Samboer/kjæreste Vs. Venner

[Gjest Gjest_Marit_*]

Jeg er i ett forhold hvor vi ikke har venner. Det har rett og slett bare blitt sånn etterhvert. Ikke fordi vi er noen rare skapninger , men av diverse andre grunner som jeg her ikke skal komme innpå.

Nå ønsker samboeren å utvide kretsen. Forståelig, men jeg er redd for hva dette vil ha å si for forholdet. Jeg vet hva som generelt er vanlig, og at å ha venner er det mest naturlige som finnes, men pga sosial angst er dette ett vanskelig tema for meg, dessverre...Men dette har blitt ett så viktig tema i vårt forhold at jeg må prøve å finne en løsning på dette.

Så hva kan jeg forvente når vi skal krype ut av skallet? Hvor viktig er venner? Hvor mye tid skal venner ta fra fritiden vår?

Er det vanlig å dra på "venneturer" uten sin samboer/kjæreste?

Er det vanlig å åpne sitt hjerte til sin venn og fortelle om problemer i forholdet?

Er det vanlig å sette venners behov foran sitt forholds behov?

Er det vanlig at man ikke tar med sin partner til sine venner?

Da jeg også sliter med kraftig sjalusi er det for å være ærlig vanskelig for meg å krype ut av det trygge skallet. Jeg er oppmerksom på at jeg er sjalu, og er mer enn villig til å jobbe med dette, men ønsker å vite på forhånd hva jeg kan forvente av det å ha en vennekrets så jeg ikke skaper spøkelser som ikke er der.

Ser fram til noen meninger her!

[Gjest Evine]

1. Så hva kan jeg forvente når vi skal krype ut av skallet? Hvor viktig er venner?

Å ha venner er viktig i mine øyne .. men familien min er selvsagt det aller viktigste og de kommer øverst på min prioriteringsliste.

2. Hvor mye tid skal venner ta fra fritiden vår?

Jeg synes venner tar veldig liten del av min tid .. Har valgt det sånn fordi jeg jobber mye og har en travel fritid med trening og fritidsinteresser ellers.

3. Er det vanlig å dra på "venneturer" uten sin samboer/kjæreste?

Det gjør hverken jeg eller min mann .. Jeg reiser mye ifm jobben og mannen min reiste mye tidligere ifm jobb og idrett han var aktiv i.

Vi er så mye fra hverandre ellers at vi foretrekker å reise på turer sammen bare vi to istedet for med venner.

Da barna var små reiste vi mye på ferie og helgeturer med venner og deres barn .. Det var hyggelig da - men nå for tiden foretrekker vi aleneturer.

4. Er det vanlig å åpne sitt hjerte til sin venn og fortelle om problemer i forholdet?

Ja, til ett par venninner gjør jeg det .. Når det gjelder barndomsvenninner jeg ikke treffer så ofte så snakker vi om mer hyggelige og litt overfladiske ting - ikke personlige problemer vi måtte ha ..

5. Er det vanlig å sette venners behov foran sitt forholds behov?

Nei ... ikke for meg, ihvertfall.

6. Er det vanlig at man ikke tar med sin partner til sine venner?

Min bestevenninne har en mann som går veldig godt sammen med min mann .. de har samme interesser og vi feirer ofte nyttår, 17. mai, ol sammen, vi går også på byen sammen eller inviterer hverandre på uhøytidelige måltider med noe attåt.

Min andre venninne - som også er min kollega har ingen relasjoner med min mann .. Han har faktisk aldri truffet henne - kun sett henne på lang avstand og hørt om henne via meg .. Sånn liker jeg å ha det med henne .. hun er "min" og ikke hans

Endret 22. juni 2008 av Evine

[Gjest Gjest_mia_*]

Uff, er ikke greit det der. Jeg var også plaget av sjalusi, gikk til slutt til en psykolog og fikk god hjelp. Sjalusi er en form for angst og det er grusomt vondt..

Når det er sagt hadde vi samme problemstilling, at det var bare oss to. Men når man har vært sammen en stund så har man behov for andre mennesker, altså venner også.

Her er det han som har mest kontakt med sine venner, og går av og til ut med dem. Jeg har alltid tilbudet om å være med, men det er ikke alltid jeg kan.

Vi prioriterer alltid forholdet, før vennene. Det tror jeg alle seriøse gjør.

De har så langt ikke dratt på gutteturer, men skal på en liten tur i sommer, det tror jeg går fint. Noe som aldri hadde gått før jeg gikk til psykolog...

Hvorvidt man betror seg til andre så tror jeg kvinner gjør det mer enn menn. Jeg vet at typen min har en venn han kan snakke med, men han sier selvfølgelig ikke sånne ting som jeg ikke vil at andre skal vite om meg. De snakker nok om sine problemer som vi jenter også gjør. Jeg forteller heller ikke alt til mine venner. Det går en grense syns jeg.

Vi har veldig mange felles venner, altså hans venner er mine også og omvendt. Vi reiser på besøk både alene og sammen.

[Ethereal]

I mine øyne kommer venner foran kjæresten. Men det betyr ikke at jeg ikke setter kjæresten min utrolig høyt.

[gompen]

Er det vanlig å dra på "venneturer" uten sin samboer/kjæreste?

Er det vanlig å åpne sitt hjerte til sin venn og fortelle om problemer i forholdet?

Er det vanlig å sette venners behov foran sitt forholds behov?

Er det vanlig at man ikke tar med sin partner til sine venner?

Ja til alt

[Daenrys]

Min erfaring tilsier at jeg kan svare ja til alle spørsmålene dine, men at dette varierer med hvor nære venner man er og hvordan forholdet til kjæresten er. F.eks hvis forholdet er veldig "ferskt" så har jeg ingen problemer med å sette venners behov foran kjærestens. Samtidig må jeg være veldig, veldig nær venn med noen for å kunne drøfte eventuelle problemer jeg har i et forhold.

Så ja, men det varierer samtidig.

[Gjest Chrissy82]

Familie og venner er veldig viktig for meg! Det varierer litt hva som kommer først. Jeg prøver å gi oppmerksomhet til både venner, familie og kjæreste. Ikke alltid like lett men..

[Reveal]

Så hva kan jeg forvente når vi skal krype ut av skallet?

Et mer aktivt liv, med nye opplevlser og impulser som dere vil vokse på i forholdet

Hvor viktig er venner?

For oss; veldig viktig!

Hvor mye tid skal venner ta fra fritiden vår?

Venner tar ikke tid fra fritiden- fritid er å være sammen med venner!

Er det vanlig å dra på "venneturer" uten sin samboer/kjæreste?

Ja, men det er også vanlig å reise flere vennepar på tur

Er det vanlig å åpne sitt hjerte til sin venn og fortelle om problemer i forholdet?

Ja- thats whats friends are for!

Er det vanlig å sette venners behov foran sitt forholds behov?

Ja, men igjen: det er vel ganske sjeldent en venn og kjæresten har like stort behov AKKURAT på samme tidspunkt.

Er det vanlig at man ikke tar med sin partner til sine venner?

Jepp!! Vi kan fint gjøre ting hver for oss- og vite hvor godt det er å sees igjen etterpå!

Jeg ser at du skriver at du har sosialangst- så svarene mine virker sikket overfladiske lette. Men som jeg starter med så tror jeg venner bare er positivt- og kan være med på å styrke folholdet deres mye!

[Thera]

Jeg vil begynne med å ta utgangspunkt i det du skriver her:

Hvor mye tid skal venner ta fra fritiden vår?

Jeg tror det handler mye om hvilken innstilling man har til dette, rett og slett. Jeg stusset da jeg leste dette, da jeg tenker på tid med venner som en del av fritiden min (vår). Men det forutsetter selvfølgelig at det er venner jeg trives veldig godt sammen med, og ikke at man bare "henger med" samboerens egne venner eller folk som er mer bekjente enn gode venner.

Så til spørsmålene:

Er det vanlig å dra på "venneturer" uten sin samboer/kjæreste?

Dette, som flere av de andre spørsmålene du stiller, kommer jo helt an på hva hvert enkelt par ønsker seg i sitt forhold. Det er umulig å si hva som er vanlig og uvanlig. For oss er det ganske vanlig å finne på ting med egne venner. Vi trives med det, i tillegg til å bruke mye tid sammen, så klart.

Er det vanlig å åpne sitt hjerte til sin venn og fortelle om problemer i forholdet?

Det vil jeg tippe at er ganske vanlig, uten at jeg personlig er noe stor fan av det. Selvfølgelig må begge få snakke om vanskelige ting med nære venner dersom de har behov for det, men jeg passer ihvertfall godt på å ikke si mer enn jeg må om private ting som jeg vet kun fordi jeg er hans samboer og kjæreste. Spesielt når det gjelder felles venner synes jeg dette er et viktig prinsipp.

Er det vanlig å sette venners behov foran sitt forholds behov?

Hva mener du egentlig med dette? Jeg ser ikke helt hvorfor man skal måtte velge.

Er det vanlig at man ikke tar med sin partner til sine venner?

For meg er det ihvertfall veldig unaturlig å absolutt ikke gjøre det, selv om jeg ikke alltid trenger å gjøre det.

[Gjest Gjest_Marit_*]

Takk, for mange fine svar. Som sagt er dette veldig vanskelig for meg som har sosial angst, så dette er noe jeg må jobbe MYE med.

Det er to av mine spørsmål jeg har mest vondt med å akseptere. Det ene er det å fortelle en venn om nære og intime deler av ett forhold. Jeg mener helt seriøst at dersom ett forhold har problemer så bør saken tas opp med partner istedet for å gå til en venn og gi detaljer om ett samliv jeg ivertfall synes bør være private. Jeg ser for meg at jeg alltid vil sitte og tenke på hva disse vennene vet om meg / oss, og synes den tanken er ekstremt vanskelig å svelge. MEN...så har jeg også sosial angst...

Det andre spm. er det med å reise på ferie med venner uten partner. Dette ser jeg heller ingen grunn for å gjøre. Skulle man reise bort med venner, mener jeg man bør reise sammen som ett par med venner. Jeg kan ikke tenke meg å reise på ferie "alene" uten den personen jeg elsker overalt.

Men..jeg takker for alle innspill. Det er greit å få ett innblikk i dette fra andre når dette er ukjent terreng for meg :-)

[Reveal]

Det du skriver her at er dine to vanskeligste spørsmål er faktisk de to jeg ville sett på som de to minst viktigste:

Du deler det du vil- med de (den) du vil.

De fleste vennene mine (våre) kjenner "fryd og gammen" siden av oss,. Min aller aller beste venninne vet om de "små-humpene" vi har hatt.

Jentegjengen (de 4-5 nærmeste) har et veldig åpent forhold til sex- så at vi har et fantastisk sexliv vet de- men hva som gjør det så fantastisk er forbeholdt han og meg, detaljene er våre.

Innom å legger til; Disse venninnene er jenter jeg har kjent i "alle" år (minimum 10 år)

Og det å reise på ferie med eller uten kjæresten er også helt frivillig. Føler du deg ikke konfertabel med ferie uten han- så er det jo helt din sak. Men- en jentehyttetur med en natt borte er kanskje litt lettere?

PS: Må si jeg beundrer evnen til å "ta tak" og se sine utfordringer!!!

Endret 23. juni 2008 av Reveal

[Rosalie]

Takk, for mange fine svar. Som sagt er dette veldig vanskelig for meg som har sosial angst, så dette er noe jeg må jobbe MYE med.

Det er to av mine spørsmål jeg har mest vondt med å akseptere. Det ene er det å fortelle en venn om nære og intime deler av ett forhold. Jeg mener helt seriøst at dersom ett forhold har problemer så bør saken tas opp med partner istedet for å gå til en venn og gi detaljer om ett samliv jeg ivertfall synes bør være private. Jeg ser for meg at jeg alltid vil sitte og tenke på hva disse vennene vet om meg / oss, og synes den tanken er ekstremt vanskelig å svelge. MEN...så har jeg også sosial angst...

Det andre spm. er det med å reise på ferie med venner uten partner. Dette ser jeg heller ingen grunn for å gjøre. Skulle man reise bort med venner, mener jeg man bør reise sammen som ett par med venner. Jeg kan ikke tenke meg å reise på ferie "alene" uten den personen jeg elsker overalt.

Men..jeg takker for alle innspill. Det er greit å få ett innblikk i dette fra andre når dette er ukjent terreng for meg :-)

Og jeg er veldig uenig i deg i disse spørsmålene. Et nært, fortrolig forhold til venner er like viktig som et nært fortrolig forhold til samboer. Å kunne lufte ting som irriterer en og man føler at man har låst seg fast på overfor en tredjepart kan være utrolig viktig. Å få blåst ut litt av den verste gørra og kvittet seg med de mest irrasjonelle tankene utenfor husets fire vegger, gjør at man slipper unna mye gnaging, urettferdig kjefting og krangling. Gode venner har nemlig den egenskapen at de er dønn ærlige og gir deg beskjed om at nå er det virkelig du som er urimelig.

Å dra på turer uten partner ser jeg også på som positivt. Jeg hadde riktignok blitt sur om samboer insisterte å reise på guttetur i sommerferien - en guttetur som tar hele ferien, altså. Men ukestur, helgestur og lignende er jo bare glimrende. Man får tid til å savne hverandre, man får mulighet til å drive med "gutteting"/"jenteting" uten en overbærende samboer på slep og man får ladet opp til en ny frisk i forholdet. Når det er sagt, så er detk kjempefint å reise på vennetur MED partnere også, altså. Men noe helt annet.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg setter samboeren først, men venner er også viktig for meg. Jeg har noen jeg deler mye med, men samboeren er den som står meg aller nærmest. Men det er godt å ha noen andre også, så man ikke trår på hverandre støtt. Og selv om vi har mye felles, er det ikke alle samtalemnerer som opptar den andre like mye. Jeg tror også det er godt å kunne savne hverandre litt.

Når du har sosial angst å hanskes med, forstår jeg at dette blir ekstra utfordrende, men jeg tror du vil vinne på det på sikt. At det å få nye impulser vil være positivt for dere begge. Om samboeren din savner dette, er det nok viktig for ham og igjen for dere at han får utvidet kretsen, slik han ønsker. Hvis ikke, får du nok en misfornøyd samboer. Og kanskje det igjen vil være det som driver dere fra hverandre.

Men det at man utvider kretsen, betyr jo ikke at man man må dra på turer alene osv.

Endret 23. juni 2008 av Frk Åberg