Er du redd for å dø ?

[Usikker]

Jeg har ofte tenkt på døden. Noen ganger med skrekk - andre ganger som en lettelse.

Tenker ofte på om jeg skal begraves eller kremeres!

Ser at andre her har "angst" for å våkne-opp-igjen.......må nesten le litt, men den tanken har også jeg tenkt!

Når min tid kommer - så håper jeg det skjer fort. Har angst for å lide......visne bort. Fulgte min mor i hennes dødskamp ifjor - var ikke noe OK i det hele tatt.............. hun mistet tale-evnen, så vi vet ikke hva hun tenkte og følte - OM hun tenkte og følte noe i det hele tatt!

DET er min store skrekk - dø langsomt......pines. Ikke være i stand til å formidle tanker, ønsker, behov........ *mareritt*

Få slag f.eks. - og bli liggende som en grønnsak i år etter år.......(det er jo noen som gjør det)........ Har sagt til min søster at om så skjer - så vær så snill å bruk "av-knappen".

Men - jo, jeg tenker ofte på om det er noe etter døden........ virker på en måte så "rart" at det ikke skal være mer.....

[Englepusen]

Har vel aldri vært redd for å dø selv. Frykter heller at noen jeg er glad i skal dø. Hvis jeg tenker tanken skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å bære det... Det er vel egentlig det verste..å sitte igjen. Er man dø så er man jo ikke mer..

[*Lillian*]

Er ikke egentlig så redd for å dø selv. Er mest redd for måten jeg skal dø på. Jeg vil ikke pines ihjel eller dø i smerte, jeg vil enten sovne stille inn uten smerter eller jeg vil bli brått drept slik at jeg ikke vet hva som skjer før jeg er død. Kanskje groteskt å si, men slik er det bare. Avliv meg på en human måte, stikk i meg en sprøyte eller noe sånn at jeg ikke føler noe før jeg har sovnet inn... hehe...

Jeg har kjempe dødsangst på vegne av mine beloved ones... Sambo, mamma, pappa, søstrene mine, svigerfamilien, mine nære venner osv...

Har donorkort, så hvis jeg dør på en slik måte at noen deler av meg kan være nyttig for andre så vil jeg at det skal skje. Det som da er igjen av meg vil jeg skal kremeres og spres med vinden....

Har alt planlagt forlengst, jeg, kanskje på tide jeg skriver det ned eller forteller det til noen slik at noen vet hva de skal gjøre med meg den dagen jeg ikke er mer.

Har tenkt på døden mange ganger, har et selvmordsforsøk bak meg og har gått i selvmordstanker nå og da. Innerst inne må jeg innrømme at jeg er GLAD for at jeg er for feig.. Ikke for feig til å dø, men jeg er for feig fordi jeg er så redd det skal gjøre vondt....

Men bare det å dø? Ikke redd. Mangler bare testamente så er alt planlagt og nesten tilrettelagt...

Har faktisk et dikt om hvordan ting skal gjøres den dagen jeg skal dø, det ligger i lommeboka mi sammen med donorkortet. Tenkte jeg skulle skrive det inn her, men det er veldig langt... Skriver det inn på hobby isteden, jeg.

Lillian

[Atmi]

Nei, det er jeg ikke. Jeg gleder meg faktisk til døden jeg, vil bare ikke opleve litt mer først. Uff - det høres jo helt fælt ut, men jeg tror at døden er fred og lys og bare helt deilig jeg.

En eller annen gang jeg besvimte fikk jeg det for meg at det var som å dø. Først er du dårlig, så plutselig er alt bare fint. Jaja - merkelige greier. Jeg er i hvert fall ikke redd for å dø, ikke i det hele tatt. Tror at det er en fin ting som vi ikke trenger være redd for. Men det er viktig at vi liker å leve først da. Det ble nesten litt sånn ekkelt når jeg sa dette. ... :oops:

[Sisilie]

Man opplever det helt annerledes når man står midt oppi det- jeg var også tilstede da min mor døde ifjor og hadde noen sagt til meg på forhånd at jeg skulle oppleve det, hadde jeg fått panikk.

Har aldri vært så rolig i hele mitt liv - det føltes naturlig på en måte- nå var hun gammel og syk,da, men likevel, det er jo vemodig uansett!

Og jeg har lært at man aldri må ta bekymringene på forhånd - det blir alltid helt annerledes enn man hadde forestilt seg.

[Suzy]

Jeg har aldri vært redd for å dø. Døden er (i mitt hode) en fortjent hvile etter et forhåpentligvis langt og innholdsrikt liv. Når tiden er moden er det antagelig godt.

Jeg var med og bar kista til bestemoren min til graven. Hun betydde utrolig mye for meg, men jeg har sjelden følt en slik fred som da repet som senket kista ned i graven gled mellom fingrene mine. Da var jeg viss på at hun hadde det godt - og at hun hadde fred.

Suz

[Skusla]

Jeg er ikke redd for å dø.. Det har jeg aldri vært, men som Kira skrev, den dagen jeg faktisk gjør det, skal jeg kremeres.

Når jeg var liten så jeg en film om ei som ble levende begravd. Hadde mareritt i mange år etterpå... *Grøss* fryser på ryggen bare ved tanken...

Det jeg ER redd for, er at sambo, familie eller venner skal dø. Det ville vært mye værre.

Jeg har innfunnet meg med at den dagen jeg dør, om det er i morra eller om 50 år, så er det sånn det skal være og det er ingenting vi kan gjøre noe med.

Derfor er jeg opptatt av å leve livet mens jeg kan, for uansett om jeg får 50 gode år fremover eller ikke, vil jeg ikke ligge på dødsleie og tenke på alt jeg IKKE gjorde. Angre på ting jeg burde ha gjort, ting jeg skulle ha opplevd.

Så det er viktig for meg... :D

[Gjest Mzfire]

Vet nesten ikke hva som er værst jeg. Å bli brent i en likovn eller ligge i jorda og sakte men sikkert råtne opp. Trøsten er jo at uansett ligger det bare skallet igjen.. Så jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg kommer til å gjøre...

[aline]

Jeg er ikke redd for døden, men håper at jeg får masse tid og mange år før jeg dør. Også håper jeg at jeg slipper å dø smertefullt for jeg ER redd for smerte!

Jeg tenker ikke mye på døden, men er veldig bevisst på at vi ikke har noen tidsgaranti på oss før vi dør, og derfor prøver jeg å bruke hver dag så godt jeg kan slik at jeg kan se tilbake på de aller fleste dagene å være fornøyd med hvordan jeg har levd dem! Nettopp fordi det hadde vært forferdelig synd og bittert dersom jeg IKKE prøvde å få det meste ut av dagene jeg VET jeg har, den dagen jeg kanskje ikke er så heldig lenger!

Skremmer meg mer med alvorlig sykdom eller skader som gjør at jeg ikke har samme muligheter til å nyte livet slik jeg selv ønsker, også derfor jeg prøver å leve dagene slik jeg selv mener er best, så jeg ihvertfall har benyttet dem vel dersom jeg blir syk.

Folk havner i rullestol, blir sengeliggende i alvorlige sykdommer og dør hver dag, jeg har ingen garanti for at det ikke skjer meg!

Hva jeg tror skjer etter døden skremmer meg IKKE, fordi jeg ikke tror det skjer noe. Vi lever videre i andres minner og tanker, men det er det slik jeg tror. Er ikke redd for ikke å få fred, er ikke redd for å sveve rundt ett eller annet sted. Jeg tror rett og slett vi slutter å eksistere når vi dør. Og det er jo ikke skremmende i annen forstand at jeg vilvilvilvil oppleve mye før jeg dør! Jeg håper så inderlig at jeg er heldig å får leve ett langt og godt liv, det er så mye jeg har lyst til å gjøre og oppleve og så mange mennesker som jeg enda ikke har møtt! Jeg krysser fingrer og tær for at jeg får den muligheten!

[Linemor]

Nei jeg er ikke redd for og dø, men når jeg sitter og tenker over det virker det så uvirkelig at planeten bare skal fortsette og at noen år etter at jeg er dø er det ingen gjennlevde som noen gang har kjent meg, og senere generasjoner vil ikke vite at jeg har eksistert med mindre slekningene mine gransker slektstreet sitt. det som skremmer meg mest med døden er at det ikke lenger da vil være noen som vet om sønnen min, fordi han kan ikke få egne barn og sånt.

men jeg er redd for og dø i en ulykke, men det er vel ,mest smertene før jeg dør jeg er redd for. litt pinglet sånn gitt, men eller er jeg ikke redd for det. enten så er det noe etter døden og da får jeg oppleve det, og da treffer jeg kanskje sønnen min igjen, ellers så er det ingenting mer, og alle sorger og smerter, minner, osv fra denne verden er ikke mer, og da kjenner ikke jeg noe heller. jeg hadde vært mer redd hvis jeg viste jeg skulle leve evig, tenk på alt det vonde man blir vitne til da.

[MarianneE]

Jeg tenker ikke så mye på min egen død,men jeg er veldig redd for å miste mann min.....

Han jobber som taxisjåfør,og er derfor mye langs veien.

Jeg får skikkelig grøssninger når han er på jobb og jeg hører sirener.

Ofte ringer jeg ham da,bare for å forsikre meg om at han er OK! :oops:

Jeg orker ikke tanken på å miste ham som betyr så mye for meg...

Da hadde det tiltet for meg!

Det der kunne jeg og sagt! Eh...skrevet!

Men, forskjellen er at Mannen jobber som stillasbygger og kjører taxi annenhver helg. Er redd han skal dette ned fra stillasene, dø i trafikkulykke osv......

Slitsomt og ha det slik noen ganger, asså......

[-Fisken-]

Hm..

Redd for å dø er jeg ikke nå.

Jeg husker godt da jeg var en sånn9-10 år, da hadde jeg en somemr med skikkelig angst for å dø..

Det var sånn: jeg kunne ikke ligge med hode mot bilruten tilfelle bilen veltet over. Jeg kunne ikke ha hode under vann, tenk om jeg aldri kom opp igjen?

Og masse sånne tanker. Helt forjævlig.

Men så hadde jeg en periode hvor jeg ville ta selvmord, og etter det har alle tanker om reddhet for å dø blitt borte.

Må egentlig si at det virker litt spennende..

Har alltid lurt på hvor man blir av etter at man dør, for det er jo lixom sånn at hver enkelt person har sin egen verden som sees gjennom øynene, så når man dør blir jo alt det borte.. Hm, litt vanskelig å forklare.

Det er ikke sån nat jeg vil dø, men jeg er ikke redd for det lenger.

Jeg vil jo helst leve et langt og godt liv..

Men hvem vil ikke det.

En ting jeg ikke har tenkt på før er det som ble sagt tidligere her, tanken om å våkne opp i kisten etter å ha blitt begravet..

Nå vil jeg også kremeres..

[Livets datter]

Jeg har vel et lite snev av det man kan kalle dødsangst. Men jeg tror man får et helt annet forhold til det jo eldre man blir. Det blir mer naturlig, på en måte. Dessuten blir kroppen sliten og syk en gang, og da er det mange som ser på døden som en befrielse.

[jordbær]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror på reinkarnasjon.

MEN!

Jeg er redd for at dem rundt meg skal dø.

[Retz]

Visst pokker er jeg redd for å dø! Hmm, eller egentlig ikke redd, mer sur og irritert for at jeg kan vri meg unna den biten der. Har det bra som jeg har det. Liksom.

[makeløs]

Jeg er egentlig ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ikke få gjort det jeg drømmer om før jeg dør.

Jeg har en del ting jeg gjerne vil gjøre her i livet, men vet ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre dette. Blir da redd for å gå hele livet å lengte etter noe annet.

Så jeg er vel litt redd for å dø nå, men tror ikke at det er noe etter døden. Da blir nok alt svart.

[Gjest salma]

Syns ikke denne verden er så veldig fantastisk, jeg. På mange måter kan vel døden være en befrielse? Jeg er redd for å miste pappaen min, datteren min eller noen andre i nær omkrets. Men ved min egen død er det vel egentlig bare smerter jeg frykter. Håper jeg dør før jeg blir syk/eldgammel.

Og så blir det jo kult å få svar på spørsmålet over alle spørsmål; hva skjer etter døden? Jeg tror at sjelen min vil få anledning til å sveve rundt på jorden og passe på de jeg er glad i

[Sannasol]

Tror ikke jeg er redd for å dø, så lenge jeg slipper å seigpines.

Har nettopp sittet ved min mammas dødsleie. Hun døde for to uker siden, bare 53 år gammel. En del inni meg døde samtidig :cry:

Det er nok mye værre å oppleve at folk du er glad i dør enn tanken på å dø selv.

De siste ti månedene har min mormor, en venn samt min mamma dødd. Det kjennes bare tungt og trist ut. :cry: :cry:

[LilleBille]

Jeg er ikke redd for å dø - men for hvordan jeg kommer til å dø .. (Håper jeg er så "heldig" som de fleste i min familie... brått og fort - hjerte som svikter under søvnen.) Håper inderlig jeg slipper "langpining".

Jeg er også redd for å dø fra barna mine "for tidlig". Heldigvis vet jeg at de har mange som vil ta vare på dem, men ønsker selvfølgelig å være tilstede for dem lengst mulig - å få oppleve dem som voksne og forhåpentligvis lykkelige mennesker.

Jeg er mye mer redd for at det skal skje noe med barna mine... Å miste et barn må være det verste som kan skje.

[birgitte242]

Nei, jeg er overhodet ikke redd for å dø, men jeg er som LilleBille skriver utrolig redd for å dø fra barna mine for tidlig.

Men, jeg har hatt flere pasienter som har hatt et avklart forhold til døden, noen har tilogmed hatt et ønske om å dø.. -Og allikevel opplever de sterk dødsangst de siste dagene/timene.. Merkelig dette, men man opplever det garantert annerledes når man står "på terskelen" og det er ingen vei tilbake..