å miste venner

[Gjest Marthe27]

Hei.

for tiden blir enkelte venner av meg borte som pærler på rad og rekke.

Det har skjedd sagte og sikkert nå i løpet av 2-3 mnd.

Merker selv at jeg er lei de kalde ansiktene fra dem som jeg aldri har møtt før, merker at jeg er lei lyvingen deres, de falske smilene deres, spørsmålene de stiller som de vet er upassende og ganske uhøfflige å stille, etc...

Det hele skjedde etter at flere fikk barn så klart. Og jeg vet godt at det er vanlig å gå hvert til sitt i mylderet av nye meninger som har dannet seg, all fritiden som går tapt, tresomhet, parforhold, osv.. Det forstår jeg klart, men alle disse vennene, med eller uten barn har hatt god kontakt med meg etter at barnet ble født, men så kjøpte jeg meg inn i min nye kjærestes firma.

Et ganske bra firma som har vært oppe i et år. Fikk i begynnelsen fikk jeg mange støttende ord fra dem, og til gjengjeld takket jeg, sa de kunne få jobbe for meg (noe de har ytret at de virkelig ønsker), ga hun ene en fin gave, og har nå vist meg som en som ikke vil bli blærete, kald og kynisk pga et firma

Enkelte har jo den tendensen. Mister bakkekontakten, men jeg vet at det ikke er tilfellet hos meg

Mange av disse har fått barn under problematiske omstendigheter, og føler vel at "løpet er kjørt" (uten at jeg mener det), og samtidig får jeg en slik skyldfølelse over å ikke ha nok tid til dem og deres smårollinger.

samtidig er jo de uhyre opptatt av barn og sitt, men samtidig ble (blir?) jeg ringt ned hvor vennene mine kun spør meg om min kjære og vårt forhold, og vårt firma. hvordan det går, hva vi gjør, hva vi TJENER, og sånn har de holdt på.

etter hvert har jeg jo begynt å holde kortene tettere inntil brystet, og igjen slår dette tilbake på meg igjen.

de lurer vel på hvorfor jeg ikke kan fortelle de dette.

pga alt dette igjen så fører dette til avstand mellom meg og mine venninner (ingen mannlige venner har oppført seg sånn, bortsett fra min venninnes mann som også driver et lignende firma og tydeligvis(??) så konkurranse i oss, siden han ber sin kjære om å jobbe hos oss), og jeg er nå lei av å måtte ta hensyn til hormoner og barn som de alltid skylder på. hvor lenge skal man bruke barn og hormoner å skylde på?

selvsagt gjelder det også, at de er slitne, men kan ikke en uten barn som "bare" prøver å få et firma til å gå rundt være sliten?

de vet at firmaet vårt ikke går så bra en gang, så jeg kan ikke se grunn til misunnelse her heller nemlig??

vi har utviklet oss totalt forskjellig, og må kanskje gå hvert til vårt.

Jeg føler for det nå i allefall.... jeg valgte å vente med å få barn. nettopp fordi jeg vil få gjort min karriere ferdig, men det blir ikke godtatt hos dem.

de godtar ikke meg mao? eller er jeg problemet her?

noen venner har jeg fortsatt, men mine nærmeste er de som blir borte, eller som jeg nå velger vekk.

jeg kunne fortsatt, men da på deres premisser.

er jeg ego som vil jobbe i firmaet mitt, og som ikke kan ta meg fri til dem når som helst, selv om jeg har "fleksitid" (noe de antar jeg har, som selvstendig næringsdrivende)?

[Gjest Gjest_marte_*]

Ikke lett å opprettholde vennskap like intenst når interessene spriker. Det du beskriver tror jeg vi er mange om å oppleve, speiselt når vi er i alderen hvor flere rundt oss får barn. Selv om det er noen venninnner jeg ikke har så mye kontakt med nå som jeg hadde, så tenker jeg ikke at vennskapet er over forde. Vi har bare forskjellige interesser akkurat nå og rekker ikke å pleie dette vennskapet akkurat nå. Prøve heller å se på det som en liten pause bare, for senere å finne tilbake. Kan sikkert være godt for et vennskap også, å få litt armslag, hvis man egentlig bare gnager på hverandre.

Bare noen tanker fra meg

[Gjest Gjest]

Jeg syntes du høres ut som om du er veldig opptatt av dette firmaet og antar at folk er sjalu etc.

Du sier tidligere at de spurte så mye spørsmål og at dette gjorde at du holdt kortene nærmere brystet. Jeg så ikke så mye galt i disse spørsmålene jeg, tenkte de sikkert var spurt med interesse og ikke noen andre baktanker.

Jeg ble etter dette lille innlegget litt lei av å høre om dette firmaet. Du bruker jo det som forklaring på alt. Jeg tenker at om jeg ble det på et så lite innlegg så ble sikkert vennene dine også dette og at det er dette som er opphavet til problemene. Du antar at de skal være sjalu og oppfører deg der etter. De plukker opp på dette og oppfatter deg som arogant og blir derfor kalde.

Og om du faktisk ikke har tid til vennene dine og barna dems (som klart er deres store interesse for tiden) så forstår jeg også at de blir leie. De kan sikkert forstå at du ikke mener det vondt, men du går likevel glipp av alt det andre som andre venner har sammen og vil etter hvert falle utenfor fordi du ukke har vært med på viktige hendelser. Det at du heller ikke har tid til dem lenger gjør også at du for dem fremstår som arogant. Er ikke de gode nok for din tid lenger liksom?

Nei, tenk gjennom din rolle i dette. Du har nok sviktet en del som venn det siste året mens du har konsentrert deg om firmaet. Dette skal et vennskap tåle, men så lenge du viser såpass "fientlige" holdninger og forventer at de skal være sjalu etc plukker de opp på dette og det skal man ikke forvente at et vennskap skal tåle.

[Gjest Gjest]

Jeg derimot forventer at venneskap skal tåle det. Synes mennesker tåler for lite, henger seg opp i bagateller og er kritiske i stedet for å fokusere på det POSITIVE.. har bare ett liv liksom..

[Gjest Gjest]

Jeg derimot forventer at venneskap skal tåle det. Synes mennesker tåler for lite, henger seg opp i bagateller og er kritiske i stedet for å fokusere på det POSITIVE.. har bare ett liv liksom..

Men dette er jo akkurat det samme som du gjør. Du tåler for lite og henger deg opp i bagateller. Du er overkritisk mot vennene dine og ser ikke det positive. Hvorfor skal de likevel gjøre det motsatte mot deg? Vennskap skal gå to veier, skal de tåle dine dårlige perioder må du også tåle dems.

Jeg må være såpass hard å si at jeg ikke hadde orket å ha en venninde som bare var opptatt av det nye firmaet sitt og som forventet at om jeg var litt lei av akkurat dette så ble det tolket som om jeg var sjalu. Jeg leser veldig arognte holdninger til andre ut i fra det du skriver og vennene dine tolker deg nok på samme måte.

Du kan jo selv forsøke å huske det positive i vennene dine og fokusere på det i et forsøk på å gjenoppta kontakten. Du sa du ga gave for å ikke virke blærete, hva med å heller gi en gave for å bare være hyggelig?

[LilleCanCan]

Kjenner meg litt igjen i det. Tror ikke mange vet hvor mye og hard jobbing det er med et firma hvis det er som selvst. næringsdrivende.

Husker når jeg startet mitt, så ble folk ganske grinete over utilgjengeligheten min.

De oppfattet det også, som du opplever, at vi hadde masse kapital, men det hadde vi ikke på den tiden.

Og hva har noen i det hele tatt med hva du tjener?

Skjønner ikke at noen ikke syns sånt er frekt å spørre om? Noe privat må da man få ha?

Vil heller aldri anbefale å ansette venner! Har fått det rådet av mange, men fulgte det ikke. Har to gode venner som jobber for oss, men det blir kun med de! Det kan fort bli krøll på tråden.

Endret 13. juni 2008 av LilleCanCan

[Gjest Gjest]

Og hva har noen i det hele tatt med hva du tjener?

Skjønner ikke at noen ikke syns sånt er frekt å spørre om? Noe privat må da man få ha?

Jeg synes det er helt naturlig at venner spør hverandre hva de tjener og hvordan det går. Hvis mine venner nektet å svare på sånt, og begynte å være avvisende til å fortelle hverdagslige ting, så ville jeg lurt på hva som var galt, og antakelig trukket meg litt unna selv. Når man merker at enkelte temaer blir tabu sammen med folk man regner som gode venner, så er det ganske naturlig at forholdet kjølner litt. Ikke fordi man blir sur eller sjalu, men fordi man da mister litt av tilliten og fortroligheten som venner skal ha seg imellom.

For meg er det stort sett bare intime ting som skjer mellom meg og min samboer som er så privat at jeg ikke vil snakke med venner om det. Ellers kan vi snakke om alt. Ikke det at jeg forteller alt jeg tenker og gjør, men om det skulle komme opp spørsmål om noe konkret så ser jeg ingen grunn til å ikke svare.

Man må kanskje tenke seg litt om og finne ut hva man ønsker av et vennskap?