Er du redd for å dø ?

[Gjest Anonymous]

Jeg er redd for å dø.. Jeg tenker på det nå som jeg sitter og ser på tv hvor de snakker om nær-døden opplevelser. Jeg tenker ofte, hva er meningen med livet? Jeg føler at jeg gjør det samme hver dag. Jobber, er sammen med familien og venner og sover. Det samme dag ut og dag inn.

Jeg gruer meg til den dagen jeg mister mamman min. Tenker ikke over at jeg faktisk bor for meg selv og ikke har henne i nærheten lenger.

Men har tenkt at jeg ikke kommer til å klare å leve uten henne..

Noen ganger syns jeg det å leve er en pine og jeg syns det er ille at vi ikke får leve evig.. Men vil jo egentlig ikke det heller. Tanken på å dø skremmer meg. Det å dø alene og møte det ukjente. Å ikke vite hvor jeg kommer hen etter døden. Jeg tenker at hva om jeg aldri forsvinner. Hva om jeg må eksistere videre i en annen verden eller sfære og aldri får fred.. bare eksistere som energi i det uendelige.. Når jeg tenker sånn blir jeg redd. Siden jeg mistet pappa i alt for ung alder, har savnet etter han gjort at jeg faktisk intresserer meg for parapsykologi. Jeg har lest så mye om religioner for å få svar. Men jeg finner ikke noe svar som kan lindre min redsel.. Tanken på at vi hele tiden skal bli født på ny eller hele tiden vandre fra verden til verden ser jeg på som smerte.. Aldri få fred. :cry: Men når jeg tenker meg om, jeg kan jo ikke huske jeg ble født. Så kansje det ikke er så ille..

Har dere tenkt mye på døden ?

[Gjest Mzfire]

Søren, var meg som er gjesten som skrev det innlegget. Visste ikke at jeg var logget av.

[Gjest Kira]

Nei, er ikke redd for døden, men den dagen jeg dør, skal jeg kremeres! Men uansett - HVA hvis man våknet mens man var under jorda i kisten, da? :o

[monja]

Jeg tenker ikke så mye på døden for min egen del, men jeg er livredd for den tiden som kommer der jeg mister besteforeldre, foreldre, svigerforeldre og andre jeg er strekt knytta til. Jeg gruer meg masse, men prøver å ikke tenke på det. Det er jo sånn det skal være selv om det er umåtelig trist :cry:

Noen ganger etter at jeg har lagt meg får jeg nesten ikke sove fordi jeg får et snev av døds-angst. Da er jeg sikker på at jeg aldri våkner mer, og om jeg bare klare å holde meg våken kommer alt til å bli bra....Så jeg regner med at underbevisstheten min er i aktivitet likevel.

Jeg liker ikke tanken på at jeg en gang skal dø, men den skremmer ikke vannet av meg da.....

[bluesky]

Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for tiden før døden, sykdom og pinsler, smerter og plager. Er redd for å gå fra livet til døden. Vil gjerne vite hva døden er og få en visshet. Det plager meg å tenke på det. har mistet alle mine nære familiemedlemmer så det er jeg over, men min egen død har jeg ikke blitt fortrolig med

[Barbie]

Jeg tenker ikke så mye på min egen død,men jeg er veldig redd for å miste mann min.....

Han jobber som taxisjåfør,og er derfor mye langs veien.

Jeg får skikkelig grøssninger når han er på jobb og jeg hører sirener.

Ofte ringer jeg ham da,bare for å forsikre meg om at han er OK! :oops:

Jeg orker ikke tanken på å miste ham som betyr så mye for meg...

Da hadde det tiltet for meg!

Egoistisk kanskje,men jeg håper jeg forlater denne verden før ham!

Barbie

[Gjest Gjesta]

Jeg sliter mye og ofte med dødsangst. Det kommer over meg helt uten forvarsel, og gir meg en følelse av håpløshet som det er umulig å forklare...Det plager meg til å med å snakke/skrive om det...

Jeg tenker ikke på døden i det vanlige - og jeg prøver å tenke at døden ikke er et tema så lenge vi lever...Men likevel vet jeg jo at døden er et faktum ingen slipper unna - og det føles så forferdelig vondt...

Jeg orker ikke tenke tankene nå, fordi det da tar tid for dem å forsvinne - men jeg vil i allfall si til deg, Mzfire, at du ikke er alene om å ha disse tankene!

Og uansett hvor dumt det høres ut, så er det faktisk en stor trøst for meg når angsten tar overhånd, at vi alle skal dø...Jeg vet ikke hvorfor, det er bare sånn...

Kverula

[Gjest Kinga]

Nei, døden tenker jeg ikke så mye på.

Jeg er mer redd for å bli alvorlig syk eller skadet - sånn at jeg skulle bli hindret i å gjøre noe jeg kan gjøre i dag. Jeg har selv vært alvorlig syk - det gav meg en real vekker i så måte. Pleide å gå rundt å tenke "det skjer ikke meg". Det gjør jeg ikke lenger.

Om døden tenker jeg: Er jeg død, så er jeg død. Er jeg heldig, møter jeg igjen andre nære som har dødd fra meg.

Vibeke

[Gjest Starya]

jeg har aldri vært redd for å dø. ikke før jeg ble mor. nå er jeg ikke redd for døden i seg selv, men for å forsvinne ut av min sønns liv alt for tidlig.

[Gjest Lea]

Kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er redd for å dø.

Men jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Særlig sambo, foreldrene mine og ikke minst hunden. Det er faktisk hunden jeg går rundt og er redd for.. selv om det selvsagt er verre om det skjer noe med menneskene rundt meg.

[Væren]

Jeg er ikke så redd for døden i seg selv, men livredd for å få en farlig sykdom som skal ta meg bort fra ungene og mannen min alt for tidlig, eller at noen av dem skal forsvinne fra meg/oss.

En naturlig død som følge av alderdom skremmer meg ikke. Men en altfor tidlig død, fordi det vil gjøre noe brutalt med dem som blir igjen.

Jeg har "alltid" vært redd for å få en alvorlig sykdom, og har aldri tenkt "det skjer ikke meg". Jeg går hele tiden rundt og er redd for å bli "straffet" fordi jeg har det så utrolig godt...

[Gjest Mzfire]

Nei' date=' er ikke redd for døden, men den dagen jeg dør, skal jeg kremeres! Men uansett - HVA hvis man våknet mens man var under jorda i kisten, da? :o[/quote']

Sånn har jeg også tenkt, så rart Da jeg var liten husker jeg at jeg tenkte at jeg så for meg at jeg lå i en kiste i en kirke. Og at jeg egentlig levde men ikke fikk opp lokket. At jeg så for meg at jeg ble levende begravd. Og at på et slags vis kom meg ut av kista, men da var familien min borte. De var forsvunnet...

Jeg finner dessverre ingen trøst i at vi alle skal dø og at det er like naturlig som vi blir født. For ingen kommer til å gå sammen med meg når jeg dør i det øyeblikket. Jeg må møte det alene..

[Gjest Mzfire]

Men tenker dere ikke over hvor det blir av deg når du dør ?

[Gjest Lea]

Når jeg dør, så blir jeg borte.

Da finnes jeg ikke mer.

Ganske enkelt og greit.

[Gjest Starya]

Men tenker dere ikke over hvor det blir av deg når du dør ?

Kroppen resirkuleres, sjelen reinkarneres.

[Padmee]

Nei, jeg er ikke redd for å dø. For meg er døden en befrielse, noe som frir en fra dette livet her som kan være så tungt og vanskelig. Når en er død for en endelig hvile. Dessuten tror jeg ikke at vi er alene når vi dør, jeg tror at alle som er dødd før oss og som er glad i oss er der og passer på oss. Dessuten tror jeg at Jesus er der, og det er det en stor trøst i. Jeg tror derimot ikke at jeg kommer til himmelen, så jeg må nok leve resten av evigheten uten dem jeg er mest glad i.

[Gjest Gjesta]

Hvor det blir av meg når jeg dør? Kroppen min forsvinner jo sakte men sikkert, og det eneste som er igjen av meg, er de minnene min familie og mine bekjente sitter igjen med...

[Gjest Mzfire]

Så lenge en kan leve videre gjennom de du er glad i som du etterlater ja.. Har også tenkt på begravelsen min... Jeg får aldri vite hvor mange som dukket opp i den.. Ingen vet hva fremtiden vil bringe. Håper for all del at jeg ikke ender opp som en sur, ensom gammel dame.

Jeg tror ikke på noe himmel eller helvete. I såfall er jorden et helvete.

Og jeg tror at uansett hvor jeg havner vil jeg se igjen pappan min og alle mine kjære. Det er jeg overbevist om! Men en liten tvil har jeg fordet..

[Gjest Poirot]

Jeg er ikke redd for å dø, jeg er snarere ganske spent på hva som da skjer. For jeg tror på himmelen, og at jeg vil møte alle igjen.

Derimot er jeg redd for å ha det vondt før jeg dør.

[Gjest Starya]

Jeg er ikke redd for å dø' date=' jeg er snarere ganske spent på hva som da skjer. [/quote']

Minner meg på sønnen min.. Han sa det egentlig var rart dette men døden. På den ene siden gruet han seg til å dø, for han ville jo selvfølgelig leve og gjøre ting og slikt. Men samtidig kunne man også glede seg til å dø, for da fikk man endelig vite SIKKERT hva som ville skje..