Er jeg blitt et følelseskaldt monster?

[Gjest TS]

Jeg er kvinne, gift og har to barn i og under skolealder.

Vi sliter i forholdet, og for et par måneder siden begynte vi ordentlig å snakke om det. Det er vondt og tøft, og det er slett ikke sikkert dette kommer til å la seg ordne. Jeg tror vel ikke det. Vi er vel som andre ganske like på mange områder, men også veldig forskjellige. Og det er nok forskjellene som har vist seg å bety for mye.

Jeg er en ganske hardfør type, og har god selvfølelse og selvtillit. Mannen min har ikke det, han har en lav selvfølelse og er en veldig følsom type. Han sliter med angst og endel fysiske plager. Han trenger veldig mye bekreftele, støtte, sympati mm. Det er vel først nå når han har sagt rett ut at dette er et for stort problem for ham at jeg for alvor har skjønt at vi er skrekkelig forskjellige på det området. Jeg er så sliten over fokus på ting som er vondt og vanskelig, krisemaksimering, klaging osv. Han jobber veldig mye, så vi er jo knapt sammen. Samvær er det jeg alltid har savnet, men det kommer liksom alltid sist på prioriteringslista og jeg føler at det bare er jeg som ønsker det.

Nå kan det være at alt dette henger sammen. Jeg er så sliten nå av løping mellom jobb og barn og selv håndtere en krevende jobb og samtidig stille opp og avlaste han.

Men så, denne uken oppstod en egentlig kritisk situasjon, som egentlig bare satte det hele i perspektiv- i dårlig lys på meg faktisk. Han fikk en akkutt plage, som vi ikke visste hva skyldtes. Det kunne være alvorlig, eller det kunne slett ikke være det. Men det var uvisst. Viv et nå det ikke er noen kritisk sykdom, men han har fått en nedsatt funksjonsevne som kommer til å ordne seg men det vil ta noe tid. Problemet er at jeg ikke klarer å være der for han det han trenger! Jeg klarer ikke se for meg worst case. Jeg er så utrolig sliten og lei av problematisering, sykdom, klaging mm. Jeg føler at jeg blir krevd på alle bauger og kanter. Jeg smiler og ler aldri hjemme lenger, alt er så tungt, jeg merker at jeg er blitt veldig kynisk og kald. Akkurat som det er en bryter som er skrudd av.

Er det jeg som er sånn, eller kan dette være rett og slett feil ekteskap som bringer fram det verste? Jeg begynner for alvor å helle i den retningen, og tenke at jeg må ut av dette faktisk av hensyn til meg selv og barna, samt min mann som trenger en som kan gi han det han trenger?

Jeg hater meg selv i rollen som iskald og ufølsom!

[Gjest Neida det er du ikke]

Skjønner deg godt jeg, og er litt på samme måten selv. Når man har et liv med små barn, jobb og familie er det så utrolig mye å ta tak i, barn krever så mye omsorg, trøst og støtte, at jeg får i allefall lite igjen til andre. Hvis mannen min er syk steller jeg selvfølgelig med ham, men jeg har nok lav frustrasjonsterskel hvis han syter og klager mye. Fordi jeg ikke har overskudd og fordi jeg har barn som bruker opp det meste av omsorgslageret mitt. For meg er det begrenset hvor mye omsorg og trøst jeg er i stand til å gi.

Det er mulig vi mennesker er veldig ulike på disse områdene. Jeg har venninner som elsker å pusle rundt sin syke mann og som ikke vet hva godt de kan gjøre, og som trives i rollen som sykepleier og omsorgsperson ovenfor mannen sin. Jeg tror de som har det sånn føler seg verdifulle hvis de kan trøste og stelle for noen. Selv er jeg som deg TS ganske klar på at jeg ikke trives i rollen som omsorgsperson for andre enn barnet mitt. Jeg ønsker ikke å være i et forhold der jeg er en omsorgsperson for den andre eller der den andre på en eller annen måte er avhengig av meg. For at jeg skal trives i et forhold skal vi være likestilte. Det er et ordtak som heter: Det er forskjell på jeg elsker deg fordi jeg trenger deg og jeg trenger deg fordi jeg elsker deg... Det kan hende at både du og jeg hadde hatt større terskel for å gi omsorg for mennene våre hvis vi ikke hadde hatt krevende liv med jobb, hus og barn.

Dette ble langt men poenget mitt er at jeg ikke tror du er kynisk og kald, men du er presset og stresset og har bruk for en partner som kan ta sin del av ansvaret og som avlaster deg og ikke en partner som bare gir deg enda mer jobb og som suger enda mer fysisk og psykisk energi fra deg. Håper mannen din kommer seg snart!

[Gjest Lillebøll]

Jeg tror godt på at en negativ og en positiv person kan komme til å kræsje.

Det trenger ikke være du som er slem, men man blir lei av syting og klaging, og ikke minst krisesituasjoner uansett.

Eventyret ulv ulv ble vel ikke fortalt uten grunn. Syter man og klager hele tiden vil man til slutt ikke bli hørt.

[Gjest Gjest_Isprinsessen_*]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Gjett om jeg er lei av å høre at jeg er kald og kynisk. Men når man er sliten og har gått litt "tom" så er det vanskelig å gi omsorg til andre. Jeg må ærlig innrømme at jeg takler dårlig når mannen min er syk eller "stakarslig" på grunn av andre ting. Han blir veldig lett stakarslig når han ikke har fått nok bekreftelser fra meg. Og han trenger det ofte...

Hos oss er det han som er den følsomme og som vil snakke om ting hele tiden. Jeg er den litt tause som trekker meg unna og slikker sårene i ensomhet når jeg har det vondt. Min mann har også en tendens til å krisemaksimere ting, mens jeg bagatelliserer.

Jeg har nærmest vært totalt utbrent av alle kravene som stilles i den fasen vi er i livet. Jeg vil helst at mannen min skal være stor og sterk og ta vare på meg og når det er jeg som må være den sterke så kan jeg fort framstå som kynisk og kald. Jeg klarer bare ikke å gi den rette omsorgen.

Jeg har nylig fått beskjed av legen at jeg må først ta vare på meg selv før jeg er i stand til å ta vare på andre og det er forsåvidt et godt poeng.

[Gjest TS]

Skjønner deg godt jeg, og er litt på samme måten selv. Når man har et liv med små barn, jobb og familie er det så utrolig mye å ta tak i, barn krever så mye omsorg, trøst og støtte, at jeg får i allefall lite igjen til andre. Hvis mannen min er syk steller jeg selvfølgelig med ham, men jeg har nok lav frustrasjonsterskel hvis han syter og klager mye. Fordi jeg ikke har overskudd og fordi jeg har barn som bruker opp det meste av omsorgslageret mitt. For meg er det begrenset hvor mye omsorg og trøst jeg er i stand til å gi.

Det er mulig vi mennesker er veldig ulike på disse områdene. Jeg har venninner som elsker å pusle rundt sin syke mann og som ikke vet hva godt de kan gjøre, og som trives i rollen som sykepleier og omsorgsperson ovenfor mannen sin. Jeg tror de som har det sånn føler seg verdifulle hvis de kan trøste og stelle for noen. Selv er jeg som deg TS ganske klar på at jeg ikke trives i rollen som omsorgsperson for andre enn barnet mitt. Jeg ønsker ikke å være i et forhold der jeg er en omsorgsperson for den andre eller der den andre på en eller annen måte er avhengig av meg. For at jeg skal trives i et forhold skal vi være likestilte. Det er et ordtak som heter: Det er forskjell på jeg elsker deg fordi jeg trenger deg og jeg trenger deg fordi jeg elsker deg... Det kan hende at både du og jeg hadde hatt større terskel for å gi omsorg for mennene våre hvis vi ikke hadde hatt krevende liv med jobb, hus og barn.

Dette ble langt men poenget mitt er at jeg ikke tror du er kynisk og kald, men du er presset og stresset og har bruk for en partner som kan ta sin del av ansvaret og som avlaster deg og ikke en partner som bare gir deg enda mer jobb og som suger enda mer fysisk og psykisk energi fra deg. Håper mannen din kommer seg snart!

Du har mange gode poeng her du! Takk skal du ha.

Problemet er at han ikke kommer seg. Det ordner seg ikke. Jeg trodde lenge at når han sa "det er litt krise på jobb her nå", eller "har veldig vondt i ryggen" skulle gå over. Saken er at det er fravær av disse tingene som er normalen. Han kan jo ingenting for at han har mer fysiske plager enn meg og at han har et dårligere immunforsvar. Men han kan noenting for at mesteparten av tiden og overskuddet ellers går til jobb. Og der går jeg utfra at det er lite klaging. De hyggeligste tingene jeg har gjort de siste par årene er uten han. For han har enten ikke lyst eller tid eller overskudd. Jeg er en persom med masse positiv engergi, og klarer alltid å opparbeide overskudd til å gjøre morsomme og hyggelige ting spontant. Men da er han ikke der.

Så som du skjønner ligger det endel ting under her som gjør at mine følelser er kjølnet betraktelig, og det ekstra lageret å ta av er på en måte ikke der. Jeg føler at jeg gir en hel masse, og likevel får jeg teksten lest opp der det står at jeg ikke gir han det han trenger i det hele tatt. Jeg blir så utrolig frustrert.

[Gjest David John jr.]

Skjønner deg godt jeg, og er litt på samme måten selv. Når man har et liv med små barn, jobb og familie er det så utrolig mye å ta tak i, barn krever så mye omsorg, trøst og støtte, at jeg får i allefall lite igjen til andre. Hvis mannen min er syk steller jeg selvfølgelig med ham, men jeg har nok lav frustrasjonsterskel hvis han syter og klager mye. Fordi jeg ikke har overskudd og fordi jeg har barn som bruker opp det meste av omsorgslageret mitt. For meg er det begrenset hvor mye omsorg og trøst jeg er i stand til å gi.

Det er mulig vi mennesker er veldig ulike på disse områdene. Jeg har venninner som elsker å pusle rundt sin syke mann og som ikke vet hva godt de kan gjøre, og som trives i rollen som sykepleier og omsorgsperson ovenfor mannen sin. Jeg tror de som har det sånn føler seg verdifulle hvis de kan trøste og stelle for noen. Selv er jeg som deg TS ganske klar på at jeg ikke trives i rollen som omsorgsperson for andre enn barnet mitt. Jeg ønsker ikke å være i et forhold der jeg er en omsorgsperson for den andre eller der den andre på en eller annen måte er avhengig av meg. For at jeg skal trives i et forhold skal vi være likestilte. Det er et ordtak som heter: Det er forskjell på jeg elsker deg fordi jeg trenger deg og jeg trenger deg fordi jeg elsker deg... Det kan hende at både du og jeg hadde hatt større terskel for å gi omsorg for mennene våre hvis vi ikke hadde hatt krevende liv med jobb, hus og barn.

Dette ble langt men poenget mitt er at jeg ikke tror du er kynisk og kald, men du er presset og stresset og har bruk for en partner som kan ta sin del av ansvaret og som avlaster deg og ikke en partner som bare gir deg enda mer jobb og som suger enda mer fysisk og psykisk energi fra deg. Håper mannen din kommer seg snart!

Min vurdering er at TS og du ikke er kapable til å ha familie i det hele tatt. Jeg synes innleggene oser av manglende forståelse av hva det vil si å befinne seg i et familieliv. TS står nå overfor hvilke krav vi snakker om og har til og med sørget for å dra to barn inn i det. Jeg håper du ikke har vært like dum.

[Gjest TS]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Gjett om jeg er lei av å høre at jeg er kald og kynisk. Men når man er sliten og har gått litt "tom" så er det vanskelig å gi omsorg til andre. Jeg må ærlig innrømme at jeg takler dårlig når mannen min er syk eller "stakarslig" på grunn av andre ting. Han blir veldig lett stakarslig når han ikke har fått nok bekreftelser fra meg. Og han trenger det ofte...

Hos oss er det han som er den følsomme og som vil snakke om ting hele tiden. Jeg er den litt tause som trekker meg unna og slikker sårene i ensomhet når jeg har det vondt. Min mann har også en tendens til å krisemaksimere ting, mens jeg bagatelliserer.

Jeg har nærmest vært totalt utbrent av alle kravene som stilles i den fasen vi er i livet. Jeg vil helst at mannen min skal være stor og sterk og ta vare på meg og når det er jeg som må være den sterke så kan jeg fort framstå som kynisk og kald. Jeg klarer bare ikke å gi den rette omsorgen.

Jeg har nylig fått beskjed av legen at jeg må først ta vare på meg selv før jeg er i stand til å ta vare på andre og det er forsåvidt et godt poeng.

hei! Jeg vet det ikke hjelper deg noe, men jeg ble faktisk veldig glad for innlegget ditt. Det er altså ikke bare meg......Vi har det akkurat sånn! Og jeg tror polariseringen bare forsterkes jeg. Jeg kjenner at jeg nærmest overdriver bagatelliseringen min, sannsynligvis mer enn hvis jeg hadde vært alene, som en motreaksjon til at han alltid forventer det verste. Og jeg føler meg så fæl. Jeg tror det er en overlevelsesmekanisme fra min side. Jeg er nødt til å ta noe avstand for å kunne håndtere resten av tilværelsen. Jeg må ha nok søvn for å klare det osv. Han får meg til å føle meg så ukvinnelig og kjip.

Jeg tror legen din har helt rett, men det er lett å si da at man skal ta vare på seg selv først. For hva innebærer det? Kanskje å bli flinkere til å "ta mer plass"?

[Gjest TS]

Min vurdering er at TS og du ikke er kapable til å ha familie i det hele tatt. Jeg synes innleggene oser av manglende forståelse av hva det vil si å befinne seg i et familieliv. TS står nå overfor hvilke krav vi snakker om og har til og med sørget for å dra to barn inn i det. Jeg håper du ikke har vært like dum.

Takk for nyansert og ikke noe særlig dømmende svar.

[Gjest David John jr.]

Takk for nyansert og ikke noe særlig dømmende svar.

Av og til er det behov for å kalle en spade for en spade vet du.

[Gjest Gjest]

Min vurdering er at TS og du ikke er kapable til å ha familie i det hele tatt. Jeg synes innleggene oser av manglende forståelse av hva det vil si å befinne seg i et familieliv. TS står nå overfor hvilke krav vi snakker om og har til og med sørget for å dra to barn inn i det. Jeg håper du ikke har vært like dum.

Nå ble jeg provosert! Så du mener altså at jeg og TS ikke fortjener familieliv fordi vi ikke er av typen som gladelig står på pinne for andre dagen lang. Det er nokk av damer som ser på mannen sin som et av barna og et slikt forhold ønsker ikke jeg meg. Det er nokk av menn som ser på kona si som en forlengelse av mamma'n sin og som forventer at kona skal dulle og stelle med seg på lik linje med den omsorgen hun gir barna. Det er til og med ganske mange menn som blir sjalu på sine egne barn fordi di syns kona gir barna for mye omsorg slik at det ikke blir igjen nok til seg selv. Jeg syns sånne menn ikke er kapable til å ha familie og jeg syns sånne menn mangler forståelse av hva det vil si å være i et familieliv. Hvis du David John jr mener at det er greit at kona di jobber full tid ute, steller og stuller med hus og barn og samtidig skal stå på pinne for deg og behandle deg som en trengende stakkar så skal du vite at en dag får hun nok. Sånne koner blir til slutt utslitt og møkk lei syt og klag og mas. Vi ønsker oss ikke et barn til vi ønsker oss en likeverdig partner som tar sin del av jobben og som gir og får omsorg i like deler.

[Gjest David John jr]

Nå ble jeg provosert! Så du mener altså at jeg og TS ikke fortjener familieliv fordi vi ikke er av typen som gladelig står på pinne for andre dagen lang.

TS skriver ikke at hun må stå på pinne dagen lang. TS skriver at hun ikke orker å være den "sterke" i familien slik at man felles kan komme seg videre. Med andre ord hun svikter når det mest gjelder.

Det er nokk av damer som ser på mannen sin som et av barna og et slikt forhold ønsker ikke jeg meg. Det er nokk av menn som ser på kona si som en forlengelse av mamma'n sin og som forventer at kona skal dulle og stelle med seg på lik linje med den omsorgen hun gir barna. Det er til og med ganske mange menn som blir sjalu på sine egne barn fordi di syns kona gir barna for mye omsorg slik at det ikke blir igjen nok til seg selv. Jeg syns sånne menn ikke er kapable til å ha familie og jeg syns sånne menn mangler forståelse av hva det vil si å være i et familieliv.

Det kan jeg godt være enig, men det er ikke de som er tema her.

Hvis du David John jr mener at det er greit at kona di jobber full tid ute, steller og stuller med hus og barn og samtidig skal stå på pinne for deg og behandle deg som en trengende stakkar så skal du vite at en dag får hun nok. Sånne koner blir til slutt utslitt og møkk lei syt og klag og mas. Vi ønsker oss ikke et barn til vi ønsker oss en likeverdig partner som tar sin del av jobben og som gir og får omsorg i like deler.

Ja det er nok idealsituasjonen, men det kan komme tider da det ikke er sånn. Du kan jo tenke deg selv inn i en situajon for verden går deg i mot og du kanskje får en depresjon. (Hvis jeg husker riktig rammer dette 25 % av oss før eller siden.) Og så sier partneren til deg at "du dette orker jeg ikke lenger du er jo bare en klamp om foten" ....

ps... for å si det rett ut vedr. innlegget ditt: Hvor j... teit er det mulig å bli??? ds.

[Gjest TS]

Til David JR.

Jeg skjønner poenget ditt. Et ekteskap er en langvarig kontrakt for gode og onde dager. Å være i godværsektekskap er jo lett. Det er når det røyner på at man må stille opp for hverandre. Og det må man gjøre betingelsesløst uten forhebehold, og man må kunne forvente at den andre også gjør det og "står han av".

Jeg har ingen unnskyldning egentlig for at jeg ikke har klart å oppdrive den støtten mannen min trenger akkurat nå, og jeg forstår det faktisk ikke helt selv. Nå står vi midt oppi samlivsproblemer i utgangspunktet, og overskuddet akkurat nå er så lavt at dette traff på en måte på verst tenkelige tidspunkt.

Men jeg er sliten av å skulle være en utømmelig kiste av overskudd, og at familiearenaen i det store og hele er et område som krever energi mer enn det gir. Jeg kunne trengt et godt samliv hvor det faktisk var plass til meg også, men det er det ikke.

[Gjest Fortsatt provosert]

ps... for å si det rett ut vedr. innlegget ditt: Hvor j... teit er det mulig å bli??? ds.

På spørsmålet ditt om hvor teit det går ann å bli så får du se deg selv i speilet og håpe at det går opp et lys for deg. At du tyr til den type hersketeknikk i en diskusjon sier vel mest om deg selv...

Jeg snakker ikke om å ikke gi omsorg eller forståelse hvis mannen min går på en psykisk knekk. Gjør han det og han ønsker å gjøre noe med situasjonen kommer jeg til å stå på for han sånn jeg vet han ville stått på for meg. Og du har rett - det kan hende oss alle. Jeg vil tro at det ikke er noe problem å være forståelsesfull og omsorgsfull hvis mannen kommer i en skikkelig krise så lenge forholdet har et fundament der begge parter har gitt omsorg og støtte og man har framstått som likeverdige og begge har tatt sin del av slitet.

Jeg skal gjerne innrømme at å leve sammen med en mann som det hele tiden er noe med, en mann som hele tiden trenger noe og som det hele tiden er synd på og som bruker all sin energi utenfor hjemmet og som derfor ikke orker å bidra på noen måter men som trenger en hel masse - for en sånn mann ville jeg nok framstått som kynisk og kald. Eller med dine ord: jævli teit. Det betyr ikke at jeg ikke er i stand til å være varm og gi omsorg når det trengs, men som du sikkert skjønner er det snakk om at balanse. Å være i et forhold der den ene hele tiden må gi og forsake mens den andre hele tiden er offer som trenger er noe de færreste damer orker i lengden. Det er heller ikke så lett å respektere et menneske som kun syter og klager og trenger. Mulig det smerter å høre men vi bør kanskje kalle en spade en spade. Dette er noe de fleste damer vet. Og hvis du spør 100 tilfeldige skilte damer hvorfor de ble skilt og hva de tenker om det i ettertid tror jeg du vil finne ganske mange som var møkk lei av å være den som alltid måtte sette sine behov til side. Ikke bare for barna men for mannen.

Og som sagt, dette har ingen ting å gjøre med det at man stiller opp for hverandre i en krise. Med mindre strikken er tøyd til bristepunktet når krisen oppstår. Har man fått nok så kan det hende at man ikke har mer å gi når krisen oppstår, og det er kanskje noe man burde tenke mer på i hverdagen, jamfør ulv-ulv historien.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært borti det samme selv. Det er utrolig slitsomt å måtte kompensere for partners negativitet. Min partner har et humør som snur på en tiøring, og mitt snur på en halv dag. Jeg kan våkne opp positiv og glad og foreslå en aktivitet jeg mener kan bli en positiv opplevelse for begge, bare for å bli avvist med 'ja men tenk om det og det skjer', noe som er usannsynlige worst case scenarioer. Resultatet er at jeg blir lei meg, og det varer en halv dag, mens hun svinger tilbake kvarteret etterpå.

Av og til lurer jeg på hvordan det er mulig å finne så mye negativt. Jeg har vel konkludert med at vedkommende har en frykt for ikke å strekke til, og det er bedre å forestille seg noe dritt, så blir man ikke skuffet. Videre tror jeg at hun har en psykisk lidelse, og at hun trenger hjelp.

Heldigvis har hun lovet å gå til en psykolog nå, og det er en lettelse.

[Gjest Gjest]

Når den enes behov overskrider grensen for hva den andre kan gi, over lang tid, slik at partneren tappes for energi og det går ut over forholdet, må løsningen være å outsource noe av behovet. Trenger man psykolog, gå til en psykolog, ikke slit ut partner og forhold.

Kanskje trenger han ikke hjelp heller, kanskje trenger han å gjøre noe med sin arbeidssituasjon, som å bytte til en jobb med mindre ansvar og mindre overtid, evt bedre arbeidsmiljø. Er han i en utsugende jobbsituasjon, kan han ikke ta sitt energiunderskudd ut på familie og partner!

[vilja]

Hei!

Min x var slik negativ. Utrolig slitsomt!!

For å få overskudd så må du ha input av gode ting. Når du øser av deg selv så går du på en måte tom av energi.

Mulig mannen din gir så mye av seg selv på jobben, og at han trenger påfyll av deg.

Alt har en ballanse.