Foreldrene mine - en ulykkelig historie

[Gjest Junilue]

I helgen var jeg og sønnen min på overnattingsbesøk hos foreldrene mine. De nærmer seg 60 år, og har vært gift i nesten 30. Der står det deprimerende dårlig til...

Jeg har vært "borte" i nesten 10 år fordi har studert og bodd i en annen by. Men nå som jeg har flyttet nærmere og fått et eget barn må jeg plutselig forholde meg jevnlig til foreldrene mine igjen. Det siste året har jeg merket at stemningen har blitt dårligere hjemme. Pappa har bl.a. sagt mange stygge og sårende ting til mamma mens andre er tilstede. Han jobber stadig mer, og er mer borte i forbindelse med jobben. Det blir til at jeg nesten bare prater med mamma, både på telefon og når vi er der. Det er jo mamma som er mest opptatt av sønnen min også.

Men i helgen fikk jeg pratet med pappa. Pappaen min, som jeg trodde hadde forandret seg og blitt en overarbeidet snål grinebiter, viste seg fra sine gamle gode side. Jeg hadde nesten sluttet å like han, jeg. Men han åpnet seg litt for meg, og fortalte at han ikke har det noe bra. Han mistrives med å bo der de gjør, og han mistrives sammen med mamma. Jeg hadde jo nesten glemt mammas irriterende sider fra da jeg bodde hjemme. Men hun har noen sider man kan bli gal av, jeg husker det nå.

Jeg spurte pappa hva han kan tenke seg å gjøre med situasjonen og livet sitt, men han hadde ikke noe godt svar. Han vil bare jobbe og være borte så mye som mulig. Han sier han har gitt opp å snakke med mamma. Jeg vet jo at ting ikke var helt bra da jeg bodde hjemme heller, men nå, noen år etter at søsteren min også flyttet ut, har foreldrene mine virkelig kjørt seg helt fast. Jeg har aldri pratet med mamma om hvordan hun virkelig har det i ekteskapet sitt. Jeg vegrer meg for det, for hun er nok ulykkelig.

Nå sitter jeg og er forvirret, frustrert og litt fortvilet. Jeg ble på en måte litt glad for "å få tilbake" pappaen min, men lei meg for å få bekreftet mistanken min om at ekteskapet til foreldrene mine er pill råttent. Det er forferdelig at de ødelegger hverandre og har gitt opp livslykken. Jeg blir nedstemt og deprimert av å tenke på, og i alle fall være sammen med dem. Jeg har bare lyst til å lukke øynene og ønske at alt var bra.

De trenger utvilsomt hjelp for å bli dratt opp av gjørma og for å finne ut hva de skal gjøre med samlivet sitt. Men de vil ikke ha det: Jeg foreslo parterapi for pappa, men det ble blankt avvist. De kan gjerne finne ut at de vil gå hver til sitt. Alt er bedre enn den veien det går nå. Jeg klarer ikke se på at foreldrene mine driter i livene sine, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hvis noen har noen råd, blir jeg glad. Hvis ikke har jeg i alle fall fått skrevet det litt av meg.

[Gjest Mie]

Bestill en time til en parterapaut. Be dem med på middag, og kjør dem rett til terapauten som møter dem på gaten utenfor kontoret sitt. Da blir det vanskelig for dem å si nei.

Mie

[Gjest Gjest_meg_*]

Det høres ut som de har det omtrent slik som besteforeldrene mine har det. Jeg er den som har mest kontakt med dem, og ser hvordan de har det. De har begge gitt opp samlivet og bor bare i samme hus. De er like gode til å misforstå hverandre, men innrømmer aldri at de tar feil. De kjefter og krangler, men holder kranglingen for seg selv uten å blande inn familien. De er alltid vennlige mot hverandre når familien er tilstedet, men krangler ellers. Siden jeg er der så ofte, lar de meg få oppleve noe av denne kranglingen. Av og til må jeg være "dommer" og bestemme hvem som har rett. Og disse kranglene er stort sett bare bagateller. Hva het han politikeren på tv, feks. Eller heter det "dødsfall" eller "dødsannonser" i avisen. Slike trivielle ting fører til heftige diskusjoner.

Jeg har pratet med dem om hva de vil. Hun vil gjerne flytte på aldershjem, men vil ikke selge huset til ham pga arvfordeling. Han vil flytte til en "eldreblokk" (Blokk hvor de er litt mer selvhjulpne, med aldersgrense på 60 år". Men ingen av dem vil ta første steget mot å flytte.

De har slitt i snart 40 år, etter at min bestefar var utro. De var separert, men hun tok ham tilbake for ungenes skyld som da var 11 og 13. Min mor som var 11, har alltid irritert seg over dette. Hun har ingen god kontakt med sin far i dag, pga dette. Hun prater god med sin mor, men synes hun blir litt masete.

Jeg er vel den eneste i familien som har sånn tålig god kontakt med dem begge.

Dette hjelper sikkert ikke din situasjon, men ville du skulle få vite at det er flere der ute som sliter. Mine besteforeldre er 82. Dine foreldre har tross alt flere år igjen, og burde finne ut hva de skal gjøre for å få det bedre. Det må jo være utrolig kjipt å bo sammen i 40 år som besteforeldrene mine, og nesten ikke tåle hverandre.

Håper de finner ut av det

Lykke til.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg tror dessverre ikke det er så mye du kan gjøre. Eller bør gjøre som datter. Det er ikke noe poeng i å gå i parterapi om ingen av dem egentlig vil fortsette ekteskapet. De er voksne mennesker, og selv om det er vondt å se på, mener jeg at de selv må velge om de vil "kaste bort" livene sine på denne måten. Generelt syns jeg man som (voksne) barn skal holde seg unna foreldrenes samlivsproblemer.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Jeg kjente meg igjen i dette! Da jeg bodde hjemme holdt jeg på å bli gal av kranglingen! I ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt ut, bråk hjemme

kan faktisk tære veldig på en.

Nå er det en del år siden jeg flyttet ut, men ting er ikke særlig bedre tror jeg. Når jeg er på besøk "skjermes" jeg litt, men jeg leser jo mellom linjene.

I mitt tilfelle er det moren min, som desverre ikke eier selvinnsikt eller evner å ta noe som helst form for kritikk, som ødelegger. Både for seg selv, men særlig for faren min (som jeg virkelig føler med!)

Jeg har måttet innse at trolig vil de aldri forandre seg, og det må jeg godta fordi jeg orker ikke å la dem påvirke livet mitt slik de gjorde før. Det er trist, men for at jeg skal kunne ha et tilnærmet godt forhold til dem så må jeg skjerme meg selv. De har ansvar for eget liv. Men når det er sagt mener jeg faren min er alt for snill, og moren min er alt for selvsentrert.

Det jeg prøver å si er at det er selvsagt flott om du prøver å gjøre noe med situasjonen, men ikke forvent deg for mye!

[Gjest Junilue]

Takk.

Det var deilig å få noen svar.

Hyggelig at noen kjente seg igjen i min situasjon også.

Vet fremdeles ikke hva som er best å gjøre, så det får gå litt mer tid.

Foreldrene mines hus kunne vært sted koselig sted å dra til når jeg vil trekke meg tilbake og bli tatt vare på, men den luksusen har desverre ikke jeg. Jeg får isteden gjøre det koselig rundt min egen lille familie og være takknemlig for at jeg har det veldig fint med min mann. I morgen kommer han hjem

- Junilue

[Gjest Frk Åberg]

Foreldrene mines hus kunne vært sted koselig sted å dra til når jeg vil trekke meg tilbake og bli tatt vare på, men den luksusen har desverre ikke jeg. Jeg får isteden gjøre det koselig rundt min egen lille familie og være takknemlig for at jeg har det veldig fint med min mann. I morgen kommer han hjem

- Junilue

Jeg sørget en stund over tapet av mitt barndomshjem og det å ikke ha et trygt hjem å komme til, da mine foreldre skilte seg for noen år siden og huset ble solgt. Men jeg innså som deg at det gjelder å skape sitt eget hjem og etter hvert sin egen familie, så jeg tenker ikke så mye på det lenger. Det er vel uansett noe som kommer med alderen, at man har mindre behov for å bli passet på i barndomshjemmet. Jeg ser hvertfall at det har endret seg mye for samboeren min, som har foreldre som er lykkelige sammen. Men når jeg er hos mine svigerforeldre og ser hvor harmonisk og koselig det er der, kan det stikke litt i meg en gang i blant.

Bare for å utdype dette med å blande seg for mye med foreldres saker, så kan jeg bare si at jeg har en del erfaring med det selv, og jeg vet hvor fort man kan komme i en lojalitetskonflikt. Det er ikke å anbefale. Noen ganger er det vanskelig å unngå, men jeg ville ikke anbefale noen å med viten og vilje forsøke å nærmest skulle være parterapeut eller mekler for foreldrene sine.

[Gjest Gjest]

I helgen var jeg og sønnen min på overnattingsbesøk hos foreldrene mine. De nærmer seg 60 år, og har vært gift i nesten 30. Der står det deprimerende dårlig til...

Jeg har vært "borte" i nesten 10 år fordi har studert og bodd i en annen by. Men nå som jeg har flyttet nærmere og fått et eget barn må jeg plutselig forholde meg jevnlig til foreldrene mine igjen. Det siste året har jeg merket at stemningen har blitt dårligere hjemme. Pappa har bl.a. sagt mange stygge og sårende ting til mamma mens andre er tilstede. Han jobber stadig mer, og er mer borte i forbindelse med jobben. Det blir til at jeg nesten bare prater med mamma, både på telefon og når vi er der. Det er jo mamma som er mest opptatt av sønnen min også.

Men i helgen fikk jeg pratet med pappa. Pappaen min, som jeg trodde hadde forandret seg og blitt en overarbeidet snål grinebiter, viste seg fra sine gamle gode side. Jeg hadde nesten sluttet å like han, jeg. Men han åpnet seg litt for meg, og fortalte at han ikke har det noe bra. Han mistrives med å bo der de gjør, og han mistrives sammen med mamma. Jeg hadde jo nesten glemt mammas irriterende sider fra da jeg bodde hjemme. Men hun har noen sider man kan bli gal av, jeg husker det nå.

Jeg spurte pappa hva han kan tenke seg å gjøre med situasjonen og livet sitt, men han hadde ikke noe godt svar. Han vil bare jobbe og være borte så mye som mulig. Han sier han har gitt opp å snakke med mamma. Jeg vet jo at ting ikke var helt bra da jeg bodde hjemme heller, men nå, noen år etter at søsteren min også flyttet ut, har foreldrene mine virkelig kjørt seg helt fast. Jeg har aldri pratet med mamma om hvordan hun virkelig har det i ekteskapet sitt. Jeg vegrer meg for det, for hun er nok ulykkelig.

Nå sitter jeg og er forvirret, frustrert og litt fortvilet. Jeg ble på en måte litt glad for "å få tilbake" pappaen min, men lei meg for å få bekreftet mistanken min om at ekteskapet til foreldrene mine er pill råttent. Det er forferdelig at de ødelegger hverandre og har gitt opp livslykken. Jeg blir nedstemt og deprimert av å tenke på, og i alle fall være sammen med dem. Jeg har bare lyst til å lukke øynene og ønske at alt var bra.

De trenger utvilsomt hjelp for å bli dratt opp av gjørma og for å finne ut hva de skal gjøre med samlivet sitt. Men de vil ikke ha det: Jeg foreslo parterapi for pappa, men det ble blankt avvist. De kan gjerne finne ut at de vil gå hver til sitt. Alt er bedre enn den veien det går nå. Jeg klarer ikke se på at foreldrene mine driter i livene sine, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hvis noen har noen råd, blir jeg glad. Hvis ikke har jeg i alle fall fått skrevet det litt av meg.

De fortjener begge å bli satt fri, hver for seg, hver til sitt. Da vil begge blomstre opp på sikt. De kan begge finne nye livsledsagere/venner/kjærester og nyte resten av sine liv. Brudd er vondt, men resultatene av et brudd når det er gått så langt som det har er verdt det.

[Gjest Gjest]

Bestill en time til en parterapaut. Be dem med på middag, og kjør dem rett til terapauten som møter dem på gaten utenfor kontoret sitt. Da blir det vanskelig for dem å si nei.

Mie

Naivt.

Ingen av de ønsker terapi. De har gått lei hverandre for lenge siden, det er bare om å gjøre å få dem til å handle: noen må ta ut separasjon/skilsmisse. Det er et stort steg fordi vanen blir brutt. Vaner er ikek alltid av det gode. men det er vaner.

Disse to bør få nye liv hver for seg, og barna vil bli fornøyde med det på sikt.

[Gjest Gjest]

Her er det ikke snakk om å redde noe, det er kun snakk om å komme seg unna å få formalisert bruddet gjennom en skilsmisse.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg også igjen i en slik historie, med foreldre som i perioder bruker utrolig mye unødvendig energi på å hakke på hverandre. I andre perioder har de det greiere, til tider nokså bra, og de har heldigvis nokså meningsfylte liv hver for seg (venner, interesser og slikt). Men den hakkingen - det er så innarbeidet fra oppveksten min at det har tatt meg mange år med eget selvstendig liv og forhold å skjønne hvor destruktivt det er, og hvordan det har gått inn på meg også.

Jeg skjønner godt at du ønsker å hjelpe dem, men jeg tror heller ikke du kan det. For meg har det viktigste vært å føle at jeg står på egne bein og ikke blir for følelsesmessig involvert når jeg er hjemme hos dem/sammen med dem, så jeg ikke føler jeg må engasjere meg i kranglene deres - det blir veldig lett for at man velger side da, og det funker ikke... Dessuten er de jo voksne mennesker, og bør kunne velge selv om de vil bli eller gå, særlig nå når barna er voksne og ikke kan brukes som unnskyldning for å la være å ta det skrittet. Dessverre virker det som endel i den generasjonen har kjørt seg noe voldsomt fast i inngrodde vaner og mønstre og heller tar frustrasjonene ut på hverandre enn å velge et litt mer usikkert, men kanskje bedre liv aleine.

[Gjest Purple Haze]

Jeg kjenner meg også igjen i dette. Dessverre døde mamma ganske ung, og jeg vet at hun gikk i graven med en skuffelse over hvordan livet hennes hadde blitt, og spesielt ekteskapet. Det er vondt å tenke på.

Hun var på dine foreldres alder da hun døde. Skilsmisse er nærmest utenkelig for mennesker i denne generasjonen. Man har lovet i gode og onde dager, og da står man ved det. De har vokst opp i en tid da skilsmisse var skam, og noe man rett og slett ikke gjør!

Jeg tror ikke det er mye du kan bidra med i dette tilfellet. Dette må de finne ut av selv. Men jeg forstår godt at du syns det er trist og vondt å være vitne til.

[Annikken]

Men når jeg er hos mine svigerforeldre og ser hvor harmonisk og koselig det er der, kan det stikke litt i meg en gang i blant.

Kan relatere meg. Jeg kommer fra en litt mindre "normal" familie, og kjenner jeg rett og slett kan bli irritert av at kjæresten og venninner har en mer harmonisk familie der foreldrene ennå er tilsynelatende lykkelige og deler et hjem - gjerne der barna har vokst opp Jeg blir misunnelig - disse "helvettes kjernefamiliene" - og er nok litt bitter, hehe.

Men det er også greit å se at noen KAN få det til - at kanskje jeg og kjæresten også har en sjanse til å bli gamle og gode venner sammen. At man klarer å jobbe seg gjennom det som er vanskelig og fortsatt trives sammen når man er gamle. At man velger å være sammen fordi det er det som fungerer best.

Men dersom det ikke fungerer, synes jeg man fortjener å prøve et liv hver for seg. Barna vil sikkert se foreldrene lykkelige hver for seg enn bitre og i samme hus. Noen ganger er skilsmisse som å trekke en tann - et mareritt rett etterpå og et stort tomrom, men det heles og blir til det bedre!