Er du redd for å dø ?

[*M*]

Jeg er mest redd for å miste alle dem jeg er glad i. Litt mindre redd for mine kristne venner, de er så sterke i troen på at de kommer til et bedre sted.

Jeg er ikke redd for selve døden, men redd for smerte og at jeg skal gå glipp av viktige ting i livene til andre.

[Gjest Hulderjenta]

Jeg er redd for å dø.

Og jeg tenker og reflekterer mye i forhold til døden. Har nemlig en jobb der jeg må forholde meg til døden, jeg møter alvorlig syke og døende mennesker nesten hver dag. Min jobb og min rolle i forhold til dem og hvordan jeg best kan støtte og hjelpe dem, er noe som opptar meg veldig, og som gir meg veldig mye. Kanskje dette bunner i min egen redsel for å dø.

Grunnen til at jeg er redd for å dø, er at jeg er så redd for å miste dem jeg er glad i, og uvissheten om hva som skjer etterpå. Er så redd for å stå alene. Jeg har et syn på døden som fokuserer på tap og uvisshet. Men jeg håper at jeg en gang, når jeg blir en gammel dame, kan se på døden som noe godt, som en avslutning, noe som gir fred. Har møtt mange mennesker som har et slikt forhold til døden, men de er stort sett eldre mennesker. De trenger ikke være syke og "lengte" etter å dø; de er gjerne friske og aktive, men de er gamle og synes de har hatt et bra liv. Vi som er unge, har så mye mer igjen av livet, at døden blir meningsløs for oss om den skulle intreffe i morgen. Det er for tidlig for oss!

[Gjest Mzfire]

Jeg tenker og føler som deg Huldre- Lise ja.. jeg også jobber i helsevesenet og det er ikke ofte men jeg har jo sittet ved dødsleiet da. Men de har aldri dødd på vakten min. Det er ganske rart egentlig.. Har aldri sett et menneske sovne stille inn og dø. Men har opplevd at mange har slitt med dødsangst. Det skjønner jeg godt. Til og med de gamle har faktisk ikke hatt lyst til å dø. Selv om det er naturlig at de gamle skal dø.

Men det værste er å komme bort fra de jeg er glad i. Den ensomheten skremmer meg..

[Gjest Anonymous]

Jeg skrev et innlegg om dette for en tid tilbake. Det er litt likt ditt Mzfire

Jeg fikk svar fra Pinocchio og det var et veldig fint svar. Litt langt men fin lesning. Jeg siterer

Jeg har selv opplevd noe av det du skriver.  

Og det er en slags dødsangst. Redsel for å få for lite oksygen, at hjertet begynner å slå feil osv.  

Jeg fikk denne angstopplevelsen etter et sjokk i kroppen for ti,tolv år siden. Da sa egentlig kroppen bare ifra at nå hadde jeg festet for mye,jobbet for mye og sovet for lite.  

Med en helt annen innstilling til livet kom jeg hjem fra sykehus med denne angsten som eneste bieffekt.  

MEN: Du kan bli kvitt det. Snakk med en psykolog, men først og fremst må du gjøre jobben selv. Angsten forsvant hos meg når døden kom så nær at den tok med seg venner av meg.  

Da forsto jeg hvor utrolig typisk luksusangst et slik problem egentlig er!  

Vi har så få bekymringer i det daglige her opp på toppen av jorda, at vi rett og slett oppkonstruerer problemer i hodene våre. De kommer fort nok. Du dør. Det gjør alle.  

Men husk den dagen du ligger i sykesengen etter et langt liv og hører barnelatter på utsiden og forstår at din epoke snart er over, så skal du tenke tilbake på et liv hvor du LEVDE. Et liv hvor du slapp reell dødsangst. Dødsangsten barn vokser opp med i krig og mangel på mat.  

Prøv å tenke på hvor heldig du faktisk er. Du kan leve til du er 80. Men selv om døden kommer tidligere så la den komme. Tenk heller på alt du skal gjøre. Skal ha opplevd. Skal ha oppnådd. Antall smil og lattere du skal skape hos deg selv og andre. Ølene du skal skåle med venner i solveggen i påsken. Forelskelsene. Disse tingene er det du en dag skal smilende tenke tilbake på. Den dagen du hører barnestemmene leke utenfor. Den nye generasjonen som vil ta over når du bare har fortid å tenke på. Den dagen kommer den ja. Men la den bli full av gode minner. En lys fortid du skapte for deg selv. Og husk. Den er ikke fortid nå! Det er framtiden.  

Ta det du har og kos deg med alle årene foran. Det er slik iallfall jeg begynte å tenke. Da er angst, detaljer og mentale luksusproblemer mindre viktig!  

Til slutt noen kloke ord fra en renessanseforfatter.En tid hvor døden var nærmere, klatre han å sette ned disse positive og finurlige ordene:  

"Hvis noen døde og andre ikke-  

DA ville det vært en tragedie å dø.."  

Lykke til i livet ditt. Få det til å frese skikkelig. Sett spor!  

Dette er din lille epoke. Ikke kast den bort!

Her er linken:

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic...ght=d%F8dsangst

[starie]

Jeg er ikke redd for døden. Har alltid hatt et naturlig forhold til den fordi jeg har en syk pappa (han har vært syk i 15 år). Selvfølgelig vil jeg leve lenger, men jeg er mer redd for å miste noen jeg er glad i.

[Pip]

Døden skremmer meg faktisk ingenting. Jeg vet hvor jeg skal hen, og at det som vil møte meg er bare godt. Min tante døde for et par år siden - hun ble kristen noen måneder før hun døde. Og i det hun døde (dette vet vi fordi en i familien var inne hos henne da det skjedde) satte hun seg opp i senga (hadde ikke kunnet det på flere måneder), ansiktet strålte, og hun sa: "Jesus! Og englene! Ser du dem ikke? De kommer!..." Hvorpå hun sank stille ned i senga si - død. Ikke spesielt skremmende akkurat! :D

Nei, det som er en skremmende tanke er jo at de rundt en skal dø. For da sitter man igjen med smerte - og smerte kan man frykte. Men ikke døden...

[Melian]

Er redd for døden, ikke - the Afterlife - men tiden før døden (man vet at man skal dø) og selve øyeblikket. Er også redd for det Vibeke sa, det å bli alvorlig syk/skadet.

Det er vel tanken og følelsen av å gå glipp av livet, og det å måtte forlate sine kjære som gir næring til denne angsten. Det er vel ikke så rart siden det sterkeste i meg er min kjærlighet til livet og min(e) elskede. Min dødsangst går i bølgedaler. Som regel kommer de i følge av (eller mer ettertid) en drøss av dødsfall og ved brå, uforventende, unge dødsfall (gjerne kombinasjon er klimaks). Slik går det i bølgedaler. Mesteparten av gangene handler dødsangsten mer om min kjære enn om meg selv.

Forresten til dere som har veldig mange tanker om dette, og har veldig angst for det: Vedvarer en slik angst seg over lengre tid (2-3 mnd) kan en godt oppsøke hjelp, slik at hverdagen kommer seg til det normale igjen.

[Frk Doodad]

Jeg har et veldig anstrengt forhold til døden. Har også gått på antidepressiva samt gått hos psykolog på grunn av dette.

En periode grep angsten så hardt i meg at jeg følte at jeg ikke fikk puste, det var som om noe tok i innsiden av meg og grep tak. Denne perioden gråt jeg mye, kunne bli liggende på gulvet totalt tiltaksløs og kjenne panikken gripe tak i hele kroppen.

'Alt' minnet meg om døden, kjørte jeg forbi en kirkegård så jeg meg selv ligge å råtne i en kiste, kastet jeg en tube tannkrem betydde det at noe var slutt, noe var over og ville aldri komme tilbake. Ingenting var noe vits i, hvorfor gjøre noe hyggelig, noe bra når vi likevel skal dø, forsvinne til slutt.

Har ofte ønsket at jeg var sterkt troende, at jeg på en måte vet at det kommer noe vidunderlig etter livet. Det må være så deilig å ha den overbevisningen. Men jeg er ikke sikker, er så redd for at det bare er ingneting etterpå. At alt jeg har inni meg, tanker, følelser og selve sjela mi blir til ingenting.

Samtidlig er jeg som mange andre her, redd for å miste de jeg er glad i. Har så langt minstet besteforeldre, det har vært tungt nok i seg selv, men ettersom de var gamle og syke var det litt ventet. Slik at jeg kunne bearbeide ting litt på forhold.

Jeg sjekker ofte på nettet om flyet til samboeren min har landet når han er ute å flyr, får vondt inni meg når jeg ringer foreldrene mine og de ikke tar telefonen. Fornuften sier meg at alt er sikkert ok, men det er ikke alltid kroppen lytter.

Gjennom egenterapi/psykologhjelp har jeg blitt flinkere til å ta kontroll over angsten min. Skrev en periode en 'angstdagbok', bare for å sette ord på alt det vonde. Har insett at jeg ikke greier å bli kvitt denne redselen, men har lært å ikke la den ta kontroll. Disse tankene om døden har jeg fortsatt, men nå 'bestemmer' jeg på en måte når de skal få komme frem. Av og til må jeg ta meg en stund for meg selv å la alt komme frem, men det er så uendelig mye bedre enn når angsten slår ned i meg som en bombe.

Nå har jeg det bra, men er fortsatt redd for døden, å miste de jeg er glad i, og livredd for at døden er slutten, at det ikke er noe som helst etterpå.

[Gjest ButtHead]

Egentlig ikke, men ble nesten litt redd da jeg hørte at al quida(er det sånn det skrives?) har sett ut norge som et mulig terrormål..

[Bridget]

Er ikke redd for å dø. Var i en ulykke hvor jeg ble hardt skadet og lå i koma i dagesvis. Var 50/50 sjanse for at jeg våknet igjen. Hadde jeg dødd da, hadde jeg ikke merket noe av det. Tenkte en del etter dette og fant ut at jeg er ikke redd for døden i seg selv, men for alt jeg ikke får oppleve/ikke får gjort. Også redd for de som blir igjen.

Noen år etterpå ble jeg syk. Det var en stund fare for at dette kunne være dødelig. Jeg var merkelig nok helt rolig og tenkte mest på hvordan det ville gå med de som ble igjen. Trøsta familie og venner med at dette går nok bra og går det ikke bra så har jeg hatt et godt liv og mange gode opplevelser. Dette ordna seg også og jeg er helt frisk nå.

Får tidvis dårlig samvittighet hvis jeg føler at jeg ikke "bruker" livet mitt godt nok. Nå har jeg overlevd to ganger og da bør jeg vise såpass takknemlighet at jeg ikke sløser bort tiden jeg har - leve NÅ, i dag :D

[Gjest Vega]

Enig med sønnen din. Litt spennende er det jo...

[Gjest Virvel]

Jeg er ikke redd for døden i seg selv, men jeg er redd for å ha det vondt før jeg dør. Dessuten er jeg, tja, ikke redd, men litt bekymret for dem som blir igjen. Vil ikke at noen skal være lei seg på grunn av meg, selv om det naturligvis er godt å vite at man vil bli savnet.

[Gjest Milah]

Er ikke så redd for at JEG skal dø, da er det jo over, merker ingenting..

Men er livredd for å miste andre personer jeg er glad i.. Foreldre, bror, farfar og venner. Blir helt kvalm noen ganger når jeg ser sykebiler. Tenk om det er noen jeg kjenner.. Off..

[Ursula]

Ja jeg er redd for døden, både for at jeg selv skal vandre heden eller at noen av de jeg er glad i skal bli borte.

[smil]

Først et spørsmål til Padmee: Hvorfor tror du ikke at du kommer til himmelen? Vil gjerne vite hvorfor du tenker at du ikke gjør det, når du tror at det finnes en himmel. (Send meg gjerne en pm hvis du vil)

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg stoler på Guds løfter om at den som har tatt i mot Jesus, har evig liv.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. Joh 5, 24

[Gjest Mzfire]

Jeg vil ikke ha evig liv... Tror jeg..

[Gabriel]

Jeg tenker svært lite på døden. Det er en masse ting jeg vil gjøre

mens jeg lever og jeg er mest opptatt av å gjøre de. Jeg er nok

ganske egoistisk og er mer opptatt av om de jeg er glad i lever og er

friske enn om jeg selv lever. Hvis jeg skulle dø nå så ville jeg være

mest opptatt av at jeg ikke ville oppleve barna mine vokse opp.

Jeg tror at jeg ville gått ut og kjøpt konfirmasjonsgaver,

brylluppsgaver og skrevet brev som de skulle få når de ble større.

Så kanskje jeg er mest redd for at barna mine skal glemme meg...

Jeg har opplevd døden rundt meg mange ganger. Jeg har vært

alene med døende både som privatperson og som profesjonell.

Jeg har opplevd flere i familien dø etter korte og svært lange

sykeperioder. Jeg føler vel egentlig at de lange sykeperiodene

har gått mere innpå meg en selve døden. Og nå opplever jeg at

en god venninne, en ung mor med mange barn, har en sykdom som

det er svært høy sannsynlighet for at hun vil dø av. Det å oppleve

en som er så ung sloss med døden må jeg innrømme

går innpå meg og påvirker meg.

Gabriel

Og Padmee: Jeg la merke at du skrev at du tror på Jesus men at

du er sikker på at du ikke kommer til Himmelen. Utfra dette og ut

fra andre temaer vi har diskutert så får jeg en følelse av at du ikke har

det så godt med deg selv. Jeg synes det er veldig trist og har det

inntrykk at du har et pessimistisk syn på deg selv og dømmer deg

selv urimelig hardt. Jeg synes du må få gjort noe med din selvfølelse!

d.s.

[Gjest Poirot]

Gabriel minnet meg på noe:

Jeg er som sagt ikke redd for å dø, men er redd for å bli glemt.

Synes det er trist at om 100 år er det få som vet hvem Donpedro var. Jeg vet jo fint lite om de oldeforeldrene som var døde før jeg ble født, og klarer ikke halt å bry meg om dem heller. Hvorfor skal noen det om meg?

Og enda verre: Hva med den dagen gravsteinen ikke betales for lenger...?

Nei, man får sørge for å komme i historiebøkene! Jeg har publisert en oppgave som er på et offentlig bibliotek så langt... Puh!

[Gjest Dr Zoidberg]

Med alt det jævelskapet som foregår i livet, så kan jeg ikke se skrekken med døden. Da er det vel heller mer viktig at jeg ikke dør noenplass med skittent undertøy.

[Redhead]

Er ikke redd for døden. Men, som så mange andre her er jeg redd for å miste mine nærmeste. Kan ikke tenke meg et liv uten mannen min og barna mine.