Empati

[Gjest lucille]

Min fireåring har ikke et empatisk bein i kroppen...

Det er ganske rart for her hjemme er vi ganske omsorgsfulle.

Nå er jeg syk (farang) og forklarer at mamma føler seg dårlig og at jeg ikke klarer så mye. Forklarer og minner på hvordan det var sist h*n var dårlig....

Allikevel får jeg bare et geip av et smil og en unge som forlanger at jeg bøyer meg tar av h*n skoene fordi h*n er så sliten....

Jeg mener selvfølgelig ikke at h*n skal pleie en voksen som er syk- men jeg ble litt overasket over at det nesten virket som om h*n gjør et nummer ut av å gjøre meg enda mere dårlig.....ikke en bekymret mine i det lille fjeset- kun et ekkelt glis- som om h*n fryder seg....

Blir helt satt ut, jeg.

Når h*n slår seg eller er syk får h*n masse kos og vi klemmer og koser mye hver dag- men hvorfor reagerer h*n ikke med omsorg når mamma er syk da????

Heller stikk motsatt.....

[Gjest Gjest]

Små spedbarn kan vise empatisk følelser ved å gråte når andre gråter. Og det du forklarer med ditt barn er ikke enestående. Du kan ikke forvente at en 4 åring skal vise omsorg. De glemmer ganske fort. De kan se at du er syk, men de kan ikke koble det til den gangen de selv var syk, og hva slags omsorg h*n fikk av deg. De gangene jeg føler meg sliten og syk, og orker ikke så veldig mye, forteller jeg barnet mitt det. Mitt barn er snart 6 år, og da forstår han at jeg er syk, og sier "åhh mamma, er du så syk, du må ta på deg teppe for da føler du deg bedre" Hvor på han kan forsvinne for så å komme tilbake 5 minutter senere å spørre om vi skal spille et spill eller om jeg kan hjelpe han å bygge Lego.. Og empati er ikke det samme som omsorg, empati er en følelse og omsorg er en handling, "ha empati", "vise omsorg". Men bare vent, det kommer etterhvert tenker jeg. De blir i iallefall gode omsorgspersoner når de blir voksne, for de lærer hjemmefra og vil da klare å huske hvordan de selv ble tatt vare på.. Lykke til!

[absinthia]

Mange barn skjønner rett og slett ikke at det er like ille for foreldre å være syke som det er for dem selv. Foreldre er nemlig "supermennesker" som skal passe på barna sine..

Dette er ikke noe du trenger å betrakte som særlig illevarslende.

En 4-åring har dessuten ikke nådd det utviklingsnivået der det blir forventet at han ser ting i et annet perspektiv enn sitt eget.

Selv er jeg sikker på at jeg var nesten tenåring før jeg virkelig skjønte at mamma var et menneske som for eksempel også kan bli sliten og det er ikke noe galt med empatien min og var det heller ikke da, når det gjeldt andre ting.

Endret 12. juni 2008 av absinthia

[Gjest Gjest_mamma_*]

Små barn er egosentiske, men empatien vokser med alderen.

Empati må læres og empatien kommer også når barnet får større bevissthet om verden rundt seg. Om barnet har et bra selvbilde har også innflytelse på empatien.

Er du forståelsesfull og lytter til hva barnet har å si, verdsetter barnet for den den er, setter kjærlige grenser, ikke overøse barnet med hvor syk mor er, ikke stille forhøye forventninger,- så går det nok bra.

[tingeling]

Jeg vet ikke hva som er vanlig og hva som kan defineres som empati ut fra barnets handling, men jeg opplever at min toåring viser masse empati. Han trøster andre barn og voksne hvis han opplever at de har det vondt og blir sint på oss foreldre hvis vi finner på å le når noen ramler etc på TV (vi kan feks ikke se på americas funniest homevideos). Når jeg var nede for telling med vond rygg for noen uker siden kom han og spurte om jeg ville ha nesespray og så hentet han koseteppet sitt som jeg skulle få låne :rødme:

Men samtidig vet jeg at det er mange barn i den alderen som slår og dytter andre barn, rett og slett fordi de ikke klarer å koble den handlingen mot at de selv blir lei seg hvis noen gjør det mot dem.

tingeling

[LilleKylling]

For en søt gutt du har Tingeling!

Jeg var dagmamma for ei på 2,5 år, men måtte slutte å passe henne fordi hun var så stygg med min lille som da var ca 9 mnd. Hun dyttet og slo og han hylte og ble veldig redd henne etterhvert. Prøvde jo å forklare henne på mange måter at han fikk vondt, ble lei seg og redd osv, men det hjalp ikke. Så hun hadde ihvertfall ikke utviklet så mye empati da.

[Gjest Gjest]

Min lille snuppe på 3 år viser også empati - men bare til en viss grad. Hun har mye empati for dokka si... og hun skjønner når noen er lei seg, jeg tror det er empati nok, jeg... at de skjønner det, men de klarer ikke å føle det den andre føler...

Min voksne sønn har Asperger, han har ikke empati. Han kan vise omsorg, men han mangler empati.

[Gjest Gjest]

Min lille snuppe på 3 år viser også empati - men bare til en viss grad. Hun har mye empati for dokka si... og hun skjønner når noen er lei seg, jeg tror det er empati nok, jeg... at de skjønner det, men de klarer ikke å føle det den andre føler...

Min voksne sønn har Asperger, han har ikke empati. Han kan vise omsorg, men han mangler empati.

Vet du om mennesker med Asperger har muligheter til å utvikle empati?

[absinthia]

Vet du om mennesker med Asperger har muligheter til å utvikle empati?

Ja, om de lærer å ta andres perspektiv. Problemet med Asperger og empati er at de ofte kan vise empatien sin på uvanlige måter. F.eks kan de få vondt selv eller bli sinte ii stedet for å trøste. I flg. faglitteraturen finnes det også noen med overdreven empati.

Endret 12. juni 2008 av absinthia

[Gjest Gjest]

Ja, om de lærer å ta andres perspektiv. Problemet med Asperger og empati er at de ofte kan vise empatien sin på uvanlige måter. F.eks kan de få vondt selv eller bli sinte ii stedet for å trøste. I flg. faglitteraturen finnes det også noen med overdreven empati.

Hm, vet du hvordan "overdreven empati" kommer til utrykk?

Spør mye her, men vil takke for svar også, dette visste jeg ikke fra før...

"hilsen mamma med mulig asperger barn"

[absinthia]

Hm, vet du hvordan "overdreven empati" kommer til utrykk?

Spør mye her, men vil takke for svar også, dette visste jeg ikke fra før...

"hilsen mamma med mulig asperger barn"

Jeg tror det kan være at de tar inn over seg for mye og kan reagere kraftig på ting som andre stenger mer eller mindre ute, men er ikke sikker.

Jeg leste en del om Asperger da sønnen min, som nå har diagnose ADD var liten. Jeg hadde bare hørt om MBD og siden han ikke var hyperaktiv, passet han ihvertfall ikke i den bolken, men jeg hadde på følelsen at det var noe med ham som ikke var helt som hos andre barn. At jeg leste om Asperger var mye fordi disse ofte har spesialinteresser som de er helt opphengt i og gjerne vil snakke om hele tiden (her snakker vi om en gutt som i selskaper ofte ville snakke om biler med de voksne fra han var 2,5 år isteden for å leke med de andre barna).

Han hadde det frem til han ble ca 11-12 år med å bli helt fortvilet og gråte høyt over ting han fikk med seg på tv, som gikk inn på ham. Da en hest på serien om "Langedrag" måtte slaktes, ble han helt fra seg, gråt og måtte trøstes lenge som 9-åring. Dersom folk blir for følelsesmessige når de snakker til ham om noe galt han har funnet på blir han fortsatt helt satt ut, fryktelig stresset og ramler omtrent helt sammen.

Kanskje det gjelder slike ting. Diagnosene har jo en del fellestrekk.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kan være at de tar inn over seg for mye og kan reagere kraftig på ting som andre stenger mer eller mindre ute, men er ikke sikker.

Jeg leste en del om Asperger da sønnen min, som nå har diagnose ADD var liten. Jeg hadde bare hørt om MBD og siden han ikke var hyperaktiv, passet han ihvertfall ikke i den bolken, men jeg hadde på følelsen at det var noe med ham som ikke var helt som hos andre barn. At jeg leste om Asperger var mye fordi disse ofte har spesialinteresser som de er helt opphengt i og gjerne vil snakke om hele tiden (her snakker vi om en gutt som i selskaper ofte ville snakke om biler med de voksne fra han var 2,5 år isteden for å leke med de andre barna).

Han hadde det frem til han ble ca 11-12 år med å bli helt fortvilet og gråte høyt over ting han fikk med seg på tv, som gikk inn på ham. Da en hest på serien om "Langedrag" måtte slaktes, ble han helt fra seg, gråt og måtte trøstes lenge som 9-åring. Dersom folk blir for følelsesmessige når de snakker til ham om noe galt han har funnet på blir han fortsatt helt satt ut, fryktelig stresset og ramler omtrent helt sammen.

Kanskje det gjelder slike ting. Diagnosene har jo en del fellestrekk.

Takk for at du tok deg tid til å svare meg, lærer mye av det:)