Kjæreste eller ikke kjæreste..?

[Gjest singel?]

Hei!

Det er sikkert veldig menneskelig å ville putte ting i kategorier, definere det vi ser rundt oss og andres relasjoner. Jeg har dejta/holdt på med/møtt/knulla en fyr i 4-5måneder nå. Vi møtes kanskje tre ganger i uke, gjør hyggelig ting som å spise ute, går på kino, konsert osv, og sover over hos hverandre etterpå. Snakker sammen nesten hver dag, og alt er helt perfekt i mine øyne.

Men i mange andres øyne er dette tydeligvis helt forferdelig. Jeg ser de medlidende blikkene jeg får fra noen av venninnenne mine når jeg bekrefter det faktum at vi ikke er "kjærester", sånn offisielt. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg om deres meninger, så lenge jeg har det fint, men liker virkelig ikke den offerrollen de påfører meg.

Det virker som de fleste jenter jeg kjenner er i en voksende verpefase, og de som ikke allerede har det ønsker seg kjæreste mer enn noe annet.

Disse jentene synes det er superhyggelig med familiemiddager, å opptre som "par" i diverse sammenhenger og nærmest identifiserer seg (etter mitt synspunkt) gjennom typen sin. Jeg på den andre siden, har vel en mild form for definisjonsangst og får helt vondt i magen på tanken av å skulle planlegge alle min fritid etter et forhold. Kan si jeg ikke er klar for kjæreste, men det er jo på en måte det jeg har da.. Bare uten alle de, for meg, negative tingene.

Jeg mener, sånn som jeg har det nå, så er jeg jo på en måte i et slags forhold. Jeg kunne aldri klina, ligget med noen andre og jeg vet at han ikke gjør det heller. Vi har en forståelse, og vi har det superfint når vi er sammen. Men det føles litt som om verdenen rundt oss forventer en slags tittel på oss, noe som gjør at de kan putte meg og X i samme skuff i hodet sitt.

Disse forventningene og kontinuerlige spørsmålene om hvordan det går og hvor dette går fra mennesker rundt meg, gjør at en liten del av meg får lyst til å avslutte det fine jeg har med denne mannen bare for å slippe å bli snakket til som en som blir utnytta. Det skal sies at ingen kamerater av meg har problemer å forstå hvordan jeg føler det, men jentevennene mine synes tydeligvis at jeg og hele greia er merkelig og vanskelig å forstå.

Hvorfor er det sånn at vi absolutt må putte merkelapper på andre menneskers forhold? Så lenge to voksne mennesker har det "fint" sammen, så får det da være opp til dem hvor lenge de vil fortsette å være to separate personer og ikke et par? Kanskje en dag jeg og X har lyst til å definere oss som kjærester, men inntil den dagen burde det være vår sak hva som hender.

Noen synes kanskje det er tryggere å være i et offisielt forhold, at det blir lettere å "slappe av" og at man blir sikrere på at den andre vil være der for seg da. Personlig er kanskje min største frykt at noen skal være med meg fordi de føler de må, fordi de er fanget i et forhold og ikke orker alt stresset og det vonde ved å gjøre det slutt. Da føles det bedre for meg å ta en dag av gangen, og hver dag velge å være sammen på nytt. Istedet for å være i et forhold fordi man en gang for lenge siden bestemte seg for at man skulle være det.

Dette ble kanskje litt langt og rørete. Men vil veldig gjerne høre deres synspunkter på dette!! Er det noen som har det på samme måte som meg, eller kanskje kan forklare meg den andre siden så jeg forstår litt bedre?

Selvfølgelig burde alt være opp til hver enkel, og så lenge alle er lykkelige og fulle av kjærlighet på sin måte er jo alt topp! Men mener at samfunnet vårt kanskje er litt for besatt av sosiale lover og regler og definisjoner, som godt kunne viskes litt ut for min del..

klem fra meg

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner igjen tankene og erfaringene dine. Da jeg møtte han jeg bor sammen med nå, hadde vi en forholdsvis kronglete og udefinert start, hvor det var JEG som ikke ville definere forholdet og flere ganger brøt med ham, mens han sa klart fra fra starten at om jeg ville var han innstilt på et seriøst forhold. De fleste av mine venner reagerte ikke på dette, men ei venninne var veldig opptatt av at HAN virket useriøs (et par av gangene det var slutt rotet han litt med andre). Kanskje fordi man lett tenker at vi jenter alltid leter etter en som kan ta vare på en og alltid er mer involvert og seriøse enn "de fæle mannfolka", og denne venninna alltid har pleid å forelske seg i, og "egentlig" villet være kjæreste med de hun har "datet", samme hvor dårlig eller bra de har behandlet henne (også de som ikke ville sees offentlig sammen med henne av ytterst tvilsomme grunner) :klø: Man tror automatisk at det er kvinnen som er i offerrollen, kanskje? Jeg har aldri vært en sånn jente, og som nevnt har jeg selv tatt initiativ til ikkedefineringen

Det jeg i ettertid tenker på er imidlertid at når man ikke vil definere forholdet er det viktig at begge er inneforstått med dette. Jeg tror ikke samboern min syntes det var så kult å bli holdt hemmelig ovenfor alle studievennene våre, f eks Av en eller annen grunn holdt han det ut likevel, og nå er det jo annerledes ettersom vi endte opp sammen likevel...

Men dette virker jo greit i deres tilfelle. Jeg tenker også slik at om man skal definere seg som kjærester må det liksom være slik at man tenker framover, littegrann av en framtid sammen, kanskje planer om samboerskap mm. Men man kan jo møte menn man liker godt og vil ha et forhold med uten at man tenker hus og barn, og da er det ikke nødvendigvis en fordel å etablere forholdet ovenfor all verden?

[Nabodama]

Ts, det jeg leser ut av dette er angst for å binde seg og forplikte seg.

Hverken mer eller mindre.

Så får man se på andres forhold som man vil, og være litt nedlatende overfor de som vil vite hvor de står i et forhold, og som defineres som å være i en "voksende verpefase".

Men jeg synes faktisk ikke det er ille jeg da, det å kunne definere seg som par. En må jo selv finne ut hvordan man vil fungere i sitt eget parforhold. At andre setter pris på andre ting enn du selv, utgjør ingen fasit på hvordan forholdet ditt skal være.

[Gjest Thera]

Jeg har ingen problemer med å forstå at du synes det er helt greit. Jeg var litt slik før selv.

[missu_]

Jeg skjønner godt hva du mener.. Jeg har akkurat et slik "forhold" nå jeg også og vi har det kjempefint sammen. Men jeg skjønner ikke hvorfor alle skal mase og spørre om vi er sammen hele tiden, for det er vel ingen som har noe med det!

[Gjest Gjest]

Kanskje du heller burde vurdere å definere dine verpesjuke venninner ti verpesjuke høner og gå å finne deg venninner med "ekte" som superlativ?

[Gjest Thera]

Jeg skjønner at folk "maser" og spør hvis dere ikke sier ifra hvordan dere ser på saken, da. Folk er jo ikke tankelesere. Å spørre hvordan det går er vel normalt ment som velmenende nysgjerrighet.