Jenteproblemer.

[Pearl]

Er frustrert som mor til ei jente på 7 1/2 år. Etter at hun begynte på skolen har det ikke vært annet enn bråk og tull, spesielt med nabojenta.

For å nevne det helt i starten her. Jeg vet at det alltid er flere sider av saken, jeg vet at vi ikke alltid ser våre egne barns feil og jeg vet at som foreldre kan vi blande oss for mye/lite inn i hva barna våre fordriver tiden sin med.

Nabojenta her i gården har lagt seg til en stygg uvane, hun skylder alltid på min datter hvis noe går henne i mot. Er andre urimelige/eller at hun misforstår en situasjon (noe hun ofte gjør, siden hun ikke eier humor eller selvironi, ifølge hennes mor), skylder hun på eller lar det gå utover jenta mi. Jenta er ei sterk jente med et veldig behov for å dirrigere og bestemme. Hun blir fort sint og kan da slå, sparke osv. Videre skremmer hun mange av ungene så hun har ikke mange venner og foreldrene, generelt, reagerer på hennes oppførsel. Men min datter har alltid vært veldig glad i henne, ivertfall frem til sommeren før de skulle begynne i første. Nå skjer mye av uroen i det skjulte, men via skole, andre foreldre og det datteren vår forteller vet vi at det er en del bråk, hun får mye kjeft av nabojenta, om det så gjelder at hun sprang først i mål og ikke ventet eller at hun ikke avbrytere andre hun snakker med for å konse 100% på naboen.

Tidligere lot jenta mi det skje, godtok og tiet, men etter at vi har jobbet med at hun har lov til å gi beskjed eller å ta igjen gjør hun det. For meg kan det virke som om den andre ikke tåler å bli motsagt og det blir krangling, mye krangling.

De to siste årene har nok vi foreldre feilet, ved å prøve å føre dem sammen med andre jenter og holde disse jentene mest mulig ifra hverandre. Noe som kan virke som har ført til konkurranse om venninner, spesielt en tredje nabojente. Denne konkurransen har ført til mye bråk i klassen (ja, de går i samme klasse også ) og lærer har værdt nødt til å bruke mye tid på dette problemet. Noe vi ikke synes er kjekt og vi har merket at det preger datteren vår, hun blir lei seg.

Det siste året har vi brukt mye tid på å "prøve" å veilede datteren vår, vi har hatt mye kontakt med lærer og vi har snakket med en del andre foreldre for å høre hvordan vår jente oppfører seg med andre jenter. Vi får som regel bare positive tilbakemeldinger og aldri noe av alvorlig art.

Men nå sitter vi igjen med følelsen av at det er kun vi som tar problemet alvorlig, vi fikk vite at foreldrene til den passive tredjepart i kranglingen på skolen, ikke har hørt et ord fra lærer. Vi kan ikke snakke med foreldrene til hovedproblemet, det blir for sårt og vi har prøvd tidligere, men med mye lyging fra nabojenta, kunne vi ikke se at det førte noen vei. Og på sikt ser vi at disse problemene vil være en ulempe for de innvolverte. Siden den andre jenta lyver mye, er jeg redd hun vrir skylden over på vår datter i de fleste tilfeller. Hun må selvfølgelig ta sin del, men jeg har en følelse av at det skjer for ofte og at det er min datter som blir tilsnakket når det er noe, men ikke de andre.

Kjenner at jeg resignerer litt, gir litt opp, men vet at det ikke kan skje, spesielt fordi mange av episodene ligner stygt på mobbing og jeg er redd det vil utarte seg. Noen som kan gi meg noen oppmuntrende råd?

Eller noen som har opplevd noe lignende, som vil dele erfaringer?

Er det jeg som overdriver og bør bare holde meg langt unna?

Hva skal jeg si til datteren min, bør jeg be henne om å trekke seg unna hver eneste uenighet?

[Gjest Gjest]

Fokuseres det mest på det negative hos et barn blir gjerne dette forsterket. Om foreldre og lærere til denne nabojenta i stedet ville begynne å fokusere på det positive jenta gjør vil nok dette forsterkes.

Jeg tror at i mange tilfeller somd ette når er barn er veldig "høylydt" om du forstår hva jeg mener, så tror jeg det ofte har med å bli hørt hjemme å gjøre.... Rett og slett en form for oppmerksomhet.

Jeg ville som foreldre til datteren deres vært veldig konsekvent når denne jenta var i nærheten på hva dere godtar av oppførsel og ikke. Dere må også først og fremst tenke på deres eget barn. Det er viktig at hun ikke blir dratt ned av denne jenta.

Dette er desverre et gangske vanlig problem i skoleklasser, særlig blandt jenter. Og i deres tilfelle er det jo ekstra vanskelig siden dere også er naboer.

Jeg ville nok også begrenset "samværet" med denne jenta til å gjelde på skolen...

[Pearl]

Takk for svar.

Det største problemet er på skolen , da er de også flere enn to, så vi har gitt vår datter beskjed om at hun ikke skal være med disse to jentene alene på skolen en tid. Det er greit å være med dem hver for seg el i en større gruppe, men ikke bare de tre.

Ellers følger vi med så godt vi kan hjemme når de er sammen og vi griper inn ved uønsket oppførsel. jeg ser at datteren min nå heller velger å være med andre hjemme, tidligere skulle hun bare til nabojenta, så kanskje hun har blitt mer reflektert over situasjonen etterhvert.

Enig med å rose god oppførsel og tror i dette tilfellet at foreldrene prøver det meste, de er ressurssterke. Men deres problem er at de vil tro det beste om sine barn, som vi alle vil, og ser dermed ikke løgnene.

Vi opplevde en gang at vi alle ble konfrontert med at jenta hadde løyet og gitt vår datter skylden for noe andre hadde gjort. Det ble ingen konsekvenser og datteren min fikk ingen unnskyldning og foreldrene beklaget ikke at de hadde beskyldt henne for noe som ikke var sant....