meg og xen går i samme sirkel!

[Gjest martite]

så skjer det igjen, om igjen og om igjen. det ble slutt mellom oss for 7 måneder siden. usikker på følelsene sa han. noe jeg ikke kunne tro og jeg hadde rett. det var kommunikasjonsproblemer, fordi jeg kunne være ei bitch noen ganger, derav følte han at følelsene forsvant.

vi skulle være venner, og de fleste vet vel at dette er vanskelig helt i starten, så det endte opp i en megakrangel 1 mnd etter bruddet og han sa han alri mer ville se meg og vi ikke kunne være venner. jeg sa det samme.

en mnd etter var vi back on track. fant ut av at pulevenner var en god ide. vi ville jo ikke ha sex med andre uansett. men det blir jo sjelden slik, pulevenn utvikla seg til forhold igjen ( selv om vi offesielt sett ikke var sammen) oppførte oss som før, jeg slutta å være så bitch og kommunikasjonen ble mye bedre. men for å gjøre en lang historie kort, vi har kutta hverandre ut ca 15 ganger i løpet av de 7 mnd. når vi har det bra så har vi det vanvittig bra! men så er det de dårlige stundene som blir veldig dårlige og ofte utarter seg i dumping og sinne.

nå er det samme runda som der vi starta i utgangspunket. vi er helt ferdige nå ( yeah right) og har ( i sinne) funnet ut at venner er IKKE aktuelt.

jeg ser det hele gå i en sirkel. nei vi er ikke ferdige, dette er ikke slutten for hele opplegget er en tro kopi av de første mnd etter bruddet.

snart sitter vi sikkert på kino sammen. så finner vi på andre ting, så blir det til "ja men kan vi ikke bare sove sammen?" osv.

hva er det som skjer med oss? hvorfor kan vi ikke bare la det være og stå på det valget om å la det ligge?:S

vi er forsåvidt 25 og 27 og har vært sammen i 1 1/2 år.

[Gjest amare_675]

...dere er ment for hverandre;) neida jeg vet ikke

[Gjest Gjest_Lila_*]

Denne historien er som tatt ut fra mitt liv, bare at vi er 36 og 38 år gamle

Har vel ikke noen gode råd iom at jeg og min eks/ikke eks holder på med det samme. Jeg regner ikke lenger at det skal noen gang bli oss to, holder vel bare på til det dør ut av seg selv,... fordi vi to ikke klarer å avslutte selv. Hadde aldri trodd at jeg kom til å holde på sånt. Før har jeg alltid vært bestemt at når det var slutt, så var det slutt for alltid. Vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å holde meg fra ham denne gangen... og han er like ille.

Jeg har kommet fram at vi er ønsker hverandre mer enn til bare sex, men følelsene er ikke sterke nok for å satse på forholdet. Så finner man seg i et grenseland, hvor man ikke ønsker å miste den andre helt, samtidig som man vet at man ikke passer sammen og ikke får det til å fungere... Jeg regner med at det blir slutt mellom oss når en av oss treffer og blir forelsket i en annen... Hvis vi da får tid til det, vi er sammen nesten hvert fri øyeblikk...

Det er ganske destruktivt og slitsomt å holde på sånt, men savn og abstinens i perioder når det er totalt brudd, er uutholdelige, spesielt når man vet at den andre tar deg imot bare du tar kontakt.. Nå skal vi være borte fra hverandre i ferien i en hel måned, håper jeg klarer å holde meg unna ham etter det…

Lykke til, håper det ordner seg for deg/dere...

[Gjest martite]

Denne historien er som tatt ut fra mitt liv, bare at vi er 36 og 38 år gamle

Har vel ikke noen gode råd iom at jeg og min eks/ikke eks holder på med det samme. Jeg regner ikke lenger at det skal noen gang bli oss to, holder vel bare på til det dør ut av seg selv,... fordi vi to ikke klarer å avslutte selv. Hadde aldri trodd at jeg kom til å holde på sånt. Før har jeg alltid vært bestemt at når det var slutt, så var det slutt for alltid. Vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å holde meg fra ham denne gangen... og han er like ille.

Jeg har kommet fram at vi er ønsker hverandre mer enn til bare sex, men følelsene er ikke sterke nok for å satse på forholdet. Så finner man seg i et grenseland, hvor man ikke ønsker å miste den andre helt, samtidig som man vet at man ikke passer sammen og ikke får det til å fungere... Jeg regner med at det blir slutt mellom oss når en av oss treffer og blir forelsket i en annen... Hvis vi da får tid til det, vi er sammen nesten hvert fri øyeblikk...

Det er ganske destruktivt og slitsomt å holde på sånt, men savn og abstinens i perioder når det er totalt brudd, er uutholdelige, spesielt når man vet at den andre tar deg imot bare du tar kontakt.. Nå skal vi være borte fra hverandre i ferien i en hel måned, håper jeg klarer å holde meg unna ham etter det…

Lykke til, håper det ordner seg for deg/dere...

[Gjest martite]

men det er jo nettopp at følelsene er der men kommunikasjonen er for dårlig fremdeles. og vi har nesten kommet inn i en rutine at hver gang vi har utbrudd så gidder vi ikke mer. men javel så gidder vi likevel etter noen dager.

nå er vi inne i samme sirkel som der den starta. vi kommer vel til å ikke se hverandre før lørdag eller søndag, da er det gått ca to uker. nå er vi ikke "venner" en gang og kinoen er selvfølgelig avlyst men den blir noe av uansett. det er veldig forutsigbart og jeg har nesten gitt opp md å bryte den sirkelen. så blir det bra tone i helga så blir det nye treff kort tid etter det blir det samme greia om igjen. kanskje jeg da burde fokusere på kommunikasjonsproblemene istedet slik at vi får det slik det burde vært?

hm, svarte jo nesten på mitt eget spørsmål der men om noe nahr noen erfaringer så kom med det!

[Gjest Gjest_Lila_*]

men det er jo nettopp at følelsene er der men kommunikasjonen er for dårlig fremdeles. og vi har nesten kommet inn i en rutine at hver gang vi har utbrudd så gidder vi ikke mer. men javel så gidder vi likevel etter noen dager.

Men det er akkurat det samme vi sa fra begynnelsen av, "det er noe med kommunikasjonen mellom oss...". Vi misforstod hverandre, sa ting som såret den andre uten at det var meningen, etc, etc. Så vi prøver og kommuniserer bedre nå, men allikevel, den minste ting blir til noe stort mellom oss...

Men i velfungerende forhold er det ikke sånt. Der tar man ansvar for både sine egne og den andres følelser og når man er SIKKER på den andres følelser så blir ikke en liten misforståelse eller krangel til et brudd! Der hvor det er så mye usikkerhet kan ikke være nok følelser, tror jeg... Me som sagt holder på med det samme som deg, så kan ikke råde deg noe, bortsett fra å dele med deg mine tanker og erfaringer...

[Lille Lea]

Jeg trodde dere var 17-18 helt til du sa hvor gamle dere var på slutten..

Hva er vitsen? Og hva er det å krangle om ? Det er jo så deilig å slappe av med hverandre å ikke hisse hverandre opp, eller være bitch:P Ja, bare ha det hyggelig!

En av dere kommer EN dag til å få nok, og det kommer til å komme som et skjokk for den andre parten, om dere holder på sånn.

Kanskje dere bare liker å krangle begge to..

[Gjest Gjest]

7 måneder? Piece of cake. Vi holdt på sånn i 2 år.

Vi sa også at det var kommunikasjonsproblemer. Tenkte ikke at det kunne vært noe annet, for det var ikke aktuelt. Jeg var også bitchen i forholdet, og han trodde også flere ganger at følelsene ble borte av den grunn. Og jeg skal si deg en ting; er du bitch mot noen lenge nok, så blir faktisk følelsene borte.

Det er nok ikke følelser som fortsetter å bringe dere sammen. Det er en vane. Det er noe kjent og trygt, selvom det også er farlig. Det er masse spenning i det, selvom den kan være negativ. Dere har det jo så godt når det går bra, men går det først dårlig, ja da går det helt jævlig. Been there. Jeg og eksen har aldri visst at vi kunne si visse ting til hverandre. Det kan gå fra de kjærligste ord til de mest ondsinnet ord. Vi er selvdestruktive vesener.

Vi kunne møtes, snakke, se filmer, kose oss helt uten å gjøre noe, til vi en dag ikke maktet det mer. Så var vi på'n igjen, men var aldri offisielt sammen igjen. Bare oppførte oss sånn. Rørte ikke andre (kan egentlig bare snakke for meg selv), var med hverandre så mye vi kunne. Så skjer den minste ting og vi eksploderer. Hater hverandre. Funker ikke som venner. Vil ikke være i nærhten av hverandre mer. Så går det noen uker/par måneder og det var på'n igjen. Så intenst og følelsesladet hver gang. Det som fikk oss til å fortsette var også at for hver gang vi var back on track, så varte det litt lengre. Første gangen etter brudd,kunne det vare 2-3 uker. Så var det 4 uker, så var det 5 osv. I løpet av 2 år, kan jeg ikke huske hvor mange ganger vi var av og på. Fikk en "pause" når jeg skulle flytte fra byen. Vi funket litt som venner, etterhvert fant han noen andre. Men han ville ha henne fordi jeg skulle flytte, så når det virket som om vi kunne få det til, så ble det oss igjen. Så en dag, etter at han hadde vært og besøkt meg i 3 dager, så ble det bare slutt. Vi hadde utrolig deilige dager, men når han tok flyet tilbake, så visste vi at det var slutt. Vi sa det ikke høyt, men med en gang vi snakket igjen, så kranglet vi og kjeftet hverandre huden full. Aldri mer, sa vi.

Et par mndr etterpå, prøvde vi å være venner. Og det klarte vi. Nå har det gått 3 år, vi er venner. Han er i et fast forhold, og jeg er forelsket i en

[Gjest martite]

7 måneder? Piece of cake. Vi holdt på sånn i 2 år.

Vi sa også at det var kommunikasjonsproblemer. Tenkte ikke at det kunne vært noe annet, for det var ikke aktuelt. Jeg var også bitchen i forholdet, og han trodde også flere ganger at følelsene ble borte av den grunn. Og jeg skal si deg en ting; er du bitch mot noen lenge nok, så blir faktisk følelsene borte.

Det er nok ikke følelser som fortsetter å bringe dere sammen. Det er en vane. Det er noe kjent og trygt, selvom det også er farlig. Det er masse spenning i det, selvom den kan være negativ. Dere har det jo så godt når det går bra, men går det først dårlig, ja da går det helt jævlig. Been there. Jeg og eksen har aldri visst at vi kunne si visse ting til hverandre. Det kan gå fra de kjærligste ord til de mest ondsinnet ord. Vi er selvdestruktive vesener.

Vi kunne møtes, snakke, se filmer, kose oss helt uten å gjøre noe, til vi en dag ikke maktet det mer. Så var vi på'n igjen, men var aldri offisielt sammen igjen. Bare oppførte oss sånn. Rørte ikke andre (kan egentlig bare snakke for meg selv), var med hverandre så mye vi kunne. Så skjer den minste ting og vi eksploderer. Hater hverandre. Funker ikke som venner. Vil ikke være i nærhten av hverandre mer. Så går det noen uker/par måneder og det var på'n igjen. Så intenst og følelsesladet hver gang. Det som fikk oss til å fortsette var også at for hver gang vi var back on track, så varte det litt lengre. Første gangen etter brudd,kunne det vare 2-3 uker. Så var det 4 uker, så var det 5 osv. I løpet av 2 år, kan jeg ikke huske hvor mange ganger vi var av og på. Fikk en "pause" når jeg skulle flytte fra byen. Vi funket litt som venner, etterhvert fant han noen andre. Men han ville ha henne fordi jeg skulle flytte, så når det virket som om vi kunne få det til, så ble det oss igjen. Så en dag, etter at han hadde vært og besøkt meg i 3 dager, så ble det bare slutt. Vi hadde utrolig deilige dager, men når han tok flyet tilbake, så visste vi at det var slutt. Vi sa det ikke høyt, men med en gang vi snakket igjen, så kranglet vi og kjeftet hverandre huden full. Aldri mer, sa vi.

Et par mndr etterpå, prøvde vi å være venner. Og det klarte vi. Nå har det gått 3 år, vi er venner. Han er i et fast forhold, og jeg er forelsket i en

[Gjest martime]

haha ja man skulle tro vi var yngre med de tiltandene. jeg har sluta å være bitch for lenge siden og vi kommuniserer bra MEN ikke om det blir problemer. det er da alt kolapser. vi har begge vanskeligheter for å si hva vi virkelig føler om den andre sårer eller gjør slik at vi blir lei oss, istedet for å si det som det er reagerer vi istedet i sinne for dt er ingen av oss som vil framstå som sårbare selv om det er det vi burde gjort?

jeg har bytta taktikk i slike situasjoner et par ganger og ble overrasket over hvor fort det løste seg når jeg sa " jeg syns du var urettferdig når du ble sint, jeg fortjente ikke det og ble lei meg" (noe i den duren). da ble vi venner med en gang, uten diskusjon, uten krangling. og de små tingene ble små og ikke store.vanligvis blir jeg forbanna som resulterer i at han blir det samme. og da har vi dt gående.

vi kommuniserer egentlig bra men når det gjelder negative og vonde følelser strever vi for mye med å dekke over hva vi egentlig føler og blir heller sinte istedet.

jg har hørt historier som din. der man holder på i årevis. jeg vil ikke bli en av dem. så jeg må bryte sirkelen før den begynner igjen. jeg vet bare ikke hvordan

[Nabodama]

Men det er akkurat det samme vi sa fra begynnelsen av, "det er noe med kommunikasjonen mellom oss...". Vi misforstod hverandre, sa ting som såret den andre uten at det var meningen, etc, etc. Så vi prøver og kommuniserer bedre nå, men allikevel, den minste ting blir til noe stort mellom oss...

Men i velfungerende forhold er det ikke sånt. Der tar man ansvar for både sine egne og den andres følelser og når man er SIKKER på den andres følelser så blir ikke en liten misforståelse eller krangel til et brudd! Der hvor det er så mye usikkerhet kan ikke være nok følelser, tror jeg... Me som sagt holder på med det samme som deg, så kan ikke råde deg noe, bortsett fra å dele med deg mine tanker og erfaringer...

Du har helt rett i det første du sier, at der hvor man er sikre på hverandres følelser, så blir ikke en liten ting noen stor krangel eller utbrudd.

Men jeg er ikke enig i at det ikke er nok følelser i en slik situasjon der er i nå.

Jeg tror det kan være mer enn nok følelser, men når man har hatt et brudd eller flere med hverandre, så vurderer man hele tiden hva den andre sier, og hva den andre gjør, vurderer forholdet ut i fra det. En er hele tiden forsiktig med sine egne følelser. lar de ikke slippe helt ut, for man må passe på seg selv, så man ikke blir mer såret enn nødvendig. En vurderer også om man skal bli sammen igjen eller ikke ut fra slike små episoder, og derfor blir de blåst opp, de blir viktige hendelser istedet for uviktige bagateller.

Er man i et velfungerende forhold, kan man slappe av, da er man ikke redd og usikker på denne måten.

[Humleblomst]

Men ønsker dere egentlig å være sammen, hvis du ser bort i fra at når dere krangler går alt opp i sømmene? For hvis dere begge ønsker å satse på forholdet ville jeg tenke at dere burde ta et kurs og lære dere å kommunisere. Bli enig om at dere prøver forholdet i en periode (f.eks. sett en dato der dere blir enig om at dere skal snakke sammen om hvilken vei forholdet går, men før den tid kommer er dere sammen og jobber dere gjennom kranglene), så slipper dere å gå og bekymre dere om den andre skal bryte. For det skaper utrygghet å være i et forhold der man bryter bare fordi man er litt uenig. Alternativet er at dere blir enig om at dere aldri mer for lov å bryte mens dere krangler. Et brudd bør jo egentlig være saklig og gjennomtenkt, og ikke noe man bare slenger rundt seg fordi man er uenig eller fornærmet. Men uansett ville jeg satset på et samlivskurs hvis dere skal fortsette sammen, enten at dere reiser vekk sammen eller at dere velger noe som er lokalt. Lær dere å kommunisere slik at det kommer noe ut av kranglene også, annet enn møkk!

Er ikke forholdet verdt å satse nok på, slik at dere ikke gidder å jobbe for å finne ut av det, er det nok like greit å bryte tvert av så fort som mulig. For det blir ikke lettere å bryte senere når dere fortsetter i den spirallen dere er i nå. Dere risikerer bare at når den ene finner seg en annen blir det enda mer bråk og sårede følelser, fordi den andre føler seg utilstrekkelig og erstattet. Og så vil det evenuelle nye forholdet bli ødelagt av det, og så er dere påan igjen...

[Gjest martite]

ja vi har hele veien ønska å prøve. (utenom når de store bruddene kommer, dette er andre gangen) og vi er fast bestemt på å ikke fortsette. (men tror neppe dt blir sånn)

er nettopp slik jeg føler det humleblomst, vi går rundt å analyserer mange ting for å se om det går i samme spor som før det ble slutt, vi tør heller ikke vise oss sårbare og da blir det ofte krangling istedt for å snakke rolig.

nå har vi vært med hveranre igjen i 7 mnd og har sagt vi skulle se det ann. men det bare tusler og går og når samtalen kommer blir vi usikre, for vi er begge redd for at det samme vil skje igjen.

ja et brudd burde være gjennomtenkt. første gangen var dt kanskje det, vi krangla en de på slutten og han trodde følelsene var borte. men sånn var det ikke. så var vi av og på av og på. og nå er det liksom ordentlig slutt igjen, ikke pga følelser men pga kommunikasjonsvikt fordi vi ikke sier vi føler oss såret eller lei pga noe den andre har sagt eller gjort, istedet blir det krangling om hvem som har rett og galt. og det er jo ikke det det egentlig handler om.

jeg vil gjerne bli ferdig men hvordan når jeg egentlig også vil bli?

[Humleblomst]

Skriv en liste med grunner for og i mot forholdet. Juster gjerne punktene ut ifra hva det er som veier tungt og hva det er som er småting. Ta en endelig avgjørelse om hvilken vei du vil gå, og hold deg til den. Hvis du blir usikker på valget du har tatt, tar du fram listen igjen og tenker gjennom grunnene for valget. Mest sansynlig kommer du til å gjøre det sammen valget om igjen, hvis valget har vært gjennomtenkt.

Skal du komme over en kjæreste er det bare en ting å gjøre, og det er å ta tiden til hjelp. Ikke fokuser på det du savner ved ham, men prøv å holde fokus på grunnene til at forholdet ikke kunne fortsette. Ellers bør egentlig livet ditt dreie seg om det å være singel, bruke tid med venner (og da IKKE exen) og ha det morsomt på egenhånd. Stort mer kan du ikke gjøre.

[Gjest Gjest_Lila_*]

Du har helt rett i det første du sier, at der hvor man er sikre på hverandres følelser, så blir ikke en liten ting noen stor krangel eller utbrudd.

Men jeg er ikke enig i at det ikke er nok følelser i en slik situasjon der er i nå.

Jeg tror det kan være mer enn nok følelser, men når man har hatt et brudd eller flere med hverandre, så vurderer man hele tiden hva den andre sier, og hva den andre gjør, vurderer forholdet ut i fra det. En er hele tiden forsiktig med sine egne følelser. lar de ikke slippe helt ut, for man må passe på seg selv, så man ikke blir mer såret enn nødvendig. En vurderer også om man skal bli sammen igjen eller ikke ut fra slike små episoder, og derfor blir de blåst opp, de blir viktige hendelser istedet for uviktige bagateller.

Er man i et velfungerende forhold, kan man slappe av, da er man ikke redd og usikker på denne måten.

Ja, du beskriver akkurat sånt som vi har det, og du har sikkert rett ang følelser også. Jeg er bare inne i en fase hvor jeg psyker meg opp til å ta et endelig brudd , derfor benekter jeg følelser. Men det må være noe der, når 2 voksne mennesker fortsetter å gå fra og til hverandre i en lang periode uten å klare å bryte helt opp...

Jeg skulle ønske det var et fasit svar på hvordan man handler i sånne situasjoner. Ut i fra alle erfaringer her på KG og ellers fra de som jeg har hørt har holdt på sånt, klarer man ikke å komme seg videre i forholdet... Det blir slutt en eller annen gang, og da er det vel best å svelge den bitre pilen så fort som mulig. Hadde man bare vært sterk nok å stå imot når den andre tar kontakt og ønsker bare å ta en prat eller tur sammen... Man er liksom hverandres beste venn og ønsker bare å hjelpe den andre å komme seg videre i livet...

En annen ting som jeg merker hos oss, er at vi krangler/blir såret av bagateller som du sier, men det som er bagateller for meg er store ting for ham og omvendt. Man kunne kanskje lage en liste over hva som er hva for hver av partene i forholdet og utvekslet dem

[Nabodama]

Ja, du beskriver akkurat sånt som vi har det, og du har sikkert rett ang følelser også. Jeg er bare inne i en fase hvor jeg psyker meg opp til å ta et endelig brudd , derfor benekter jeg følelser. Men det må være noe der, når 2 voksne mennesker fortsetter å gå fra og til hverandre i en lang periode uten å klare å bryte helt opp...

Jeg skulle ønske det var et fasit svar på hvordan man handler i sånne situasjoner. Ut i fra alle erfaringer her på KG og ellers fra de som jeg har hørt har holdt på sånt, klarer man ikke å komme seg videre i forholdet... Det blir slutt en eller annen gang, og da er det vel best å svelge den bitre pilen så fort som mulig. Hadde man bare vært sterk nok å stå imot når den andre tar kontakt og ønsker bare å ta en prat eller tur sammen... Man er liksom hverandres beste venn og ønsker bare å hjelpe den andre å komme seg videre i livet...

En annen ting som jeg merker hos oss, er at vi krangler/blir såret av bagateller som du sier, men det som er bagateller for meg er store ting for ham og omvendt. Man kunne kanskje lage en liste over hva som er hva for hver av partene i forholdet og utvekslet dem

Vanskelig når det er sånn at man har hatt et godt forhold, og er hverandres beste venn i tillegg. Da vil man jo gjerne ha hverandre i livet sitt, og begge er viktige for den andre.

Likevel vet man at et brudd ikke er til å unngå i det lange løp, det er bare så vanskelig å bryte når en er så nær hverandre, og egentlig vil fortsette å være det.

Jeg vet ikke hva som gjør bruddet "nødvendig" i deres tilfellet, eller om det i det hele tatt er nødvendig? Men etter et brudd, er det ikke lett å finne tilbake til det gode man hadde, og det å føle seg trygg på sine egne og den andres følelser. Sånn sett kan et endelig brudd av og til ikke være til å unngå.

Den gangen jeg var gjennom det samme var det utenforliggende ting som gjorde forholdet umulig, eller rettere sagt til en styrkeprøve, og vi fant ut at det var bedre å skilles som venner, enn å la tiden og omstendighetene gjøre oss til uvenner.

Det var hardt mens det sto på, og vi har ikke mye kontakt i dag (avstand), men vi er heldigvis fortsatt venner.

Jeg kjenner igjen det du sliter med!

[Gjest Gjest_Lila_*]

Jeg vet ikke hva som gjør bruddet "nødvendig" i deres tilfellet, eller om det i det hele tatt er nødvendig? Men etter et brudd, er det ikke lett å finne tilbake til det gode man hadde, og det å føle seg trygg på sine egne og den andres følelser. Sånn sett kan et endelig brudd av og til ikke være til å unngå.

Takk for dine svar, kjenner meg godt i alt du sier...

Det som gjør det vanskelig for oss er mange ting, tror jeg... For å nevne noen: begge jobber mye og er til tider kjempe stresset og anspent, en kan tenke seg å jobbe mindre, den andre sier det, men kommer aldri til å gjøre det (jobben er del av ham, klarer ikke å sette grenser der). En har et vanskelig ekteskap bak seg, med barn og forholdet til barnas far som ikke er bra, den andre har opplevd ting i livet som gjør at han kan være ufølsom og uomtenksom ovenfor alle andre som ikke har hatt det så vanskelig som ham... En ønsker seg barn, den andre føler seg litt for "gammel" for det... Begge to er dominerende og har det lett å kommandere, ingen av oss liker å bli beordret rundt... Begge to er uavhengige og selvstendige og har det vanskelig å tilpasse seg andres behov og vaner... begge to har mye temperament og kort lunte...og det er mer..

Det som trekker oss sammen er: gode samtaler og respekt for hverandres intelligens, varme og nærhet som oppstod fra dag 1 og fortsatt er der, felles aktiviteter, interesser, humoren, verdier, enorm seksuell tiltrekning (det gnistrer tom ved en tilfeldig berøring), etc, etc.

Det er alt for mye av alt i forholdet vårt, både det som er bra og det som er dårlig. Når forholdet går bra så er det så utrolig bra, og når det går dårlig så er det som å falle i en kald og bunnløs avgrunn... Finnes liksom ikke en rolig mellomvei… Føler at vi kommer (eller i hvert fall jeg) å brenne oss helt ut slik vi holder på...

[Nabodama]

Takk for dine svar, kjenner meg godt i alt du sier...

Det som gjør det vanskelig for oss er mange ting, tror jeg... For å nevne noen: begge jobber mye og er til tider kjempe stresset og anspent, en kan tenke seg å jobbe mindre, den andre sier det, men kommer aldri til å gjøre det (jobben er del av ham, klarer ikke å sette grenser der). En har et vanskelig ekteskap bak seg, med barn og forholdet til barnas far som ikke er bra, den andre har opplevd ting i livet som gjør at han kan være ufølsom og uomtenksom ovenfor alle andre som ikke har hatt det så vanskelig som ham... En ønsker seg barn, den andre føler seg litt for "gammel" for det... Begge to er dominerende og har det lett å kommandere, ingen av oss liker å bli beordret rundt... Begge to er uavhengige og selvstendige og har det vanskelig å tilpasse seg andres behov og vaner... begge to har mye temperament og kort lunte...og det er mer..

Det som trekker oss sammen er: gode samtaler og respekt for hverandres intelligens, varme og nærhet som oppstod fra dag 1 og fortsatt er der, felles aktiviteter, interesser, humoren, verdier, enorm seksuell tiltrekning (det gnistrer tom ved en tilfeldig berøring), etc, etc.

Det er alt for mye av alt i forholdet vårt, både det som er bra og det som er dårlig. Når forholdet går bra så er det så utrolig bra, og når det går dårlig så er det som å falle i en kald og bunnløs avgrunn... Finnes liksom ikke en rolig mellomvei… Føler at vi kommer (eller i hvert fall jeg) å brenne oss helt ut slik vi holder på...

Oi, jeg kjenner igjen alt det der! Vi hadde det også sånn, mye som trakk opp, og mye som trakk ned. Det var forresten mye av det same hos oss, altså de samme tingene som var gode og dårlige.

Og de er også vanskelige å løse. Jeg vet det. Til slutt sliter de dårlige tingene mer og mer, og trekker forholdet med seg ned.

Likevel husker en alle de gode stundene, og de gode tingene er der fremdeles, og det er jo derfor man liker hverandre så godt. Men samtidig gjør de dårlige tingene det vanskelig å få forholdet til å fungere, for de er også så store og inngripende.

Skjønner deg så veldig godt!

[Gjest Gjest_Lila_*]

Oi, jeg kjenner igjen alt det der! Vi hadde det også sånn, mye som trakk opp, og mye som trakk ned. Det var forresten mye av det same hos oss, altså de samme tingene som var gode og dårlige.

Og de er også vanskelige å løse. Jeg vet det. Til slutt sliter de dårlige tingene mer og mer, og trekker forholdet med seg ned.

Likevel husker en alle de gode stundene, og de gode tingene er der fremdeles, og det er jo derfor man liker hverandre så godt. Men samtidig gjør de dårlige tingene det vanskelig å få forholdet til å fungere, for de er også så store og inngripende.

Skjønner deg så veldig godt!

Hvordan kom du deg ut av det? Var det han eller du som avsluttet forholdet til slutt? Hvor lenge holdt dere fra hverandre før dere kunne treffes eller snakkes som virkelig bare platonske venner?

Jeg ønsker så inderlig at det blir en endelig slutt, men ser liksom ikke hvordan jeg skal klare det... Han er i samme båt som meg. Vi avtaler sammen at dette må vi stoppe med, kan ikke fortsette sånn uendelig... og allikevel etter et par uker som bare venner, er vi tilbake hvor vi startet, i et ustabilt kjæreste forhold som vi vet ikke kan være... Jo da, det værer i 3-4-5 fantastiske uker, men etter den første krangelen/diskusjonen, så er vi igjen usikre og nervøse på hva eller hvem som kommer til å forårsake det neste bruddet... Akkurat nå er vi i denne fasen igjen...Er så sliten og fortvilet av alt...

[Nabodama]

Hvordan kom du deg ut av det? Var det han eller du som avsluttet forholdet til slutt? Hvor lenge holdt dere fra hverandre før dere kunne treffes eller snakkes som virkelig bare platonske venner?

Jeg ønsker så inderlig at det blir en endelig slutt, men ser liksom ikke hvordan jeg skal klare det... Han er i samme båt som meg. Vi avtaler sammen at dette må vi stoppe med, kan ikke fortsette sånn uendelig... og allikevel etter et par uker som bare venner, er vi tilbake hvor vi startet, i et ustabilt kjæreste forhold som vi vet ikke kan være... Jo da, det værer i 3-4-5 fantastiske uker, men etter den første krangelen/diskusjonen, så er vi igjen usikre og nervøse på hva eller hvem som kommer til å forårsake det neste bruddet... Akkurat nå er vi i denne fasen igjen...Er så sliten og fortvilet av alt...

Begge avlsuttet faktisk samtidig, fornuftige som bare det!

Vi hadde også et brudd først, men fant tilbake til hverandre. Så begynte det, det du og flere her beskriver, med usikkerhet, oppturer og nedturer. Til slutt måtte vi bare se i øynene at det ikke kunne fortsette, fordi vi ikke kom oss ut av det negative.

Avstanden hjalp oss, vi bor langt unna hverandre (noe som også var en av de vanskelige tingene. Hadde ikke mulighet til å flytte nærmere hverandre på lenge). Jeg tok en dag av gangen, tenkte på de negative tingene i forholdet, de tingene som gjorde at jeg visste at jeg ikke kunne leve med ham. De gode minnene fra tiden sammen dukket opp som små blink i hverdagen. Det skulle ikke mye til før jeg ble minnet på et eller annet vi hadde gjort sammen eller en situasjon.

Etterhvert tenkte jeg sjeldnere på ham, var ferdig med å "si ting til ham" i hodet mitt. Men smsèr fra ham bragte alt tilbake, satte meg helt ut et par dager i slengen. Derfor sendte jeg ikke mye til ham, måtte komme over det så fort som mulig. Med kontakt ble det mye verre, det var faktisk bedre å si det jeg ville ha sagt i hodet mitt enn å si det til ham.

Vi var jo enige om å holde kontakten, kanskje møtes igjen om en stund. Og det har vi gjort, vi er fremdeles venner og er "i livet" til hverandre.

Men vi har ikke møttes fysisk, ret og slett pga avstand.

Jeg er jo gift nå, og han er et godt minne og en god venn. Savner ham ikke som kjæresten min lenger. Det gjorde jeg heller ikke så lenge, vi visste begge at tiden var inne for å gå videre.