Vennene til kjæresten

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ca. 9 mnd. nå, og vi har det helt fantastisk.

Problemet er at jeg ikke føler at jeg kommer så veldig godt overens med vennene hans. De er en vennegjeng, og tilbringer en del tid sammen i ferier (når alle kommer hjem i fra studiesteder osv.). Føler de er så lite inkluderende i forhold til hva mine venner er med kjærsten min. Snakker utrolig mye internt. Hjelper ikke på at jeg er litt sjenert heller. Synes også kjæresten min er litt lite flink på å "backe up" når jeg noen ganger kan sitte litt alene i et hjørne.

Hva gjør jeg? Holder meg vekke i fra vennene, og heller nyter tiden med kjæresten alene? Eller hopper jeg uti det, selv om jeg hater situasjonen?

[Gjest dalieo]

Hadde litt samme problem når jeg var sammen med kjæresten:)

Noen av vennene til eksen var veldig guttete og rølpete, og ikke typen til å sette seg ned med meg for en samtale. De var veldig morsomme å høre på, men veeeldig lite interessert i andre enn sin egen gjeng.

Han ene i gjengen hadde en kjæreste, og hver gang jeg var sammen med dem merket jeg at hun også var uttafor. For eksempel satt hun alene i baksetet i bilen og bare satt der, mens kjæresten og en guttevenn foran satt og prata seg i mellom om gutteting og kjørte i timesvis..

Du kan jo prate med kjæresten din om det. Men vær litt forsiktig, siden det er gode venner av ham. Bare be ham få deg med i samtalen og slike ting. Håper det ordner seg, for det er skikkelig ukomfortabelt å bare sitte der og se på. Vet hvordan det er

[Teriyaki]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ca. 9 mnd. nå, og vi har det helt fantastisk.

Problemet er at jeg ikke føler at jeg kommer så veldig godt overens med vennene hans. De er en vennegjeng, og tilbringer en del tid sammen i ferier (når alle kommer hjem i fra studiesteder osv.). Føler de er så lite inkluderende i forhold til hva mine venner er med kjærsten min. Snakker utrolig mye internt. Hjelper ikke på at jeg er litt sjenert heller. Synes også kjæresten min er litt lite flink på å "backe up" når jeg noen ganger kan sitte litt alene i et hjørne.

Hva gjør jeg? Holder meg vekke i fra vennene, og heller nyter tiden med kjæresten alene? Eller hopper jeg uti det, selv om jeg hater situasjonen?

Du trenger jo ikke å være så mye sammen med hans venner da. Av og til bør jo gå greit, men hvorfor er du nødt til å hele tiden være sammen med han når han er med venner? Tingen er nok den at når han er med gutta så er han med gutta, da er det vanskelig å skulle inkludere deg, om du ikke klarer å inkludere deg selv. Man spiller ulike roller i ulike situasjoner, så det kan jo være at kjæresten din ikke helt klarer kombinasjonen med å være forståelsesfull, koselig og inkluderende kjæreste, samtidig som han skal være en av gutta? Ikke vet jeg, prøver bare å komme med synspunkter ut i fra det du skriver.

Selv har jeg en helt grei tone med kjærestens venner. Er ikke særlig ofte vi er sammen samtidig da, men når vi er det, så kan jeg godt prate litt være litt med, men er ofte jeg trekker meg litt unna i den forstand at jeg ser på tv og er stille, og lar dem styre med sitt. Ingen problem for meg det.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Det må nevnes at vennegjengen består av 50/50 gutter og jenter. Det er faktsik guttene som er lettest å komme i kontakt med, og som jeg kan få litt kjemi med. Jentene derimot, holder seg veldig på avstand og virker kalde. Kjæreten min har forresten ingen "fortid" med noen av dem.

Men når alt kommer til alt er det veldig innsluttet. Jeg ser på det som normal høflighet å ta intinativet til en samtale hvis det er en ny person med i gjengen..... Er litt lettere å komme på gli da.

Vet ikke helt jeg. Føler kjæresten min får et helt annet bilde av meg når vi alle er sammen, og det er sikkert ikke like hyggelig inntrykk.

[Gjest rødrose]

Tingen er nok den at når han er med gutta så er han med gutta, da er det vanskelig å skulle inkludere deg, om du ikke klarer å inkludere deg selv. Man spiller ulike roller i ulike situasjoner, så det kan jo være at kjæresten din ikke helt klarer kombinasjonen med å være forståelsesfull, koselig og inkluderende kjæreste, samtidig som han skal være en av gutta?

Veldig enig der sånn. Man blir litt annerledes når man er med vennene sine i forhold til kjæresten. Dessuten så ville det jo vært greit at du selv bare hopper inn der du kan og gir totalt f i hva de andre syns. Hvis ikke du inkluderer deg selv, hvem skal da gidde? Kanskje det hjelper å prate litt om det, spørre åssen du evt skal snakke med jentevennene hans. Si at du gjerne vil bli bedre kjent med de og syns de er hyggelige, men at det ikke er så lett å få kontakt med dem. Vis at du er intressert i få kontakt med vennene hans, og fortell at du prøver, men at du ønsker noen råd angående hvordan du skal gå fram, og at det ikke er så lett for deg, siden du blir litt sjenert og kanskje trenger litt tid.

Kan det være en mulighet å kanskje lage middag til noen av vennene hans? Invitere dem over, slik at de ser de fine sidene ved deg, og kanskje stemmningen kan løse seg litt når du tar initiativet?

[Gjest 8970A9]

Å komme seg inn i en godt sammensveiset vennegjeng er vanskelig uansett, men kanskje særlig når du er sjenert... Poenget er at det kan virke mot sin hensikt å be kjæresten din backe deg opp, fordi disse vennene kjenner han og det kan lett virke litt påfallende (hvis han ikke er flink til å være litt diskret, da?).

Jeg har vært (er fortsatt) i en sånn vennegjeng og sett damene til gutta komme og gå. De som ble akseptert og kanksje til og med en ordentlig del av vennegjengen, var de som var seg selv og som turde å slippe oss litt innpå seg, samtidig som de viste at de var interessert i å bli kjent med oss (ikke bare var der for kjæresten sin del).

Et lite tips vedrørende jentene: Du ser sikkert fort hvem som er "lederne" i jentegjengen. Blir du akseptert av hun/dem, er du "inne"... Så tenk litt på hvordan du kan bygge relasjon der!

Lykke til!!

[Blåbæret]

Har hatt det på akkurat samme måten. Hoppa i det og har etter hvert klart å bli en del av gjengen. Nå sitter vi med internspøker når dama/typen til en av vennene hans er der. Det er slik en må regne med når man kommer inn i en ny vennegjeng mener jeg. De har jo kjent hverandre lenge og da blir der internspøker som de utenforstående ikke fatter bæra av. Jeg er veldig skjenert og brukte lang tid på å komme inni gjengen men måtte bare gjøre det. Samboeren er veldig sosial av seg så om jeg ikke skulle vert med når han var med venner hadde vi sett hverandre lite. Nå annser jeg hans venner som mine venner også.

Litt rotete innlegg men det får stå som det gjør

[Katherine]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ca. 9 mnd. nå, og vi har det helt fantastisk.

Problemet er at jeg ikke føler at jeg kommer så veldig godt overens med vennene hans. De er en vennegjeng, og tilbringer en del tid sammen i ferier (når alle kommer hjem i fra studiesteder osv.). Føler de er så lite inkluderende i forhold til hva mine venner er med kjærsten min. Snakker utrolig mye internt. Hjelper ikke på at jeg er litt sjenert heller. Synes også kjæresten min er litt lite flink på å "backe up" når jeg noen ganger kan sitte litt alene i et hjørne.

Hva gjør jeg? Holder meg vekke i fra vennene, og heller nyter tiden med kjæresten alene? Eller hopper jeg uti det, selv om jeg hater situasjonen?

Kjenner til dette. Min kjæreste har høyt utdannede venner og de har flere ganger gitt uttrykk for at de ser ned på meg. Jeg er ikke ferdig med vgs, og skal studere foto ved en fagskole til høsten. Lenge plaget dette meg og jeg unngikk å ta kontakt.

Det siste året har jeg tvunget meg selv til å være åpen og ikke ta meg nær av fordommene deres. Jeg har vist hvem jeg er og i dag har jeg et greit forhold til flere av dem. Hvis du har kommet inn i en gruppe som er sammensveiset, er det som regel du som må ta det første steget. Kjipt, men sant!

[Gjest Gjest]

Var i samme situasjon som deg, jeg er selv ganske sjenert og bruker litt tid før jeg tør å snakke ordentlig med folk og spesielt i grupper. Så jeg var en "outsider" i begynnelsen, men etterhvert begynte det å gå av seg selv, jeg ble mer avslappet og jeg tror de merket det. og de tok meg mer med i samtalene.

[Gjest Chrissy82]

Jeg har det samme problemet med vennene til kjæresten min og. Noen er lettere å prate med enn andre. jeg kan godt sitte å prate med en alene men når vi sitter en gjeng samlet, så har jeg problemer med å hoppe inn og si noe. Det er ikke helt meg når jeg ikke kjenner dem så godt. Det blir litt kjedelig i lengden. Så av og til ber jeg han om å dra til dem alene, i stedet for at de kommer til oss.

[Gjest Gjest]

Litt godt å vite at jeg ikke er alene.

Det er enkelte av dem som er veldig OK, og hun ene har jeg fått god kontakt med utenom når kjæresten min er tilstede. Men som sistemann sier: det er litt vanskelig å tilføye noe i en hel gjeng på 6-7 stykker. Og i tillegg skal man jo imponere, for man er tross alt "kjæresten til kameraten".

Jeg får håpe det går litt bedre etterhvert. Jeg var ikke med på festen som de hadde i helgen, og da spurte flere etter meg. Kan ikke være helt usynlig da.

[Gjest Gjest]

Jeg har det også slik. Og blir nesten litt irritert, er det ikke vanlig folkeskikk å inkludere alle personene rundt bordet i en samtale? Jeg passer i allefall på dette når jeg er i min trygge gjeng, og det kommer noen utenfra inn i sirkelen...

Min kjære prøver i ny og ne å vri samtalen over på noe annet enn jobben han deler med vennene/kollegaene sine (for å hjelpe meg inn i varmen), men de (og særlig kvinnene!) er kjappe til å vri den tilbake slik at jeg blir sittene som et taust nek ved bordet.

Dette fører til at jeg holder meg mer og mer unna sosiale sammenhenger med vennene/kollegaene hans. Trist, men jeg orker ikke å gå inn i noen oppmerksomhetskrig med de andre, og synes egentlig det er ganske barnslig av dem, voksne menneskene.

[Rosalie]

Her syns jeg ærlig talt at man må ta ansvaret selv. Ikke forevnte at ørten andre personer skal tilrettelegge for den ene. Jeg har selv ganske nylig vært i situasjonen "komme inn i kjærestes gjeng", "komme inn i nytt kollegium på jobb" og "komme inn som fersk i korpset hvor alle har kjent hverandre i 100 år", og ja, det er slitsomt i begynnelsen. Men det er bare å kaste seg ut i det, og ta fram alle small talk-egenskapene man har. Og sakte, men sikkert blir man mer og mer inkludert.

[Gjest Gjest]

Her syns jeg ærlig talt at man må ta ansvaret selv. Ikke forevnte at ørten andre personer skal tilrettelegge for den ene.

Jeg synes det er hyggelig å vie den ene personen som ikke kjenner noen litt ekstra oppmerksomhet, jeg. Det koster så lite, samtidig som det gjør situasjonen mye lettere for ham eller henne.

[Rosalie]

Jeg synes det er hyggelig å vie den ene personen som ikke kjenner noen litt ekstra oppmerksomhet, jeg. Det koster så lite, samtidig som det gjør situasjonen mye lettere for ham eller henne.

Jo, naturligvis, men det virker på meg at de som klager i denne tråden forventer den ekstra oppmerksomheten hele kvelden, alle kvelder. Og det blir helt feil.