Sønnen tar aldri initiativ til kontakt

[Gjest Gjest]

Jeg har en sønn på 20 som har flyttet hjemmefra, og han tar aldri initiativ til kontakt med oss foreldrene. Hverken ringer eller kommer på besøk. Når vi ringer ham er han forsåvidt blid og grei, men det virker ikke som han er spesielt interessert i å snakke.

Dette er helt ulikt den andre sønnen vår på 22 som vi har mye kontakt med. Er det noen som har opplevd det samme?

[Gjest Gjest]

Jeg tar sjelden initiativ med mine foreldre.

Jeg har rett og slett et dårlig forhold til dem.

Min eldre bror tar ofte kontakt siden han er mer anerkjent i mine foreldres øyne.... Og han har jo tross alt sjenket dem med barnebarn noe jeg ikke har. Så da blir jeg litt mindre interessant å være sammen med tydeligvis....

Så kanskje det er noe i deres forhold som gjør at han syns det er vanskelig å forholde seg til dere? Tenk igjennom det, og er det slik at saken er denne ville jeg gjort noe med det med en gang....

[Gjest Gjest]

Da jeg flyttet hjemmefra tok ikke jeg kontakt med mine foreldre ofte heller. Det var rett og slett helt herlig å slippe å snakke med familie hver dag, slippe å rapportere hjem. Storesøsteren min snakket derimot med familien nesten hver dag.

Jeg tror det bare er et sunnhetstegn at han klarer seg så bra selv at han ikke føler at han trenger dere der hele tiden. Men han er nok veldig glad for at han kan ringe dere om det skulle være noe.

[Gjest Purple Haze]

Jeg har en sønn på 20 som har flyttet hjemmefra, og han tar aldri initiativ til kontakt med oss foreldrene. Hverken ringer eller kommer på besøk. Når vi ringer ham er han forsåvidt blid og grei, men det virker ikke som han er spesielt interessert i å snakke.

Dette er helt ulikt den andre sønnen vår på 22 som vi har mye kontakt med. Er det noen som har opplevd det samme?

Dette innlegget kunne jeg skrevet selv. Vi har alltid hatt et veldig nært og godt forhold, så dette er både uforståelig og sårende. Spesielt vondt er det for lillebroren hans, som nok føler at han har mistet broren sin. De var veldig nære da begge bodde hjemme.

Jeg håper at det endrer seg etter hvert, og at vi får igjen noe av kontakten vi hadde før.

Forstår at han vil stå på egne ben, og alt det der, men det ene utelukker vel ikke det andre?

[Gjest hyggelig]

Jeg tror ikke nødvendigvis at han misliker e.l. familien sin selv om han ikke ringer hjem eller kommer på besøk. Han er 20år, har nettopp(?) flyttet hjemmefra og har sikkert behov for å prøve vingene littegrann på egenhånd. Da jeg var 20 ringte ikke jeg hjem heller, men synes forsåvidt det var litt koselig at mamma og pappa ringte likevel (selv om jeg kanskje ikke innrømte det der og da). (Nå for tiden ringer jeg både mamma og pappa med jevne mellomrom.)

Jeg synes du skal fortsette å ringe han litt nå og da, så han vet han fortsatt blir tenkt på, men kanskje holder det å ringe hver 10.dag eller noe, slik at han ikke føler det blir mas. Min "spådom" er nok at han blir mer snakkesalig og kontaktsøkende etter noen år, når han har vokst litt og forstår hvor viktig familie egentlig er:)

[Fluffie]

Helt siden jeg flytta ut har jeg ikke vaert den beste paa aa ta kontakt med foreldrene mine saerlig ofte. Jeg har ikke spesielt daarlig forhold til dem, men de er rett og slett ikke de menneskene jeg foeler for aa bare slaa av en prat med saa veldig ofte.

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror ikke nødvendigvis at han misliker e.l. familien sin selv om han ikke ringer hjem eller kommer på besøk. Han er 20år, har nettopp(?) flyttet hjemmefra og har sikkert behov for å prøve vingene littegrann på egenhånd. Da jeg var 20 ringte ikke jeg hjem heller, men synes forsåvidt det var litt koselig at mamma og pappa ringte likevel (selv om jeg kanskje ikke innrømte det der og da). (Nå for tiden ringer jeg både mamma og pappa med jevne mellomrom.)

Jeg synes du skal fortsette å ringe han litt nå og da, så han vet han fortsatt blir tenkt på, men kanskje holder det å ringe hver 10.dag eller noe, slik at han ikke føler det blir mas. Min "spådom" er nok at han blir mer snakkesalig og kontaktsøkende etter noen år, når han har vokst litt og forstår hvor viktig familie egentlig er:)

Takk for at du skriver dette, det trøstet meg faktisk litt. Håper at sønnen min også ser slik på det etter hvert:)

[Gjest Gjest]

Tror ikke du trenger bekymre deg. Unger er ulike. Jeg har tre "voksne" barn, og ingen av de er like når det gjelder å ta kontakt.

Sist vi var på ferie (ca en uke) ringte ene barnet nesten hver dag, uten at det var noe spesielt. Var ikke mange min vi snakket sammen til hver gang. Men var vel det at VI var borte, og ungen igjen hjemme (ungen er 20 år).

Ellers snakker jeg med en av ungene på msn, sms, tlf nesten hver dag, noen ganger flere ganger om dagen. Mens en av de andre snakker jeg ikke med hele uken (hybelboer) uten at h*n trenger penger men har minst like godt forhold til den ungen.

[Gjest Gjest_mamma1_*]

Tror at dette er ganske naturlig. Jg flyttet hjemmefra når jeg var 16, og elsket å stå på egne ben. Hadde lite kontakt med familien min de neste årene. Nå er jeg voksen, har fått barn selv, og snakker ofte med foreldrene mine, både på telefon, ved besøk osv. Har bedre kontakt nå enn noen gang før.

[Gjest Bond]

Tja, hvis jeg hadde flyttet hjemmefra da jeg var 20, hadde jeg nok ikke tatt så mye kontakt heller. Puberteten var nok ikke helt ferdig, i det minst psykologisk.

Men nå har det gått en del år og jeg snakker med mamma omtrent annenhver dag på MSN.Litt mindre med pappa, men mest fordi han er ikke så hyppig internettbruker og det koster en del å ringe (jeg er ikke fra Norge), så det er som oftest han som ringer fra jobb og da snakker vi gjerne minst en halvtime/time.

Det er nok også litt ulike personligheter da det gjelder dette. Samboeren min er noen år eldre enn meg og han tar også jevnlig kontakt med moren og faren sin, men det går nok begge veier, foreldrene hans ringer en del også.

Men jeg synes likevel det har mest med alderen å gjøre. Begynnelsen av 20-åra er til en stor grad ungdomstid og da man først bryter seg litt løs, nyter man litt frihet

[Gjest gutt 17 år]

Personlig tror jeg ikke at jeg er personen som vil ringe hjem da jeg flytter ut bare for å snakke.. Men jeg er veldig glad i foreldrene mine og jeg ser for meg meg selv ringe hjem hvis jeg "trenger" penger for å liksom bare ta kontakt..

Så hadde jeg blitt utrolig glad hvis de ringte av og til; det viser bare at de bryr seg, og motsatt om de ikke ringer. Når mine foreldre maser så er det egentlig bare sånn "jaja slutt å mas blablabla" selv om jeg egentlig er veldig glad for at de viser at de bryr seg. Jeg er en person som trenger veldig mye kjærlighet og støtte og hvis de ikke hadde tatt kontakt så hadde jeg nok blitt litt lei meg..

[kevlar]

Selv flyttet jeg ut når jeg var 16, da ringtes vi omtrent aldri, men jeg var hjemme omtrentlig annenhver helg siden det var knappe ti mil hjem. De siste 8 årene har jeg bodd både hit og dit, men primært med hele landet mellom meg og mine foreldre (minst 6 timer reise), så de store besøkene blir det lite av utenom kanskje ferier. Ringes en gang i blant, kanskje en gang i uken eller annenhver uke, med mindre det er noe spesielt som har skjedd/skjer/skal skje.

Jeg har alltid hatt et godt og åpent forhold til mine foreldre, men jeg syns det er vanskeligere å prate om ting på telefon. Kjenner av og til en slags samvittighet mellom hvem av dem jeg ringer. Jeg tror jeg oftest automatisk ringer fatter, kanskje fordi vi aldri tørrprater, bare får ut det vi har på hjertet og legger på, noe som får meg til å føle at jeg forsømmer mutter, selv om det aldri var meningen.

Endret 22. juni 2008 av kevlar

[Gjest Naria]

Personlig tror jeg ikke at jeg er personen som vil ringe hjem da jeg flytter ut bare for å snakke.. Men jeg er veldig glad i foreldrene mine og jeg ser for meg meg selv ringe hjem hvis jeg "trenger" penger for å liksom bare ta kontakt..

Du mener du bare kommer til å ringe hjem når du trenger noe, evt later som om du trenger noe for å ringe hjem? Det bør du i hvertfall ikke gjøre, ingenting er så sårende som noen du er glad i som kun tar kontakt når h*n trenger deg til et eller annet.

Jeg ringer sjelden foreldrene mine, det er i all hovedsak mamma som ringer meg en gang i blandt. Grunnen til at jeg sjelden tar kontakt er som en over meg her skriver, at det føles unaturlig å ringe opphavet for å slå av en prat. De er foreldre ikke venner.

[Teriyaki]

Hvorfor ikke ta en prat med han om det da? Spør om det er noen årsak, eller at det er noe han ikke tenker så mye over.

[Gjest Raptuza]

Det virkar som om familie er mindre verdt enn venner for enkelte menneske.

Endret 23. juni 2008 av Raptuza

[Gjest Naria]

Det virkar som om familie er mindre verdt enn venner for enkelte menneske.

For meg er venner på mange måter viktigere enn familien. Blod trenger slett ikke være tykkere enn vann, det har jeg desverre fått erfare mange ganger.

[LukaFrost]

Første gang jeg flytta hjemmefra var jeg veldig klar for det. Jeg var klar for løsrivelse og det gikk vel uker mellom hver gang jeg ringte hjem. Et par år senere flytta jeg til en hybel uten å ha tilgang til telefon. Det var før alle hadde mobil. Overlevde det også. Nå ringer jeg vel oftere hjem uten av det er noe spesielt, men ikke hver uke. Hadde jeg bodd i kort avstand til foreldrene mine hadde jeg neppe besøkt de så veldig ofte. Behovet for hyppig kontakt er bare ikke der. Jeg har større behov for venner.

Foreldre og svigerforeldre har det gjerne med å mene veldig mye om saker og ting. Venner legger seg ikke borti på samme måte. Jeg lever litt liv på min måte.