Kjærestens temprament.

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Kjæresten min har et temprament som i blant skremmer meg. Under krangler kan han klikke helt, og si ting som "ikke si så mye som ett ord til nå, for nå er jeg SÅ nær å klikke", med et truende kroppspråk. Han har aldri slått eller på andre måter gått fysisk på meg i løpet av det året vi har vært sammen, men jeg må innrømme at jeg blir redd han når han blir sint. Èn gang har han truet meg direkte med vold ("hold kjeft eller så klapper jeg til deg" eller noe), men etter at jeg ga beskjed om at hvis han sier noe slikt igjen så går jeg fra han, har han ikke gjort det igjen.

Men uansett... Jeg kjenner han rett og slett ikke igjen i det hele tatt under de utbruddene hans! Han blir som en annen person, og det er veldig ekkelt å se på (for til vanlig er han så søt og snill og høflig). Det er ikke noe ildsprutende, ukontrollert raseri heller. Det er mer som om han blir fullstendig kynisk og kald. Og det skremmer meg nesten enda mer enn om han hadde skreket og blitt voldsom. Han snakker med et rolig tonefall, men tingene han sier kan være fæle. Han går bevisst inn for å såre meg når han er sint, og han klarer det. Han kan si utrolig mye stygt og sårende, både om meg og familien min.

Etter å ha tilbragt 4 koselige dager sammen, havnet vi plutselig i krangel i går. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg tror jeg slengte fra meg en småirritert komentar fordi jeg ble sur for et eller annet. Han klikket fullstendig. Det endte med at han skremte meg skikkelig, før han gjorde det slutt med meg og dro (vi er ikke samboere, så han dro hjem til seg selv etter å ha vært her noen dager). Jepp, han gjorde det slutt!

Dette er ikke noe nytt, desverre. Vi har begge "gjort det slutt" flere ganger i sinne. Og jeg trenger ingen til å fortelle meg at slikt er umodent og ødeleggende..jeg vet det så altfor godt selv. :cry: Kanskje er vi ganske umodne begge to.

Jeg bør vel legge til at disse utbruddene hans kommer sjelden, og det er ikke slik at jeg går på nåler hele tiden fordi jeg konstant redd for han. Det begynner som regel med at jeg har begynt å surmule eller småkjefte (jeg kan nok være en kranglefant jeg også, men jeg går aldri inn for å såre eller skremme slik han gjør). Han er ikke noe psykopatisk monster eller noe slikt, og jeg elsker han virkelig. Han er mannen jeg vil dele livet mitt med, og 99% av tiden har vi det veldig fint. Vi har fremtidsplaner sammen, og senest i går sa han at han elsker meg.

Det er bare det at når vi har disse sammenstøtende faller liksom alt i tusen knas, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro... Det er mulig jeg krisemaksimerer og overreagerer. Men det stygge han sier når vi krangler, fester seg jo i minnet mitt, og selv om han alltid sier undskyld i etterkant greier jeg ikke å glemme det helt. Selvtilliten min er ikke verdens beste fra før av, så jeg er ganske lett å såre.

Når jeg leser over dette innlegget ser det ut som vi er to overhoromonelle fjortisser på krigsstien. Men slik er det nok ikke. Vi er begge i tyveårene, og burde vært i stand til å behandle hverandre på en ordentlig, voksen måte. Jeg er absolutt klar over dette. Så jeg trenger ingen uforskammede gjester som forteller meg at vi høres ut som to drittunger osv.

Jeg vet vel egentlig ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget. Vil bare skrive fra meg litt. Dele tankene med noen... Jeg har ingen å snakke med om dette. Hvis noen har tilbakemeldinger eller synspunkter setter jeg pris på å høre fra dere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på oppførselen hans. Som regel sitter jeg bare og gråter når han begynner å si stygge ting. Jeg vet ikke om jeg er for snill eller for streng mot han, og om andre hadde akspertert slikt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har ikke hørt noe fra han siden han dro i går... :gråte:

[gompen]

Kjæresten din har ingen rett til å kalle deg stygge ting, selv om han er forbanna.

Jeg hadde ikke akseptert å bli behandlet sånn, uansett hvor sur og småkranglete jeg selv var i utgangspunktet.

Og når dere driver å slå opp hver gang dere møter en hump (altså krangler), tror jeg ikke dette er et forhold som vil vare. Det tyder nemlig også på manglende respekt for hverandre.

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Kjæresten din har ingen rett til å kalle deg stygge ting, selv om han er forbanna.

Jeg hadde ikke akseptert å bli behandlet sånn, uansett hvor sur og småkranglete jeg selv var i utgangspunktet.

Og når dere driver å slå opp hver gang dere møter en hump (altså krangler), tror jeg ikke dette er et forhold som vil vare. Det tyder nemlig også på manglende respekt for hverandre.

Jeg vet ikke hvordan jeg bør reagere. Vil jo ikke at det skal bli slutt, for jeg elsker han. Samtidig hater jeg det faktum at han faktisk er i stand til å SKREMME meg.

Heldigvis er det ikke ofte det skjer. Slike "utbrudd" fra hans side, hender veldig sjelden. Og det er nok ikke så ille som jeg får det til å høres ut. Vi gjør det ikke slutt hver gang vi krangler. Det skjer kun i svært opphetede krangler. Vi har ganske kraftig temprament begge to, men selv i vilt raseri er det noe i meg som stopper meg i fra å spille på hans svake sider for å såre han. Det bekymrer meg at han ikke har den samme sperren.

Det første halvåret vi var sammen, hang forholdet konstant i en tynn tråd. Men etter jul begynte det å bedre seg. Vi krangler mindre og mindre, og får det bedre og bedre sammen. Så gårdsdagens episode kom faktisk totalt overaskende på meg. Ble så sjokkert at jeg satt og gråt hele kvelden.

Jeg har hatt telefonen av i hele dag. Orker ikke å snakke med han nå...

[Gjest Gjest]

Kjæresten min har et temprament som i blant skremmer meg. Under krangler kan han klikke helt, og si ting som "ikke si så mye som ett ord til nå, for nå er jeg SÅ nær å klikke", med et truende kroppspråk. Han har aldri slått eller på andre måter gått fysisk på meg i løpet av det året vi har vært sammen, men jeg må innrømme at jeg blir redd han når han blir sint. Èn gang har han truet meg direkte med vold ("hold kjeft eller så klapper jeg til deg" eller noe), men etter at jeg ga beskjed om at hvis han sier noe slikt igjen så går jeg fra han, har han ikke gjort det igjen.

Men uansett... Jeg kjenner han rett og slett ikke igjen i det hele tatt under de utbruddene hans! Han blir som en annen person, og det er veldig ekkelt å se på (for til vanlig er han så søt og snill og høflig). Det er ikke noe ildsprutende, ukontrollert raseri heller. Det er mer som om han blir fullstendig kynisk og kald. Og det skremmer meg nesten enda mer enn om han hadde skreket og blitt voldsom. Han snakker med et rolig tonefall, men tingene han sier kan være fæle. Han går bevisst inn for å såre meg når han er sint, og han klarer det. Han kan si utrolig mye stygt og sårende, både om meg og familien min.

Etter å ha tilbragt 4 koselige dager sammen, havnet vi plutselig i krangel i går. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg tror jeg slengte fra meg en småirritert komentar fordi jeg ble sur for et eller annet. Han klikket fullstendig. Det endte med at han skremte meg skikkelig, før han gjorde det slutt med meg og dro (vi er ikke samboere, så han dro hjem til seg selv etter å ha vært her noen dager). Jepp, han gjorde det slutt!

Dette er ikke noe nytt, desverre. Vi har begge "gjort det slutt" flere ganger i sinne. Og jeg trenger ingen til å fortelle meg at slikt er umodent og ødeleggende..jeg vet det så altfor godt selv. :cry: Kanskje er vi ganske umodne begge to.

Jeg bør vel legge til at disse utbruddene hans kommer sjelden, og det er ikke slik at jeg går på nåler hele tiden fordi jeg konstant redd for han. Det begynner som regel med at jeg har begynt å surmule eller småkjefte (jeg kan nok være en kranglefant jeg også, men jeg går aldri inn for å såre eller skremme slik han gjør). Han er ikke noe psykopatisk monster eller noe slikt, og jeg elsker han virkelig. Han er mannen jeg vil dele livet mitt med, og 99% av tiden har vi det veldig fint. Vi har fremtidsplaner sammen, og senest i går sa han at han elsker meg.

Det er bare det at når vi har disse sammenstøtende faller liksom alt i tusen knas, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro... Det er mulig jeg krisemaksimerer og overreagerer. Men det stygge han sier når vi krangler, fester seg jo i minnet mitt, og selv om han alltid sier undskyld i etterkant greier jeg ikke å glemme det helt. Selvtilliten min er ikke verdens beste fra før av, så jeg er ganske lett å såre.

Når jeg leser over dette innlegget ser det ut som vi er to overhoromonelle fjortisser på krigsstien. Men slik er det nok ikke. Vi er begge i tyveårene, og burde vært i stand til å behandle hverandre på en ordentlig, voksen måte. Jeg er absolutt klar over dette. Så jeg trenger ingen uforskammede gjester som forteller meg at vi høres ut som to drittunger osv.

Jeg vet vel egentlig ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget. Vil bare skrive fra meg litt. Dele tankene med noen... Jeg har ingen å snakke med om dette. Hvis noen har tilbakemeldinger eller synspunkter setter jeg pris på å høre fra dere. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på oppførselen hans. Som regel sitter jeg bare og gråter når han begynner å si stygge ting. Jeg vet ikke om jeg er for snill eller for streng mot han, og om andre hadde akspertert slikt. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har ikke hørt noe fra han siden han dro i går... :gråte:

Jeg forstår deg egentlig ganske godt.. Jeg er også i et forhold der vi krangler endel og slutter av og til opp med "å slå opp", selv om vi begge vet at vi kommer til og "bli sammen igjen". Jeg vil ikke ha det på denne måten, og ikke han heller. Vi snakker om det, når alt blir greit igjen, og at vi aldri burde krangle og alltid være gode mot hverandre, og alt det der, men så skjer det altså igjen. Han skylder alt over på meg, og sier endel sårende ting til meg også. Jeg er nok ikke helt uskyldig jeg heller da, jeg blir irritert ganske fort og blir sur og sinna på ham.. og så kan den ene rase ut og kalle den andre for ganske så stygge ting, og si at man skulle ønske man aldri hadde truffet den andre personen etc etc.... vi snakker ganske stygt til hverandre til tider.. Men ikke på måten at vi sier stygge ORD men rett og slett bare snakker stygt til hverandre, med stygt tonefall og med forvrengt stemme, og ganske mye negativ ironi... Vi er også godt oppe i 20-årene, men oppfører oss nok vel ikke slik... Vi har vært sammen i 3 år-- i begynnelsen var det ikke like ille hvis man kan kalle det det.... Men nå er det altså slik.

Jeg vet også at jeg elsker ham, og at det er HAN jeg vil være med. Jeg er heller ikke i tvil om at han elsker meg tilbake, men allikevel.. det er ikke noe morsomt og krangle og snakke stygt til hverandre når man er i et forhold. Det har vel med respekt og gjøre ja, men vi vil så gjerne få det til uten at det går...

Dette ble bare noe rot, men da jeg så innlegget kom det bare endel ting ut av meg...

[Lissi]

Vi er over 30 og har holdt på sånn i nesten to år.

Det handler mye om å finne samme stien. Jeg har tro på innkjøring og at ting kan endre seg. Jeg er vel også en kruttønne, men viktig at man virkelig jobber med seg selv og disse tingene. Begge må jobbe med dette for at man skal komme videre, men så har det ikke vært oppvasken vi har kranglet om. Klart det kommer ting man er uenige om. Det handler vel mer om måten man tar det på, og at man er i stand til å ta en timeout når det stormer som verst, og setter seg ned med kjøkkenbordet og spør: kan du være så snill å forklare for meg hva du mener? Snakker man til hverandre uten respekt i en nedlatende tone så er sjansen stor for at ting eskalerer. Dette er ikke lett, og vi har fortsatt slike tilstander, men heldigvis veldig sjelden nå

Jobb med det. Å slutt å gjør det slutt!! Det har liten funksjon når han ikke tror deg uansett;)

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Åh, så godt å høre fra noen i samme situasjon! Misforstå meg rett, men det er deilig å høre at flere har det som oss. I blant begynner jeg jo å lure på om jeg er den eneste i verden som har det slik, og om jeg kanskje er naiv som ikke bryter ut av forholdet?

Men elsker man noen, så elsker man noen. Og da er det utrolig vanskelig å gå... For jeg vil jo at alt skal fungere mellom oss!

Jeg sitter med en knugende, trist angstfølelse i magen i dag. Måten han gjorde det slutt på i går var nemlig litt annerledes enn den pleier å være. Han virket plutselig veldig rolig og fornuftig når han sa det. Det var ikke noe han liret av seg sammen med en rekke stygge ord eller noe... Jeg har hatt telefonen av i hele dag, så jeg vet ikke om han har forsøkt å nå meg. Men innerst inne er jeg redd han faktisk mente det denne gangen.

Hvorfor kan man aldri bare få være ubekymret og glad i blant??? *Rive seg i håret* :gråte:

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Burde jeg ringe han? Eller er det bedre å bare ignorere han frem til han ta kontakt med meg?

Liker ikke å sitte slikt og vente...

[Polly Ester]

Vi hadde det sånn... det var ikke ofte han ble sånn sint at han skremte meg, og jeg bortforklarte det i lange tider...

Men, det siste halve året vi var sammen kranglet vi oftere, han ble fortere sånn sint som gjorde meg redd og jeg gikk på nåler...

Jeg orket ikke å ha det sånn, så jeg dro. Nå er jeg rolig og lykkelig igjen, nå er jeg ikke redd for eksplosjoner og å måtte trå forsiktig for ikke å si noe som gjør noen sinna...

Jeg ville valgt å gå fra denne mannen om det var min kjæreste...

[Gjest Vært der...]

Hei

Hvorfor er det så mange som gidder å bli værende i slike forhold?

Dump han, slikk sårene og gå videre. Jeg er helt sikker på at når du finner en som kan behandle deg med respekt (det må også være gjensidig, det høres ikke ut som du er noe bedre) så vil du få en aha opplevelse av hvordan forhold SKAL være.

Psykisk vold er like farlig som at han faktisk skulle slå....

Lykke til med livet, tenk på at du bare har et liv, og du fortjener å væe lykkelig.

[Gjest mann27]

Han der er en kopi av dama mi når PMS'en herjer som verst

[Ethereal]

Han er ikke noe psykopatisk monster eller noe slikt, og jeg elsker han virkelig.

Jeg skal kanskje være forsiktig med å si dette, men jeg prøver meg likevel; Han er nok ikke noe monster, men det høres ut som han har noen psykopatiske trekk.

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Hva er det med han som virker psykopatisk?

Jeg har det som sagt bra med han, 99% av tiden. Han forsøker ikke å kontrollere meg, er ikke sjalu eller noe slikt. Og vi behandler hverandre med respekt bortsett fra i veldig intense krangler. Hadde han vært ute etter en person han kunne booste egoet sitt på (psykopater er vel gjerne det), hadde han absolutt ikke valgt meg.

Jeg vet ikke så mye om psykopati, men ut i fra det lille jeg har lest om temaet synes jeg ikke han passer inn i beskrivelsen.

Til gjesten som lurer på hvorfor så mange blir værende i slike forhold: Jeg kan bare svare for meg selv, men grunnen til at jeg blir er fordi vi har det bra mesteparten av tiden. At man som par i blant støter på problemer er da ganske naturlig. Jeg har i hvertfall til gode å se et forhold det alt er bare lykke og kos absolutt hele tiden. Det er mulig forholdet mitt høres helt forferdelig ut slik jeg har beskrevet det her, men episoden jeg har beskrevet her hører altså til sjeldenhetene. Det er forøvrig ikke snakk om psykisk vold allà kontrollering, nedpsyking osv. Det var mer en indirekte trussel, som jeg ikke engang vet om jeg tolket rett.

Og sist men ikke minst: Jeg elsker han jo! Da er det ikke "bare" å dumpe han og gå videre. Bare tanken på det skjærer meg i hjertet...

Jeg har forresten ikke hørt noe fra han enda. Burde jeg ringe han?

[Lissi]

Han der er en kopi av dama mi når PMS'en herjer som verst

Bare husk, de fleste damer har pms

[Lissi]

Ja du burde ringe han å legge deg helt flat om du ønsker at han skal ta deg tilbake. Det er nettopp denne staheten som driver dere så langt. Min samboer er superflink på å forsone, mens jeg er sta. Gå han i møte, bli venner igjen før det er for sent, og han virkelig vil ut av forholdet.

Si at du ønsker å få dette til å fungere. Om han ønsker å jobbe for det han også.

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Ja du burde ringe han å legge deg helt flat om du ønsker at han skal ta deg tilbake. Det er nettopp denne staheten som driver dere så langt. Min samboer er superflink på å forsone, mens jeg er sta. Gå han i møte, bli venner igjen før det er for sent, og han virkelig vil ut av forholdet.

Si at du ønsker å få dette til å fungere. Om han ønsker å jobbe for det han også.

Der traff du spikeren på hodet. Vi er to stabeist, både han og jeg.

Men jeg forstår i grunn ikke hvorfor jeg skal legge meg flat for han, når det var han som klikket, såret meg, gjorde det slutt, og dro? Jeg gjorde jo ikke noe annet enn å slenge fra meg en liten komentar, som ikke gikk på han som person. Det var ikke noe stygt i det hele tatt. Han derimot, ble helt gal. Han sa han aldri kommer til å fri til meg, han kalte broren min stygge ting, og han sa i det hele tatt veldig mye teit og sårende. Burde det ikke vært han som kom og ba om undskyldning?

[Lissi]

Der traff du spikeren på hodet. Vi er to stabeist, både han og jeg.

Men jeg forstår i grunn ikke hvorfor jeg skal legge meg flat for han, når det var han som klikket, såret meg, gjorde det slutt, og dro? Jeg gjorde jo ikke noe annet enn å slenge fra meg en liten komentar, som ikke gikk på han som person. Det var ikke noe stygt i det hele tatt. Han derimot, ble helt gal. Han sa han aldri kommer til å fri til meg, han kalte broren min stygge ting, og han sa i det hele tatt veldig mye teit og sårende. Burde det ikke vært han som kom og ba om undskyldning?

Jo selvsagt!!! Men lite tyder jo på at han kommer til å gjøre det? Kanskje du bare bør gå videre med livet ditt?

Jeg hadde ikke orket gå i en slik ventetilværelse i dagevis. Da hadde jeg fått fram om det virkelig var slutt, eller om dere skal ordne opp.

Virker jo ikke som du har det så bra nå heller...?

Men du trenger jo ikke legge deg flat da, men ringe han uten anklagende stemme å ordne opp i dette!

[nessi]

Jeg har ikke så mange meninger om forholdet deres. Bare vet at jeg aldri hadde holdt ut i et slikt forhold.

Hvordan skal han få ringt og bedt deg om unnskyldning hvis du har slått av telefonen?? Er det ikke bedre å ringe og prate med han å få vite hva han vil videre, enn å gå og lure?? Du kan jo vise deg som den mest voksne av dere.

[Gjest Gjest_Blåklokke_*]

Telefonen har vært på i går og i dag. Jeg har ringt han nå, men han tok den ikke.

[Gjest ærlig talt]

Hvorfor skal du sitte å vente på en fyr som gjorde det slutt med deg og som tydeligsvis ikke viser deg mer respekt enn å svare deg når du ringer, eller ringe opp igjen?

Du blir sakte men sikkert underkuet av han. Snart vil du gå på tå hev for at han ikke skal bli sint på deg mer og "slå opp" igjen..

En ting jeg også reagerte på er han når er sint på deg, så sier han stygge ting om familien din? hvorfor i huleste skal han trekke inn dem i krangelen deres?

Er det bare en måte å få selvtilliten din på et enda lavere nivå?

Hadde samboeren min trukket inn familien en gang i en krangel, hadde han pent måtte kommet til meg og bedt om unnskyldning.

Respektløs er det!

Så mitt råd til deg, kutt ut å legg deg langflat etter han, og kutt ut å ringe han!

[Gjest rødrose]

Ikke vet jeg, men det høres ut som om om du vil fortelle om problemet deres, men samtidig forsvarer han med å si at du elsker han, han er ikke et monster, vi har det fint sammen osv. Det er de få ikke fine stundene dere skal prøve å finne ut av sammen, for hvis dere ikke klarer å kommunisere sammen når det er som verst, så kommer det ikke til å gå bra for seg, for det er jo da man setter forholdet "på prøve".

Får inntrykket av at du slår av mobilen, i tilfelle han ringer, men innerste inni deg er redd for at han faktisk ikke gjøre det.

Når dere har krangla, hvordan pleier dere å løse dette ellers? Hvorfor sa han denne gangen at han ikke vil fri,? ligger noe bak dette? - selv om man sier mye man ikke mener, kommer noe sannhet ut av oss dessverre. Hvorfor var det nødvendig for han å si dette, var det bare for å såre,? isåfall, hvorfor vil han alltid "tråkke" på deg og såre deg sånn når dere krangler? Og hvorfor blande inn familien din inn i en krangel?

Personlig så syns jeg at det var frekt at han ikke tok tlf, eller sendte en sms der han kort sier : er opptatt nå. Tar 2 sek.

Istedet for å gå rundt å undre sånn og såre deg selv på den måten ved å være så usikker, kanskje du bare ska sende en kort sms der du sier at : vi må prate sammen, gi lyd fra deg når du kan/vil feks. Dette sier jeg fordi jeg ser hvor innstillt du er på å få dette til å fungere. Er han like inntilt på dette som det du er?

En ting er sikkert, du bør IKKE legge deg deg flat. Hvorfor skal du ta støyten for hans atferdsproblemer. Du skal IKKE legge deg flat i det hele tatt, da gir du jo ut signaler om at det nesten er ok at han gjør dette mot deg, for det er jo "alltid" din feil uansett, det er jo du som må si unnskyld for alt da. NEI NEI NEI. Sånn skal det hvertfall ikke være, dere er to om det her. Det skal minst to til for å ha en krangel. Da bør man snakke åpent og avslappet om hva som skjedde, når det har roet seg ned. Det mener nå jeg!

Men altså, syns nå at det er mange som snakker sammen også går tilbake til å gjøre det de gjorde før. Da er snakkinga meningsløs.

Dere må finne ut av :

- hva utløser dette anfallet?

- hvorfor blir det sagt så mye stygge direkte personangrep?

- hva er hensikten med krangelen? - hva ønsker han/ du å oppnå med det dere sier

- hva kan dere gjøre konkret for å takle dette på en annen måte?

- konstuktiv kritikk? - har dere det

- bygger problemene seg opp, også blir det en slags eksplosjon eller kan dere prate om de små tingene som utløser irritasjonen på en god og voksen måte med ÅPEN DIALOG?

Bare noe du kanskje kan fundere på, og evt tenke på å ta opp.