Kjefting på barn er skadelig

[Far til 2]

Nå er det nye undersøkelser som publiseres mht "oppdragelse" og hvordan vi oppfører oss ovenfor vår barn.

Er du blandt de som kjefter til stadighet (hver dag) ?

Jeg skal tilstå at krangling mellom barna gjør at jeg lar meg irritere. Noen ganger kan det være vanskelig å definere hvordan barna oppfatter "formaninger" eller uenighet, men jeg tror ikke jeg kjefter hver dag (men det kan nok fort bli annenhver dag).

Hvordan håndterer dere andre dette ? Spesielt interesert i svar fra de som har mer enn ett barn i alderen 3-13 år da det er min erafring at disse barna krangler en del.

Kjefting på barn er ekstremt skadelig

[Gjest Gjest]

Jeg benytter meg av en strategi som kalles klassisk kondisjonering. Nå om dagen holder det med å fukte en klut, og slå den så det smeller i kjøkkenbordet.

[Kylling]

Å få kjeft er som å bli slått, bare med ord. Like ydmykende og like vondt.

[gompen]

Ja jeg inrømmer glatt at jeg kjefter. Til tider altfor mye.

Kveldsstellet etter en lang og slitsom dag kan fort få min tålmodighet til å forsvinne.

Etter å ha sagt ting uttallige ganger uten at barna engang har kledd av seg en sokk,men bare fortsetter å herje rundt, så kjefter og smeller jeg.

Om det er skadelig? Tja...

Kjefting som får de til å føle seg mindreverdige, dumme eller som får de til å skamme seg, kjefting som ikke er berettiget osv. Ja, jeg kan gå med på at DET kan være skadelig.

Men at det smeller etter 20 advarsler? Neppe.

[Polly Ester]

Jeg er redd for sinna mennesker - og det har direkte sammenheng med oppveksten min der jeg ble kjeftet på av stefaren min hver dag...

[Nigo-san]

Jeg tror at kjefting stort sett er mer ineffektivt enn skadelig. Man lager en konfliktsituasjon som tilspisser seg, og døve ører blir bare enda døvere.

Men at kjefting kan unngås helt og holdent, kan jeg ikke skjønne går an. Ikke i en vanlig familie der alle har sine humørsvingninger, sin tidsklemme og sin lathet på plass... Vis meg den tiårig som aldri har provosert fram kjeft

Veldig hyppig og voldsom kjefting, grenser til verbal vold. Ikke har det noe for seg, og det fører ikke med seg noen bedring- bare forhøyet konfliktnivå.

[Julie:)]

Jeg kjefter innimellom så jeg har dårlig samvittighet etterpå jeg, men jeg tror også at når jeg kjefter så bruker jeg ikke kjeft som jeg tenker som krenkende. Kjefter for det som blir gjort evt. ikke gjort, går ikke på datteren min som person.

Føler jeg selv at jeg har kjeftet for mye og det er jeg som har hatt liten lunte og dermed reagert kraftigere enn jeg burde etc så går jeg jammen meg å ber om unnskyldning om jeg har vært urettferdig. Forklarer stort sett alltid i ettertid hvorfor jeg ble sint.

Kjeft er en uting som ofte ikke fører til noen forbedring av situasjonen der og da tenker jeg, samtalen i etterkant har jeg mange gode erfaringer med. Vi er alle mennesker som har spontane følelser og som ikke nødvendigvis er avbalansert og harmoniske til en hver tid og jeg tror ikke barn har vondt å se at det kommer reaksjoner på ting. Det har mye med måten ting blir sagt på tenker jeg.

Som de fleste sier så kan kjeft brukes som verbal vold- krenkende og veldig vanskelig for et barn og takle, men så ser jeg også den litt mer sunne delen på normale reaksjoner. Jeg syns det blir helt feil også og alltid skulle ta seg i det og snakke med rolig forklarende stemme hver gang. Jeg tror det er bra for barn og se følelsespektere hos voksne og at de voksne er gode rollemodeller på hvordan man kan løse opp i etterkant ved å sette ord på følelsene og hva som skjedde.

Konklusjon:

Kjeft som er krenkende/verbal vold= Helt enig, dette er svært skadelig- dette er forhåpentligvis ikke slik kjeft foregår i de fleste norske hjem.

[Gjest *Mim*]

Det hender jeg kjefter, men det er ikke ofte. Jeg synes det er dumt og meningsløst. Jeg hater å bli kjeftet på selv. Om jeg gjør noe dumt eller har en uvane, vil jeg at noen skal si det til meg på en ordentlig måte. Jeg får mer enn nok dårlig samvittighet av det!

[sEnsAtion]

Hvor vidt kjefting er skadelig for barnets helse eller ikke, vet jeg ikke noe om. Men det er definitivt skadelig for barnets oppdragelse og sosiale evner.

Kjefting er en lett og primitiv utvei, men det løser ingen ting, det gjør situasjonen bare verre på sikt.

Gi barna konsekvenser! Fjern privilegier for en periode. Sett barna i timeout når de er små, den moderne skammekroken. Snakk alvorlig med barna alene og ikke gi opp før barna skjønner alvoret. Det må skje konsekvenser, ikke bare skrik og rop fra den andre enden av rommet. Ikke hver aggressiv og truende, men hver alvorlig og selvsikker. Hver konsekvent, aldri kom med tomme trusler gang atter gang, har du sagt A, gjennomfør A. Har barnet fått én kjangs, la det bare få én kjangs. Ikke hver usikker og aldri gi opp. Klarer du dette for en periode, kan ting endre seg drastisk til det positive i familiesituasjonen deres dersom det er mye krangling og uro.

Det å være konsekvent ovenfor barn og sette grenser er det samme som å gi barna kjærlighet. Husk det.

[Gjest Evine]

Ærlig talt så tror jeg det er sterkt overdrevet.

Mor og far kjeftet på meg når jeg gjorde noe galt som liten .. det er faktisk en naturlig reaksjon.

Det hendte at jeg som ung jente fikk litt for mye å drikke på fester, og valgte å sove over hos noen uten å informere foreldrene mine. De var fra seg av engstelse gjennom hele natten - og da jeg kom dinglende hjem utpå formiddagen dagen derpå så var de rasende .. Det er da helt naturlig å kjefte som en reaksjon på det psykiske presset man har vært utsatt for gjennom mange, mange timer.

Selv har jeg opplevd mange lignende situasjoner med mine sønner .. og jeg har kjeftet på dem .. Hjelpe meg om jeg skulle velge time-out på en 17-åring som er 194 cm lang

Man må være litt realistisk .. det er forskjell på en 5-åring som kaster skiven på gulvet og en 16-åring som blir borte hele natten uten å gi beskjed.

[Paradokset]

Sikkert fint i teorien, men i praksis?

Skal du ikke kunne ta fysisk i barna når de gjøre noe galt? Og du skal ikke kunne kjefte(det tolker jeg som høy/sint formaning..ikke utskjelling).

Jeg ser for meg foreldre som prøver å være "fornuftige" og konsekvente mens barna løper rundt og gjør akkurat som de vil.

Hvorfor er det ingen som har forsket på hvordan det påvirker barn å vokse opp uten grenser eller konsekvenser...

[Rebelle]

Jeg er redd for sinna mennesker - og det har direkte sammenheng med oppveksten min der jeg ble kjeftet på av stefaren min hver dag...

Ja, jeg tror det har en sammenheng. Jeg er "redd" for sinte og irriterte mennesker. Og jeg tror det er fordi min mor alltid var sint og irritert på meg - vi kunne ikke annet enn å krange fra jeg var en 11 år til jeg var rundt 16 og endelig fikk flyttet ut.

Jeg slet også med at jeg hadde forferdelig kort lunte og ble sint for den miste ting, noe min samboer fikk merke så til de grader. Han kommer fra et hjem der de ikke kjeftet, tror ikke han hadde fått kjeft i hele sitt liv før han møtte meg.. For meg var kjefting en normal måte å kommunisere på.

Jeg har måttet jobbe lenge med å kontrollere sinnet mitt, nå blir jeg bare sinna inni meg og klarer å ikke kjefte, men heller snakker rolig å få ut mitt budskap.

[Polly Ester]

Jeg har måttet jobbe lenge med å kontrollere sinnet mitt, nå blir jeg bare sinna inni meg og klarer å ikke kjefte, men heller snakker rolig å få ut mitt budskap.

Det som gjør meg mest sint i dag er at jeg blir sint som stefaren min ble. Jeg vil ikke være sint, jeg vil ikke kjefte - men jeg gjør det selv om jeg vet hva det gjør med meg at andre er sinte. (Ikke hver dag, men ofte nok.)

Det jeg lurer mest på er hvordan du klarer å være bare sinna inni deg? Er det ikke da som en udetonert bombe som venter på å gå av?

Endret 23. juni 2008 av Polly Ester