Tussete

[Sina]

Jeg tror jeg snart blit tussete her jeg sitter. Har skrevet en tråd her før også, men ting vil liksom ikke gå over

Alle rundt meg av venner og bekjente popper ut babyer i hytt og pine. *sukk* Der er ikke lett for ei som en da har 3 år igjen på skolen å sitte å se på dette.. Skal ta det litt fra begynnelsen jeg:

Mens alle andre har drømt om å reise masse, få stor karriere, leve livet skikkelig og ikke få barn før de er MINST 30, har jeg sett for meg fremtiden med en liten eller to og en mann ved siden av meg. Høres kanskje naivt ut det, men det er ikke noe jeg gleder meg mer til enn å endelig få se de to blå på testen, se magen vokse, kose seg med graviditeten. Til og med når jeg ser unge mødre oppgitt prøver å få den lille røverungen til å høre etter, selvom jeg ser fødene kvinner på tv som hyler livet av seg av smerte, så er det ønsket like stort.

men samtidig så vet jeg hvor viktig det er med stabilitet i livet,skal man ha barn. Og selvfølgelig skal utdannelsen og den kommende pappaen være fiksa. helst en jobb også.. Men er så ille lenge til.

Hvorfor har jeg så ille lyst på barn nå????

Måtte bare få tømt litt tanker her jeg sitter med eksamenslesinga mi.

Noen som har hatt detpå samme måte kanskje?

[lillen]

Det er lett å bli påvirket når "alle" rundt en popper ut små mirakler...

Jeg kjenner tanken...

Heldigvis for meg, så slipper jeg å vente med prøvingen ihvertfall, og vi er godt igang Av forskjellige grunner, kommer min utdanning til å ta en del år, så vi slår til nå! Ingen av oss vil vente. Det går helt fint å være under utdanning samtidig som man planlegger familieforøkelse...

Vi har alle forskjellige drømmer og mål her i livet!

Har du fiksa pappan til barnet?

Det er nok mange av de som har det på samme måte som deg.

Lillen

[Sina]

pappa'n er så godt som fikset. I jobb og uten studielån, to år eldre enn meg. helt perfekt. Men vi bør vel være sammen litt lenge først. Nå er jeg bare 21 da, men likevel. Har alltid vært moden for alderen, og vist hva jeg vil. Også er det jo bare 3 år til da. 3 år er egentlig ikke lenge. Hvor lenge har du igjen av utdannelsen da? Og hvor gammel er du? Væer sammen lenge? Huff, spør fælt her jeg nå. :oops:

[lillen]

Jeg har minimum 4 år igjen nå, vi har vært sammen i 3,5 år, bodd sammen i 3 år, er nå 22 begge to, og gifter oss i 2005.

Jeg har aldri påstått at livet våres er perfekt tilrettelagt for å får barn, men det trenger det heller ikke. Det kommer med tiden, og barn er veldig ønsket nå.

Vi føler oss begge klare for dette, og gleder oss veldig.

Jeg tror det er en fordel å ha familie og venner som støtter og hjelper en om det trengs. Det hadde nok vært litt hardere for oss dersom vi hadde bodd langt unna all familie, som er en viktig del av livet vårt.

Tre år kan både være kort og lang tid det...

spørs bare hva du gjør det til!

Hvor lenge har dere vært sammen da, tussesina?

Ferdig med utdanning han eller?

[Gjest Zalomine]

Jeg har ingen venner som "popper ut" babyer, men mange kusiner som gjør det (dog, jeg har ingen daglig kontakt med noen av disse)

Men jeg er babysyk ja!!! Jeg ønsker meg en baby, jeg gjør det veldig. Pappa'n har jeg klar, vi har vært sammen i to år, bodd sammen i halvannet. Vi er begge overbevist om at det skal bli oss to. Vi er ferdig utdannede også, men ingen av oss har fått en relevant jobb, og i våre midlertidige jobber tjener vi ikke all verden, så det er så vidt vi klarer å få økonomien til å gå rundt (egentlig klarer vi ikke det, vi måtte låne av våre foreldre for å klare lånekassa i mai, alternativet var betalingsutsettelse, noe som ville koste hver av oss 20000 i løpet av de neste 20 åra. Det syntes vi var urimlig dyrt, så vi lånte heller)

Som det kanskje fremkommer ganske klart: vår økonomi tillater ikke et barn. Ikke enda. Dessuten vil vi gjerne ha hund før unge, og kanskje flytte før vi får hund og unge, så alt i alt.... det må vente.

Men, kommer det en unge, så kommer den, vi har vært enig om det i over et år at, vi elsker hverandre, og sammen skal vi klare det, om det skulle skje. Men jeg spiser trofast mine piller jeg, og mensen kommer hver eneste måned. Og den eneste som spyr om morgenen, det er sambo....

[lillen]

Og den eneste som spyr om morgenen' date=' det er sambo....[/quote']

Eh...han har ingen sykdom vel? Da beklager jeg hvertfall at jeg ler!

[Gjest Zalomine]

Vel, altså, han spyde i gårmorges, og dagen før, resten av den siste uka omtrent har han bare vært så kvalm at han NESTEN har spydd, men holdt seg.

Han er syk for tida, men vi vet ikke helt hva som plager ham. Han er bedre nå da feberen er borte, hodepina like så, men han er mye trøtt og sliten, så han sover litt på senga på dagtid, og er vanskelgi å få ut av senga om morgenen, samt villig til å legge seg i rimleig tid på kvelden.

Men det går nok over skal du se.

[lillen]

Beklager, Fredagsbarn... Trodde kanskje det bare hadde noe med fyll å gjøre!

[Gjest Zalomine]

Nei, nei, det spyr han aldri av (derimot har han unormalt stor matlyst dagen etter en fest han (forøvrig fester vi nesten aldri, og full blir han enda skjeldere, SÅÅÅÅ full blir han aldri))

Men, seså, da har vi rota oss bort fre tema her....

[lillen]

Stakkars Sina, som har startet tråden!

Det var ikke meningen dette her!

Sina; dersom du søker litt i graviditetsforumet, finner du flere debatter som omhandler det å kombnere studier med barnelaging, og det å bli gravid tidlig i voksen-livet.

Kanskje det kan hjelpe deg?

Hva sier forresten mannen din??

Dere har sikkert mange fine år foran dere, med eller uten barn, og disse tankene går da vel over i perioder...

Og hva sier egentlig mannen din, fredagsbarn? er det bare økonomien, eller vil dere kanskje ha litt mere tid bare dere to først?

Du får se til å få deg en skikkelig jobb da vettu!

Og håper mannen blir bedre... er ikke no særlig det der!

[Gjest Zalomine]

Jo, min kjære samboer er nok ikke HELT klar for å bli pappa enda, det er han ikke. Vel, det har nok delvis med økonomien å gjøre (han føler et forsørgeransvar faktsik, enda vi har den samme utdanningen, så det tærer litt på han dette med at han ikke tjene stabilt og godt nok til å forsørge en familie....)

Men vi har bare vært sammen i to år (toårsdag, offisielt, om en måned eksakt, men det er to år I DAG siden våre lepper møttes første gang, og vi innså at dette var mer enn et vennskap....), så vi har ikke noe hastverk. Men jeg vet at han vil bli en fantastisk far, og jeg lengter etter en baby.

Kanskje vi kan prøve neste år?

[Sina]

Gutten min gleder seg til den dagen han skal bli pappa han. I dag satt vi faktisk å snakket om navn men vi begge vet at vi bør vente. Har jo ikke vært sammen så lenge, men vi er så ilel like på det området. men hadde det skjedd så hadde barnet vært mer enn velkommen til verden. Det er helt klart. Utdannelse eller ikke!!!!

[Gjest *nurket*]

Hei Sina,

Jeg ville bare si at man trenger ikke å være sammen leenge før man vet om man er rett for hverandre eller ikke. Noen syns helt sikkert at jeg og gutten min var 100% gale når vi planla og ble gravid etter å ha vært sammen i 4 mnd.

Vi nærmere oss 2 års jubileum, og venter nå faktisk nr 2. Det valget vi har tatt er nok ikke for alle. Men vi er utrolig lykkelig. Og jeg gleder meg til å gå fra Frøken til Frue i August 2004.

Angående utdanning, så er jeg ferdig utdanningen. Pappan har ingen høyere utdanning. Og vi hadde begge gode jobber og stabil inntekt. Det koster tid og penger å ha barn. Men gleden man får tilbake ved et lite smil, første "mamma"... Det finnes ikke noe bedre! :D

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig å få barn og samtidig forsette utdanning sin. Lykke til uansett valget dere tar hvertfall.

[mjau]

Hei på deg!

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Jeg var knallsjuk etter barn i vinter, var nesten sikker på at jeg kunne ønske meg til en graviditet sjøl om jeg går på pillen.

Etter å tenkt gjennom det hele, og søkt råd her inne på forumet, har jeg nå bestemt meg for å vente.

Jeg er 20 (82-modell), og har minst 5 år før jeg er ferdig med skole.

Dette er en grunn til å vente. Jeg tror det kunne gått bra, ja, men det ville nok slitt meg mye ut, og resultatene på skolen ville nok blitt dårligere.

sjangsene for å måtte ta et semester om igjenn blir større osv osv

Vi har vært sammen i 5 år, og han er 25.

Vet om noen som er under utdanning, og har barn, og de sier at det er skrekkelig slitsomt. Barnet er jo et lyspunkt i livet de sikkert ikke ville vært foruten, men det tar mye av dine krefter