Snille mamma, slutte å drikke nå...

[Gjest vimselot]

Snille mamma, slutt å drikke er tittelen på en bok, vet ikke om den er utgitt i norge. Men det angår meg, og også mine voksne barn...en evt framtidig kjæreste, hele livet mitt...

Jeg har forsøkt å slutte, innla meg på en kostbar klinikk to ganger, etter det ble det bare enda mer håpløst, da visste plutselig alle i familien om det (når en vet, vet alle) og nå vet de ikke hvordan de skal forholde seg til meg...dvs feks hvis jeg er tilstede, tør de ikke åpne en flaske vin. Jeg har fortalt de, gjentatte ganger at jeg er klar over det og at jeg føler meg spedalsk ...vel har vel ikke nevnt ordet spedalsk...men jeg drikker jo likevel og skjuler det. Det oppdages, også i telefonen...

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, vil bare synliggjøre hvor vanskelig det er. Å bare slutte å drikke, ja det klarer alle men å begynne igjen...

Noen kaller det en sykdom med dødelig utgang (jeg er klar over at indre organer kan svikte, har mistet mange venner), men jeg prøver å drikke "smart"...dvs det kan sammenlignes med anorexia, kroppen mister mange viktige vitaminer og mineraler, og når man igjen blir "normal", tar det tid, lang tid før man får en balanse igjen. Derfor er jeg stadig trett, jeg vet det.

Hun som har skrevet boken, går nå på antabus, hun er journalist, men jobber ikke p.t. ...men legen min vil ikke skrive ut antabus til meg, fordi en bivirkning av antabus er angst og jeg har hatt angst omtrent halve livet. Dessuten har jeg drukket på antabus, da jeg hadde en annen lege.

Da jeg var på klinikk, sa de andre "misbrukerne" der, at jeg ser uforskammet ung ut, dvs at ingen kan se det på meg, at jeg lever et dobbeltliv, og det er et dobbeltliv jeg lever. Levde. For når jeg har fått stemplet, vil egentlig ingen ha noe særlig kontakt når de selv har lyst å drikke, fordi de er redd jeg skal begynne å drikke igjen.

Men jeg drikker jo likevel, ikke daglig, men ofte, og av og til altfor ofte. Og det vet de, så hvorfor denne dobbeltmoralen?

Jeg angrer på min første rus, men egentlig ikke, livet har gitt meg og vist meg mye fint, men også mye dritt. Menn på byen jeg har møtt, som har vist seg å være voldelige, rykter (mange løgner), blir møtt med fordommer...

Hvorfor, hvis noen kan svare ærlig, er det så mange fordommer, så mye utestenging bare fordi man er abnormal og kan drikke f.eks på en mandag?

Hva ville skjedd, hvis de som sliter litt med rus (det er et slit, det er harde nedturer), ble akseptert? Nå tenker jeg på alkohol.

Jeg har nettopp mistet en venn, igjen, hun ville ikke leve mer som en pariakaste.

Det er umulig å forklare, vet det er umulig å forstå og krever det ikke av noen, men jeg er typen som, når jeg har drukket, sier lite, og ikke krangler. Det er også et problem, for når jeg er edru sier jeg mye, men jeg "gjemmer meg" bak stillheten, siden "alle" de som ikke sliter med rus, mener de som ruser seg er så bråkete, nå finner jeg ikke riktig ord...

Ja. Jeg vet at barna mine har slitt, pga mitt utsvevende liv, men jeg skjulte det godt, så de var aldri redd for å ta med sine venner hjem (dvs. når jeg var singel, i de periodene)

Jeg vet at de kanskje sliter i dag, pga mitt forhold til alk som ikke er normalt, men for meg er det normalt...

Jeg er veldig lei meg, men hvordan kan jeg finne tilbake og ikke være paria, nederst på rangstigen mer? Det går ikke? Det er irreversibelt?

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, vil egentlig bare anbefale boka av forfatteren Britta Berggren Ericson.

Dere kan ikke hjelpe meg, og jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil bli respektert.

Men kan man respektere en som drikker utenfor vedtatte normer?

(da jeg la meg inn, gjorde jeg det pga at jeg drakk daglig og for mye pga samlivsbrudd m.m.)

Vet at det ikke finnes noen supersvar, men kan det finnes noen forståelse? De kaller det sykdom, men det er som å være spedalsk og bli hensatt til den øya sammen med andre spedalske...

Kan noen forstå, og finnes det aksept?

[Gjest vimselot]

Hvorfor svarer dere ikke?

Ingen er verken frekke eller vennlige, har opplevet det i flere tråder. Ergo, blir jeg behandlet som spedalsk...og det er smittsomt men utryddet i dette landet, men tydeligvis ikke mentalt.

Nei, jeg vil ikke ha klapp på skulderen, men kanskje en forståëlse, eller litt kjeft, alt er bedre enn stillheten...

[Gjest Gjest]

Hvorfor svarer dere ikke?

Ingen er verken frekke eller vennlige, har opplevet det i flere tråder. Ergo, blir jeg behandlet som spedalsk...og det er smittsomt men utryddet i dette landet, men tydeligvis ikke mentalt.

Nei, jeg vil ikke ha klapp på skulderen, men kanskje en forståëlse, eller litt kjeft, alt er bedre enn stillheten...

Jeg har virkelig ikke noe smart å svare, men jeg vet at alt er bedre enn å ikke svare!

Kanskje du skal gjøre noe helt nytt? Flytte til et annet land eller noe?

[Gjest Gjest_Tine_*]

Hvorfor svarer dere ikke?

Ingen er verken frekke eller vennlige, har opplevet det i flere tråder. Ergo, blir jeg behandlet som spedalsk...og det er smittsomt men utryddet i dette landet, men tydeligvis ikke mentalt.

Nei, jeg vil ikke ha klapp på skulderen, men kanskje en forståëlse, eller litt kjeft, alt er bedre enn stillheten...

Vet ikke hva jeg skal si annet enn en goklem til deg

[gompen]

Jeg vet ikke helt hva du er ute etter å høre?

Trenger du hjelp til å slutte?

Eller trenger du forståelse for at du ikke slutter?

[Suzy]

Jeg kan godt svare.

Jeg har levd med "deg" - to ganger.

En av gangene da du var periodedranker. Morsom, levende og snill, men også uansvarlig med pengene våre og uansvarlig med livet vårt. Når du måtte drikke og var på fylla så ble du kanskje borte et døgn uten at jeg visste hva du gjorde eller hvor du var. Vi hadde ikke penger til husleie og skikkelig mat alltid - men du hadde alltid penger til å drikke.

Den andre gangen var du heltidsalkoholiker. Ramlet av stolen under julemiddagen med både mine og dine foreldre til stede. Kom hjem fra fest klokka seks om morgenen, rett før jeg skulle stå opp med fireåringen for å gjøre henne og meg klare for jobb og barnehage. Jeg kunne ikke ha noe med alkohol i huset, for du drakk alt sammen, samme hva det var. Jeg laget likør og når jeg skulle servere et glass i en hyggelig anledning var det tomt.

Når jeg ba deg slutte så unnet jeg deg ingenting og var urimelig og slem. Når jeg tilslutt gikk fra deg så forsto du ikke noe.

Jeg sitter med et stort hakk i hjertet mitt der det står stemplet for evig og alltid at jeg er mindre verdt enn en øl. Mindre spennende enn en halvliter.

Jeg har en blå flamme av raseri i magen min overfor valget du har tatt, for det er alltid et valg, sjøl om det er vanskelig.

Jeg har, på egoistisk grunnlag, fryktelig vondt for å uttrykke forståelse. Jeg håper du kommer deg ut av det.

Jeg hater rusen.

Edit skrivefeil

Endret 11. juni 2008 av Suzy

[Gjest Greta Garbo]

Jeg ser hva du skriver, og jeg tror sikkert at flere her tenker over sine egne holdninger til de som drikker mer enn de burde.

Jeg har en bror som drikker for mye... han er ennå ikke fullstendig alkoholisert, men han er på god vei. Som familie synes vi det er vanskelig, men vi vil også gjøre det vi kan for å holde ham edru.

Det innebærer at vi ikke drikker alkohol i samvær med ham. Vi serverer ikke f.eks. cognac og vi forsøker å snakke med ham.

Vi forteller at vi ikke aksepterer at han drikker opp alle pengene sine, og at vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe ham ut av dette. Han forstår ikke at han har et problem...

Det forstår du. Du har forsøkt å slutte, men du skriver at du ikke får det til.

Det er bare du som kan bestemme over ditt eget liv. Du bør kontakte noen med kompetanse til å hjelpe deg. AA eller tilsvarende. Du ødelegger både familien og nettverket ditt og ikke minst deg selv. Du må fortelle deg selv at du fortjener bedre! Og du må bevise for familie og vanner at du er villig til å ta i mot hjelp og satse på et liv uten alkohol.

[Gjest Erik]

Jeg vet ikke helt hva du er ute etter å høre?

Trenger du hjelp til å slutte?

Eller trenger du forståelse for at du ikke slutter?

Kansje en dag kan være den første dagen i ditt liv? Kan du tenke deg tanken? Å ta et oppgjør med livet ditt. Jeg tror du må ta det oppgjøret, ellers må du gjennom det hele en gang til. Ihvertfall etter å ha lest Suzy's innlegg. Kun ditt valg!

[Gjest Frk Åberg]

Du sier selv at du ikke vet hva du vil med innlegget, og det er vanskelig for oss å vite også. Sikkert derfor du ikke får så mange svar også, fordi det er vanskelig å vite hva man skal si.

Jeg er enig med deg i at rusmisbrukere (de som misbruker alkohol og narkotika) blir møtt med mange dårlige holdninger i samfunnet, og de befinner seg på mange måter nederst på rangstigen. Jeg syns det er utrolig synd at det er sånn. Man har ikke mindre menneskeverd selv om man har lett for å ty til flaska, og man bør respekteres på lik linje med andre mennesker.

Men, og det er et men, jeg forstår samtidig de som skal leve med rusmisbrukere. Når de blir skuffet gang på gang og de må håndtere de vanskelige situasjonene som oppstår, forstår jeg at de trekker seg unna. I tillegg kan det være vanskelig å sitte og se på at en de er glad i ødelegger sånn for seg selv. At familien din ikke vil åpne en flaske vin i ditt nærvær, syns jeg ikke høres så unaturlig ut ut fra situasjonen. Det kan være vanskelig for dem å vite hvordan de skal forholde seg, og de går gjerne rundt med en frykt for at det skal tippe over igjen.

Når familien oppfører seg som om du var spedalsk, så vil jeg tro at det ikke egentlig handler om deg, men om handlingene du gjør, som å drikke. Om drikkingen blir en stor del av livet, kan det kanskje også være vanskelig for en selv og andre å skille mellom person og handling.

Man må man ta høyde for at venner og familie blir slitne etter mange år, og trekker seg unna for å beskytte seg selv. Når man snakker om respekt for rusmisbrukere, tenker jeg aller mest på samfunnet som helhet, og ikke pårørende. Jeg syns ikke man kan pålegge pårørende å alltid skulle stille med en åpen dør. Det er klart det er vondt for den det gjelder, men man har til syvende og sist et ansvar for å ta tak i seg selv og dra et sted hvor man kan få hjelp. Kanskje man da etter hvert kan begynne å bygge opp igjen skadede forhold til venner og familie. Du må selv ville dette, og én gulrot kan være nettopp det at du ikke lenger vil oppleve å bli behandlet som spedalsk.

Endret 11. juni 2008 av Frk Åberg

[Gjest Gjest]

Dette med å føle seg nederst på rangstigen er jo kun et resultat av dine egne tanker. Du kan være akkurat der du vil!

Du må heller ikke føle deg lite respektert. Hvis du blir utelatt fra fester der det nytes alkohol, er det kun et uttrykk for deres bekymring. De vil ikke kutte ut alkohol i sitt eget liv, men vil heller ikke lokke deg utpå. De bryr seg om deg, selv om det er en klønete måte å vise det på. Jo mer de stresser med din drikking, jo mer glad er de i deg. Ta det til deg

[Gjest en i familien]

Jeg kan komme med min opplevelse fra å ha en alkoholiker i familien.

Det er min bestefar, han har drukket hele sitt liv, mandag til lørdag. jeg kjente alltid spritlukt av han hver gang jeg var der på besøk. det er vel ikke ille tenker du... neida, kanskje ikke for meg. men for min mor som opplevde han hver dag i hele sin oppvekst, og som måtte møte han småfull hver ettermiddag når hun kom hjem fra skolen og måtte høre på hans fester hver helg når hun skulle legge seg å sove.

mamma tar helt avstand ifra alkohol idag, hver helg jeg var ute var hun livredd for at jeg skulle drikke. hun lå våken hver natt viss mine søsken var ute. og da min yngre bror ble fulgt hjem fra politiet en natt etter å ha fyllekjørt, fikk hun en knekk! Hun gråt og gråt og besvimte på jobb flere ganger....

jeg kan ikke gi deg noen forståelse desverre... nå ligger min bestefar til sengs hver dag , hele dagen, og er så dårlig i form etter alle disse år med alkohol, så når jeg er på besøk må jeg se på han ligger der med maske foran ansiktet.

[Gjest vimselot]

Jeg kan godt svare.

Jeg sitter med et stort hakk i hjertet mitt der det står stemplet for evig og alltid at jeg er mindre verdt enn en øl. Mindre spennende enn en halvliter.

Jeg har en blå flamme av raseri i magen min overfor valget du har tatt, for det er alltid et valg, sjøl om det er vanskelig.

Jeg har, på egoistisk grunnlag, fryktelig vondt for å uttrykke forståelse. Jeg håper du kommer deg ut av det.

Jeg hater rusen.

Edit skrivefeil

Jeg hater også rusen, det har ødelagt så mye. Men det er ikke snakk om at du er mindre verd enn en halvliter eller en flaske vin.

Når tok jeg valget...tok jeg et valg, eller valgte alkoholen. Noen ganger lurer jeg på om jeg dytter alkoholen foran meg, som en unnskyldning, men det er ikke slik.

Det er så vanskelig å forklare. Du er ikke mindre spennende enn en halvliter. Det er en fysisk og psykisk reaksjon, jeg merker når jeg begynner å få (sammenlignet med sukkersyke) føling...det kommer en uro over meg, og over hele meg, jeg vet det er dumt, men går og kjøper vin (har ikke vinsamling, for jeg vil gjerne ha litt edrue perioder også)...

Det er fortvilelelse, og håpløshet, og noen ganger også selvmordstanker, men sånt gjør jeg ikke mot mine barn. Det er vondt.

Og når jeg er edru, er jeg velkommen i klubben bortsett fra at klubben ikke kan drikke sin vin til maten (tror de, og mener det), ingen er ærlige...

Jeg smugdrikker, de overser meg dvs smuget, men får vondt de også.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er en sykdom med dødelig utgang, men man blir ikke tatt vare på... f.eks en kreftsyk vil ofte gå på morfin, uten å bli kalt narkoman, vet om en som har gått på det i år nå, hvorfor er alkohol så farlig og slik at man helst vil slippe dem?

Jeg er kvinne, menn bruker vold, men jeg har det vel (hadde) i ordbruket. For ikke lenge siden knakk jeg sammen og begynte å gråte og prate, men min mor tålet ikke høre om min smerte...

Og sin egen smerte, det var den jeg minnet henne på.

Jeg er veldig glad barna mine, har et ok forhold til rus, de røyker ikke osv. De har vel sett skrekk-eksempelet, men jeg har aldri kjeftet eller slått dem. Og jeg har skjult rusen for deres venner, gjemt meg på kontoret mitt når de var små og kom hjem fra skolen.

Men hva vil jeg med denne tråden? Jo. Jeg vil at vi som sliter med alkohol og rus, dvs vi som har blitt stemplet ...at vi skal bli lyttet til.

For jeg forstår problemet den motsatte veien også.

[Suzy]

Jeg hater også rusen, det har ødelagt så mye. Men det er ikke snakk om at du er mindre verd enn en halvliter eller en flaske vin.

Når tok jeg valget...tok jeg et valg, eller valgte alkoholen. Noen ganger lurer jeg på om jeg dytter alkoholen foran meg, som en unnskyldning, men det er ikke slik.

Det er så vanskelig å forklare. Du er ikke mindre spennende enn en halvliter.

Jovisst er jeg mindre verdt enn en halvliter.

Når mennesket som skal elske meg velger den fremfor mitt beste gang på gang, så viser h*n at halvliteren er prioritert høyest. Det er det som sitter igjen.

Ikke ordene om kjærlighet, men handlingene som beviste det motsatte.

Valget ble tatt når det ble stilt fremfor deg - dette kan du ikek gjøre, du må slutte og du likevel ikke sluttet. Valget tok du når du ante at denne rusen måtte skjules.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er en sykdom med dødelig utgang, men man blir ikke tatt vare på... f.eks en kreftsyk vil ofte gå på morfin, uten å bli kalt narkoman, vet om en som har gått på det i år nå, hvorfor er alkohol så farlig og slik at man helst vil slippe dem?

Jeg er kvinne, menn bruker vold, men jeg har det vel (hadde) i ordbruket. For ikke lenge siden knakk jeg sammen og begynte å gråte og prate, men min mor tålet ikke høre om min smerte...

Og sin egen smerte, det var den jeg minnet henne på.

Jeg er veldig glad barna mine, har et ok forhold til rus, de røyker ikke osv. De har vel sett skrekk-eksempelet, men jeg har aldri kjeftet eller slått dem. Og jeg har skjult rusen for deres venner, gjemt meg på kontoret mitt når de var små og kom hjem fra skolen.

Men hva vil jeg med denne tråden? Jo. Jeg vil at vi som sliter med alkohol og rus, dvs vi som har blitt stemplet ...at vi skal bli lyttet til.

For jeg forstår problemet den motsatte veien også.

Du uttaler deg som om det er mulig å skjule rusen.

Jeg tror ikke du aner hvor synlig det er - særlig for de som er nær deg.

Hvor stor skammen er hos barn eller partner for å ikke klare å hjelpe deg ut av det, for å finne seg i det, for å være i den nærmeste til dette mennsket som ydmyker seg...

Jeg har skammet meg så inderlig.

Lukten, øynene som endrer seg, stemmen, oppførselen. Det er mer smertefullt en du kan ane å se ditt nærmeste menneske endre seg i meningsløshet til noe du ikke liker.

Mine partnere var menn - ingen av dem brukte vold mot meg men de såret meg likevel. Såret med ord og med handlinger.

Jeg forstår at det er en sterk trang, men jeg vet også at man må velge å slutte. Velge det vekk til fordel for alt annet. Du kan ikke velge det halvvegs - du må velge det helt og det innebærer å ikke drikke mer. Aldri mer.

[Gjest Gjest]

Alkoholisme er en sykdom som bare du selv kan gjøre noe med.

Det finns utrolig mange steder som hjelper rusmisbrukere, nettop fordi det er så mange som lider av denne sykdommen og som ikke klarer å slutte på egen hånd!

Ergo blir rusmisbrukere hørt!

Sykdommen går utover de aller nærmeste og om du tror at de ikke vet om din smugdrikking - så vet dem nok det, det har dem alltid visst om.

Det er skuffende og veldig leit å oppleve at en man er glad i ødlegger seg selv på den måten.

Om ønske er å se deg som tørrlagt alkoholiker og du sier du skal prøve.

Du legger deg inn men fikser det ikke alikevel, ja da har du valgt rusen framfor de som er glad i deg!

Da føler de at rusen er mer verdt enn dem!

Hvor ofte drikker du da? Er det hver dag eller bare i perioder?

Hva med vennene dine, drikker dem også?

Bare du med hjelp fra offentligheten kan gjøre noe med dette.

Etter det flytt vekk fra byen og få deg nye venner som ikke drikker

Barna dine er vel voksne etter det jeg tidligere har lest! (trodde du bare hadde et barn)

[Gjest vimselot]

Dette med å føle seg nederst på rangstigen er jo kun et resultat av dine egne tanker. Du kan være akkurat der du vil!

Du må heller ikke føle deg lite respektert. Hvis du blir utelatt fra fester der det nytes alkohol, er det kun et uttrykk for deres bekymring. De vil ikke kutte ut alkohol i sitt eget liv, men vil heller ikke lokke deg utpå. De bryr seg om deg, selv om det er en klønete måte å vise det på. Jo mer de stresser med din drikking, jo mer glad er de i deg. Ta det til deg

Ja, runddansen...men vi har pratet om det og de har begynt å overse min drikking (som jeg klarte holde skjult i så mange år) fordi jeg ikke diskuterer og har bedt de la være diskutere problemstillingen med meg når jeg har drukket. Jeg drar ikke opp vonde minner (gjorde det som teenager), men paradoksalt vil jeg ikke snakke om det når jeg er edru heller, grunnen er at vi har snakket om dette. Mange ganger, men jeg skal be Britta sende meg en bok eller flere, det kan ikke hjelpe dem, men det kan kanskje hjelpe andre til å forstå at "de har nærkontakt med aliens"...eller spøkelser, hva vet jeg.

Jeg vet hvor slitsomt det kan være, hadde en mann som slo meg og drakk i uker, at jeg giddet.

Men det er ikke menn vi snakker om nå. Det er våre holdninger til de som drikker uvanlig mye, som tyr til alk når de (finner alltid en grunn), som føler det som en ild som bare kan slukkes vha alkohol.

Jeg prater ikke om stupfylla og himbrent, selv om jeg of c har vært full. Ofte når jeg er full, begynner jeg bare å gråte og det er plagsomt for andre.

Jeg liker vel ikke fulle folk når jeg er edru, dvs. avhengig av situasjonen. Så jeg forstår, men hvorfor kan ikke man åpne en flaske vin (det får jo dødslysten til å fare over deg som en brann) når man har en stemplet alkoholiker til stede. Alkisen fatter jo dette, og vil bli lei seg, føle seg som et utskudd, og begynne å virkelig drikke pga dette...

Det er vanskelig, jeg forstår. Men jeg skulle ønske noen (en engel) kunne gjøre et under, et mirakel, slik at man kunne forholde seg normalt til hverandre.

Kan man? Neppe. Jeg tror ingen erfaringsmessig har noe lovende å si ang. det.

Men hvorfor...

Pga at det er slitsomt, å forholde seg til folk på rus, men jeg er (ser jeg) blitt introvert, jeg synes ikke dette er morsomt.

Later som jeg er edru, spiser ditt og datt slik at det ikke skal lukte alk av meg...osv.

Jeg vil bli respektert. Selv om jeg drikker. Fy flate så mange ganger jeg har jobbet med en halv flaske vin i skuffen...og resultatet har blitt bra.

Men det er ikke det jeg prater om, eller er det dette jeg nettopp spør etter...jeg vet ikke. En venn av meg døde for ikke lenge siden av alk.relatert.

Men h*n var glad bortsett fra de jævlige periodene med å stoppe å drikke.

Jeg stopper ofte. Tør ikke pga erfaring.

Med denne tråden mente jeg bare åpenhet rundt problemet, og aksept som alkoholiker eller rusmisbruker, slik at de som drikker såkalt normalt, kan kanskje, noe jeg tviler på, forstå...jeg mener at man må respektere hverandre...

Det kan kanskje hjelpe?

[Gjest Gjest]

Men hva vil jeg med denne tråden? Jo. Jeg vil at vi som sliter med alkohol og rus, dvs vi som har blitt stemplet ...at vi skal bli lyttet til.

Det blir dere i aller høyeste grad!

http://www.vangseter.no/

er en av dem som behandler rusmisbrukere.

[Gjest vimselot]

Alkoholisme er en sykdom som bare du selv kan gjøre noe med.

Det finns utrolig mange steder som hjelper rusmisbrukere, nettop fordi det er så mange som lider av denne sykdommen og som ikke klarer å slutte på egen hånd!

Ergo blir rusmisbrukere hørt!

Sykdommen går utover de aller nærmeste og om du tror at de ikke vet om din smugdrikking - så vet dem nok det, det har dem alltid visst om.

Det er skuffende og veldig leit å oppleve at en man er glad i ødlegger seg selv på den måten.

Om ønske er å se deg som tørrlagt alkoholiker og du sier du skal prøve.

Du legger deg inn men fikser det ikke alikevel, ja da har du valgt rusen framfor de som er glad i deg!

Da føler de at rusen er mer verdt enn dem!

Hvor ofte drikker du da? Er det hver dag eller bare i perioder?

Hva med vennene dine, drikker dem også?

Bare du med hjelp fra offentligheten kan gjøre noe med dette.

Etter det flytt vekk fra byen og få deg nye venner som ikke drikker

Barna dine er vel voksne etter det jeg tidligere har lest! (trodde du bare hadde et barn)

Javel, da har rusen valgt meg eller jeg har valgt rusen, men jeg har aldri latt være stille opp for mine barn. ...det kan kanskje de svare på, og de ville sikkert svart litt annet enn jeg gjør...kanskje...men var så snille da vi hadde familiegruppe at jeg trodde jeg skulle dø...de var snille mot meg, men jeg har aldri vært slem, vond eller voldelig.

Hvor ofte jeg drikker? Daglig i korte (iflg meg) perioder, av og til kun en kveld...

Jeg har ikke valgt rusen. Hvis jeg kunne velge, ville jeg vel ikke valgt dette! Det er nettopp det saken handler om, kan jeg velge, de venter til jeg skal sprekke og jeg kan love at en sprekk kan knekke hele økononomien fordi den er så tung for den som har sprukket, som trodde ...

Jeg har altså innfunnet meg med at jeg er en som ikke drikker innen for rammene, men jeg drikker f.eks ikke på nyttårsaften, julaften, 17. mai, det er vel noe jeg har lært meg pga hensyn til mine barn, sett bort fra akevitten på julaften, men en jul da barna var små, sovnet jeg av og måtte legge meg på gjesterommet...heldigvis var de små, jeg var bare trett...

Hva vil du? Eller hvor vil du?

Skal jeg alltid måtte forsvare meg? Jeg gidder ikke.

Jeg kan svare i denne tråden, men nå ble det så mange svar, at jeg ikke kan svare alle.

Grunnen til at jeg ikke gidder forsvare meg, er fordi jeg har innsett min skjebne. Ikke at den er fullstendig, men at den er nå og har vært noen år, og er slitsom.

Jeg kan vel velge selv om jeg vil "ødelegge meg", men jeg ødelegger meg ikke, jeg minsker mine år med kanskje ti eller fem...

Men nå gidder jeg ikke diskutere mer, for nå blir jeg usaklig.

[Gjest vimselot]

Men, kjære dere. Ingen skal vel av mine barn, hjelpe meg ut av det?

[Gjest Frk Åberg]

Grunnen til at jeg ikke gidder forsvare meg, er fordi jeg har innsett min skjebne. Ikke at den er fullstendig, men at den er nå og har vært noen år, og er slitsom.

Jeg kan vel velge selv om jeg vil "ødelegge meg", men jeg ødelegger meg ikke, jeg minsker mine år med kanskje ti eller fem...

Det høres nesten ut som du har gitt opp troen på at ting kan bli bedre? Det er ingen som forventer at du skal bli rusfri av deg selv, men at du skal oppsøke hjelp til å bli rusfri.

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner at du ikke vil bli sett ned på. Du, som alle andre, fortjener å bli tatt på alvor, luttet til og respektert. Samtidig tror jeg det er viktig at du forstår at selv om du føler at du ikke er slem, klarer å skjule det osv, så oppleves det vondt for dine nærmeste. At de ikke serverer alkohol i din nærhet er helt naturlig. Jeg hadde blitt mer overrasket om de gjorde det. Det synes jeg er mangel på respekt.

En bekjent av meg har problemer i forhold til alkohol, ikke at h*n drikker daglig, men at h*n ikke har kontroll i det hele tatt når h*n drikker. I løpet av ett halvt år måtte jeg ringe 113 4 ganger fordi h*n hadde drukket så mye at h*n kollapset totalt, falt om uten puls eller pust. Å måtte foreta livredning på folk gang på gang er ikke hyggelig. En gang var jeg på fest med denne personen. Da var det en annen som hauset opp at h*n skulle drikker mer. "Vennen" (jeg bruker hermetegn fordi ordentlige venner gjør ikke sånt, heøte hjemmebrent oppi rusbrusen til h*n som nylig nettopp hadde nesten drukket seg ihjel. Etter det mistet jeg fullstendig respekten for "vennen". Selv om vedkommende som drakk seg nesten til døde har begrenset alkoholintnaket nå, vil jeg ikke tenke tanken engang å ta fram en flaske vin i nærheten av vedkommende.