kanskje en - to ganger i uka, om jeg er heldig. Det er ikke det at jeg ikke HAR venner, men jeg kan ikke "mase" på dem hele tiden. Hadde jeg vært i 100% jobb, hadde det vært tilstrekkelig for meg med det samme sosiale nivået. Men siden jeg ikke jobber, og er sjelden på skolen, ser jeg også mennesker sjelden.

Av og til treffer jeg ikke folk den uken, også kan det gå to uker før jeg ser noen. Og jeg begynner å lure på hvordan min egen stemme høres ut. Om jeg er heldig treffer jeg noen for et cafebesøk eller en bytur i noen timer en dag, la oss si 1 - 5 timer. Resten av ukas timer jeg jeg alene. Alene, alene, alene... Jeg tror jeg blir gal. Skal jeg ha det slik resten av livet? Jeg kan vokne opp om morgenen og tenke: Faen. En ny dag. Også gidder jeg ikke å stå opp, jeg ligger bare i senga og glir inn og ut av en døs. Fordi dagen er helt tom, livet er helt tomt, og jeg har ingenting å fylle det med.

I tillegg til depresjon og angst har jeg kjærlighetssorg og savner eksen.

Jeg vet at jeg må oppsøke nye aktiviteter, få nytt blod... Men det er ikke så lett med sosialangst og et smalt interessefelt. Hadde jeg vært frisk og hadde vært i stand til å jobbe, hadde det også hjulpet. Men det er jeg ikke.

Jeg har hatt en rimelig ok helg hvor jeg har vært sosial gange lenge og emd flere mennesker både på fredag og lørdag. Men nå er det søndag, og jeg er alene. Og jeg er så trist. Jeg prøver å tenke på at jeg har hatt en fin helg, men jeg er så utsultet på sosial kontakt, at nå kaltrer jeg bare å fokusere på hvor trist jeg er, og at jeg er alene, og at jeg hater det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om dette heller, fordi jeg tror ikke noen kan hjelpe meg med dette. Det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, men det er så fordømt vanskelig.

Kjenner meg godt igjen i situasjonen din. Tror det er en del der ute som har det/har hatt det akkurat som deg. Så du er nok ikke alene om å ha det slik, om det er noen trøst.

Oppsøk psykolog eller en annen form for behandler. Gjerne en som behandler flere mennesker samtidig, mot sosial angst. Gruppeterapi liksom. Vil også anbefalle deg å bruke nettet, som Lissi33 sier. Selv fant jeg kjæresten min på nettet. :rødme: Hva med å melde seg inn på noen datingsider, chatte litt, melde seg inn i forum og bli med på forumtreff osv osv? Nettet har gjort det mye lettere for oss med sosial angst.

Forsøk å lær deg å nyte ensomheten. Å lære seg og trives i eget selskap er ikke det samme som å isolere seg fra verden. Kanskje tvert i mot. Trives du med deg selv, blir du hyggeligere å være sammen med for andre også!

Hva med å skaffe seg en hund forresten (kun hvis du liker hunder da selvsagt)? Den kan du gå tur med, og komme deg ut både i naturen og ute blant folk. Og man kommer overaskende lett i snakk med andre hundefolk! Man kan melde seg på hundekurs og andre semi-sosiale ting også. Man er på kursene først og fremst for hundens skyld ikke sant, så det blir ikke like pressende og skummelt som rene sosiale eventer, samtidig som det er litt sosial allikevel. .

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig, men ikke så fordømt vanskelig å kontakte en lege og få en henvisning til psykolog.

Om du ikke allerede gjør det, vil jeg anbefale det.

Å, jada. Jeg har gått til psykolog i flere år, men det hjalp ikke. I mildlertid har jeg bedt om ny henvisning fra lege nå, og står på venteliste. Jeg har ikke tro på det, siden jeg har prøvd dette før, men jeg skal prøve igjen.

Hvorfor bruker du ikke nettet for hva det er verdt? Jeg har møtt venner, sexpartnere og ikke minst min forlovede gjennom nettet:)

Ikke gi opp, bare du kan gjøre noe med dette!! Folk vet kanskje ikke at du føler det sånn? Meld deg på noen kurs hvor du kommer i kontakt med folk. Dansekurs? Malekurs? Reis på singeltur til syden med likesinnende?

Jeg har selv vært i den situasjonen du beskriver og jeg var også nedenfor å deppa. Men pr idag, så har jeg masse folk rundt meg, fordi jeg har det bra og tar kontakt med vennene mine. Om man isolerer seg, noe som er lett å gjøre når man er i din situasjon blir ting egentlig bare verre.

Du må finne en måte å bryte ut av denne vonde sirkelen på. Vær åpen mot folk rundt deg. Gå til en terapaut å få litt hjelp mot angsten. Les selvinnsiktbøker. Bare IKKE legg deg ned å syns synd på deg selv. Det er utrolig lett å gjøre men løser ingenting:) Lykke til.

Jeg bruker nettet for det det er verdt ja, og baserer store deler av mitt sosiale liv på nettkontakt. Det hjelper noe, men er fremdeles ikke det samme som RL-kontakt. Og ja, jeg er åpnen med folk om min situasjon, og har ikke fått noen engative tilbakemeldinger på det.

Jeg kan ikke si så veldig mye mer enn de som har skrevet før meg. Men jeg skjønner at du har det tungt. Prøv å holde motet oppe, ta et skritt av gangen. Og ikke minst: Gjør alt du kan for å fokusere på det positive ved ting! F.eks. Du har møtt mange folk denne helgen og hatt det kjempefint, tenk så deilig at du nå kan slappe av og ha en rolig søndag! Det høres gjerne teit ut i begynnelsen, men når du har gjentatt det for deg selv nok ganger, til du til slutt tror på det, kommer du til å ha det mye bedre. Fake it 'til you make it!

Fake it til you make it, ja. Jeg har litt tro på det, men samtidig ikke, jeg tror det kan være farlig å undertrykke følelsene sine. Kanskje det sprekker en dag...

Kjenner meg godt igjen i situasjonen din. Tror det er en del der ute som har det/har hatt det akkurat som deg. Så du er nok ikke alene om å ha det slik, om det er noen trøst.

Oppsøk psykolog eller en annen form for behandler. Gjerne en som behandler flere mennesker samtidig, mot sosial angst. Gruppeterapi liksom. Vil også anbefalle deg å bruke nettet, som Lissi33 sier. Selv fant jeg kjæresten min på nettet. :rødme: Hva med å melde seg inn på noen datingsider, chatte litt, melde seg inn i forum og bli med på forumtreff osv osv? Nettet har gjort det mye lettere for oss med sosial angst.

Forsøk å lær deg å nyte ensomheten. Å lære seg og trives i eget selskap er ikke det samme som å isolere seg fra verden. Kanskje tvert i mot. Trives du med deg selv, blir du hyggeligere å være sammen med for andre også!

Hva med å skaffe seg en hund forresten (kun hvis du liker hunder da selvsagt)? Den kan du gå tur med, og komme deg ut både i naturen og ute blant folk. Og man kommer overaskende lett i snakk med andre hundefolk! Man kan melde seg på hundekurs og andre semi-sosiale ting også. Man er på kursene først og fremst for hundens skyld ikke sant, så det blir ikke like pressende og skummelt som rene sosiale eventer, samtidig som det er litt sosial allikevel. .

Jeg liker egentlig ensomhet... Så lenge jeg kan VELGE å være ensom. Da jeg jobbet var det godt å være helt for seg selv av og til. Men det er ikke godt å være helt for seg selv 5 - 7 dager i uka...

Hund har jeg tenkt på, men for det første er jeg allergisk, for det andre har jeg dårlig økonomi. For det tredje har jeg ikke råd til å kjøpe en allergivennlig rase, for det fjerde, om dyret be sykt ville jeg ikke hatt råd til å betale vetrinærutgifter.

Takker for innspill...

[Lissi]

Jeg vil tro at fake it and you make it ikke var et forsøk på å undertrykke følelser. Slik jeg tolket dette så forsto jeg det slik at positiv tankegang vil gi positiv tankegang. Smiler du til folk får du stort sett et smil igjen, skjønner?

Jeg smiler mye, til fremmede å. Sier hei til folk som sykler forbi, som går tur, som jeg møter i skibakken, som jeg går forbi på små plasser vel å merke. Ja det kan virke rart, men siden jeg ofte ser på folk sier de hei også. Jeg skravler med folk i butikken, på apoteket, på puben, på flyet når jeg reiser.

Vær åpen for nye bekjentskaper og de vil komme:)

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro at fake it and you make it ikke var et forsøk på å undertrykke følelser. Slik jeg tolket dette så forsto jeg det slik at positiv tankegang vil gi positiv tankegang. Smiler du til folk får du stort sett et smil igjen, skjønner?

Jeg smiler mye, til fremmede å. Sier hei til folk som sykler forbi, som går tur, som jeg møter i skibakken, som jeg går forbi på små plasser vel å merke. Ja det kan virke rart, men siden jeg ofte ser på folk sier de hei også. Jeg skravler med folk i butikken, på apoteket, på puben, på flyet når jeg reiser.

Vær åpen for nye bekjentskaper og de vil komme:)

Jeg smiler alltid, selv når jeg er trist, og blir sett på som en sprudlende person som får andre til å føle seg vel og avslappet i mitt selskap.

Jeg er absolutt åpen for nye bekjentskaper, men de kommer ikke av seg selv. De kommer av sosial omgang med andre, og det er vanskelig når kontaktnettet er begrenset.

Nye bekjentskaper kan også komme av fritidsinteresser, og jeg PRØVER, men det er vanskelig å komme seg ut pga angsten. Det er også vanskelig å gå på ting alene. Jeg prøver likevel, men det er tøft. Progresjonen hadde gått raskere uten angsten.

Jeg er åpen for nye bekjentskaper, men nye bekjentskaper kommer ikke trillende selv om jeg ønsker det. Man må jobbe beinhardt for det.

[Lissi]

Jeg smiler alltid, selv når jeg er trist, og blir sett på som en sprudlende person som får andre til å føle seg vel og avslappet i mitt selskap.

Jeg er absolutt åpen for nye bekjentskaper, men de kommer ikke av seg selv. De kommer av sosial omgang med andre, og det er vanskelig når kontaktnettet er begrenset.

Nye bekjentskaper kan også komme av fritidsinteresser, og jeg PRØVER, men det er vanskelig å komme seg ut pga angsten. Det er også vanskelig å gå på ting alene. Jeg prøver likevel, men det er tøft. Progresjonen hadde gått raskere uten angsten.

Jeg er åpen for nye bekjentskaper, men nye bekjentskaper kommer ikke trillende selv om jeg ønsker det. Man må jobbe beinhardt for det.

Ja jeg vet. Det er ikke lett! Jeg hadde vel en periode hvor folk helst ikke ville omgås meg. Noen ganger blir ting litt svart, og smile selv om man er trist blir ofte gjennomskuet og man blir litt falsk. Man klarer ikke være seg selv og er redd for at folk ikke skal like deg.

Det er mye enklere å bli kjent med folk om man har noen som drar deg med på fest eller på ting. Å gjøre ting alene er ikke kult. Jeg har faktisk reist til Kreta med en jeg møtte på nett fordi jeg var så desp på å reise og hadde ingen å ta med meg. Heldigvis var det en hyggelig fyr Men det der gjør jeg nok ikke igjen.. Da vil jeg møte dem først;) Knis. Nå har jeg heldigvis samboer å reise med. Han nok utviklet et lite avhengighetsforhold til han. Redd for å ende opp alene igjen.

[marika2]

Jeg har en samboer som aldri vil være med meg ut på noe. Han vil gjøre bare det han selv har interesse for. Så hvis jeg skal gjøre noe jeg selv vil og han ikke vil så må jeg bestandig gå alene. Forleden var det en konsert jeg ville på men ikke han, så da gikk jeg alene. Det er veldig slitsomt i lengden. Jeg føler meg alene i et forhold.

[Lille Lea]

MANGE treffer hverandre gjennom nettsider:) Mange som har det akkurat som deg som så veldig gjerne vil treffe nye mennesker. Knaksje det er no å tenke på?

[Gjest Gjest]

Ja jeg vet. Det er ikke lett! Jeg hadde vel en periode hvor folk helst ikke ville omgås meg. Noen ganger blir ting litt svart, og smile selv om man er trist blir ofte gjennomskuet og man blir litt falsk. Man klarer ikke være seg selv og er redd for at folk ikke skal like deg.

Det er mye enklere å bli kjent med folk om man har noen som drar deg med på fest eller på ting. Å gjøre ting alene er ikke kult. Jeg har faktisk reist til Kreta med en jeg møtte på nett fordi jeg var så desp på å reise og hadde ingen å ta med meg. Heldigvis var det en hyggelig fyr Men det der gjør jeg nok ikke igjen.. Da vil jeg møte dem først;) Knis. Nå har jeg heldigvis samboer å reise med. Han nok utviklet et lite avhengighetsforhold til han. Redd for å ende opp alene igjen.

Heldigvis er smilene mine alltid ekte. Og jeg klarer alltid å være meg selv, og er heller ikke redd for at folk ikke skal like meg. For det gjør de som regel, jeg er en person det er lett å like, og det er lett å omgås meg. Likevel er det vanskelig å utvide bekjentkretsen.

Du har rett i at det er lettere å bli kjent med andre når man har andre som drar seg med på ting. Jeg forstår at det er lett å utvikle et avhengihetsforhold til samboer. På den annen side er jeg også av den oppfattningen at i tillegg til å være kjærester/samboere må man også være gode kompiser for at et forhold skal fungere. Å være sosial og være venn med samboeren sin ser jeg derfor ikke noe galt i, så lenge man også har andre bein å stå på. Sier ikke at du ikke har det altså, jeg snakker generelt.

Jeg har en samboer som aldri vil være med meg ut på noe. Han vil gjøre bare det han selv har interesse for. Så hvis jeg skal gjøre noe jeg selv vil og han ikke vil så må jeg bestandig gå alene. Forleden var det en konsert jeg ville på men ikke han, så da gikk jeg alene. Det er veldig slitsomt i lengden. Jeg føler meg alene i et forhold.

Jeg forstår deg. Å være alene i et forhold er også fryktelig ensomt. (Har vært der) Det er ensomhet på en annen måte enn å være singel, men begge deler kan være like ille. til deg.

MANGE treffer hverandre gjennom nettsider:) Mange som har det akkurat som deg som så veldig gjerne vil treffe nye mennesker. Knaksje det er no å tenke på?

Jeg har møtt mange gjennom nettsteder, faktisk. Noen har jeg bare møtt, og blitt ferdig med det. Andre har blitt gode venner. Problemet er at en del av disse er spredd rundt om i landet. I tillegg til at jeg ikke jobber, og derfor merker ensomheten ekstra godt. Man får dekket mye av det sosiale behovet på arbeidsplassen selv om man kanskje ikke tenker over det. I tillegg gir det hverdagen mening ved at man har noe å gjøre - og man tjener penger! Noe som er mangelvare her i gården. Det er også en ting som setter en naturlig begrensning på mitt soisiale liv i tillegg til angsten; Penger. Er man blakk, er det ikke umulig å være sosial, men det gjør ting betydelig vanskligere.

Det er da nettet kommer inn, såklart, jeg har msn og chatter mye der. Jeg treffer også andre av og til, men dagene blir naturligvis lange uten jobb, derfor er jeg mye alene.

Jeg har tenkt på å kanskje jobbe frivillig, men der kommer problemet igjen, jeg har ikke helse til det. Hadde jeg kalrt å jobbe frivillig fem dager i uken for å komme meg ut, hadde jeg også klart å jobbe noe, men det gjør jeg dessverre ikke.

[Gjest Gjest]

Men jeg ser at noen har foreslått samtalegruppe, og det er noe jeg virkelig har tenkt på. Jeg skal snakke med psykologen om det. Men akkurat nå er jeg altså på venteliste for psykologtime.

[Gjest TS]

Jeg har tenkt på å kanskje jobbe frivillig, men der kommer problemet igjen, jeg har ikke helse til det. Hadde jeg kalrt å jobbe frivillig fem dager i uken for å komme meg ut, hadde jeg også klart å jobbe noe, men det gjør jeg dessverre ikke.

Jeg mente: å Jobbe SOM frivillig.

Også må jeg visst begynne å skrive TS i innleggene mine, for at det ikke skal virke forvirrende. Foreløpig er jeg eneste gjest som har skrevet noe, så alle gjesteinnleggene er meg.

[Gjest TS]

Foreløpig er jeg eneste gjest som har skrevet noe, så alle gjesteinnleggene er meg.

Eller nei, en annen gjest har skrevet her i tillegg til meg, som jeg siterte, ser jeg ja.

Huff, håper ikke jeg forvirrer her.

[lille katt]

Å, jada. Jeg har gått til psykolog i flere år, men det hjalp ikke.

Da tør jeg påstå at du har fått feil, eller ikke god nok, behandling . Psykoterapi mot sosial angst (f.eks. kognitiv terapi) er godt dokumentert. Finn en ny psykolog som er god på angst .

[Gjest Gjest]

Hvor i landet holder du til? Hvor gammel er du? Kanskje noen som bor i samme område kan ha noen konkrete tips til aktiviteter/steder hvor det er lett å bli kjent med folk :-)

[Gjest Gjest]

Da tør jeg påstå at du har fått feil, eller ikke god nok, behandling . Psykoterapi mot sosial angst (f.eks. kognitiv terapi) er godt dokumentert. Finn en ny psykolog som er god på angst .

Ja, det er ikke umulig.

Hvor i landet holder du til? Hvor gammel er du? Kanskje noen som bor i samme område kan ha noen konkrete tips til aktiviteter/steder hvor det er lett å bli kjent med folk :-)

Det vil jeg helst ikke si, da jeg har venner som leser her på forumet.

Jeg VET om aktiviteter som interesserer meg for mitt smale interessefelt, det er bare vanskelig å komme seg ut pga angsten. Men jeg vet at jeg må utfordre grensene mine også, ellers blir det bare verre. Så jeg jobber med det, men det går ikke så raskt som jeg skulle ønske. Men jeg tar gjerne i mot tips til aktiviteter uansett, det er alltid bra å utvide horisonten. Alder er ikke så nøye, jeg går godt sammen med de fleste, ung som gammel.

[Ethereal]

Hei. Dette er litt som å høre om kjæresten min. Han sliter nok med mye av det samme, er jeg redd. Det er ikke lett. Har selv kjent det på kroppen, ja. Det går an å melde seg inn i forskjellige ting, som feks teater, eller frivillige grupper som Røde Kors. Skjønner at dette er VELDIG vanskelig i begynnelsen, men noen ganger må man bare prøve å ta seg selv i nakken. Du taper jo ingenting på det, og mest sannsynlig blir du veldig positivt overrasket?

[Gjest TS]

Hei. Dette er litt som å høre om kjæresten min. Han sliter nok med mye av det samme, er jeg redd. Det er ikke lett. Har selv kjent det på kroppen, ja. Det går an å melde seg inn i forskjellige ting, som feks teater, eller frivillige grupper som Røde Kors. Skjønner at dette er VELDIG vanskelig i begynnelsen, men noen ganger må man bare prøve å ta seg selv i nakken. Du taper jo ingenting på det, og mest sannsynlig blir du veldig positivt overrasket?

Jada, det går an å melde seg inn i forskjellige ting, og det jobber jeg med. Men jeg kan også tape en del på det, om jeg ikke takler situasjonen, det setter det meg flere skritt tilbake. Det har skjedd før. Ikke det at det er verdens undergang, men da må jeg jobbe enda mer med meg selv, og ting tar lenger tid. Men på den annen side, det hjelper også mye når jeg faktisk lykkes med å ufordre meg sosialt.

Skjønt, noen ganger føles det som om jeg må ha det som dette resten av livet. Det har jeg jo forsåvidt også hatt, bare at som barn visste jeg ikke hva det var, og hadde ikke noe ord for det. Trodde at jeg bare var sjenert. Mulig at jeg også bare VAR sjenert og at at det etterhvert utviklet seg til angst.

Det er rart, jeg er ikke uten sosiale ferdigheter, men så er det så mye inni meg som holder meg tilbake.

Leit å høre at kjæresten din sliter med det samme. Men også hyggelig at noen forstår, man kan ikke sette seg inn i hvordan angst og sosialangst fungerer før man har erfart hvordan det er. Men ofte ikke engang da, da angst er forskjellig fra person til person.