BESTEFORELDRE

[Gjest Gjest_gjest_*]

det jeg lurer på, hvordan er dagens besteforeldre, passer de sine barnebarn mye? blir barnebarna glad for å se dem og omvendt?

[*Mocca*]

Mine foreldre passer mye

Hans foreldre er det alltid mye om og men når vi spør, vi får se hvordan vi sover denne uken først, jeg har litt vondt i tåa, vi får se an osv.

Unga trives aller best hos mine foreldre, de er veldig aktive med dem og er ute hele tiden omtrent.

De er glade når de kommer til hans også, men litt mer reserverte, lite ute og ikke i nærheten av så mye aktivisering.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mine foreldre passer mye

Hans foreldre er det alltid mye om og men når vi spør, vi får se hvordan vi sover denne uken først, jeg har litt vondt i tåa, vi får se an osv.

Unga trives aller best hos mine foreldre, de er veldig aktive med dem og er ute hele tiden omtrent.

De er glade når de kommer til hans også, men litt mer reserverte, lite ute og ikke i nærheten av så mye aktivisering.

tusen takk for svar, har selv noen besteforeldre som overhode ikke bryr seg , hverken på min eller hans side.

[Malama]

Tviler på at de kommende besteforeldre kommer til å passe vårt barn, og eventuelle søsken mye, i alle fall ikke slik situasjonen er i dag.

Vi bor i Bergen. Mine foreldre bor i Ålesund. Hans foreldre bor på Gjøvik. Sier seg selv at det ikke er så lett å være barnevakt en lørdagskveld.

Vi er nok langt fra de eneste som bor slik til, det er vel vanligere nå enn for en generasjon eller to siden. I tillegg jobber mange flere av "dagens besteforeldre".

Men utover slike forklaringer, så er jo "dagens besteforeldre" en meget forskjellig gruppe mennesker da, og å generalisere over dem er vel ikke så lett å få noe logisk ut av...

[Gjest StockDama]

De jeg kjenner som er besteforeldre er helt i elsk på barnebarna sine, så joda, de deltar på alt de kan, er det ikke slik besteforeldre som regel er?

[Malama]

Våre foreldre er også allerede før babyen er født ivrige/typsike "besteforeldre". Men med 7-8 timers kjøretur mellom barnebarn og besteforeldre, blir det selvsagt noe annet enn vi som vokste opp stort sett i gangavstand (litt lang gangavstand, men likevel gangasvtand, for på den tiden trengte man ikke bilen for en 3 minutters tur...) til våre besteforeldre.

Det er vel ikke det at besteforeldre ikke er glade i barnebarna sine, men at det oftere er praktiske årsaker som gjør det litt annerledes med "dangens besteforeldre" enn forrige generasjon, eller den før der igjen?

[Olive]

Nå har ikke jeg barn selv, men kan fortelle om mine besteforeldre.

Min mors foreldre har aldri vært engasjert og kjenner meg rett og slett ikke nå som jeg er voksen. De har nå fått nye barnebarn, 20år etter de første, og virker ikke spesielt interessert i disse heller.

Resultatet er da at de nå som pensjonister sitter helt alene uten noe godt forhold til hverken barn eller barnebarn.

Min fars foreldre har alltid stilt opp, hentet oss på skolen, lekt med oss, og viktigst av alt - snakket med oss. Alle barnebarna er nå store, men besøker dem så ofte vi kan. De har også et bedre forhold til sine egne barn.

Det skal nevnes at min fars foreldre er 10år eldre enn min mors foreldre og dermed ble pensjonister tidligere. Mulig det har noe å si angående overskudd osv..

[Nigo-san]

Jeg har alltid vært opptatt av at mine barn er mitt ansvar. Jeg spør ekstremt sjelden om barnevakt, det er kanskje en gang i halvåret når det skjer noe spesielt- sånn var det også da jeg var alene med barna. Foreldrene mine er i full jobb og sosialt travle, det kunne ikke ramle meg inn å bruke dem som en type "kjør og hent-reserveforeldre". De skal ikke "hjelpe meg", det må være en frivillig sak.

Men foreldrene mine er uansett engasjert i barna, og særlig nå som de er større, så spør de på eget initiativ om å få ta med barna på hytta, på ferie, hente en dag på håndballen osv. Det beste av alt er at både barna og besteforeldrene (og til og med oldeforeldrene) ser fram til dette for sin egen del. Jeg hadde jo vært glad for en barnepass for avlastning, men det er virkelig ti ganger bedre når jeg vet at det er fordi besteforeldrene virkelig ønsker det- og det merker barna også. De gleder seg genuint over hverandre, og gjør masse gøy sammen. Og at dette kommer besteforeldrene til gode i alderdommen, tviler jeg ikke et sekund på.

[Gjest Purple Haze]

Mine barn har alltid hatt masse kontakt med sine besteforeldre på begge sider, til glede for alle parter.

Nå er mine barn så store, at jeg kan bli bestemor når som helst. Da håper jeg at jeg kan få lov å være sammen med barnebarna mine så mye som mulig.

Likevel kan tanken på at jeg kun blir farmor gjøre meg litt trist, for det ser ut til at veldig mange mødre velger sine foreldre framfor svigerforeldre, når det er snakk om barnepass.

Håper ikke det blir slik når mine sønner en dag får barn...

Mye rart man skal bekymre seg for.

[Tusenfryd]

Mine manns foreldre er ikke spesielt ivrige. Vi får gjerne komme på besøk, men å flytte pensjonistrompene sine mer enn til hytta for å være for seg selv, bryr de seg ikke om.

Mine foreldre bor i nærheten. Mamma presenterer seg som den store gode mormor som alltid er der for barnebarna sine. Det er ikke virkeligheten for oss som faktisk ser det. Så nei, det gjør de ikke.

Vi - jeg - forventer ikke at de skal bruke av sin egen tid for å være barnevakter (som er en måte å se det på). Jeg gjør virkelig ikke det. Men de er pensjonister, bor rett ved og jeg forstår ikke at de ikke vil og ønsker. Det synes jeg er merkelig.

Jeg og broren min passer hverandres barn og innimellom hører vi fra moderen "hvorfor spør ingen meg". Fordi det aldri passe rog om det skulle passe så er det så mye om og men og frem og tilbake at vi ikke alltid orker høre på det.

Både mine og mannens foreldre skal være veldig glad for at vi husker våre besteforeldre - ogsd e som bodde langt unna og faktisk går mange ekstra mil for at 1 barna våre skal bli kjent med dem og ha et forhold til familien sin og 2 at de fortsatt får leve i troen på at de er verdens mest fantastiskebesteforeldre.

[Lula]

Våre barn er så heldige å ha super-besteforeldre på begge sider.

De stiller alltid opp om vi trenger barnevakt, og kommer ofte på besøk for å være sammen med de små (på min side bor besteforeldrene bare 10 min å gå unna oss. De på den andre siden har 1 times kjøretur)

Så sant de kan stiller de på avslutninger, 17mai feiring o.l. i barnehagen alle 4.

Akkurat nå er eldstemann (3år) hos farfar og farmor. Reiste dit på onsdag og kommer hjem igjen i morgen. Besteforeldrene ville så gjerne ha besøk av ham, og han ville gjerne reise. De storkoser seg sammen, og det er så godt å se.

Vi forventer ikke at besteforledrene skal stille opp bare vi knipser med fingerene. Ungene er vårt ansvar og vi er beredt til å ta alt selv. Det er selvsagt veldig deilig å få hjelp når vi har behov for det, men det viktigste for oss er at ungene våre har besteforeldre som er engasjert i dem og gir dem masse omsorg og kjærlighet!! Det er gull verdt for oss alle sammen

[tingeling]

Dette er et litt sårt tema for meg. Mine foreldre maste i åresvis om å bli besteforeldre, men når de først ble det så har de sjelden tid og det meste er slitsomt. Min manns foreldre var mye mer tilbakeholdne på forhånd, men stiller opp masse: henter i barnehagen, passer osv. Stikker gjerne innom bare for å hilse på barnebarnet. Sønnen min elsker begge par med besteforeldre, men det er ingen tvil om at det er min manns foreldre som kjenner ham best.

Faktisk så betyr dette så mye for meg at jeg selv ser for meg å trappe ned på jobbing når det blir min tur å bli bestemor en gang om mange mange år. Dvs hvis min sønn og hans familie da vil ha hjelp.

[momo]

Her visste vi på forhånd at mine foreldre ikke var aktuelle som besteforeldre og det var greit, det var våres ønske. Foreldrene hans pratet hele tiden om hvor høyt de gledet seg og alt de skulle stille opp med og alt de skulle gjøre med sine barnebarn.

Og nå har vi to barn, største 7 år og som de har sviktet våres største barn også satt henne i fare og tvunget barnet til og holde det hemmelig for oss. Så nå er det faktisk gått så langt at vi ikke ønsker og ha noe med de og gjøre. Vi som faktisk hadde gledet oss til at barna skulle få noen besteforeldre. Men nå har de ikke det lenger.

Synes det er så utrolig synd, vi bor i samme by som de, men nei besøke barnebarna sine går ikke an og de vil ikke ha besøk av de heller, ikke om vi blir med eller noe. Mens de andre barnebarna sine har de hele tiden, tar med på reiser og alt mulig. Dette ser jo våres store barn da alle bor i samme by og sårer henne veldig.

[eximus]

Jeg ble gravid og fikk førstemann som 18-åring og fikk da beskjed av mine foreldre at jeg ikke kunne forvente at de skulle stille opp. Det var nok deres måte å forsøke å få meg til å ta abort på, fordi de ville jeg skulle bli ferdig med utdannelse før jeg fikk barn.

Da datter så ble født var de tilbakeholden, samtidig som de ble veldig fornærmet dersom farmor så mer til barnebarnet enn dem ... Dersom jeg spurte om pass eller lignende var det alltid mye om og men fra dem (min mor egentlig), og selvsagt ble det lettere å spørre farmor. Så fikk jeg dårlig samvittighet når min mor ble fornærmet...

Etter endel år har de fått flere barnebarn, og nå prøver de å ta igjen det som manglet da første ble født. De stiller opp det de kan både praktisk, fornøyelig og økonomisk, men det er ikke alltid like lett og henge med i svingene ...

Jeg tror desverre mine foreldre var for "umoden" til å bli besteforeldre da de første gang ble det.

Besteforeldre i dag er ikke i samme situasjon som før.

[Gjest Gjest]

Vi er unge besteforeldre og har fortsatt barn boende hjemme. Vi stiller opp fra tid til annen, og har stor glede i besteforeldrerollen. Likevel er det begrenset hvor mye tid vi ønsker og makter å sette av. Med krevende jobber og to ungdommer i hjemmet, er vi på langt nær klare for det besteforeldre tidligere kunne stille opp med.

Barnebarna er overlykkelige over å være sammen med oss, og vi kjenner en enormt stor binding til dem. Vi bor i gangavstand fra hverandre, og de små glimt av samvær må oppveie lengre pass. Selv om vi er i vår "beste alder" er det en ærlig bekjennesle at det også er slitsomt.

[Gjest Fëawen]

Vi er kjempe heldige! Besteforeldre på begge sider bryr seg masse og passer mer enn gjerne!

[Gjest Fëawen]

Vi er kjempe heldige! Besteforeldre på begge sider bryr seg masse og passer mer enn gjerne! Og vårt barn stor koser seg i deres selskap.

[Gjest Gjest_caskr_*]

De bryr seg og passer mye. Gjerne uoppfordret, de spør om de kan hente ungene og ta dem en helg o.l.

Det har nok hendt jeg har spurt om barnevakt, men jeg spør pent. Skal ikke bare forvente at de stiller opp.

[Gjest Gjest]

Jeg vet jeg egentlig ikke kan klage, men her synes jeg det faktisk kan bli litt mye

Uken som kommer skal jeg ha barna 3 dager, resten skal de være hos mormor. Og deretter skal de til faren på sommerferie, så akkurat nå skulle jeg gjerne hatt dem selv. Men er glad for all hjelp jeg får av mamma, tross alt. Hverdagen hadde nok vært mer hektisk uten

Og barna, ja de ser på mormors hjem som sitt hjem

[trollmor77]

skulle ønske at mine foreldre hadde stilt opp for mine og min søsters barn. I alle fall vist litt mer intr. som f.eks å se de gå i 17.mai toget, skoleavsluttninger eller bare si hei til dem og høre hvordan de har hatt det når de 1 gang i kvartalet kommer på besøk. men nei, det er nok for mye å forlange av mine.

heldigvis er hans foreldre (jeg har nesten adoptert dem til å bli mine foreldre å) en utrolig flott og engasjerende tone med ungene. de stiller opp så godt de kan, selv om vi bor på hver vår kant av landet. og er det noe helt spesielt gjør de sitt ytterste for å komme (tar seg fri fra jobb). heldigvis ungene snakker mye om dem, og gleder seg nå til sommeren da de skal på ferie til bestemor og bestefar. de 2 andre blir ikke nevnt en gang, selv om vi bor i samme by. :gråte: tris men det er dems tap, og ikke vårt. de får sitte der i ensomheten når de blir eldre, de kan ikke regne med hjelp fra min side.