Hun savner venner, og føler seg ensom

[Gjest Tvilrådig]

Har et lite dillemma for tiden, og jeg tenkte at jeg skulle spørre dere...

En nabo av meg sliter veldig med å få seg venner, og føler seg virkelig ensom.

Jeg har virkelig vondt av henne, men jeg har sett hvordan hun behandler mennesker som hilser på henne, men som hun anser for å være på et annet nivå enn henne selv, og det er ikke et pent syn.

Hun har veldig mange positive sider, og hun er både snill og kunnskapsrik, men hun er dessverre også veldig negativ og uhøflig selv om jeg ikke tror at hun ønsker å framstå på den måten.

Hver gang jeg har snakket med henne den siste tiden har hun spurt meg hvorfor det er så vanskelig å få venner, og jeg vet ikke hva jeg skal si...

Jeg vet hvorfor hun ikke har så lett for å få seg venner, men jeg vet at hvis jeg sier sannheten til henne vil jeg enten såre henne veldig, eller vil hun ikke skjønne hva jeg snakker om, og fortsette å legge skylden for manglende venner over på alle andre. (det er alle andre det er noe galt med)

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke blir venn med henne siden jeg har så vondt av henne, men for å være helt ærlig har jeg begynt å gjemme meg for henne når jeg sitter ute og hun går forbi, fordi jeg ikke orker mer av oppførselen hennes, og også fordi jeg er redd for at hun skal komme inn på venneproblematikken igjen.

Jeg vet at jeg gjør henne en bjørnetjeneste ved å ikke si sannheten, men samtidig synes jeg det er veldig vanskelig å fortelle en person jeg kjenner bare overflatisk om "alt" som er galt med henne.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Ville dere sagt sannheten hvis hun spurte dere direkte om hvorfor det er så vanskelig for henne å få venner?

[Gjest Gjest_trude_*]

Har et lite dillemma for tiden, og jeg tenkte at jeg skulle spørre dere...

En nabo av meg sliter veldig med å få seg venner, og føler seg virkelig ensom.

Jeg har virkelig vondt av henne, men jeg har sett hvordan hun behandler mennesker som hilser på henne, men som hun anser for å være på et annet nivå enn henne selv, og det er ikke et pent syn.

Hun har veldig mange positive sider, og hun er både snill og kunnskapsrik, men hun er dessverre også veldig negativ og uhøflig selv om jeg ikke tror at hun ønsker å framstå på den måten.

Hver gang jeg har snakket med henne den siste tiden har hun spurt meg hvorfor det er så vanskelig å få venner, og jeg vet ikke hva jeg skal si...

Jeg vet hvorfor hun ikke har så lett for å få seg venner, men jeg vet at hvis jeg sier sannheten til henne vil jeg enten såre henne veldig, eller vil hun ikke skjønne hva jeg snakker om, og fortsette å legge skylden for manglende venner over på alle andre. (det er alle andre det er noe galt med)

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke blir venn med henne siden jeg har så vondt av henne, men for å være helt ærlig har jeg begynt å gjemme meg for henne når jeg sitter ute og hun går forbi, fordi jeg ikke orker mer av oppførselen hennes, og også fordi jeg er redd for at hun skal komme inn på venneproblematikken igjen.

Jeg vet at jeg gjør henne en bjørnetjeneste ved å ikke si sannheten, men samtidig synes jeg det er veldig vanskelig å fortelle en person jeg kjenner bare overflatisk om "alt" som er galt med henne.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Ville dere sagt sannheten hvis hun spurte dere direkte om hvorfor det er så vanskelig for henne å få venner?

Jeg ville forklart henne situasjonen på en pen måte.

Men også lagt det fram for henne at du ser det på den måten og at det er nok også slik at hun fremstiller seg.

- si at hun har mange positive egenskaper men at måten hun fremstiller seg selv på ikke er positivt.

vil hun ikke høre så er det hennes feil, forstår hun det ikke , så kan jeg love deg at hun tenker grundig igjennom det, og at det kanskje går opp et lite lys for henne!

[Gjest Tvilrådet]

Takk for rådet.

Det er et godt tips å prøve å pakke det inn, men det virker nesten umulig å si i fra på en pen måte, for uansett hvordan jeg ordlegger meg vil det bli temmelig brutalt.

Men jeg ser at hvis jeg ikke sier noe er sannsynligheten for at hun får venner i nærmeste framtid tilnærmet lik null…

Det er ikke bare privat at hun sliter med å få venner, hun har ingen venner hjemme, på jobb, eller på trening.

For å gi ett eksempel (av mange) på hva jeg må snakke med henne om.

Hun er kun interessert i å bli venner med mennesker som er på samme ”sted” som henne selv utdannelsesmessig (doktorgrad), yrkesmessig, aldersmessig, familiemessig (barn om 3-5 år), og standsmessig.

Jeg skjønner godt at hun ønsker venner som hun føler at hun har noe felles med, men hvis hun skal finne seg venner må hun kanskje fire litt på kravene. Det er det enkleste å snakke med henne om, men når hun blir uhøflig blir det verre…

Jeg har prøvd å invitere henne hjem til meg for å presentere henne for noen av vennene mine, men det sluttet jeg med da hun konsekvent ignorerte dem, lot være å ta hånden deres da de reiste seg for å hilse, og overså dem om de snakket til henne. Hun snakket bare til meg, selv om det satt 3-4 andre rundt bordet.

Jeg er temmelig sikker på at uhøfligheten kommer av usikkerhet, men likevel…

Ved et tilfelle inviterte mannen min henne og mannen hennes spontant over på grilling en kveld da de gikk forbi mens vi lagde mat. De takket ja, og kom over, men kvelden ble totalt mislykket fordi de ikke klarte å overse det faktum at vi har (store) barn som også skulle spise sammen med oss. Hun lurte på om de ikke kunne spise et annet sted, og gikk før maten da jeg sa at det dessverre ikke gikk…

Hun er nok bare ukomfortabel rundt barn, men likevel… barna ble såret og lei seg, for de hadde ikke gjort noe galt og skjønte ikke helt hvorfor de ikke var ønsket rundt bordet.

Slikt synes jeg er vanskelig å ta opp på en måte som ikke virker anklagende.

[Gjest Tvilrådig]

Når jeg leser svaret mitt over her, ser jeg at jeg ber om råd, og når jeg får det finner jeg på alle mulige bortforklaringer for å slippe å ta ansvar. Beklager det!

Jeg ønsker å høre deres syn, selv om det er ubehagelig for meg selv, og jeg skal gjøre mitt beste for å ta til meg rådene uten bortforklaringene på hvorfor jeg ikke kan benytte meg av dem...

[Mul@n]

Den der er ikke så enkelt, nei.

Du vil jo uansett alltid risikere at hun spør og ikke vil ha et ærlig svar.

Det er mange som ikke takler å få høre noen sanne ord og du kan bli syndebukken for det som bare er sannheten, for det var du som sa det og da er selvfølgelig alt din feil. Og så videre.

Ja, du har sikkert tenkt gjennom alt dette.

Du kan jo si at du har en idè om hvorfor, men er redd hun ikke vil takle svaret og nevne at når hun spør så må hun tåle det du sier, ellers kan du like gjerne la være.

Da er hun forberedt, så kan hun få tenke over om hun vil vite, eller ikke.

[Transmogrifier]

Dette er veldig enkelt. Du pakker det ikke inn i det hele tatt. Du sier det dersom du har lyst til å si det, og så får du samtidig en gyllen anledning til å trene på en ubehagelig situasjon.

Jo bedre og jo mer konkret du er på hva du har observert, jo bedre er det. Og du trenger heller ikke si at det ene og alene er grunnen bak hennes ensomhet, men få fram at det ikke gjør situasjonen noe bedre. Kanskje har dama en mentalsykdom.

Ikke lat som om du vet hva hun tenker, men fokuser på grimasene og faktene du ser, og hvordan folk reagerer. Si hvordan slike grimaser virker på deg. Folk tar også feil av grimaser, men du kan f.eks si at svært mange kanskje reagerer som deg, og de vil i hvert fall reagere på at det ikke er normalt, enten det betyr det ene eller det andre.

Jo mer direkte, og jo mer uproblematisk du lar det høres ut, jo lettere vil det være for henne å svelge det, men jeg er ikke sikker på om du kan få i både pose og sekk. Så legg vekt på den posen du syns veier tyngst.

[Trampe]

Vet du hva - sånne mennesker hadde jeg ganske enkelt ikke brydd meg om. Når hun er så uhøflig som du beskriver her, hvorfor synes du synd på henne da? Hun ignorerer vennene dine, reiser seg ikke opp og tar hånda til folk og vil ikke spise med dine barn i ditt hjem?? Nei, jeg hadde hilst pent på henne ute slik man gjør av ren høflighet og latt det være med det. Om hun ikke skjønner hvorfor hun ikke får venner får hun bare ha det så godt.

[Lille Lea]

JA du må si det.

[Filur]

For ei drittkjerring..

Jeg hadde nytt å fortalt henne i klartekst akkurat hvorfor hun sliter med å få venner..

[Gjest Oxford]

Vet du hva - sånne mennesker hadde jeg ganske enkelt ikke brydd meg om. Når hun er så uhøflig som du beskriver her, hvorfor synes du synd på henne da? Hun ignorerer vennene dine, reiser seg ikke opp og tar hånda til folk og vil ikke spise med dine barn i ditt hjem?? Nei, jeg hadde hilst pent på henne ute slik man gjør av ren høflighet og latt det være med det. Om hun ikke skjønner hvorfor hun ikke får venner får hun bare ha det så godt.

Denne "metoden" høres ut som den jeg ville valgt. Jeg hadde blitt fryktelig irritert over og sliten av å måtte tilbringe tid med en slik person.

[Humleblomst]

Hvis jeg var deg ville jeg først advart henne om hva jeg ville snakke om og fortalt at hun kanskje ikke umiddelbart ville like det, men at jeg ville gjøre det fordi jeg ønsket å kanskje kunne hjelpe henne ved å gjøre henne bevisst på noe. Og så fikk hun velge om hun var interessert, slik som nevnt over her. Hvis hun fremdeles ville høre, ville jeg fortalt henne om de konkrete opplevelsene du har hatt når du har ønsket å inkludere henne i ditt liv, og fortalt henne hvordan du regerte på det og hva du synes om det. Og så på denne måten fått frem at du tror at dette kan ha en sammenheng med at hun ikke klarer å får venner.

Jeg ville bevist latt være å nevne for mye antagelser og synsinger om ting som ikke angikk meg selv konkret. Ihvertfall i utgangspunktet. Hvis hun viste interesse og ønsket å snakke mer med meg når hun hadde fått tenkt seg om, kunne jeg kanskje gått dypere inn på det som ikke angikk meg, og fortalt mer om hva jeg hadde observert når det gjalt andre og hva jeg tenkte om det.

På den måten ville jeg unngått å i utgangspunktet blande meg i ting jeg ikke hadde noe med, og samtidig ikke kommet med for mye overveldende på en gang, og heller ikke gitt henne en følelse av at jeg "forfulgte" henne, hvis du skjønner hva jeg mener.

Det er slik jeg ville gjort det, men det finnes sikkert mange måter å gripe fatt i det på. Uansett ville jeg nok prøvd å snakke med henne hvis det var mulig. Det er alt for mange mennesker som er ensom i denne verden, og det er alt for mange som mener at disse ensome menneskene ikke angår dem selv. Jeg synes personlig at alle har et visst ansvar for sine medmennesker (innenfor rimelighetens grenser, såklart), om det så bare gjelder å smile til en man går forbi på gaten eller, slik som her, strekke ut en hånd og prøve å hjelpe når noen faktisk søker hjelp. Og du har jo ikke så veldig mye å tape på å gi det et forsøk heller virker det som, men hun kan vinne veldig mye hvis du lykkes. Og lykkes du ikke, har du ihvertfall forsøkt. :smile: