Banning, barn og ytringsfrihet

[Gjest Gjest]

Hvorfor kan ikke barn banne eller får lov burde jeg kanskje si, vi har jo ytringsfrihet.

Gjelder ikke ytringsfriheten for barn.

Jeg vet egentlig svaret

Jeg vil bare høre din mening.

[Embla s]

Det er da mange barn som tydeligvis får lov til å banne så mye de vil?

Mitt barn får ikke lov til å banne, og jeg føler ikke at jeg skrenker inn barnets ytringsfrihet av den grunn, tvert i mot tror jeg mennesker som lærer å uttrykke seg uten å bruke banneord får vel så stor gjennomslagskraft i forhold til det de ønsker å formidle.

[Monica1968]

Jo da, vi har ytringsfrihet i Norge. Det er vel heller ingen som gjør annet enn å påpeke at slike ord ikke burde sies, når de hører et barn de kjenner banne?

Og retten til å banne synes jeg ar lite med ytringsfrihet å gjøre.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer også på hva banning har med ytringsfrihet å gjøre.

Men det er jo så.

Min mening på generelt grunnlag, er at med frihet følger også et ansvar.

Vi har friheten til å si hva vi vil, og bruke de ordene vi ønsker å bruke, men sammtidig har vi også et ansvar for at våre meninger og ordene vi bruker ikke skal være unødig krenkende eller sårende.

På mer personlig grunnlag mener jeg at banning er "kraftuttrykk" som benyttes kun til å beskrive noe som ikke kan beskrives med andre ord.

Hvis "kraftuttrykkene" blir brukt som en del av dagligtalen mister de sin "kraftfulle" effekt, og beskriver ikke situasjonen bedre enn om ordene ikke hadde blitt brukt i det hele tatt.

På grunn av dette ser jeg ikke nytten av banneord i et dagligspråk, og derfor banner ikke jeg.

Barna mine får heller ikke lov til å banne, og det er veldig morsomt når de sensurerer seg selv med å si *piip* der de egentlig har lyst til å bruke et banneord.

Jeg skal ikke si at de aldri banner, men de har i alle fall ikke banning som en del av hverdagsspråket, noe jeg er veldig glad for.

Men i den forbindelse må jeg bare fortelle en liten søt historie.

Jeg mistet noe på foten min (brakk et lite ben viste det seg i etterkant), og det gjorde så gruelig vondt. Tårene trillet, og jeg strevde med å holde tilbake et banneord fordi datteren på 3 var i rommet.

Hun kikket på meg, kom bort og strøk meg på ryggen, og sa snusfornuftig: "du kan få lov til å si faen, mamma"...

[Gjest Glør]

Det er vel heller ingen som gjør annet enn å påpeke at slike ord ikke burde sies, når de hører et barn de kjenner banne?

De fleste foreldre jeg har snakket med straffer barna sine for banning, ved å ta fra dem goder, kjefte og smelle og i de verste tilfellene med en ørefik.