Gjennom motgang til stjernene

[stjernekyss]

God morgen alle sammen

Jeg har hatt en ganske god natt, som andre nattten på rad nå, og merker at det har sin effekt.

Jeg dro på trening i går og så på Cashmere Mafia etterpå, sånn som jeg har gjort siden mannen min dro, og det var kjempegodt for meg! Tror ikke jeg brygget på noe likevel, var nok heller tristheten som fikk grep på meg. Glad for at jeg dro meg opp og ut!

Jeg lar ofte være å ta med meg mobiltelefonen rundt omkring, for jeg sjekker den for ofte etter meldinger, og blir skuffet når det ikke har kommet noe fra han, så jeg lot den ligge da jeg dro på trening. Jeg grudde meg til å sjekke telefonen da jeg kom hjem, men der ventet en koselig melding fra en god venninne

Og da jeg gruet meg til å sjekke telefonen i morges, fant jeg en koselig melding fra broren min

Så jeg er godt ivaretatt

Da jeg skrudde på maskinen, så jeg til min store overraskelse at jeg hadde fått mail fra mannen min. Den var ikke så sint som tidligere kontakt har vært. Han forteller at han har skaffet seg en leilighet. Jeg ble egentlig lettet. Han beskriver hvordan han sitter fast i et svart hull, og det gjør meg lei meg at han strever så fælt, han er jo alvorlig deprimert, og det er lett å skjønne ut av mailen han har skrevet. For en grusom sykdom. Det er som en tornado som feier over og river i stykker alt.

Jeg har tenkt en del på det i det siste faktisk.. At kanskje naturkrefter skjer for å renske opp i noe som ikke skal være. Vi har vært usunne for hverandre så lenge. Egentlig er vi begge to personer som vil tviholde på hverandre, men jeg tror kanskje at vi ikke skal det. Vi har ikke godt av hverandre. Kanskje depresjonen rensker vekk det som ikke lenger kan være.. Kanskje vi bare skulle ha de fem årene. Kanskje det er bra nok.

kosepia: Vi var i parterapi for noen uker siden, og det var rett og slett grusomt. Da hadde vi ikke snakket sammen på fire uker, så vi bare bet av hverandre hodet. Terapeuten avsluttet med å spørre om vi ikke bare skulle gå fra hverandre Da vi ba om å få en time til, fikk vi en i slutten av juli, altså halvannen måned etter Med beskjed om å ringe å avbestille den så hun kunne gi den til noen andre, skulle vi gå fra hverandre

Jeg ble så skuffet. Jeg hadde håpet at hun skulle oppfatte at vi var i en akutt krisesituasjon, at det ikke var dagligdagse problemer. Jeg hadde håpet at vi kunne komme to ganger i uken til å begynne med, bare for å komme i dialog igjen... Alt ble bare verre etter det.. Det var som å helle bensin på bålet.

Jeg vet ikke om det har noe for seg nå heller egentlig. Han er for syk til å nyttegjøre seg det. En depresjon krever en enorm egoisme for at man skal kunne komme seg ut av det. Han er ikke et sted nå hvor han kan jobbe med et forhold. Han trenger å jobbe med seg selv nå.

Maarie: Jeg må si at jeg bøyer meg i støvet for de som klarer å jobbe seg gjennom dette, det krever mye. Av alt. Det jeg er redd for, skulle vi klare å jobbe oss gjennom: Hvordan ser det ut på den andre siden? Vi er jo fortsatt de vi er. Vil vi være i stand til å kommunisere bedre da, enn nå? Det er så underlig... For vår sterke side pleide å være nettopp kommunikasjon.. Hva skjedde...?

Jeg vet ikke riktig hva mer jeg skal si... Jeg føler meg ganske jordet i meg selv i dag.. Til tross for mailen.. For jeg tror egentlig at jeg er enig.

[stjernekyss]

Uff, jeg er ikke riktig sikker jeg... Dette begynner å synke litt mer inn nå...

Jeg hater at jeg er midt oppi dette her nå! Jeg vil ikke det!

[stjernekyss]

Problemet er jo ikke hvorvidt jeg er enig eller ikke, men at han tar alle disse store avgjørelsene på egenhånd, og lar meg få vite om det når det passer for ham!

Det gjør meg så sint og lei meg! Jeg hater følelsen av å ikke ha noen som helst påvirkningskraft! Og jeg synes det er så dårlig gjort å bare lukke meg ute på den måten! Jeg får ikke være en del av noe! Jeg føler meg som om jeg er et barn, som ikke er gammel nok til å få være med å ta beslutninger og som ikke får lov til å være misfornøyd med de avgjørelsene som blir tatt på mine vegne!

Jeg får så lyst til å bare SKRIKE SÅ HØYT JEG BARE KLARER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

:cry: :cry: :cry:

Endret 24. juni 2008 av stjernekyss

[Gjest Ulva35]

Hei Stjernekyss

Jeg synes du har mange fornuftige tanker jeg, tross det du gjennomgår. Det vil gå opp og ned lenge ennå, men en dag vil det forhåpentligvis bare gå oppover.

Skjønner så godt at du føler det forbigått og utestengt på en måte. Veldig vanskelig når det kommer til sterk depresjon. Den ene dagen kan det menneske som er langt nede psykisk bare ønske å være alene, og den andre dagen ønsker personen kanskje det motsatte. Vondt for de som står vedkommende nær og vondt for den som er syk.

Har en veldig god venn som for mange år siden gikk igjenom en livskrise spykisk, og han har fortalt meg mye.

Har selv vært langt nede en stund i livet, men ettersom jeg heldigvis er en sterk og optimistisk person, og hadde et nettverk av venner og familie som støttet meg, så kom jeg meg ganske fort opp igjen. Jeg mener, slik at jeg klarte å leve normalt. Lykkelig trodde jeg aldri jeg skulle bli, men heldigvis tok jeg feil der

Nå er det ikke alltid det hjelper å ha folk rundt seg som støtter en heller. Ikke alle som klarer det. Jeg klarte det, og ønsket det. Min venn klarte det ikke, og ønsket bare å krabbe oppover alene. Det klarte han, selv om det tok tid.

Vi er forskjellige, og spykiske lidelser virker ikke likt på alle. Derfor er det som regel veldig vanskelig for de som står nærmest å vite hvordan man skal takle det.

Man føler seg maktesløs rett og slett.

Føler så inderlig med deg, og skulle ønske jeg kunne hjelpe deg.

Varm

P. S: Du kan, hvis du føler for det sende PM til meg. Ikke alt jeg vil skrive her, selv om jeg er ganske meg selv her, og det er kanskje ikke alt du ønsker å skrive åpent heller. Men gjør det bare hvis du føler for det

Endret 24. juni 2008 av Ulva35

[Gjest Fëawen]

Vet ikke helt hva jeg skal si... annet enn at en dagbok som dette, vil nok hjelpe utrolig over tid. Det å kunne få "tømt" seg der og da. Få litt tilbakemeldinger som kanskje holder en på rett kjøl, og det å kunne gå tilbake i senere tid- å få kjenne på følelsen og kanskje innse at man har begynner å få det bra. Og ikke minst, vite at noen tenker på en- og tar seg tid til en, ved å lese det som blir skrevet.

Jeg synes du skal ta deg en tur ut i skogen, og ta en skikkelig hyl. Bare for å få lettet på trykket. Gi deg selv lov til å være sint og trist. Tror det er kjempe viktig for å komme igjennom en slik prosess. Man må ikke være enig i alt som skjer. Så det er jo viktig at du gjør som du vil også- så langt det går! Ikke nå legger alt til side, og setter deg på "vent". Men det virker ikke slik med deg. Du virker så klok og fornuftig! Du ser på situasjonen med åpne øyne, fra begge sider. Og det er viktig. Ikke så lett å ta tak i seg selv bestandig. Men det gjør du. Det er bra!

Og kjempe bra at mannen din skriver til deg. Det betyr jo at han har behov for å få "tømt" seg han også! At han ikke minst, tenker på deg og situasjonen. Det gjelder bare å klare å holde tungen rett i munn. Med dette mener jeg at når dere forteller hverandre hva dere tenker, gjelder det å ikke bli sint eller skuffet. Er han skuffet over deg for ett el annet- må han få lov til det og omvent. For det er så lett å begynne å krangle på nytt, pga at det som blir sagt- sårer.

Jeg synes det virker som om du klarer deg bra! Du har hodet med deg!

Han er heldig som har deg, synd han ikke helt ser det selv. Håper han blir i stand til å ta tak i seg selv, og hjelpe seg selv opp. For det er jo en jobb man må gjøre selv.

Gå og gjør som Ronja gjør når våren kommer. Ta et hyl!

Du er heldig som har så mange rundt deg som tar vare på deg! Ikke glem det!

[kospia]

Hei igjen Stjernekyss

Jeg fikk rett og slett da jeg leste om din opplevelse hos terapauten.

Vedkommende gjorde rett og slett en forferdelig dårlig jobb, og få ny time lenge etterpå??? jeg blir rett og slett

Du er flink til å sett ord på ting Stjernekyss, og mange av tankene du har ligner på de jeg hadde da jeg var sammen med eksen.

Han var ikke alvorlig deprimert, men slet/sliter med nervene.

Jeg sa mang en gang at han burde søke hjelp, men kom ingen vei.

Utrolig slitsomt og leve med en som er blid og snakker den ene dagen, og sur og innesluttet den andre.

Jeg valgte tilslutt og forlate han. Både for min del, hans del og ikke minst de to barna vi har ilag.

Det var utrolig tøft, men jeg har aldri angret.

Så var jeg heldig og traff kjærligheten på nytt :rødme:

Jeg er glad for at du har personer rundt deg som støtter deg og tar vare på deg. Det er utrolig viktig å ha noen som kan lytte og komme med en klem

Masse gode klemmer fra meg

[Gjest Reka]

[Ottine]

Hei igjen!

Det er skikkelig vondt å lese det du skriver; jeg har en anelse om hva du gjennomgår...

Du lurte på hva det var som fikk det hele til å snu i vårt forhold..

Kan jo si det slik at det ikke var fort gjort!

Det hele er ganske sammensatt.

Vi har "jobbet" i 3 år nå, og det er først nå i år jeg kan si at det går bra og at JEG har det bra.

Både han og jeg har vært villig til å gi veldig mye av oss selv for å få det til.

Han har vist i HANDLINGER - og ikke bare ord- at han virkelig mener alvor.

Det ligger en enorm vilje hos oss begge om at vi skal få det til.

Å komme dit - at man legger all sin vilje i dette - har vært det som har utløst forandringen hos oss, tror jeg. Da må man være villig til å bidra på alle måter, og gjøre dette av..ja, kall det GLEDE da, og ikke plikt - ovenfor partneren sin.

Uff, jeg føler jeg forklarer det hele så dårlig nå.

Men du skjønner, vi har strevd så lenge, og når jeg nå merker forskjellen er det litt vanskelig å skulle sette ord på HVA eksakt den forskjellen er fra tidligere.

Jeg håper virkelig at du får snakket ut med mannen din.

Å gå slik i uvisshet som du gjør nå er en forferdelig belastning.

Ønsker deg alt godt!

[stjernekyss]

Jeg er så lei meg nå... Akkurat nå klarer jeg ikke å ta inn noe av det fine dere har skrevet til meg.. Jeg er bare så knust! I morgen flytter han inn i en annen leilighet.. Og selv om det at han gjør det nok er den eneste muligheten til at vi noensinne skal kunne finne tilbake til hverandre, gjør det bare så ufattelig vondt..

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Jeg har lyst til at alt dette skal være borte, og at han kan ligge ved siden av meg i sengen og holde rundt meg og fortelle meg at alt kommer til å bli bra...

Jeg savner ham! Jeg er så lei meg!

[Gjest Ulva35]

Jeg er så lei meg nå... Akkurat nå klarer jeg ikke å ta inn noe av det fine dere har skrevet til meg.. Jeg er bare så knust! I morgen flytter han inn i en annen leilighet.. Og selv om det at han gjør det nok er den eneste muligheten til at vi noensinne skal kunne finne tilbake til hverandre, gjør det bare så ufattelig vondt..

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg... Jeg har lyst til at alt dette skal være borte, og at han kan ligge ved siden av meg i sengen og holde rundt meg og fortelle meg at alt kommer til å bli bra...

Jeg savner ham! Jeg er så lei meg!

Har ikke noe mer å si akkurat nå jeg Stjernkyss. Vil bare gi deg en

[kospia]

Masse til deg Stjernekyss.

[Gjest Reka]

åå..

sender deg en stor, god, varmende og trøstende klem jeg stjernedryss.. :klem:

[kospia]

Hei Stjernekyss, lenge siden du har vært her inne.

Hvordan går det med deg?

[stjernekyss]

Hei dere...

Jeg får ikke sove...

Jeg la meg tidlig i går, fordi jeg ikke følte meg bra, og jeg har hatt en utrolig slitsom natt med intense og livaktige mareritt.

Våknet for en time siden, og ble liggende å lese litt på sengen, men er egentlig for trøtt til å ta inn noe særlig.

Ble liggende å tenke på mannen min. At han nå har kontakt med dps (tror jeg), og at jeg er hundre prosent utestengt. Skulle ønske jeg kunne få komme og få litt pårørende-oppfølging. Føler at jeg blir fremstilt som et gedigent monster, siden jeg ikke bli inkludert overhodet. Ikke en gang én gang... Jeg føler meg så utestengt, og det gjør så vondt.

Posten hans kommer fortsatt hit. Jeg har pleid å videresende den til foreldrene hans. Og det irriterer meg egentlig hver gang, at jeg skal ta ansvar for at han får sin post. Ikke en gang har han bedt meg om å få den. Nå har det hopet seg opp en del siden forrige uke.

For jeg vet ikke hvor min egen mann bor!

Og det gjør meg så uendelig lei meg!

Jeg drømte i natt at jeg lå og sov, og så kom han og kysset meg. Det var egentlig ganske rart, og minnet ikke helt om han sine kyss. Så jeg sa det til ham. Så kysset han meg ordentlig. Selv om han gjorde noe rart med tunga. Så ble vi liggende å snakke. Han fortalte at han skulle ut i krigen. Slutte å studere og bli soldat. Jeg ble så inderlig lei meg, men i steden så jeg liksom i sakte film hvordan vi tullet oss inn i mønsteret av anklager og krangling. Jeg ble så lei meg, for jeg følte at han sa det hele for å teste meg, eller provosere meg. Og jeg lot meg provosere. Etter han hadde gått, ble jeg liggende å tenke på hvorfor jeg ikke bare sa at jeg var redd for å miste ham.

Jeg har ikke hørt et ord fra ham siden den forrige mailen jeg fikk, sist onsdag. Jeg sendte ham en fin melding torsdag kveld, fordi jeg tenkte at det kanskje var rart og trist for ham å sitte alene i ny leilighet. Men det var kanskje naivt. Jeg fikk i hvertfall ikke noe svar, og har ikke gjort det siden. Noe som egentlig gjør meg utrolig lei meg, for det var en veldig fin melding.

Det eneste jeg vet, er at han har flyttet til nabolaget. Og jeg forstår ikke det. Hvis han går fra meg på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor han flytter hit og blir nabo med meg, ettellerannet sted! Jeg blir lei meg, for jeg har bodd her i åresvis, lenge før jeg traff ham, og nå er jeg redd for å støte på ham. Jeg føler at han har tatt fra meg freden min. Jeg vet at jeg ikke må la ham få den makten. Men jeg skjønner det ikke likevel. Byen er stor.. Hvorfor her?

Dette gjør så vondt. For jeg er så glad i ham. Men det føles som om han er fullstendig likegyldig til hvorvidt jeg eksisterer eller ikke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde ut. Jeg forstår ikke kulden han viser meg. Er all kjærligheten blitt borte?

-------------------------

I dag er det ett år og ni måneder siden pappan min døde. Jeg savner ham.

:cry:

[absinthia]

Jeg har ikke så mye fornuftig å si, jeg skal bare gi deg en klem og si at det på en eller annen måte kommer til å bli bedre, etterhvert. Det går kanskje ikke særlig fort , men det blir bedre.

Har selv hatt en periode der jeg slet veldig, men kom gradvis ut av den etter en del jobb, tårer og sorgreaksjoner. Nå er jeg blitt både klokere, mer ydmyk, flinkere til å si fra og setter mer pris på både livet og alle rundt meg.

Endret 1. juli 2008 av absinthia

[stjernekyss]

Tusen takk for fine, kloke ord og klemmer

Jeg har så vondt. Jeg har så vondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut. Jeg savner ham så fælt, og jeg synes det er så grusomt at han ikke gir lyd fra seg. Det gjør så vondt. Det er så utrolig vondt...................................................................

[Gjest Reka]

Det er ikke lett stjernedryss. Men nå får han forhåpentligvis hjelp da. Gjør han ikke?

[kospia]

Får vondt når jeg leser om hvordan du har det Stjernekyss, du har det utrolig tøft nå

Håper virkelig at det blir bedre snart og at dere får pratet sammen, vanskelig når han trekker seg unna da....uff så vanskelig han gjør det for deg.

Har ingen gode råd å komme med, men håper virkelig at ting ordner seg snart for deg.

[stjernekyss]

Gode nyheter!

I går hørte jeg endelig fra ham, og vi skal gå en tur sammen på fredag, for å snakke litt

Jeg tror han hater seg selv nok på egenhånd nå, så det er ingen vits for meg å være sint eller bitter på ham. Meldingene hans lyser av selvforakt. Uff, for en grusom, grusom, grusom sykdom!

Jeg tror han får hjelp. Han snakket i mailen jeg fikk i forrige uke, om flere psykologer, og jeg kan ikke tenke meg at han har gått til flere privatpraktiserende! Så jeg håper og ber om at han får den hjelpen han trenger.

Det blir spennende å se ham. Jeg kjenner at jeg gru-gleder meg... Jeg er litt redd for å slippe det til, fordi jeg er redd for å bli såret, men jeg har nok litt sommerfugler i magen.

Depresjonen hans må jo ta den tiden det tar, så jeg ser nødvendigheten i at han har trukket seg unna. Men det er ikke nødvendig med isfront. Så jeg håper at dette kan føre til litt mer vennligsinnet kontakt.

Han sier han er sint og kranglete for tiden, så jeg må bare ikke la meg trekkes inn i det. Jeg tror jeg skal klare det bra! Men så vet jeg at jeg brygger på pms nå, og jeg pleier å bli ganske moody av det... På den andre siden, føler jeg meg egentlig ganske harmonisk. NÅ i allefall

Jeg blir så glad når jeg kommer inn hit og finner gode meldinger fra dere! Har veldig lyst til å gi dere mange, gode :klem:

I dag får jeg besøk av nevøen min, og det tror jeg blir veldig koselig. Jeg gruer meg til at han skal spørre å grave om hvor onkel er... Har ikke helt bestemt meg for hvordan jeg skal svare på det enda.. Om jeg skal si at han er på ferie, om jeg skal si han er på jobb, eller om jeg skal si på en aldeles barnevennlig måte at onkel har fått en sykdom som heter depresjon og trenger å være alene en god stund. Vanskelig...

Men jeg gleder meg til han kommer. Vi skal lage pannekaker, spille playstation og skate

Skal teste ut med laktoseredusert melk, for i denne tiden har jeg ikke drukket melk overhodet, men da jeg var sammen med en venninne her om dagen, tok jeg meg et glass melk, og jeg fikk akutt magevondt og magen este opp til en svær, vond og hard tromme! Så da fikk jeg vel kanskje svaret på hvorfor magen min har vært tøysete i lange tider. Ikke så veldig lyst til å gjenta suksessen.. Selv om jeg faktisk gjorde det, da jeg var hjemme hos mamma, og spiste jordbær med melk og sukker. Akkurat det samme skjedde. Håper det går bra med laktoseredusert, for jeg orker ikke å måtte kutte det helt ut. Dessuten har jeg vært sjekket for det, og det slo ikke ut, noe jeg synes er litt rart. Kanskje kroppen min bare fikk sjokk, sidenjeg hadde vært uten så lenge. Har ikke så veldig lyst til å venne kroppen til noe den reagerer sånn på...

Jeg er mye lettere og gladere både i kropp og sinn i dag. Har spist mango til frokost utenfor i solen i dag, og elsker at sommeren har kommet! Nå skal jeg et sted om en halvtime, og har egentlig ikke stått opp ordentlig enda, så må hive meg rundt!

Ny runde med gode til dere som er så snille med meg!

Endret 2. juli 2008 av stjernekyss

[Gjest Reka]

til deg