Gjennom motgang til stjernene

[Gjest Reka]

Søteste stjernedryss

Det siste innlegget ditt var godt og lese Det er bra du fikk en god følelse i hjertet, det hjalp kanskje bittelitt i alt dette?

Håper du koser deg hos søsteren din og at du sover kjempe godt

Masse fra reka

[stjernekyss]

Jeg orket ikke å dra noe sted i går, jeg var så sliten.

Natten var kjempetøff. Jeg er så knust over at han drar dit. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan klare å se på ham igjen. Det føles så svikefullt. Så jeg har egentlig grått meg gjennom mesteparten av natten. Intill min kjære mamma ringte meg og snakket med meg til jeg var rolig igjen og klarte å sove

I dag har jeg vært desorientert og lei meg. Ikke orket å gjøre noe. Føles ut som livsgleden har blitt sugd ut av meg. Jeg synes det er så jævlig at han drar dit. Det føles så svikefullt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom morgendagen når han drar opp dit, og ut uken.... :cry:

Å!!! Nå fikk jeg akkurat en telefon fra mamma, som sa at hun og søsteren min er på vei til meg for å muntre meg opp! Så gode de er!!!! NÅ føler jeg meg heldig og elsket nå! Føler meg velsignet jeg nå!

[kospia]

Hei Stjernekyss

Så synd at det skulle ende med at du holdt deg hjemme i går, jeg hadde et håp om at du hadde kommet et steg videre og at ting gikk bedre med mannen din.

Men skjønner godt at du holdt deg hjemme når du var sliten.

Du må nok regne med at ting går i bølgedaler nå, og at ting tar tid.

Men etter hvert blir du sterkere og ser klart hva du vil og ikke.

Blir nok godt å få besøk nå. Håper de skjemmer deg bort litt, for det fortjener du

Endret 6. juli 2008 av kospia

[stjernekyss]

Det var kjempekoselig sammen med mamman min og søsteren min De tok meg med ut og spiste, og så satt vi og snakket om alt mulig. Er så rørt over at de kom til meg

Men jeg er langt nede i kjelleren nå altså.. Merker at jeg ikke har lyst til å være med folk, bare lyst til å være i fred med meg selv og være lei meg. Orker ikke å prøve å holde meg oppe lenger. Vil synke ned. Selv om jeg ikke vil det, så orker jeg liksom ikke å kjempe i mot lenger. Og så vet jeg at da er det desto viktigere å kjempe i mot, men jeg orker ikke.

Jeg ble så lei meg, for jeg fikk en ganske fin melding i morges, og så skrev jeg en melding tilbake som jeg tror har blitt misforstått. Jeg har i hvertfall ikke hørt noenting...

Og nå er jeg redd for at jeg har ødelagt det lille vi hadde klart å bygge opp. Og jeg orker ikke det. Jeg orker ikke at alt jeg gjør er galt. Jeg orker ikke å gå på eggeskall på den måten. Jeg vil bare kunne være meg selv.

Jeg er rett og slett kjempedeppa i dag. Redd for at jeg skal synke ned i en ordentlig depresjon. Jeg bare orker ikke å kjempe mer... Har egentlig vært kjempetrøtt i timesvis, men jeg tok av sengetøyet tidligere i dag, uten å legge på nytt, og jeg orker ikke tanken på å måtte re sengen nå. Hvor patetisk er ikke det. Men jeg orker ikke at jeg skal være patetisk heller. Jeg orker ikke at det helle tiden skal være noe jeg gjør feil, eller ikke bra nok. Jeg orker ikke å være flink pike hele tiden som skal takle alt så bra. Som hele tiden skal prøve å forstå ham og hvorfor han gjør som han gjør. Jeg orker ikke det. Jeg er bare lei meg og knust.

Faen at han ikke bare kan ta seg sammen og være glad i meg og sammen med meg. Hva faen er vitsen med å være gift, hvis man ikke har en mann...

Unnskyld at jeg banner og bærer meg, jeg er så utrolig langt nede nå...

Får gå og re senga mi, og håpe at søvnen bærer meg langt, langt, langt, langt vekk.......................................................................

Jeg orker ikke å tåle alle disse vonde følelsene lenger...

[Gjest Reka]

Du, vennen.

Det er ikke rart du føler det sånn, du har det jo ikke noe bra nå, det må være jævlig å gå rundt sånn, og ikke vite hva som skjer.

Men du har jo fått bevist at du har en fantastisk søster og mor som tar vare på deg, og tenk på alle oss på kg som tenker på deg og er her når du vil banne og få ting ut

Og det å re sengen er dritt kjedelig uansett, men når man først har tatt lakenet og begynner på putene så kommer liksom resten av seg selv automatisk

Masse til deg

(og får du ikke sove, kan du ta med deg dyna og tasse ut til tven og se på den dokumentaren som går på tv norge 00:30 )

[kospia]

Innom med en god natta

Håper du får sove godt i natt, ellers får du gjøre som Reka skriver.

Ta med deg dyna og sett deg foran tv`n, da kommer som regel søvnen også.

[stjernekyss]

Tusen takk for at dere er så snille med meg

Hva slags dokumentar var det?

Jeg var så sliten etter å ikke ha sovet noe særlig på så lenge, så sovnet rimelig raskt. Våknet i åtte-tiden og har ligget på senga og lest i en bok siden det.

Tenkte jeg skulle stå opp nå.. Men da jeg sto på badet og pusset tennene, bare brøt jeg sammen. I dag drar han opp dit. Jeg har ikke hørt en lyd siden meldingen jeg sendte i går. Og han drar opp dit. Drar opp til drømmen min og river den i stykker. Bytter meg ut med en kamerat og drar til en verden han ikke ville blunket to ganger til, hadde han ikke truffet meg.

Jeg orker ikke dette. Det er for vondt. Jeg vil bare skrike og skrike og skrike og skrike.

Hvordan kan han gjøre meg så vondt?

HVordan kan han gjøre meg så vondt.........

Endret 7. juli 2008 av stjernekyss

[Gjest Ulva35]

Kjære deg Stjernkyss

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Skjønner så godt hvordan du har det, og som Kospia sier: Det vil gå opp og ned i bølgedaler.

Kan ikke forstå at han reiser til deres plass med noen andre i det hele tatt. Kjenner jeg blir sint når jeg leser det. Skjønner han ikke hvordan du må føle det? Har du spurt han om det?Ufølsomt vil jeg kalle det.

Trenger han å komme seg bort litt, så finnes det da mange andre plasser han kan dra.

Det hadde kanskje vært noe annet hvis han dro dit alene, for å smake på følesene deres på en plass som betydde så mye for dere, men å ta med en kamerat er bare slemt synes jeg.

Mange varme til deg

Endret 7. juli 2008 av Ulva35

[stjernekyss]

Kjære deg Stjernkyss

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si jeg. Skjønner så godt hvordan du har det, og som Kospia sier: Det vil gå opp og ned i bølgedaler.

Kan ikke forstå at han reiser til deres plass med noen andre i det hele tatt. Kjenner jeg blir sint når jeg leser det. Skjønner han ikke hvordan du må føle det? Har du spurt han om det?Ufølsomt vil jeg kalle det.

Trenger han å komme seg bort litt, så finnes det da mange andre plasser han kan dra.

Det hadde kanskje vært noe annet hvis han dro dit alene, for å smake på følesene deres på en plass som betydde så mye for dere, men å ta med en kamerat er bare slemt synes jeg.

Mange varme til deg

Tusen takk Ulva, det betyr mye for meg.

Jeg bare gråter i dag og hyler ned i putene mine. Han vet hvordan jeg føler det, men han sier at han må prioritere seg selv, og kan ikke ta hensyn til meg.

Jeg har så lyst til å sende ham en melding eller noe, men er redd for å gjøre vondt verre.

Jeg har så vondt nå. Jeg har så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ikke lyst til å være til i en så jævlig verden.

[Gjest Ulva35]

Joda stjernkyss, du har lyst til å være i verden. For selv om den føles jævli nå så vil den en gang i fremtiden bli vakker. Det er veldig veldig vanskelig å tenke sånn nå, men det er helt sant.

Jeg har vært kjempelangt nede selv etter en skilsmisse. Så langt nede at jeg sendte med min bror sovemedisinen og nervemedisinen min(som jeg ikke trenger lenger nå) hjem til han etter at vi to en kveld hadde sittet og snakket og tatt noen drinker. Jeg stolte ikke på meg selv.

Men sakte og sikkert kom jeg ovenpå igjen. Jeg har alltid vært en optimist, og et av mine motto er: Ingen vet hva som venter bak neste sving.

Hvis jeg ikke er her i denne verden, så vil jeg heller aldri oppleve det som venter bak neste sving. Og selv om det venter noe vondt, så venter det også mye godt.

Jeg hadde ikke meldt han stjernkyss. La han få føle på at han savner deg. La han lure på hva du driver med. La han lure på om du savner han. Men du må jo gjøre hva du føler, ikke hva jeg sier.

Som Reka sa: Vi er her for deg vi, selv om vi er på andre siden av et tastatur

[stjernekyss]

Jeg klarte ikke å la være... Jeg sendte ham en melding... "Hvordan kan du?" Jeg vet at jeg bare gjør alt verre, men jeg driter i det. Jeg har også alltid trodd hardnakket på at det finnes noe bedre rundt neste sving, men jeg vil ikke ha det jævlig mer. Jeg orker ikke mer. Jeg har ikke lyst til å være til. Jeg kommer ikke til å gjøre noe dumt, men jeg føler det sånn, at verden bare er jævlig og et sted jeg ikke vil være. Jeg driter i neste sving, jeg driter i alt og alle. Jeg hater alle sammen. Jeg hater alt. Jeg har ikke lyst til å føle alt det jeg føler nå. Skulle ønske noe hardt kunne falle ned i hodet mitt så jeg kunne blitt bevisstløs og ikke trengt å føle noenting

[Gjest Reka]

Nå vet ikke jeg hva slags sykdom mannen din har, men likevel, jeg synes virkelig han fortjener å høre det, han ødelegger faktisk deg også.

Og husk at du har kg, og du vil være til, for en dag kommer ting til å bli bedre Det tar bare litt tid og enn så lenge må du ta en dag av gangen og være med venner og familie som bryr seg om deg.

Og hvis du vil få tiden til å gå, kan du kjøpe en eller annen serie på dvd så har du noe for å få tiden til å gå.

Jeg drar på ferie idag, så ønsker deg en fin uke og sender masse

[stjernekyss]

Da har jeg på elegant vis klart å støte vekk alle som betyr noe for meg.

Jeg tror jeg trenger å lære å uttrykke disse sterke følelsene i andre vendinger enn "dette er så jævlig at jeg bare vil dø"-formuleringer.

Kan noen hjelpe meg?

[stjernekyss]

Dette er i sannhet en jævlig dag.

Jeg har grått hele dagen. Dytter puter inn i munnen, mens jeg har skreket av full hals. Jeg støter vekk alt og alle, de som bare vil meg vel, og jeg tror det er fordi jeg er så knust over at ingen av dem er han. At han faktisk er dratt. At han sikkert er der nå. Skrattler og har det kjempemorsomt, og gir en lang faen i meg. Snakker dritt om meg. Det vet jeg at han ikke gjør, men han må jo si noe, siden alle der borte vet at vi er et par. Og jeg synes det er jævlig å ikke vite hva han sier. Kanskje mest fordi jeg ikke vet hvordan jeg er definert i hans øyne selv.

Det føles som om jeg aldri kommer til å føle glede igjen, noengang. Jeg har lyst til å avlyse alle planer jeg har hele uken, og bare ligge under dyna og grine. Jeg har ikke lyst til å prøve å reise meg og tenke på noe annet, fordi det er så jævlig smertefullt at han er der oppe hele tiden, og gjør det jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre. Det som vi har planlagt i månedsvis.

Og så har han bare byttet meg ut.

Med en kompis.

Som jeg ikke liker.

Jeg føler meg så jævlig verdiløs!!!!!

Jeg har så utrolig stort behov for kjærlighet, og omsorg og nærhet nå, men jeg bare støter vekk alle!!!!

Og det får meg bare til å føle meg enda jævligere! Hvorfor kan ikke folk være glad i meg og holde rundt meg selv om jeg støter dem vekk. Hvorfor kan ikke folk tåle absolutt alt, når jeg må det! Jeg vet at det er verdens barnsligste tanke, men akkurat nå føles det sånn.

Mest i hele verden vil jeg bare at han skal komme tilbake. Komme hjem og holde rundt meg hele natten og bare la meg hulke til det ikke er noe mer tårer igjen, og så bare holder meg gjennom hele natten mens jeg sover, stille og fredlig.

Hvorfor kan han ikke det?

:cry:

[stjernekyss]

Nå er jeg endelig litt roligere, og sitter ikke og stirrer rett inn i veggen uten noe vidsyn.

Mamma, min engel, kom og var fantastisk mot meg Hold rundt meg mens jeg gråt og var bare god. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun stiller så inderlig opp for meg. Jeg elsker henne herfra til evigheten! Kjærligheten hennes er uendelig.

Har vært så langt nede i dag at det gjør vondt å tenke på det. Jeg tror faktisk jeg trengte det. Trengte å synke ned i dypet.

Er redd for å bli værende der. Heldigvis har jeg flere planer i morgen, så jeg må opp og ut, og det tror jeg blir bra. Har to møter som jeg tror kommer til å styrke mestringsevnen min, og så skal jeg treffe gode mennesker etterpå, så tror det blir godt.

Greit å synke ned, bare man ikke blir værende der.

Hadde jeg skullet gjøre denne helgen annerledes, ville jeg nok dratt avgårde på lørdagen etter jeg hadde møtt mannen min likevel, som planen var i utgangspunktet, som du sa kosepia Jeg har nok gravd meg godt ned siden det. Leit egentlig, for det var jo et godt og fint møte. Nå er det jo heldigvis ikke sånn at de gode tingene blir borte selv om man går seg litt vill. Jeg håper det fortsatt er noen tråder igjen.

Nå ble jo ikke helgen sånn, så da må jeg bare håpe at det kommer noe godt ut av det som faktisk ble.

Jeg er veldig takknemlig for de menneskene jeg har rundt meg. De fikk nok kjørt seg i dag. I morgen må jeg forsikre meg om at de får vite igjen hvor mye de betyr for meg, og lappe på eventuelle overtramp. Tror det holder for dem med den ene dagen. Jeg vil ikke at de skal føle at de må gå på akkord med seg selv, eller slite seg ut i å være der for meg.

Mest av alt har jeg lyst til å kjøpe blomster til alle sammen, noe som nok må vente til dager hvor lommeboken ikke er riktig så slunken. Heldigvis koster ikke kjærlighet penger, og det skal de få av meg, for det fortjener de, mine kjære hverdagsengler.

Nå har jeg spist opp kveldsmaten min og skal legge meg og sove. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, for jeg er redd for hva natten måtte bringe. Livet mitt er så uforutsigbart nå, at jeg er redd for hva som kan komme rundt neste sving. Jeg tror jeg er så redd for det at jeg prøver å kontrollere det, og så gjør jeg det bare vanskelig for meg selv. Lære å leve i usikkerheten. Det må jeg lære. Og det kjenner jeg at er litt av en utfordring.

Så vil jeg til sist unnskylde til dere her inne som er blitt berørt eller følt seg tråkket på eller blitt fornærmet, av gallen som fikk flyte fritt. Dere er også blant de menneskene jeg setter enormt stor pris på i denne tiden, og jeg vil at dere skal føle at dere betyr mye for meg. Så om jeg har gått for langt i dag, er jeg veldig lei meg for det.

Til dere, mine kg-hverdagsengler:

:dagens-rose: :dagens-rose: :dagens-rose: :dagens-rose: :dagens-rose:

Takk for at dere er her for meg

Endret 7. juli 2008 av stjernekyss

[stjernekyss]

Jeg prøver å ta fått på livet igjen i dag, men det er så vanskelig. Jeg har bare lyst til å fortsette å ligge nede og la verden gå forbi meg..

Jeg har stått opp, og skal dra på avtalene mine, og i ettermiddag skal jeg dra bort noen dager til gode mennesker, så jeg ikke skal være alene.

Alt jeg vil er å ligge under dyna og synke. Og det er så ufattelig tungt å kjempe i mot den kraften.

Det gjør bare så vondt. Jeg ser ham for meg der oppe hele tiden. Bilder som flasher over netthinnen. Hvordan skal jeg klare å konsentrere meg i dag?

Jeg har lyst til å gi opp, kapitulere. Motivasjonen for å ta tak i livet er ikke-eksisterende og kun basert på gode råd fra mennesker jeg stoler på.

Jeg kan ikke tro at denne kompisen bare tar plassen til den ene ektefellen i en ferietur som har vært planlagt i månedsvis mellom et ektepar. Man må da ha ganske avsidde sosiale antenner for å gjøre det? Må man ikke? Det verste er at denne kompisen er en medstudent og fremtidig kollega, og jeg har aldri lyst til å se ham igjen. Jeg hater ham. Hvordan kan han?

Hvordan kan mannen min?

Jeg skjønner at jeg er fastlåst i et spor og bare dunker hodet i veggen, for jeg klarer ikke å slippe hvor vondt det gjør.

Men hvorfor skal jeg? Hva er vitsen?

Det gjør så vondt.....

Alt føles bare så meningsløst...

Vil bare ligge under dyna og gråte.

At mannen min skal komme og være mannen min. At alt dette jævlige kan være over.

Jeg klarer ikke å ta vare på meg lenger. Jeg var så flink så lenge. Nå har jeg bare falt.

Kan jeg få en klem av noen, for jeg trenger det veldig?

:cry:

[Gjest Ulva35]

Stjernekyss

Du må ikke tenke sånn at du støter oss på noen måte. Jeg kan bare prate for meg selv, og jeg vet iallefall inderlig godt hvordan du har det. Jeg har vært igjenom det, og skulle veldig veldig ønske at jeg kunne hjulpet deg, trøstet deg og holdt rundt deg

Godt å høre at du har en mamma som stiller opp for deg, og er der for deg. Selv om min mamma alltid har slitt selv, så har hun også alltid vært der for meg, og det føles så rikitg. Ikke alle som har noen nær som stiller opp.

Når det gjelder de andre tror jeg nok du vil oppdage at du slett ikke støter de bort, men at de forstår hvordan du har det. Jeg følte også sånn en stund for noen år siden, og derfor kuttet jeg ut noen av vennenne mine fordi jeg ikke ville være til bry for de med mitt ustabile humør og evige mas om han som svek. Men de ga seg ikke, og nå mange år etter er vi fortsatt bestevenner

Håper du har det bedre i dag Stjernekyss

[Gjest Ulva35]

Vi skrev samtidig Stjernkyss, og selv om jeg ga deg i sted så vil jeg gi deg mange til

[kospia]

Her får du masse, masse fra meg Stjernekyss.

Håper du er i litt bedre form nå

Livet er ikke bestandig så enkelt nei, det gir oss både gleder og sorger.

Men når det røyner på som verst,så er det viktig å prøve å se fremover og tenke på hva man kan gjøre for å få det bedre.

og bare så du vet det, meg støter du ikke.

Vi her inne er her for deg, og vil deg det beste

Håper du får sove godt i natt Stjernekyss

[Gjest Ulva35]

Hei Stjernekyss

Har ikke sett deg på noen dager, og blir litt bekymret for deg jeg Håper ditt fravær her er positivt. At du har mennesker rundt deg som tar vare på deg og er gode mot deg.

Mange