Kan dere ikke komme med soskinnshistorier

[Gjest Truddelida]

Hei.

synes det er så mye trist og dump han og glemm henne og det er slutt for en grunn her... Kan vi ikke heller fortelle noen historier om oss som har kjempet hardt for kjærligheten og hver den vant til slutt (eller for en periode iallefall...)

Jeg var i midten av 20 årene sammen med en fantastisk gutt, han var noen år eldre en meg og nok hakket mer seriøs og kanksje litt mer forelsket en meg også. Jeg gjorde det slutt med han og traff en annen kar ganske kjapt etterpå. Etter ca ett halvt år med den nye karen så fant jeg ut at jeg savnet eksen min så mye og at han hadde mange kvaliteter som jeg satte pris på, men som jeg da synes var kjedlige. (han er en sånn jordnær, rolig, stille gutt, Svigemors drøm:-)

Da hadde han endelig greid å gå videre og ville ikke ha noe kontakt med meg. Jeg prøvde alt jeg kunne på å få han tilbake, men han ville knapt snakke med meg. Senere fikk han seg dame, og hun ble ganske raskt gravid. Over 2 år senere traff vi hverandre tilfeldig på byen, han ville ikke prate med meg, men det ble noen lange blikk den kvelden. Da han skulle hjem kom han bort og ga meg ett kyss på kinnet og gikk. Jeg har aldri klart å glemme han, men ante ikke hva jeg skulle gjøre, ville tross alt ikke gjøre noe for å ødelegge mellom han og samboeren. Ca 2 mnd etter byturen stor han plutselig på døren min, han sa han ikke hadde greid å slutte å tenke på meg siden den kvelden og han hadde følt på seg at jeg hadde det på sammen måte... Vi ble sittende å prate lenge den kvelden, men ingen ting skjedde, han hadde tross alt samboer og er ikke typen til å være utro. Vi hadde flere samtaler og det ble ganske klart at ingen av oss hadde greid å slutte å tenke på hverandre. Vi ble enige om å ikke ha kontakt på 3 mnd og finne ut hva vi ville.

Etter ca 2,5 mnd ringte han meg og inviterte meg på middag. Han hadde brutt med samboeren og hun hadde flyttet ut. Var en koslig middag og en lang elskov.. .vi tok det veldig pent og rolig de neste mnd, slik at han ikke såret exen mer en nødvendig... For 2 år siden fridde han til meg og om 3 uker skal vi gifte oss!!! Jeg vet han er mannen jeg skal være sammen med resten av livet og jeg har aldri følt meg så hel som jeg har gjort siden....

Flere som det har gått bra for tilslutt???

[Gjest Gjest_trude_*]

Hei.

synes det er så mye trist og dump han og glemm henne og det er slutt for en grunn her... Kan vi ikke heller fortelle noen historier om oss som har kjempet hardt for kjærligheten og hver den vant til slutt (eller for en periode iallefall...)

Jeg var i midten av 20 årene sammen med en fantastisk gutt, han var noen år eldre en meg og nok hakket mer seriøs og kanksje litt mer forelsket en meg også. Jeg gjorde det slutt med han og traff en annen kar ganske kjapt etterpå. Etter ca ett halvt år med den nye karen så fant jeg ut at jeg savnet eksen min så mye og at han hadde mange kvaliteter som jeg satte pris på, men som jeg da synes var kjedlige. (han er en sånn jordnær, rolig, stille gutt, Svigemors drøm:-)

Da hadde han endelig greid å gå videre og ville ikke ha noe kontakt med meg. Jeg prøvde alt jeg kunne på å få han tilbake, men han ville knapt snakke med meg. Senere fikk han seg dame, og hun ble ganske raskt gravid. Over 2 år senere traff vi hverandre tilfeldig på byen, han ville ikke prate med meg, men det ble noen lange blikk den kvelden. Da han skulle hjem kom han bort og ga meg ett kyss på kinnet og gikk. Jeg har aldri klart å glemme han, men ante ikke hva jeg skulle gjøre, ville tross alt ikke gjøre noe for å ødelegge mellom han og samboeren. Ca 2 mnd etter byturen stor han plutselig på døren min, han sa han ikke hadde greid å slutte å tenke på meg siden den kvelden og han hadde følt på seg at jeg hadde det på sammen måte... Vi ble sittende å prate lenge den kvelden, men ingen ting skjedde, han hadde tross alt samboer og er ikke typen til å være utro. Vi hadde flere samtaler og det ble ganske klart at ingen av oss hadde greid å slutte å tenke på hverandre. Vi ble enige om å ikke ha kontakt på 3 mnd og finne ut hva vi ville.

Etter ca 2,5 mnd ringte han meg og inviterte meg på middag. Han hadde brutt med samboeren og hun hadde flyttet ut. Var en koslig middag og en lang elskov.. .vi tok det veldig pent og rolig de neste mnd, slik at han ikke såret exen mer en nødvendig... For 2 år siden fridde han til meg og om 3 uker skal vi gifte oss!!! Jeg vet han er mannen jeg skal være sammen med resten av livet og jeg har aldri følt meg så hel som jeg har gjort siden....

Flere som det har gått bra for tilslutt???

- så koselig!

Vår historie:

Vi ble isammen etter noen måneder med bekjentskap, og hadde det utrolig bra isammen.

- helt til hans side av familien slo seg veldig vrang, og mente at dette var dødsdømt, så slo han opp med meg etter mye press fra familie.

Jeg var knust, og ville ikke ha noe kontakt med ham på flere måneder, og prøvde på mitt beste å komme over ham. Tilslutt fikk vi litt kontakt igjen, og pratet ut og slik, hvor vi fant ut at vi begge hadde følelser for hverandre.

Så kom det okså en vanskelig tid, for han måtte være sikker på at vi passet sammen og at det ikke var dødsdømt, for han ville heller ikke ikke trosse familien sin og lage oppstyr uten at et var en god grunn til det. (ja han var over 20 år).

Jeg satt og ventet en goooood stund på at han skulle velge meg, og tilslutt så gjorde han det.

- vi har vært isammen i over 5 år, og familien hans roet seg med engang han sa at han hadde bestemt seg 100% og at de kunne bare kappe foten av ham for dette var det han ville!

Vi er nå gift og har barn.

- han ville også spare meg ved at jeg kunne bli såret, men for min del, så tar an altid en sjanse når man velger å gi hjertet sitt til noen. Ingenting er sikkert.

[Gjest Gjest_meg_*]

Vel... Er ikke kommet like langt som deg, men:

Jeg traff min kjære for 5 år siden. Vi tok etterutdanning 1 dag i uka. Det første året hadde vi lite kontakt. Andre året begynte vi å gå sammen på skolen og henge sammen ved hver anledning vi fikk. Jeg begynte å jobbe der hvor han jobbet og traff han oftere da. Det hører med at han hadde samboer med barn. Etter ca 0,5 år startet vi et forhold. Han hadde lenge slitt hjemme og derfor fattet han interesse for meg.

Det har vært svært tungt å hatt en skjult kjæreste (jeg sier kjæreste og ikke elsker, siden han var tro mot meg til tross for samboeren). For ca 1 år siden flyttet vi sammen. Hans tidligere samboer visste ikke om det (og vet fortsatt ikke noe). Jeg bodde der i skjul, og kom av og til "på besøk" når han hadde ungene. Vi kjøpte etterhvert hus sammen, men likevel skulle ikke hans familie vite noe.

Vi har kranglet endel etter at vi flyttet sammen. Har hatt en pause på 1 mnd, men vært "sammen" selv om vi ikke var kjærester lenger.

Nå går det bedre og vi er igjen kjærester. Jeg "bor" der ikke (har en ekstra leilighet), men overnatter hver kveld.

Jeg tror dette blir en solskinnshistorie når vi får kommet oss over disse problemene vi har slitt litt med

Kjempekoselig tråd

[Gjest Lille Bie]

Her er vår historie:

Jeg og min beste venninde hadde havnet i en enorm krangel, jeg hadde såret henne på aller værste måte, og hun klarte ikke å tilgi meg. Under denne kranglen endte vennene våre opp med å "velge hennes side", siden hun er den staeste og mest uforsonelige av oss.. Så sa stod jeg der plutselig, uten noen nære venner. Jeg hadde jo selvsagt mange bekjente, men jeg maktet liksom ikke å engasjere meg.

Så da var det at en kollega av meg bestemte seg for å "ta vare på meg", siden hun så hvor vondt jeg hadde det, og hvor ensom jeg hadde blitt etter den unisone "dumpinga".

Så da begynte vi å se en del til hverandre, masse faktisk! Vi var nære naboer fant vi etter hvert ut, så det ble mange sene kvelder med noen pils innabords, der vi gikk i sikk-sakk hjem fra hverandre:)

Etter at vi omtrent hadde bodd oppå hverandre en måneds tid, merket jeg at jeg hadde begynt å bli litt småforelsket! I ei jente! Jeg stusset veldig over dette, siden jeg er jente selv, og kun hadde vært i forhold med gutter/likt gutter tidligere.. Så jeg begynte å "fiske" litt til henne, for å høre hvor hun stod iang dette.. Noe som gav liten respons!

Så etter litt selvgransking, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med dette! jeg var jo kjempeforelsket i denne jenta! :rødme: Så en kveld vi satt hjemme til meg satte jeg meg sammen med henne i den sofaen hun pleide å sitte i, og begynte å stryke forskiktig på hånda hennes... og slik satt vi i 5 timer.... bare lekte med hverandres hender.. og 2 dager etter ble vi sammen! :love:

Vi har nå vært sammen i 3 år og er forlovet!

Dette ble vel ikke akkurat det du spurte etter, men siden vi begge gikk fra å være hetrofile, til å være bifile/lesbiske fra vi møtte hverandre så syntes jeg likevell det var litt verd å skrive om Vi hadde jo selvfølgelig noen runder med både oss selv, venner og ikke minst familie, etter at vi begge plutselig kom ut av skapet, men nå er alle (og ikke minst oss) enige om at siden vi begge skiftet "side" for å kunne være sammen med den andre, så er dette Meant to be! :rødme:

[Gjest Madre Mia]

Koselig tråd.

Da jeg traff han som ble min mann, hadde jeg allerede type, en høy, vannvittig vakker mann av en "bra familie". Han tok statusutdannelse og foreldrene mine var overlykkelig over at fattigjenta hadde fiksa seg en så kjekk og fornuftig kar. Han var så kjekk i uniform at alle damer mellom 6 og 100 hadde stjerner i øya da han smilte til dem. Han var virkelig svigermors drøm!

Vi var sammen i flere år, helt til jeg i vanvare havnet på et kurs hvor jeg falt pladask for en liten, snodig hippie-fyr i lurvete klær. Jeg prøvde i flere uker å motstå ham og snakke fornuft med meg selv. Han eide ingenting, bortsett fra verdens deiligste favn og en saxofon. Tilslutt lot jeg hjertet bestemme og brente alle broer bak meg. Jeg slo opp med svigermors drøm, han ble råforbanna! Fikk kjeft fra alle kanter, spesielt fra min mor. Søsknene mine prøvde alle sammen å få meg på bedre tanker og tok meg for seg i tur og orden og snakket meg til rette. Jeg ga blaffen i dem.

Nå har jeg og hippien vært sammen i snart 20 år, vi er begge høyt utdannet og lever et rikt og godt liv på mange vis. Kunne ikke tenke meg å leve uten ham!

Det hører med til historien at svigermors drøm hadde mange kvinner på si' utenom meg, og til og med en datter som han og familien hans hadde holdt hemmelig for meg og omverden! Hun er tilfeldigvis skolevenninne med min fetter som fortalte meg om dette for noen år siden. Jeg har takket mange ganger for at jeg lot hjertet bestemme og ikke "fornuften". Ting er ikke alltid slik man tror og en skal ikke skue hunden på hårene.

Endret 22. juni 2008 av Madre Mia

[Lissi]

Koselig tråd:)

Endret 23. juni 2008 av Lissi33

[Lissi]

Koselig tråd.

Da jeg traff han som ble min mann, hadde jeg allerede type, en høy, vannvittig vakker mann av en "bra familie". Han tok statusutdannelse og foreldrene mine var overlykkelig over at fattigjenta hadde fiksa seg en så kjekk og fornuftig kar. Han var så kjekk i uniform at alle damer mellom 6 og 100 hadde stjerner i øya da han smilte til dem. Han var virkelig svigermors drøm!

Vi var sammen i flere år, helt til jeg i vanvare havnet på et kurs hvor jeg falt pladask for en liten, snodig hippie-fyr i lurvete klær. Jeg prøvde i flere uker å motstå ham og snakke fornuft med meg selv. Han eide ingenting, bortsett fra verdens deiligste favn og en saxofon. Tilslutt lot jeg hjertet bestemme og brente alle broer bak meg. Jeg slo opp med svigermors drøm, han ble råforbanna! Fikk kjeft fra alle kanter, spesielt fra min mor. Søsknene mine prøvde alle sammen å få meg på bedre tanker og tok meg for seg i tur og orden og snakket meg til rette. Jeg ga blaffen i dem.

Nå har jeg og hippien vært sammen i snart 20 år, vi er begge høyt utdannet og lever et rikt og godt liv på mange vis. Kunne ikke tenke meg å leve uten ham!

Det hører med til historien at svigermors drøm hadde mange kvinner på si' utenom meg, og til og med en datter som han og familien hans hadde holdt hemmelig for meg og omverden! Hun er tilfeldigvis skolevenninne med min fetter som fortalte meg om dette for noen år siden. Jeg har takket mange ganger for at jeg lot hjertet bestemme og ikke "fornuften". Ting er ikke alltid slik man tror og en skal ikke skue hunden på hårene.

Det var en vakker historie:) Om hvor viktig det er å la hjertet bestemme:)

[Gjest Gjest]

For rundt 2 år siden skrev jeg her på forumet om problemene i forholdet vårt. Han var usikker på følelsene sine, og hadde vert det før også, men alltid funnet tilbake til meg. Denne gangen tok det lengre tid og i tillegg ble han litt betatt av en annen som han krysset noen grenser med. Det kom til et punkt der han sa vel nærmest rett ut at han ikke ville være sammen med meg, og jeg spurte han om han ville slå opp. Han sa han ville prøve en siste gang. Et flertal som svarte i tråden mente vel at dette kom aldri til å ordne seg, at all tvilen tydet på at dette ikke var det rette.

Selv om han var usikker, fortalte magefølelsen min at innerst inne hadde han en sterk kjærlighet til meg. Jeg tenkte "hvordan kan han gjøre/si sånn og sånn hvis han ikke føler sterkt nok for meg?". Det viste seg at magefølelsen min var rett og jeg er veldig fornøyd med at jeg holdt ut.

Da vi bestemte oss for et siste forsøk, snakket vi om i første omgang 2 uker. Så å si dagen etter begynte ting å bli mye bedre (bortsett fra at jeg selvsagt var veldig trist de nærmeste dagene etter). Før de to ukene var gått, ville han vi skulle dra på ferie flere uker inn i fremtiden. Jeg spurte om hva dette betydde, han kunne ikke gi noe klart svar, men antydet vel at vi hadde (hatt) det såpass fint at han ville se videre hvordan det gikk og han gikk ikke rundt og vurderte å slå opp.

Så fortsatte det slik. Jeg følte meg stadig elsket, uten at ordene kom, men etter hvert ble det vanlig at han snakket om "oss" i fremtiden "når vi får barn, når vi skal ha hus, når vi bli gamle" osv.. Så, bedre sent enn aldri, begynte han å si at han elsket meg igjen og etter det har alt vært rosenrødt. Vi har vel en forståelse av at vi forlover og gifter oss når vi er litt mer etablert med jobb, bolig og økonomi enn vi er nå.

Lærdom: Å følge magefølelsen kan gi større gevinst enn slitet det er å oppnå gevinsten.

[Gjest Madre Mia]

Det var en vakker historie:) Om hvor viktig det er å la hjertet bestemme:)

Takk. Jeg er en lykkelig ogheldig kvinne. Ingenting kan være mer uforutsigbar enn kjærligheten.

[Gjest Casey]

Flere som det har gått bra for tilslutt???

Egentlig ikke. Jeg har kun hatt forhold som endte opp i ingenting, men det var moro så lenge det varte. Alt vi har er nå. Vi vet ikke så mye om hva som kommer. Hvis jeg vil høre om solskinnsforhold, så vil jeg huske tilbake på tiden med legeromaner, Michelle og Starlet. Det var tider!

[vilja]

Jeg har mange historier! Hehehe

Jeg var samboer med en tufs som drev med mye psykisk og fysisk terror mot meg. Heldigvis leeenge siden. (3 år) Jeg mer eller mindre rømte fra han til en ny kar, som passet på meg og mine to små.

Tror det ble for fort og for mye for han nye, så etter at int. var over, så flyttet jeg for meg selv igjen. (vi er gode venner, han passer barna når det passer, og barna liker han godt).

Da jeg hadde innstalert meg i huset mitt, koblet jeg meg som en hacer på et nett, og testet ut finnenvenn.no. som jeg kom over via kvinneguiden. Der ble jeg kjent med en ny mann. Dette er 7 mnd siden, og vi har veeeeldig god kontakt. Han har vært til meg mer en jeg har vært til han. Jeg skal besøke han i morgen eller påfølgende dag, før han reiser på fiske :)

Han har besøk av familie nå, og jeg er på besøk til min familie. Vi har snakket om å bo sammen, men vi er enige om å ta det rolig. Det blir ikke før tidligst neste år. Jeg trives så godt der jeg bor og jobber nå, og med han er det likedan. Vi får se. Vi har det veldig bra som kjærester iallefall. :) Han er prinsen min!

[txt]

Var gøy å høre om noen koselig(positive) historier, så jeg vil gjerne dele min med dere

En tur på byen å jeg traff en vennegjeng på 12-13 gutter. Jeg likte veldig en av guttene, Men jeg ble sittende å prate me en av kameratene hans den kvelden.

Første fest med de, var det første jeg tenkte at han kameraten skulle jeg IHVERTFALL IKKE kline med(fylle-roting), for jeg syntes ikke han var noe fin..

5 måneder senere reiste vi på hyttetur, vi ble 4stk sittene å prate inkl. han kameraten å jeg. Den kvelden oppdaget jeg han kameraten med helt nye øyne.

2 helger senere klinte jeg med han på en fest! Jeg klarte ikke å glemme han eller kysset vi hadde.

3-4 uker senere skulle han i militæret, helgen før han reiste, klinte vi på fylla,

jeg var nå vildt forelsket, å tok det største trinnet jeg noen gang hadde gjort, å spurte om han ville bli min :rødme: Jeg fikk ikke noe svar den kvelden, å fikk vel igrunnen et nei dagen etter..

Tiden gikk, og vi hadde flørtet på sms og når vi trefftes.Men det ble med det, jeg klarte aldri å glemme han.

Litt over 1 år siden jeg traff dem for første gang, sa jeg at jeg likte han å det var han jeg ville ha. Vi endte med å kline den kvelden, men han ville jo ikke noe mer. Dagen derpå grein jeg stort sett hele dagen.

Det var vende punktet for meg, jeg skulle komme over han.

En liten sommer flørt kom å gikk, Høsten gikk å han kom hjem fra militæret, å jeg hadde "glemt" han. 1,5mnd før jul kom en liten flørt igjen. Men da kom også kontakten me han tilbake, å vi skrev sms og treftes som vanlig med resten av gjengen, og alene. Vi var kun venner, jeg var jo på dater'n med en annen fyr.

Så kom en ny hyttetur, som endte i at vi hadde sex. Dagen etter snakket vi ikke om dette. Bare litt sms rett før vi la oss, da jeg skriver (ja jeg vet, litt fjortiss men..) i hvertfall skrev jeg at jeg måtte bare spør før jeg ente opp med å bli såret igjen, om det var noen sjanser i det hele tatt for at han kunne bli min. Han skrev han skulle sove på det å gi meg et svar i morgen.

Jeg gikk i spent hele neste dag. Å endelig kom det lyd fra han, å vi har vært sammen siden :rødme:

Innen et år kjøpte vi hus, som vi pusset opp sammen, og bodde i. 2år senere giftet vi oss, å nå har vi vært gift i 6måneder snart , å jeg kan ikke forestille meg en eneste dag uten han

Så selv om det tok sin tid før jeg fikk han, så var han absolutt verd å vente på !