Hvordan finne tilbake til kjærligheten?

[Gjest2008_36]

Vi er et par på 34 og 36 år, som står på randen av et samlivsbrudd. Sammen har vi to gutter på 2 og 7 år, og vi har vært gift i neste 4 år, sammen i snart 10.

I februar iår tok min kone initiativ til å si at hun ikke så for seg at vi kunne fortsette et liv sammen, og hun vurderte at tiden var inne til å forlate meg. Dette var et sjokk da jeg ønsker at vi skal fortsette pga mine følelser for henne, og pga våre 2 gutter.

Vi har hatt det veldig fint sammen, men det har også vært et turbulent forhold der vi har slitt med dårlig kommunikasjon ift konflikter som har eskalert, der hverdagen har "tatt oss", og der sexlivet gradvis ble dårlig, og der vi ikke har pleiet kjæresteforholdet. Vi har fokusert veldig på familieliv, jobb, og barna. Nærheten har vært mangelvare, og vi var snarere to som delte hus og seng og oppgaver, og interessen for hverandre bare avtok. Opp igjennom årene har min kone tatt opp hva vi kan gjøre for å bedre forholdet, spesielt det med at hun har hatt mer lyst på sex enn meg. Det har ofte gått lang tid mellom hver gang, og hun resignerte etterhvert, samtidig som hun har understreket hvor viktig dette var for henne. Hun har gjentatte ganger tatt opp våre problemer, men mitt svar har vært at "kan vi ikke bare ha det bra uten å alltid måtte snakke om så mange vanskelige ting." I tillegg har jeg ofte vært morgengretten, taus, eller liret av meg kommentarer med "snert" i. Hun har følt seg dårlig behandlet, og jeg har ikke helt hatt evnen eller viljen til å rette opp det jeg har visst har vært galt. Jeg tror vi har hatt så dårlig kommunikasjon at begge faktisk har følt seg som ”offeret”.

Idag er det den 18. juni, og siden februar har vi fortsatt samlivet. Dette er først og fremst pga gutta og fordi min kone er usikker på hva som er rett beslutning nettopp fordi konsekvensene er så store dersom hun velger å bryte ut. I denne tiden har vi diskutert mye om vi skulle være litt fra hverandre, og rotere ut annenhver uke fra hjemmet vårt. Vi har ikke klart å besluttet noe, og forholdet har gått på tomgang. Samtidig har jeg gjennomgått en fullstendig forvandling, og er alt det min kone har savnet. Som hun sa, "hadde dette skjedd for ett år siden, så hadde vi ikke vært der vi er nå." Hun tror faktisk også på at denne endringen er permanent, og det er som å ha våknet opp til et nytt liv for meg. Kanskje den viktigste erkjennelsen jeg har kommet frem til er hvor viktig det er å ta vare på hverandre, være 100% mindre selvhøytidelig, og sørge for at den andre parten blir sett. Faktum er at vi har aldri hatt det så bra som nå – med unntak av usikkerheten som holder meg i et jerntak. Sex har riktignok vært minimalt, selv om jeg har tatt mye initiativ. De gangene det har skjedd har det skjedd når vi har drukket litt. Men som min kjære kone også sier, hun aksepterte for lenge siden at forholdet vårt aldri kunne bedres, og det har ødelagt følelser hos henne som er avgjørende for at hun skal tro hun kan bli lykkelig sammen med meg. Dette er det avgjørende for oss nå. Hvordan finne tilbake til disse følelsene? Og er det mulig? Hun har hatt et håp om at det skulle være mulig, men hun har ikke helt klart å mobilisere viljen til å legge hjerte i forsøkene. Noe som da sikkert også influerer hennes håp om å finne tilbake.

I midten av mai var jeg borte på reise i en uke. Vi trodde dette ville gjøre oss godt, og når jeg kom tilbake, så hadde hun bestemt seg for at dette hadde mye med hennes innstilling og gjøre, og derfor ville hun nå gjøre alt for å tenke positivt og igjen innstille seg på at det er "oss to". Om vi skulle flytte fra hverandre skulle ikke lenger være et tema. Over de neste tre ukene hadde vi så noen flotte helgeturer sammen med våre to gutter, og jeg er fortsatt en helt annen person ift det jeg har endret på. Tilsynelatende er alt veldig bra. Men samtidig merket jeg også at hun stadig vekk var mer på jobb, og etter en opprivende helg nå med samtaler og diskusjoner oss i mellom, så har vi funnet ut at selv om hun sier hun prøver å innstille seg positivt og på "oss to", så klarer hun det ikke. I stedet har hun flyktet på jobb om kvelden etter at ungene er i seng, og sliter veldig med sympati og dårlig samvittighet overfor meg som prøver så hardt, samtidig som hun ser at jeg har det forferdelig vondt. Mine initiativer til sex blir som regel avvist fordi hun ikke har lyst, og ikke har de følelsene for meg ift å ha lyst. Så - i bunn og grunn er vi tilbake til februar, dog er forskjellen at hun da tok en beslutning om at det var over kontra idag hvor vi gir oss litt tid til å prøve. Fremgangen i jakten på de rette følelsene siden februar er vel imidlertid svært begrenset – hvis noen.

Men, etter helgen har vi igjen blitt enige om at vi skal holde fast litt til, og å fortsette med å forsøke å finne tilbake. Hun skal forsøke å flykte mindre vekk, men hun tviler veldig på sitt eget håp, tro og vilje. Og selv om hun prøver alt for å innstille seg på at det er oss to, så er det et faktum at hun i februar tok en beslutning om at det ikke var håp og at det derfor var over. Hun har derfor bedt meg forberede meg på at det er svært sannsynlig at vi ender med ett brudd – selv om vi prøver. Forvirringen er med det komplett, og er det slik at beslutningen i februar nå ødelegger? Eller kan hennes visshet om den beslutningen kombineres med en ny giv?

Planen er likevel nå at vi skal forsøke å ha et normalt forhold de neste 4 ukene, så skal vi på ferie sammen i 4 uker. Dette gleder vi oss begge til, men jeg tror at hun inne i seg har satt det som en deadline... Det virker nemlig som om situasjonen er den at hun ønsker en avklaring snart ift hva vi skal gjøre. Hun har ikke dårlig tid, hun har ingenting som venter, så på den måten kunne vi ha fortsatt lenge. Men problemet er at hun ønsker en avklaring fordi situasjonen sliter på begge som hun sier ved at ingen av oss vet hva som vil skje, og også fordi hun blir svært stresset av medmenneskelige hensyn å se hvor forferdelig jeg har det – selv om jeg forsøker å holde meg noenlunde normal og oppreist, samtidig som jeg skjuler mine daglige ”sammenbrudd”. Sympatien og dårlig samvittighet overfor meg er ikke positivt sier hun, fordi hun vet ikke om det er ekte følelser begravet i sympatien og samvittigheten. Jeg er enig i det.

Så har jeg akkurat lest boken "den store kjærligheten" av Per Arne Dahl, og han mener jo sterkt at man kan lære seg å elske, og at kjærligheten i en situasjon som vi er i kan finnes igjen ved å bruke tid sammen, øve seg på å kommunisere bedre, samt å vise hverandre oppmerksomhet og omsorg hver eneste dag. Jeg tror faktisk på dette – kanskje av desperasjon – men dog. Dette er jo nøyaktig det vi IKKE har gjort i forholdet vårt så langt, og som har ødelagt for oss. Problemet er imidlertid at min kone pga dårlig samvittighet og av frykt for å føle sympati for meg som prøver så hardt, skyr disse situasjonene fordi det er vondt for henne å skape en forventning. Jeg på min side tror det er museskritt som må til, og da trenger vi tiden, kanskje mer enn 7-8 uker. Med museskritt tenker jeg på små opplevelser sammen – og innimellom - der vi igjen føler på det å være kjærester igjen. Nå er jeg imidlertid redd for at min kones ønske om en avklaring er i konflikt med å bruke nok tid. Hva om vi kommer hjem fra ferien, og hun føler at hun ikke har funnet noen av de følelsene som tidligere knyttet henne til meg uavhengig av gutta? Da er jeg redd klokken allerede nå tikker mot brudd, og det gjør meg syk fordi det er bare 7-8 uker igjen. Samtidig vet jeg at håpet gir meg styrke til å holde meg oppreiset gjennom det vi nå forsøker, til tross for noen nedturer innimellom. Og det er intet jeg heller vil enn å vite at vi har forsøkt alt, og at vi har tatt nødvendig tid.

Samtidig er jeg fortvilet fordi jeg ønsker bare å gjøre det rette, og samtidig er veldig usikker på hva det innebærer. Er jeg for påtrengende skyver jeg henne fra meg ved at jeg stresser henne mer. Gjør jeg for lite av de rette tingene, så blir innsatsen min ift å lokke frem følelsene for dårlig. Så jeg sliter med å finne balansen, i tillegg til at tilværelsen allerede er relativt ubalansert. Er det et lite halmstrå som kan tyde på et tegn i riktig retning etter endt ferie, så er jeg fryktelig redd for at det ikke er nok.

Tilbake sitter jeg idag og er redd for fremtiden, og håper på det beste samtidig som jeg desperat leter etter den fremgangsmåten som kan få min kone til å komme frem til at det er mer mellom oss enn bare barna, og at hun derfor beslutter å bli i ekteskapet som en følge av at de kjærlige følelsene er vekket til live igjen - og at hun gjenvinner håpet og troen på at hun kan bli lykkelig sammen med meg.

Klarer vi det er jeg overbevist om at vi unngår brudd, og at forholdet vårt fundamentalt kommer til å bli helt annerledes. Jeg tror også at vi sammen må bruke lang tid med små skritt for å kunne kalle oss helt "reparert", men dette er jeg så altfor villig til å bli med på. Frykten er som sagt at vi ikke har nok tid, og at hun til tross for at hun sier hun vil prøve, kanskje likevel allerede er ferdig fordi hun tok beslutningen i februar. Men er hun det? ”Vi er jo fortsatt sammen”, sier jeg. ”Årsaken til det er de store konsekvensene ved et brudd, og at jeg er redd for å gjøre noe feil ved å bryte ut,” svarer hun, ”jeg må også finne lykken for å bli”. Og det er jeg enig i, nemlig fordi det er viktig for barna at foreldrene er lykkelige.

Så det hele koker tilsynelatende ned til om min kone kan finne igjen kjærligheten og de følelsene som knytter oss to sammen, uavhengig av barna. Samtidig vet jeg ikke om det i det hele tatt er er mulig for disse følelsene å komme tilbake, og om de kan komme av seg selv, eller om vi må gjøre noe for å fremkalle de igjen.

Har noen gode råd til oss i denne situasjonen? Er det for sent for oss ? Hva kan jeg gjøre annerledes? Hva kan eventuelt min kone gjøre annerledes?

- Gjest 2008_36

[Gjest Gjest]

Å som jeg kjenner meg igjen.

Bortsett fra at vi ikke har barn, og ikke har vært sammen fullt så lenge-

Så høres det utrolig likt den situasjonen meg og min mann er oppe i nå.

Det som slår meg er om din kone er forelsket i en annen?

Det er nemlig jeg,

og det er det som skaper den største forvirringen og frustrasjonen.

Jeg vil ikke gå fra min mann av alle de grunnene du forteller om, (bortsett fra barna)

men det føles feil å bli når jeg har følelser for en annen, og har da heller ikke motivasjonen for å jobbe med følelsene for min mann...

Samtidig er det slett ikke sikkert at det kan bli noe forhold til "den andre" -hadde enda han vært hodestups forelsket også, ville valget vært enkelt.

Men slik det er nå, må jeg velge om jeg vil bli hos min mann i et trygt og godt forhold men som jeg ikke orker å jobbe for å bevare, eller om jeg skal ut i den utrygge ensomheten..

Dette sliter så mye på meg at jeg faktisk nå har blitt sykemeldt, blir så utrolig sliten av det og vil bare sove og glemme realitetene...

Har dessverre ingen gode råd til deg, det høres ut som du gjør mye likt som min mann, bortsett fra at han kanskje går litt hardere til verks i forhold til frister etc. fordi han ikke orker å leve i uvisshet. Håper inderlig ikke at din kone er forelsket i noen andre, for da er nok det hele enda vanskeligere enn det du forteller..

Hvis jeg ikke hadde vært det, tror jeg nok at jeg ville ha gjort mer for å prøve å bevare forholdet

[Nabodama]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen fra din kones side, jeg skjønner henne veldig godt.

Og jeg kan ikke fatte og begripe hva det er med dere menn (min mann gjorde det samme), som først vil komme på banen og gjøre alt når det er for seint! Hvorfor tok du henne ikke på alvor når hun gjentatte ganger ba deg om det? Da det ennå var tid og mulighet?

Det er det som ofte er verst, det å ikke bli tatt på alvor, det dreper følelsene mer enn noe annet.

Og selv om du sier du er forandret nå, og at hun har tro på det, så lurer jeg på om hun innerst inne ikke tør å åpne seg helt, for hun vet hun kan bli skuffet igjen, ved at du forandrer deg tilbake.

Jeg setter inn en link her, til en tråd hvor jeg skrev min historie. Som du ser av den går det an å finne tilbake til hverandre igjen, men det tar tid. Og begge må ville det!

les mer her

[Gjest2008_36]

Tusen takk for svar på innlegget mitt - og for at dere tok dere tid til å lese det som til slutt ble veldig langt.. jeg beklager...

Jeg har intet godt svar til deg, Nabodama. Hadde jeg bare visst det jeg vet idag. Hadde jeg bare latt alle bagateller være nettopp det, hadde jeg bare vært litt mindre egoistisk, hadde jeg bare vært litt lurere, og ikke som jeg har sagt til min kone, direkte dum... Den etterpåklokskapen kan en spises opp av innvendig.

Jeg har lest tråden du henviste til, og historien har likheter. Og den gir meg håp - kanskje noe av det viktigste nå.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen fra din kones side, jeg skjønner henne veldig godt.

Og jeg kan ikke fatte og begripe hva det er med dere menn (min mann gjorde det samme), som først vil komme på banen og gjøre alt når det er for seint! Hvorfor tok du henne ikke på alvor når hun gjentatte ganger ba deg om det? Da det ennå var tid og mulighet?

Det er det som ofte er verst, det å ikke bli tatt på alvor, det dreper følelsene mer enn noe annet.

Skriver under på dette! Det virker som dette er veldig vanlig. Kvinnen er ikke fornøyd, og forsøker å fortelle mannen hvor skoen trykker og hva som må gjøres. Mannen er for egoistisk og uintressert til å reagere. Men når kvinnen til slutt er utslitt og lei, og vil gå fra han - DA våkner han plutselig. Er dere menn virkelig så selvsentrerte at deres komfortable, trygge tilværelse må trues før dere gidder å bry dere? Det er virkelig skuffende å se hvor mange par som opplever nøyaktig dette.

[AnonymBruker]

Hei. Hvordan gikk det med deg og din kone? Fant dere tilbake til hverandre? Jeg er nå midt opp i det samme, jeg er som deg og min mann er den som ikke har følelser lengre. Han tror heller ikke det er mulig å finne tilbake.

Anonymkode: 13dd7...a21

[CamillaCollett]

Gammel tråd, men dessverre en eviggyldig problemstilling. Jeg håper denne tråden når ut også til folk som ikke er i denne situasjonen, slik at de lærer seg å høre etter og jobbe for hverandre før det er for sent.

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Gammel tråd, men dessverre en eviggyldig problemstilling. Jeg håper denne tråden når ut også til folk som ikke er i denne situasjonen, slik at de lærer seg å høre etter og jobbe for hverandre før det er for sent.

Ja, dessverre. Hadde vært kjekt å visst hvordan det gikk med de.

Anonymkode: 13dd7...a21

[Skilpadden]

Jeg kjenner meg også igjen, TS. Jeg kjenner meg igjen i deg. At du prøver sette sammen bitene i noe du vet har blitt knust for godt. Du kan lime sammen bitene her og der, men er det sterkt nok til at bitene ikke vil falle fra hverandre igjen?

Du kjemper med nebb og klør for en person du elsker. Og elske gjør du, det er lett å se det i måten du skriver på. Jeg har faktisk ingen gode råd. Vil bare si at du ikke er alene. Det er skikkelig vondt og det kan gå begge veier. Men jeg håper det ordner seg for deg. Husk å ta vare på deg selv også.