Gjennom motgang til stjernene

[stjernekyss]

Hei hei, da har jeg laget meg et brukernavn..

Jeg startet denne tråden for en drøy måned siden, da mannen min uten en ord løp ut døra, og ikke kom tilbake igjen.

Nå har det gått seks uker. I dag faktisk. I går fikk jeg en tekstmelding om at han ikke lenger anså oss som et par, og ikke hadde gjort det siden han gikk. Han tar ikke telefonen når jeg ringer og svarer ikke på tekstmeldinger.

Så da har det vel kommet til den dagen jeg trodde jeg aldri skulle oppleve igjen.

Vi giftet oss for to år siden i juli. Det var et nydelig bryllup, solen skinte, smilene strålte, pappa fulgte meg opp kirkegulvet, og vi lovet hverandre evig troskap gjennom gode og onde dager.

Vi har sakte, men sikkert havnet inn i et dårlig spor, og gjort så mange unødvendige feil. Hovedproblemet, sånn jeg ser det, har likevel vært at han ikke klarer å snakke om vanskelige ting. Hverken å ta opp selv, eller å høre på når jeg tar opp noe vanskelig. Han har lagt seg til en vane om å stikke av når ting blir vanskelig. Skru av telefonen og bli borte hele natten.

Disse seks ukene har vært et mareritt, og jeg har mange ganger tenkt at dette finner jeg meg ikke i. Jeg har separasjonspapirene klare, og har hatt det i flere uker.

Men jeg har ikke ønsket å ta et så stort valg i en så stor krise. Uten at vi har snakket sammen. Uten at jeg forstår hva som skjer.

Jeg klarer ikke helt å innse at vi skal måtte bryte opp uten å først ha prøvd å rette opp i de helt åpenbare feilene vi har gjort.

Gudmund Hernes sa en gang; "Når et par forelsker seg, er det på grunn av de gode egenskapene ingen av dem har. Når et par går fra hverandre, er det på grunn av de dårlige egenskapene ingen av dem har"

Jeg trenger dette rommet til å lufte tankene mine, for dette er mer enn hva jeg klarer å bære alene. Ta gjerne del på veien min, jeg setter stor pris på gode ord og vennlige tanker.

Jeg er så forvirret og lei meg...

[Gjest Ulva35]

stjernekyss og som dagbokskriver.

Tenkte jeg ville legge igjen en liten hilsen til deg. Veldig trist det du opplever nå. Jeg har vært der, men hedligvis er det fortid.

Trodde aldri jeg skulle klare å gå videre uten å få snakket ut. Min eks ville nemlig heller ikke det. Han bare rømte.

Etter noen år klarte jeg å gå videre og nå har jeg det bedre enn jeg hadde drømt om å få det.

Sikkert ikke dumt at du skriver ned tanker og føleser. Det har iallefall alltid hjulpet meg.

[Ottine]

Hei på deg og

Jeg skjønner at du har det veldig vanskelig nå. Håper du har noen rundt deg som du kan snakke med! Får du overhodet ingen kontakt med mannen din?

Det kommer jo en dag som han bare MÅ snakke med deg...Selv om han anser deres forhold som over, så kan han jo ikke bare sette strek på den måten uten å ta noe kontakt med deg. Det er feks mye praktisk som må ordnes.

Mannen min gjorde noe av det samme - men vi hadde kontakt, da. Men da jeg begynte å ordne med papirer til skilsmisse og andre slike praktiske ting "våknet" han..Det har allikevel vært en lang vei å gå for oss...Runde på runde med terapi, feks.

Det er veldig vondt å være i et forhold der man ikke prater sammen. Tilslutt så stopper det seg.

Det er fint at du kan skrive ned dine ting her. Men jeg håper altså også at du har flere rundt deg. Kanskje du skulle ta kontakt med familievernkontoret?

[Gjest dalieo]

Hei Vondt å lese. Håper det går bra med deg!

[Gjest Reka]

Hei! Jeg husker tråden din, og dette var trist lesning

Men håper denne boken kan brukes til at du får det bedre, sånn fungere hvertfall boken min for meg.

[Gjest Tnita]

Hei Stjernekyss! Det der var trist.

[stjernekyss]

Å, så koselig at så mange har vært her inne!

Det er noe av det rareste med denne situasjonen. At det går an å føle seg så elsket, samtidig som man føler seg uelsket.

Jeg har så mange gode mennesker rundt meg. Jeg tror ikke jeg har visst nøyaktig hvor verdifulle de er for meg, før nettopp nå. Hvor folk stiller opp! Så gode, omsorgsfulle og kjærlige mennesker. Jeg føler meg så heldig

I går var jeg lei av å ha grått tre døgn i strekk, så jeg dro hjem til mamma en tur. Og det var som balsam for sjelen. Barndomshjemmet mitt ser ut som en lomme fra amazonasjungelen, med blomster, planter, fugler, lys, krystall og alt som er nydelig Det var ikke alltid greit å vokse opp der, men for et sted. Husker mamma var i avisen en gang, for journalisten hadde gått forbi huset og bare måtte skrive en artikkel om det!

Vi spiste middag, og satt oppe i stuen, tittet utover fjorden og snakket om alt og ingenting. Og så sovnet jeg. Med rolig musikk i bakgrunnen, som om jeg ble vugget nedover en elv. Jeg følte meg som født på ny da jeg dro derfra.

Da jeg nærmet meg hjemme, begynte jeg å kjenne at det snørte seg rundt hjertet igjen, og ble lei meg, for at jeg ikke klarte å holde på den gode følelsen. Jeg kom hjem og var ganske disharmonisk. I går hadde jeg tatt på meg gifteringen/forlovelsesringen/kjørlighetsarmbåndet mitt igjen, etter at jeg tok alt av for noen uker siden da vi var i parterapi (som var forferdelig). Jeg var så disharmonisk der jeg vandret hvilesløst rundt, så jeg tok av meg smykkene. Det føltes galt å holde ham så nær, der han egentlig ikke har vært nær på så lenge.

Og som ved et trylleslag ble jeg fylt med en letthet, en energi og et livsmot en ikke hadde kunnet ane to sekunder i forveien!

Før jeg gikk og la meg, sendte jeg mannen min en tekstmelding, rett fra hjertet, hvor jeg skrev hvor lei meg jeg er for alle de feilene jeg har gjort. Og da jeg skrev den, merket jeg at jeg skrev den til ham, men egentlig mest for meg. Jeg trengte å lette min egen samvittighet, uavhengig av hva han foretar seg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å få noe svar, men jeg vet heller ikke om det gjør meg noe. Akkurat nå.

Jeg har ikke likt den personen jeg har vært sammen med ham. Jeg har trodd at vi skulle kunne få forholdet på rett kjøl igjen, men nå er jeg sannelig ikke så sikker på om jeg vil det likevel.

Sånn er det. Jeg svinger fra side til side. Men jeg føler meg alltid sterk når jeg vil være alene. Og jeg føler meg alltid svak når jeg vil fortsette.

Ulva35: Rømte mannen din også? Jeg skjønner ikke hva som får noen til å gjøre det ... Det er så mye bedre å si i fra, så man vet. Hva gjorde at du klarte å slippe taket? Det er veldig godt å høre at du har det så bra nå, både for din egen del, men også for min, for det gir meg løfter om at det er lyst rundt neste sving. Det skal jeg huske på når jeg svinger i den andre polen igjen!

Ottine: Oj, så dere har fått det til! Pussig, at dere skulle ramle inn her to stykker i samme situasjon, med to så ulike utfall! Noe av det jeg er mest redd for dersom vi skulle klare å jobbe oss gjennom dette, er hvorvidt han egentlig er en mann å bygge en fremtid med. Eller familie. Men dere har altså fått det til! Hva var det som gjorde at du følte at det begynte å løsne? Kanskje et vanskelig spørsmål?

Ellers ser jeg at dere har dagbøker alle sammen, jeg får ta en leserunde og se hvem dere er, som hilser meg så fint velkommen

Nå skal jeg ut og ordne masse ærender, slik at jeg kan få livet mitt på rett kjøl igjen, uavhengig av hva som måtte skje med mannen min. Og det gjør meg veldig godt

[Gjest Ulva35]

Hei Stjernekyss

Han rømte ikke akkurat, men den ene dagen elsket han meg over alt og ville bli gammel med meg. Den nesten dagen traff han(fikk jeg vite etterpå) eksen, og ja da rømte han for en par dager. Slo av mobilen og det verste var at jeg ikke ante hva som hadde skjedd. Vi hadde det jo sååå godt trodde jeg, så jeg var jo redd det var skjedd noe.

Etter to dager var han tilbake og da var det rett ut med meg, uten noen samtale som kunne forklare noe som helst.

Den gangen var det supervondt, men det var mye i forholdet som ikke var bra også, men det er sånn man tenker mest realistisk på i ettetid.

Han hadde/og har et stort alkoholproblem blant annet, som jeg i min naivitet trodde at min kjærlighet skulle rette på.

Så alt i alt er jeg kjempeglad for at det gikk som det gikk, selv om det var ekstremt vondt når det stod på. Man klarer ikke se klart når man står midt oppi det.

Det som fikk meg ut av det, var at jeg etter noen år våget å satse igjen. Traff verdens skjønneste mann og det er over 10 år siden nå. Vi har hatt det fantastisk fra dag 1 og får det bare bedre og bedre. Trodde ikke det var mulig, men det er det faktisk. Vi kan snakke om alt, og det føles utrolig godt.

Jeg flyttet 60 mil og har aldri angret et minutt :rødme:

Dette er kortversjonen, så mye har jo skjedd på godt og vondt fra jeg ble skilt fra eksen og frem til jeg traff min kjære :rødme: Nå er alt bare godt.

Men det verste den gangen var at eksen ikke ville prate. Snakket bare om at han angret, og nå var det for sent. Noe jeg skjønte grunnen til da jeg av andre fikk vite at eksen hans var gravid.

Men jeg kan i dag ikke få takket han nok for det han gjorde. Hadde ikke han gjort det hadde jeg kanskje aldri kommet meg vekk og hadde aldri fått det så godt som jeg har det nå.

Og du, selvfølgelig er du velkommen inn i Ulvas verden

Endret 23. juni 2008 av Ulva35

[stjernekyss]

Jeg blir nesten stum. Helt utrolig hva mennesker kan få seg til å gjøre! Det du forteller er jo helt vanvittig! Men det er noe i det du sier, alt vi gjør og opplever er med på å gjøre oss til de vi er, og uten det ville vi ikke vært der vi er. Jeg vet ikke helt hva det sier om meg akkurat nå, men jeg håper at det vil være noe godt i fremtiden.

Jeg er egentlig ganske sliten. Jeg hadde et veldig destruktivt forhold til eksen min, som var både utro og rusmisbruker. Vi var frem og tilbake i fire år, og jeg trodde hele tiden det gode i ham skulle vinne. Inntil jeg en dag skjønte at sånn som dette kan jeg ikke leve livet mitt.

Tre uker senere traff jeg mannen min. Og ble tatt med storm. Vi var som laget for hverandre, kunne snakke om alt og levde på luft og kjærlighet. Vi var det beste som var skjedd hverandre. Tre år senere giftet vi oss.

Pappan min ble syk for snart fire år siden. Jeg taklet det hele veldig dårlig, og klappet mer eller mindre sammen. Mannen min slapp alt han hadde i hendene for å være der for meg 24 timer i døgnet. I begynnelsen synes jeg det bare var godt at han var der, og var for nummen til å tenke flere skritt frem. Men da jeg ble så syk selv at jeg ble sengeliggende, og mannen min lot være å dra på forelesninger for å passe på meg, begynte alarmklokkene å ringe. Det var ingen grunn til at livet hans skulle gå nedenunder og hjem, bare fordi mitt gjorde det. Jeg trengte dessuten også tid til å bearbeide store, tunge ting, som han ikke kunne bære for meg. Men han var døv for mine bønner. Han ønsket å hjelpe. Av hele sitt hjerte. Han ville ikke se at det ikke hjalp.

For ett år og ni måneder siden døde pappa. Han rakk å følge meg opp kirkegulvet, noe som var både mitt og hans største ønske. Noen måneder senere fulgte jeg ham ned kirkegulvet. Hvit kjole. Svart kjole. Samme kirken.

Det tok ikke så veldig lang tid før ting begynte å gå virkelig ille mellom meg og mannen min. Jeg tror kanskje at han på et eller annet ubevisst plan tenkte at han skulle klare å holde ut til han døde. Jeg tror ikke han var forberedt på at det tyngste ennå lå foran. Det er ikke tvil om at jeg har forsømt ham i disse årene. Jeg har knapt nok klart å ta hånd om meg selv.

Det var nok gått for langt for ham. Han klarte ikke å ta tak i sitt eget liv igjen. Og jeg tror nok ikke jeg var til noe hjelp for ham. Jeg maktet ikke. Jeg ville at han skulle klare seg selv.

I fjor høst var det nok. Da stod det så ille til at jeg måtte skaffe hjelp for ham. Jeg har ofte undret meg over hva som egentlig skjer i de timene, i individualterapien, for sakte, men sikkert vendte han seg mer og mer mot meg. Jeg kan se det nå i tilbakeblikk, men jeg skjønte det ikke da.

Jeg var så vant med at han bare var snill og snill og snill og snill. Jeg skjønte ikke at noe var i ferd med å gå galt. For meg så han lik ut som alltid. Bare stadig mer deprimert.

Han sluttet å prate med meg. Jeg taklet nok ikke det så godt. Herlighet, hvor vi har kranglet!

Det tok meg et par dager, etter at han hadde dratt, å innse de feilene jeg har gjort. Jeg sendte både meldinger, mail og brev. Hvor lei meg jeg var for de feilene jeg hadde begått. Men han var ikke til å rikke. Han svarte ikke på meldinger. Svarte ikke på mail. Svarte ikke på telefon. Han ble mer og mer fjern. Den lille kontakten som var, forgikk på hans premisser, brutalt (ikke som i voldelig altså) og hensynsløst.

For hver gang vi har noe som helst kontakt (sms eller mail) blir han stadig mer sint. Jo lenger tid det går. Jeg undres over hva slags støttespillere han har. Siden han fortsatt er så sint. Er det ingen der som nyanserer for ham?

Sånn jeg opplevde det, gikk han fra å forgude meg over alt på denne jord, til å fordømme meg, over natten. Det er et så stort skifte, og en så stor fallhøyde at jeg føler meg rett og slett nummen.

Han blir rasende når jeg forteller at han stakk uten et ord. Han kan ikke skjønne hvordan jeg kan kalle det det. Han løp ut døra midt i en krangel for seks uker siden og har enda ikke kommet tilbake. Vi har enda ikke snakket sammen om hva som egentlig skjedde. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal kunne kalle det noe annet enn å stikke av?

Jeg forstår ikke hva det er som skjer ...

[Gjest Ulva35]

Hei igjen

Det er en forferdelig trist historie du forteller, og det er ingen tvil om at dere burde prate ut. Men det er jo så vanskelig når bare den ene vil

Og at han bare stakk er det jo ingen tvil om. Å løpe ut av døra under en kranger og ikke komme tilbake er jo ikke noe annet en å stikke av.

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til, for jeg kjenner jo ikke dere. Men kanskje jeg selv hadde ligget lavt en stund. Ikke mailet, ikke sendt meldinger og ikke ringt. Jeg vet ikke, for ingen vet hvordan man reagerer før man faktisk er i en situasjon. Kanskje blir det feil og kanskje vil det få han til å ta kontakt med deg. Jeg vet ikke. Jeg er ingen ekspert, men jeg føler veldig med deg.

fra Ulva

[Envy]

Hei stjernekyss!

Utrolig trist det du har opplevd og dårlig gjort av mannen din

Jeg har ikke rukket å lese alt enda, derfor legger jeg igjen et spor slik at boken din havner på "mine innlegg"

Håper det går bra med deg!

[Gjest Reka]

Hei stjernedryss!

Jeg vil bare gi den en god

Det kan virkelig ikke være lett å være i din situasjon, for meg virker det utrolig ubegripelig hvorfor mannen din blir rasende når du sier at han bare stakk. For det var jo det han gjorde!

Jeg kan ikke komme med noen råd, men jeg har mange klemmer på lager, så jeg kommer nok igjen og igjen

Endret 23. juni 2008 av Reka

[Gjest *Ulla*]

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste det først innlegget ditt her. Jeg vet ikke hva jeg skal si... Bare at jeg forstår alle følelsene du har nå.

[Gjest Fëawen]

Jeg vil bare si at jeg synes dette er helt forferdelig og gi deg en

Jeg har selv ikke vært i denne situasjonen, men hadde jeg vært der-

tror jeg at jeg hadde hatt et stort behov for å få fortalt det jeg hadde på hjertet til min mann. Og det er jo ikke så lett, om han ikke ønsker kontakt.

Men jeg hadde nok ikke gitt opp, med det første.

Men kanskje som Ulva sier, gi det litt tid. Så får du tenkt skikkelig etter selv.

[stjernekyss]

Jeg tror du har rett i at jeg skal ligge litt lavt, Ulva35. Jeg synes bare det er så fælt å spille sånne spill. Å ikke kunne kontakte min egen mann når jeg vil. Å ikke dele de tingene jeg har glede av å dele. Men han vil jo ikke høre uansett, så jeg må vel bare innse det... Kanskje jeg heller skal skrive her når jeg har lyst til å skrive til ham?

Jeg er så sliten. Jeg er så dypt, dypt sliten. Jeg sov to timer i stad, jeg bare sovnet fordi jeg var så utslitt. Våknet for en time siden, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å holde meg våken til i kveld. Det føles som om jeg er blitt kjørt over av en dampveivals.

Og jeg som egentlig liker mandager! I hvertfall kveldene. Jeg har fått inn en så fin rutine etter at mannen min dro, hvor jeg først drar og trener, kommer hjem og dusjer, og så spiser jeg kveldsmat i sofaen med morgenkåpe og håndkle på hodet, mens jeg ser på Cashmere Mafia :-D

Jeg har gledet meg i dagesvis, men nå begynner jeg nesten å bli i tvil. Enten blir det veldig godt for meg å dra på trening, eller så gjør jeg vondt verre. Jeg er ganske ny i treningsgamet, så vet ikke helt hva som er bra og ikke...

Må uansett rusle en tur bort på butikken, så da får jeg litt luft og bevegelse, kanskje lettere å bedømme etter det. Jeg handlet nemlig bare tilbehøret til middagen i stad, og glemte selve retten..

Trøtt, jeg? Neinei...

Store, gode til gode dere!

Endret 23. juni 2008 av stjernekyss

[stjernekyss]

Jeg er så lei meg

[Gjest dalieo]

Uff

[Gjest Maaarie]

Kjære Stjernekyss,

har lest det du har skrevet, veldig trist det du opplever,

vil bare si jeg føler med deg.

bor selv sammen med en som det er svært vanskelig å snakke om ting med, han vil ikke snakke, vi har vært sammen i 5 år, men like etter nyttår ble det slutt, allt vi ikke har snakket om ble for mye.. vi fannt tilbake til hverandre, men sliter under vår "ikke-kommunikasjon".

Føler med deg i din situasjon. en klisje aktig trøst kanskje, men uansett hvordan tingene utvikler seg, vil du en vakker dag føle bare glede igjenn, ingen sorg. det er jeg sikker på.

klem.

[kospia]

Hei, Stjernekyss.

Det var utrolig trist og sterkt og lese det du har skrevet.

Du har det ikke enkelt nå

Ei god venninne av meg var gift sammen med en som bare for ut døren straks ting ble vanskelig. Enkelte gang i fylla også, hun visste aldri hvor han var og var livredd for at han skulle komme ut for noe.

Det er veldig slitsomt når ikke kommunikasjonen er tilstede.

Vanskelig for meg å si hva du skal gjøre/ikke gjøre, men jeg vil anbefale familierådgiving hvis du får han med.

Jeg har selv gode erfaringer derfra, selv om forholdet vårt ikke lot seg redde var det godt og få pratet ut med en tredjeperson.

Ønsker deg alt godt

[Ambriel]

Hei

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, det er så mange kloke hoder som allerede har sagt alt det jeg vil si.

Bare ta vare på deg selv, og uansett hvordan ting går, så er det kanskje til det beste, selv om det kanskje er vanskelig å forstå det nå..

Mange mange