Empati

[Gjest Aurora Borealis]

Jeg hører og leser at mange mener det er viktig å vise empati for sine medmennesker, og jeg er helt enig. Likevel dømmer vi hverandre hele tida. Jeg synes at vi ofte viser "empati" overfor mennesker som er ganske like oss selv. Men når vi møter noen som er annerledes, noen vi ikke klarer å se oss selv i, da virker det som både evne og vilje til empati forsvinner. Uten evne til empati dukker ofte fordommene opp.

Hvorfor er det sånn?

For ordens skyld har jeg med en definisjon av empati, som ikke må forveksles med sympati.

Empati: (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv.

Sympati: føle velvilje for noen, synes synd på.

PS: I mine øyne er det enkelte mennesker som ikke fortjener empati, fordi de med viten og vilje har såret/skadet et annet menneske.

[Thera]

Jeg tror de fleste mennesker fremskaffer mer empati når noe kommer dem nær. Det tror jeg er mye av årsaken til at mange diskusjoner på internett blir så absurde, siden man ikke får noen følelse av det andre mennesket man snakker sammen med. Det samme ser jeg ofte når det gjelder fordommer og frykt, det er gjerne de som vet minst om et tema som er mest redde og har flest fordommer. Dette er det gjort studier på.

Det er mange nyanser av dette, og alt kan selvsagt ikke forklares/bortforklares med dette, men det er hva jeg tenker om en liten flik av emnet i alle fall.

[Gjest En annen mann]

Jeg hører og leser at mange mener det er viktig å vise empati for sine medmennesker, og jeg er helt enig. Likevel dømmer vi hverandre hele tida. Jeg synes at vi ofte viser "empati" overfor mennesker som er ganske like oss selv. Men når vi møter noen som er annerledes, noen vi ikke klarer å se oss selv i, da virker det som både evne og vilje til empati forsvinner. Uten evne til empati dukker ofte fordommene opp.

Hvorfor er det sånn?

Det er et interessant og sammensatt spørsmål, spesielt at du nevner dette i lys av at det er enklere å ha empati med andre i samme situasjon som deg. Noen forskere nevner blant annet evolusjonsmessige årsaker. Det er rett og slett nyttig å kunne ha empati for "stammens" medlemmer, dette virker samlende. Utenforstående (og dermed blant de man ikke har empati for) var potensielt en trussel for en gitt gruppe av mennesker i oldtiden, og slikt sett fornuftig å kunne opprettholde et fiendebilde for å sikre gruppens overlevelse. Rett og slett god gammeldags "dem mot oss" mentalitet som henger igjen ennå.

For ordens skyld har jeg med en definisjon av empati, som ikke må forveksles med sympati.

Empati: (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv.

Sympati: føle velvilje for noen, synes synd på.

PS: I mine øyne er det enkelte mennesker som ikke fortjener empati, fordi de med viten og vilje har såret/skadet et annet menneske.

[Alice Ayres]

Jeg tror evnen til å empatisere varierer fordi vi er forskjellig koblet. Rett og slett. Noen mennesker empatiserer lett med både fremmede og kjente, mens andre mennesker ikke er istand til å empatisere selv med nær familie (da snakker jeg ikke om psykopater eller sosiopater). Jeg tror ikke at empati kan læres.

[Gjest Raptuza]

For min del syns eg empati og sympati flyter over i einannan....

[Gjest Gjest]

For min del syns eg empati og sympati flyter over i einannan....

Et eksempel:

De fleste synes synd på en alkoholiker (føler sympati) men de færreste klarer å sette seg inn i og skjønne hvordan det er å være alkoholiker dersom man ikke er det selv (vise empati). Denne forskjellen vises tydelig hos folk som sier "jeg synes synd på de som er alkoholikere, men hvorfor slutter de ikke bare å drikke?". Da har man sympati men ikke empati.

[Gjest Tigress]

Evnen til å ha empati er vel ofte knytta til kunne om folk, tenkjer eg. Skjønt, det hender jo ein blir betre kjend med nokon, men jo meir ein kjenner dei desto mindre skjønar ein kordan dei tenkjer, og kvifor dei vel å gjere som dei gjer...

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror evnen til å empatisere varierer fordi vi er forskjellig koblet. Rett og slett. Noen mennesker empatiserer lett med både fremmede og kjente, mens andre mennesker ikke er istand til å empatisere selv med nær familie (da snakker jeg ikke om psykopater eller sosiopater). Jeg tror ikke at empati kan læres.

Her er jeg uenig med deg. Jeg er helt overbevist om at empati kan læres. Det ser jeg eksempler på i jobben min hver eneste dag. At noen har større medfødt evne til å utvikle empati enn andre, tror jeg også.

[Gjest Tigress]

Eg trur også at ein kan lære seg empati, i alle fall betre evna til empati.

[Teriyaki]

Jeg tror evnen til å empatisere varierer fordi vi er forskjellig koblet. Rett og slett. Noen mennesker empatiserer lett med både fremmede og kjente, mens andre mennesker ikke er istand til å empatisere selv med nær familie (da snakker jeg ikke om psykopater eller sosiopater). Jeg tror ikke at empati kan læres.

Empati påvirkes i stor grad av oppveksten. Så jo, den kan læres til en viss grad. Men ikke i den forstand at man forteller om empati, for så å forvente at personen skal bli empatisk.

[Gjest Screemy]

Jeg hører og leser at mange mener det er viktig å vise empati for sine medmennesker, og jeg er helt enig. Likevel dømmer vi hverandre hele tida. Jeg synes at vi ofte viser "empati" overfor mennesker som er ganske like oss selv. Men når vi møter noen som er annerledes, noen vi ikke klarer å se oss selv i, da virker det som både evne og vilje til empati forsvinner. Uten evne til empati dukker ofte fordommene opp.

Hvorfor er det sånn?

Jeg er et menneske som viser både sympati og EMPATI for andre, også EMPATI for de som ikke har det like rikt og fint som meg!

Jeg føler med og passer på de som ikke har noe sted å bo, og som ber om min hjelp!Både jeg og samboer gjør det!!! Opptil flere ganger har vi fått ros av politiet for at vi er dem vi er.......vi fikser en sengeplass på et eller annet herberget for dem, og en og annen gang har vi tatt dem med hjem for at de skal slippe å sove ute (vinterstid)

Endret 9. juli 2008 av Screemy

[Gjest m]

Jeg har siden barndommen slitt med en slags overaktiv empatisk innlevelse. Jeg blir veldig ofte trist av at jeg automatisk setter meg inn i andres sorg og lidelse, eller deres livssituasjon, begrensede muligheter osv.

Det er veldig emosjonellt utslitende da jeg ofte ikke klarer å la vær å gråte, noen ganger til jeg får problemer med å puste. Det er også vanskelig for meg å forstå hvordan andre kan vise kynisme for eksempel overfor mennesker som sitter i fengsel. Jeg klarer ikke å tenke annet enn at de som har gjort noe veldig dumt må ha det vondt og vanskelig, at det er grunner til at de har falt ut av samfunnet osv osv.

Når jeg var yngre/liten kunne jeg gråte hysterisk i timer etter jeg hadde sett på noen filmer (med kringsinnhold eller annen ondskap) bare av tanken på at mennesker kunne gjøre sånt mot hverandre.

En fordel er at jeg kommer veldig nære menneskene rundt meg, men om jeg skulle miste dem får jeg store emosjonelle problemer. Noen ganger fremstår verden rundt meg, og menneskene i den, som fryktelig kalde og kyniske..