Bon Jovi

[sumabless]

Hei.

Når begynner de og spille?

På billetten står det at de åpner kl 1700,men de begynner vel ikke å spille så tidlig?

Sumabless

[Gjest Neman]

Hei.

Når begynner de og spille?

På billetten står det at de åpner kl 1700,men de begynner vel ikke å spille så tidlig?

Sumabless

De begynner å spille rett før kl 20. Superfamily går på rundt kl 18.30.

Det er i alle fall i følge info fra Universal Music

[Tabris]

Ah, minner... planlegge tog, overnatting, billettkjøp... daglig nedtelling i flere måneder til alle som gadd å høre på, konstant lytting til musikken, reising, sommerfugler i magen av å se plakatene rundt i byen og på stadion...

Lange timer i kø, småsoving, snakke med naboen, se på at de spiller kort og slå seg selv fordi man ikke tok med en kortstokk, spise litt, reise seg på likt med alle andre en time før de slipper inn, kjenne spenningen stige i det de ENDELIG åpner dørene - adrenalinet til topps i det man løper det man kan sammen med tusenvis av andre for å få tak i den beste plassen, den utrolige følelsen når man får hånden på rekkverket og vet at man står helt først i en stadion hvor 30 000 skal samle seg i løpet av kvelden.

Den utrolige kjedelige ventingen til oppvarmingsbandet kommer, man fryser, føler ubehag over å stå så lenge, kjedsomheten etter å ha stått en time i nøyaktig samme stilling med et gjerde gnagende inn i brystbeinet er enorm, oppvarmingsbandet er kjedelig.

Oppvarmingsbandet forsvinner, tar evigheter for å bytte inn Bon Jovis instrumenter, ny soundcheck, man må på do, ny kjedelig venting, det begynner å mørkne, salen er sprengt til bristepunktet, folk hyler og snakker - og DER kommer de! All sult, ubehag, blære og kjedsomhet er forsvunnet som dugg for solen og hvert minutt man har ventet har vært verd det. Konserten er fantastisk, hver sang og strofe er kjent, det er uvirkelig å faktisk se ens barndomshelter så nær og å høre sangene live...

Presset fra sidene er utrolig, må bruke alt jeg har av krefter for å klare å beholde min lille plass helt framme. Jeg er liten av vekst, jeg kan ikke havne midt i mengden, så jeg klamrer meg desperat til gjerdet. Det gnager inn i brystbeinet - en velsignelse over at jeg er så liten at det ikke presset mot midjen i stedet!

Konserten er over så altfor fort, lysene slokkes og stadion tømmes sakte. Det ser ikke ut på bakken, og utenfor står alle stand som selger effekter - t-skjorter, solbriller, CDer... Nå først kjenner jeg hvor totalt fysisk og psykisk utmattet jeg er, og beveger meg rett mot overnattingsstedet. Ramler totalt utslitt i sengen, og sovner - og drømmer om konserten, sang for sang.

Dagen etter er det hjemreise, og for hver time som går blir avstanden mellom meg og bandet større.

Det var tider...