Sinna 3 åring

[Gjest Gjest_Fortvilet_*]

Hei,

Vi har en gutt som fyller 3 år i juli. Stort sett er han en veldig blid gutt, i følge barnehagen smiler han hele tiden og er i godt humør. Men humøret hans skifter så fort vi kommer hjem. Her er han nesten konstant sinna. Han har en bror som er 3 år eldre, og de krangler stort sett hele tiden. 3 åringen erter storebror, storebror blir irritert og tar igjen, lillebror blir så enda mer erterte og provosert, storerbror provoserer enda mer, og så er vi igang. Lillebror dytter, kjefter og stort sett bare er trassig, og sinna. Alt er "det er min bil, det er mitt, nei vil ikke, ikke ha den, gå vekk, jeg er sinna på deg mamma, jeg kaste sand på deg..." Ja, vi har det gående stort sett hele ettermiddagen.. Og hvis han har bestemt seg for at han ikke vil legge seg, fordi noe har gått han imot før leggetid, da har vi det gående. Han har et temperament som er helt pyton, syns vi nå da. Han har vært sånn nesten siden han ble to år, da var ikke språket så bra, så vi trodde det kom av det. Nå snakker han mer og mer, og kan gjøre seg mer og mer forstått, men han er fortsatt sinna og har temperemant. Nå trodde vi det skulle begynne å roe seg, og vi trodde det skulle begynne å roe seg. Er det noe vi kan gjøre med det, eller må vi bare vente på at det skal roe seg av seg selv? Kan vi hjelpe han med noe? Blir så fortvilet fordi vi syns det er så synd at han skal være så sinna.. Han forstår ikke når vi snakker til han, da er det vi som er dumme, og han blir enda mer sinna. Nei jeg vet ikke hvorfor han er sånn, storebror var ikke sånn..

Noen tips, eller kjenner noen andre seg igjen?

[Tusenfryd]

Typisk trassalder. Jævlig mens det står på og aldeles normalt.

Siste Foreldre og Barn har en artikkel om akkurat dette.

Bare å bite tenna sammen, det tar sin tid og er herlig når det går over.

Er du bekymret så ta kontak med helsestasjonen. Her hos oss er de flinke med tips og litteratur om de fleste emner vi hønseforeldre har kommet med.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Syns det høres ut som han er litt frustrert jeg. Så jeg er enig med dere når du sier at dere trodde det kom av språket. men nå var det ikke det da.

Sikker på at han føler seg som fullverdig medlem av familien? Hva med å ha litt alenetid med han? Lan bare han hjelpe til å dekke på bordet før middag, eller bli med på butikken. Men for all del, ha en avtale da om han skal få noe eller ikke....

Ellers så tenker jeg at det er sinnsykt viktig å være 100% konsekvent i ALT dere gjør en periode. Kan være han er litt usikker på grensene? For det er jo utrolig lett å gi etter innimellom om ting er veldig hektisk og han er mye sint... Bare tenk litt igjennom hans rutiner og hvor dere kan bli mer konsekvent.

Ellers er det vel ikke annet å si enn at det går over

[Gjest Gjest_muttern_*]

Min yngste var sånn, et stridig barn og veldig klar på alt som føltes urettferdig for han. Han var i trassalderen til han var 7 år, himmel for en tid. Men nå som tenåring er han den mest elskelige tenåringen som finnes.

Det som hjalp hos meg var å være konsekvent, veldig konsekvent. Han var av den typen som hvis du ga han lillefingeren så tok han hele hånda. Han ble bært hjem fra butikken 3-4 ganger fordi han ikke godtok et nei og hylte og bar seg, han skjønte etter fjerde gangen tegninga og etter det var han grei å ha med i alle typer butikker.

Ja, det var en heftig tid. Mitt råd er å være konsekvent. Det var ikke mangel på oppmerksomhet og tilhørighet som plaget min lille trassklump.

[Sagittarius]

jeg forstår. er like oppgitt som deg.

har også en gutt på tre år. ingen i verden kan få meg så sint som han.

han skal trasse på alt.

i går f.eks. satt han og hylte i garderoben i bhg i 40 min.før jeg fikk han med hjem. gunnen: han hadde bestemt seg for at han ikke skulle ha på seg sko!! jeg vil heller ikke gi han viljen sin pga han skriker høyt nok.

er aldri sånn i bhg eller mot bestemor.

bare meg,.

er utrolig frustrerende.'

har desverre ikke funnet noen gos løsning ennå, så råd er det dårlig med fra denne kanten.

[Tusenfryd]

Haha - det er godt det er andre som min! I dag var jeg helt klar for å kjøre ungen i barnehagen uten tøy. Uten sko? Da får vi gå uten sko da. Det skader jo ikke, men kan være litt kaldt og ubehagelig., Etter vi sluttet å slåss, men bare gi etter, har det blitt ferdelig - og nå skal de sies at ungen vår er så ordentlig at når vi sier "greit, da pusser vi ikke tenner" så er det full fart inn på badet for å pusse tenner. Enn så lenge funker det...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

I går ble han lagt uten tannpuss og uten pysj. Han ville absolutt ikke stelle seg i går, og da sa mannen min at greit, da blir det rett i seng uten kveldsmat og tannpuss, etter å ha måttet holde han nede for å i det hele tatt få av bæsjebleie og vaske + ny bleie. Han lå bare å skreik og vred seg og skulle absolutt ikke legge seg.. Må også tilføre at han hadde spist middag ganske sent i går, så kveldsmaten var ikke så viktig, men det er jo viktig med tannpuss. Da ble det rett i seng da han fortsatt ikke ville ta på pysj eller ha kveldsmat og pusse tenner. Mannen min bar han i seng (heldigvis fortsatt sprinkelseng), sang for han og sa godnatt og gikk ut. To minutter senere sov vår lille engel..hehe..

Jeg håper det bare er trass, at dette går over snart. Han er jo sånn en nydelig gutt, og man kan se at han virkelig bruker all energi og alt han har på å vise at han er sinna, han stønner og brummer, han skriker og griner om hverandre. Nei, stakkar, han har det vel ikke lett.

Og det med sko hjem fra barnehagen. I går hadde han også tatt av seg sokkene, og få på han de sokkene var da lettere sagt enn gjort. Men jeg bruker heller makt for å vise hvem som er sjefen og satte han på fanget, han hylte "vil ikke ha de sokker", og han prøvde å ta de av med en gang jeg tok de på han. Så fortet jeg meg å ta på skoene, og sendte han ut. Da var alt glemt og godtatt..hehe, så det virker å være bestemt fra min side også.

Så kom vi ned til bilen, og han ville ikke kjøre i vår bil. Han skulle absolutt kjøre i den grønne bilen (en bil vi hadde lånt da vår bil var på verksted), ikke om han skulle sitte i den blå. "ikke den bilen, den grønne bilen jeg ha.." og gråt sine tårer.. Da vi kom videre hjem så ville han ikke kjøre inn i garasjen, og hylte at mamma var dum som kjørte inn i garasjen. "ikke hjem, vil ikke inn i grasjen.." Så nektet han å komme ut av bilen..hehe. Da sa jeg at greit, da fikk han sitte der, og jeg lukket igjen døren. Da ble det jo litt mørkt inne i bilen, og han begynte å gråte. Da fikk jeg dårlig samvittighet, fordi da så jeg at han var engstelig for at jeg skulle gå. Vel, hjemme ved inngangsdøren så var alt galt fordi storebror hadde gått inn døren først.. Herregud.. puhh. Så helt fra barnehagen var alt galt i går. Med en gang innenfor døren, satt han seg ned på gulvet og tok av seg sokkene igjen.

Huff, disse barna..

[Gjest Gjest_Muttern_*]

Det er en grunn til at vi får grå hår.

Mine barn er store nå og jeg smiler av takknemlighet over at jeg er ferdig med trassperioden hver gang jeg opplever hylende barn med forkavede foreldre. Nå er det de andres tur, stafettpinnen er levert videre.

[Gjest Gjest-Purple Haze-]

Dette er veldig alderstypisk. De er i en fase hvor de nå begynner å utvikle selvstendighet, samtidig som de søker grenser. De skal teste hvem som bestemmer hva, og de kan være temmelig utprøvende en periode.

Det viktigste som voksenperson er å være tydelig, bestemt og klar på at man bestemmer de viktige tingene. Så kan heller barnet bestemme det som ikke er så viktig. Man må velge sine fighter med omhu.

Det spiller vel ingen rolle om barnet vil ha skjørt og langstøvler, eller fotballdrakt og regnbukse, bare for å ta et eksempel. Ingen skade skjedd om barnet får bestemme disse tingene.

Jeg er ped.leder på småbarnsavdeling, og vi har satsingsområde barns medvirkning. Kunne skrevet masse om det her, for jeg syns det er kjempespennende. Men jeg vil bare si at det viktigste av alt, er at man ser på sin egen atferd og sine egne holdninger i møte med barna.

At man tar dem på alvor og viser respekt for deres følelser og tanker. Det er utrolig hva man kan få til med litt smidighet, ved å lytte, ta seg tid og lese barnets signaler.

Og trøsten er at det går over. Man får veldig mye igjen ved å være konsekvent en periode. Da går testingen fortere over.

[Gjest Gjest]

Jeg er ped.leder på småbarnsavdeling, og vi har satsingsområde barns medvirkning. Kunne skrevet masse om det her, for jeg syns det er kjempespennende.

Vær så snill og skriv litt mer? Dette er veldig spennende og sikkert til god læring for flere her inne!

[kipa81]

Kaster meg på denne: Bare skriv, du kjære ped. leder! Har en 3-åring selv!

Noen dager er kjempefine, og noen dager er helt forferdelige fra starten av. Det kan være ALT!!!

[Plym]

Denne tråden tror jeg at jeg må skrive ut og henge over sengen min. Vi har hatt en periode fra to til fire som jeg ikke unner noen. Alt for mange krangler, og skriking så det er rart det ikke har tikket inn bekymringsmeldinger til barnevernet i fleng. Men nå er han 4 1/2, og vi har det mye bedre alle sammen.

Jeg har ingen andre råd enn hold ut, fjern deg fra ham når tålmodigheten minker, og lev for de øyeblikkene da harmonien råder. Det bli bedre.

[Gjest Lillebøll]

Og min 7 åring har akkurat fått en ny slik periode

Men det går over, og så blir de tenåringer så begynner alt på nytt :dåne:

[Gjest Purple Haze]

Kaster meg på denne: Bare skriv, du kjære ped. leder! Har en 3-åring selv!

Noen dager er kjempefine, og noen dager er helt forferdelige fra starten av. Det kan være ALT!!!

Nå er jeg ikke noe orakel som vet svaret på alt dette, og det er selvfølgelig forskjell på å jobbe i barnehage med en profesjonell tilnærming til dette, og å være foreldre. Foreldre har jo andre følelser for barna enn det vi i barnehagen har, så det er ikke alltid like lett for dem å klare å "holde hodet kaldt" når de verste kulene kommer.

Min erfaring er at det aller viktigste er den voksnes rolle. Hvordan vi møter barna i konfliktsituasjoner. Er vi lydhøre eller sier vi alltid nei, uten å tenke gjennom hvorfor vi sier nei? Noen ganger må barnet selvfølgelig få nei, men da er det viktig å begrunne hvorfor og være rettferdig.

Kanskje kan barnet få lov litt senere? Da er det viktig å huske på og holde det man lover.

Kanskje kan barnet få lov å bestemme de mindre viktige tingene, som f.eks hvilken bukse/genser det skal ha på, også bestemmer de voksne at man må ha sko, jakke, regntøy...alt etter som hva man trenger.

Det er også viktig å anerkjenne barnets følelser. Si at jeg skjønner du er sint, og det er lov, men det er ikke lov å sparke, slå, spytte osv likevel. Det er viktig for barnet å lære å identifisere følelsene sine, og vi som voksne kan hjelpe dem med dette. Og det gjelder alle følelser. Sinne, glede, tristhet, frustrasjon, hva det måtte være.

La barnet være delaktig i daglige gjøremål, hjelpe til å røre i grytene, tørke støv, vanne blomster, hjelpe til med småting. Ros masse, hva skulle mamma gjort uten deg som er så flink? Ros gjør underverker for å få ønsket atferd.

Ros barnet når det gjør det du ønsker, prøv å overse mye av det negavtive, og ikke gå å småkjefte og mase hele tiden. Bruker man nei altfor mye, blir det utvannet, og mister sin kraft.

Gjør avtaler før dere drar i butikken, f. eks. Si at i dag får du ingenting, men kanskje kan du få noe en annen gang vi skal i butikken. La barnet få en pastilleske en gang i blant, men vær konsekvent på avtalene. Har man sagt at i dag får du en liten ting, så får barnet det. Og omvendt.

Vær en tydelig, kjærlig og konsekvent voksen. Det gir barnet trygghet, og grensetestingen vil forhåpentligvis bli mindre.

Puh, dette ble langt, men det er noe jeg virkelig brenner for, og syns er veldig spennende å jobbe med. Jeg har en utrolig god samhandling med barna i barnehagen, og det kommer nok av all bevisstgjøringen på vår rolle som voksne vi har lært oss den siste tiden.

Jeg må se på hva jeg kan gjøre for at barnet skal få det bedre, ikke tenke at denne ungen er helt håpløs. Min atferd overfor barnet er utrolig viktig.

[Snuppelure]

Tror du kan finne mye interesant i bøkene til Jesper Juul.

Han mener foresten det ikke finnes noen trassalder Barnet blir selvstedig den voksne blir trassig Han har en del anderledes perspektiver på ting. Gir i allefall meg mange tanker og bevistgjøring rundt min rolle som foreldre.

Anbefaler fks. bok " ditt kompetente barn"

[Gjest Purple Haze]

Jesper Juul kan absolutt anbefales. Likeså Solveig Østrems artikler om barns medvirkning.

Reggio Emilia-filosofien er også interessant å sette seg litt inn i, hvis man er opptatt av barns medvirkning og perspektiv. Noria Moe har skrevet en del interessant om emnet.

[Gjest Henrik]

jeg forstår. er like oppgitt som deg.

har også en gutt på tre år. ingen i verden kan få meg så sint som han.

han skal trasse på alt.

i går f.eks. satt han og hylte i garderoben i bhg i 40 min.før jeg fikk han med hjem. gunnen: han hadde bestemt seg for at han ikke skulle ha på seg sko!! jeg vil heller ikke gi han viljen sin pga han skriker høyt nok.

er aldri sånn i bhg eller mot bestemor.

bare meg,.

er utrolig frustrerende.'

har desverre ikke funnet noen gos løsning ennå, så råd er det dårlig med fra denne kanten.

Hei!

Vi har en 3 åring hjemme som ble storebror for 10 mnd siden. Siden lillebror ble født har han stort sett gitt mamma i huset et helvete litt for ofte. Det er alt fra å ikke gidde å høre etter, skal bestemme hvordan mamma skal ta av skoene og stort sett alt annet også. Både logiske ting og ikke logisk. Skal bare mene det motsatte av mamma. Jeg som pappa har ikke disse problemene. Meg hører han stort sett på, i alle fal om jeg hever røsten(uten å klikke). Mamma har forsøkt alt fra å ikke høre etter selv og å legge seg på samme nivå, uten at det har hjulpet.

Er dette typisk for flere også, at mamma får gjennomgå og pappa slipper unna?