Mamman min!!

[Sannasol]

Jeg ser det er flere her inne som har mistet mamman sin, og nå vet jeg også hvor vondt akkurat DET gjør. Mamman min døde for snart 2 uker siden. Jeg lever fremdeles i et vakum. Er på jobb igjen nå, men er ikke mentalt tilstede. Det er likevel bedre enn å sitte hjemme å tenke.

Mamma ble bare 53 år gammel. Jeg selv er 32 og synes det er så altfor tidlig å ikke skal ha min store støtte i livet lenger. Det føles så blodig urettferdig at mine barn skal vokse opp uten bestemor. Min lille gutt på 2 vil nok ikke huske henne så godt, men jenta mi på 7 var godjenta til Bestemor, og kommer nok til å få det litt tøft framover.

Hvorfor skal verden være så innmari brutal?

På de siste 10 mnd. har jeg mistet min mormor, en god venn, og nå min kjære mamma.

Hva har jeg gjort for no galt??

:cry: :cry: :cry:

[Linemor]

Hei Sannasol. Noen ganger kan man virkelig lure på hva man har gjordt for noe galt, men det er vel ikke sånn det henger sammen. men ting kan være så urettferdig og da hadde det vært godt og ha noen og kjefte på. 53 er ingen alder, så jeg forstår veldig godt at det er veldig feil for deg. var hun syk eller noe, eller var det bare noe som skjedde? Ikke det at det hjelper noe særlig på sorgen at man vet at noen man er glad i er dødssyke, for savnet er like stort, og tomrommet etter de er like tomt.

Sender deg en god klem, og en skulder og gråte på. jeg håper du har noen du kan prate med, og som kan hjelpe deg tiden frem over.

[Gjest Samara]

Så trist! :cry: Er vel neppe noe jeg kan si som trøster deg... Ville bare si at jeg føler med deg.

Har ikke noe annet råd enn at du får ta en dag av gangen, det er alltid vondt å miste noen man er glad i. Som de fleste andre har jeg opplevd det, desverre er det lite man kan gjøre med det. Livet kan være tøft av og til.

Angående din datter så har hun det nok også vondt ja. Husker selv jeg mistet bestefaren min i den alderen. Vi stod hverandre veldig nært... Jeg har imidlertid mange gode minner, og de bærer jeg på med glede. Synes det er kjempekoselig når mamma forteller historier om alt det han og jeg pleide å gjøre. Du får passe på å prate med din datter og la henne takle sorgen på sin måte...

[Sannasol]

Takk Samara og Linemor!

Mamman min døde av en stor hjerneskade. Hun lå besvimt ute i gangen da stefaren min kom hjem en kveld, og det viste seg at hjernen hadde vært en stund uten nok surstoff.

Da ambulansen kom, drev de med gjenoppliving og klarte å få henne til å puste delvis selv.

Hun lå i 8 dager på intensivavd. på sykehuset i respirator. Vi fikk ingen kontakt med henne på denne tiden.

Hun hadde fått en så stor hjerneskade, at livet ikke sto til å redde.

Da hun døde, satt min stefar, min søster, jeg og min mann og holdt rundt henne. Helt jævlig å se og kjenne hvor kalde og blå hendene og føttene hennes ble faktisk noen timer før hun døde.

Tror jeg gråt i sammenhengende 12 timer den dagen. Vi visste det ville ta slutt, men liksom ikke når.

Etter på fikk vi se henne uten alle remediene som respirator, kanyler i hender og hals, slanger overalt. Da lå hun fredfullt i sengen (litt ubehagelig med den kragen da). Det så ut som hun hadde det bra. Var blitt kritthvit i ansiktet og leppene var blå. De hadde tent lys og satt blomster på nattbordet. Jeg hvisket stille "hadet, mamma". :cry:

Det som er for jævlig å tenke på nå, er jo at jeg er eldste generasjon nå. Har kun stefaren min igjen. Alle besteforeldrene mine er døde, pappan min er død, og nå døde mamman min. Tragisk.

Søstern min bor i et annet land.

Har heldigvis en fantastisk mann (men han har så godt som ingen familie han heller), og to kjekke barn.

Ja ja, det var dagens lille hjertesukk. Kjennes ikke ut som jeg noensinne skal bli ordentlig glad igjen. :cry:

[Mathias]

Vet hvordan du har det! Min far døde brått i septamber. Man må huske at det ikek er en straff man får, men at livet ikke er retferdig... Den det går mest ut over er jo den som døde....

Jeg husker ikke noe av det første halve året, men så har det gått oppover med harde dager innimellom... Tror det går noen år før en er tilbake på så sporet... Men etter en stund klarer man iallefall å tenke på noe annet enn det som skjedde...

Det er viktig at du får være der du er, at du ikke tvinger deg videre for fort. Gråt mye, snakk mye, og ta en dag av gangen!

Lykke til!

[Lykkeliten]

Uff, jeg grøsser og får frysninger når jeg tenker på hvordan du må ha det. Jeg klarer ikke tenke tanken på hvordan det ville vært å miste mamma...

Har ikke noe annet å si enn at jeg føler med deg og håper du kommer deg gjennom den tunge sorgprosessen du er inne i.

God klem til deg i dag.

[Gjest Lady-M]

Sender en varme tanker til deg!

Verden føles så urettferdig! :cry: Moren min ble bare 47 år gammel og savner henne så inderlig. Håper du takler tapet av mamman din bedre enn det jeg gjorde.. som Lasse skriver, gråt mye og snakk mye. Flott at du deler dette med oss etter så kort tid. Du har rett til å føle akkurat som du vil.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Mamma fikk en stor hjerneskade etter en bilulykke og til slutt orket ikke kroppen mer. Rett før maskinene ble koblet fra, sank pulsen kraftig og hun ble helt livløs. Sjelen visste at hun skulle dø og det var akkurat som om jeg så sjelen forsvant ut av kroppen. Etterpå ble det tent lys ved sengen hennes.

Jeg føler at mamma passer på meg fortsatt og vi møtes ofte i drømmene mine.

Tenker det samme som deg. Jeg har ingen barn ennå, men synes det er trist at mine fremtidige barn ikke skal få oppleve mamma som bestemor.

Ønsker deg alt godt i fremtiden.

Klem fra meg

[Brommservice]

Du har mistet din mor og din støtte igjennom livet. Du har sett livets avslutning på et vis ingen burde få gjennomgå. Og du sitter med en følelse av bunnløs sorg.

Jeg mistet min far i 1994, og selvom han var 87 når han døde, levde også jeg i et følelsesmessig vakum. Jeg trodde jeg hadde opplevd smerte før, men dette tok nesten knekken på meg.

Redningen min var å tenke på hva han ville sagt til meg om han kunne. Det han ville sagt var å hedre ham med positive tanker om meg selv og ham. I førstningen var det veldig vanskelig, men jeg lot gode tanker med minner etterhvert overta min sorg.

Sorgarbeidet er unikt som det finnes mennesker. Det finnes ingen mal, og alle må gå samme vei men med ulikt innhold. For meg var det gode minner, hans humor og medmenneskelige natur som vinklet min sorg inn "rett vei" for meg.

Det finnes alltid alternativer i sorgen, men som ikke "kommer til" på grunn av dybden i sorgen. Så mitt råd til deg er å oppsøke ditt hjertekammer for å fiske ut så mye godt som mulig.

Jeg tenker på deg og sender mine kondolanser

[Tjorven]

Dette var utrolig trist å høre, Sannasol! Det er ubeskrivelig den følelsen og det sjokket man sitter med etter noe sånt, og man har lov til å leve i dette sjokket og tomrommet en stund. Det krevet tid for å komme seg videre og en må få lov til å bruke tid på dette også.

Faren min døde for 4 år siden og dette tomrommet dukker stadig opp hos meg. Å miste en av foreldrene så tidlig er helt forferdelig, og ikke minst et sjokk. Faren min hadde akkurat fylt 50 år da han døde veldig brått.

Mitt eneste råd er å bruk tiden til hjelp og prøv å bearbeide alle tankene omkring dette. Ikke dytt de unna, det gjør ting bare vondt verre senere!

[Sannasol]

Takk alle kjære dere som vet hvilken sorg og smerte jeg snakker om. Det er en situasjon som er umulig å sette seg inn i før man har vært der selv.

Jeg tenker på dere også!!

:cry:

[Væren]

Det må være fryktelig å miste mammaen sin. Jeg er selv 38 år og er så heldig å ha begge foreldrene mine i live. Samtidig vet jeg at det er ganske begrenset hvor lenge vi får ha dem blant oss. De er ikke så unge lengre. Så selv om de heldigvis har hatt et langt liv og fått være friske og aktive, så vil det bli en helt spesiell sorg den dagen de går bort. De har jo alltid vært der.

Av og til når jeg grubler på hvordan det vil bli, så kommer nettopp de tankene som du beskriver. Dette at man selv plutselig tilhører den "eldste" gjenlevende generasjonen. Det tror jeg vil bli en sår og ensom følelse.

Jeg har en venninne som har lite kontakt med sin far, og som mistet sin mor for noen år tilbake. Hun fortalte at kontakten mellom henne og søskenene faktisk ble sterkere etter at moren døde. Det naturlige samlingspunktet var ikke mer, og de måtte selv ta et bevisst valg i forhold til det å treffes og holde jevnlig kontakt. Så selv om søsteren din bor i utlandet, håper jeg at dere greier å ta litt vare på hverandre likevel. Og så godt å høre at du har en så god mann! Han blir nok en god støtte i tiden framover.

Husk at selv om du på et eller annet vis er nødt til å fungere i hverdagen, så må sorgen få ta den tiden den trenger! Mennesker som har mistet en av sine nærmeste gir ofte uttrykk for at omgivelsene etter en stund liksom forventer at sorgen snart må gå over, og at man skal begynne å "leve" igjen. Det virker som om særlig det første året er hardt, da skal man gjennom en hel "syklus" av begivenheter, fødselsdager og høytider der man merker ekstra godt at det er noen som mangler. Og i tillegg kommer nok alle hverdagene.

Jeg har som sagt ikke opplevd det å miste mine foreldre, så jeg kan ikke komme med egne erfaringer. Men jeg har tenkt en del på disse tingene, og følte bare for å sende deg en god klem!

Hilsen

[Gjest Dolphina]

Føler meg det...

Vet hvordan du har det, siden jeg mistet faren min for 2 år siden.

Brått og uventet, fikk aldri sagt hadet til han...

Trenger du noe støtte, så bare si ifra!

Vi andre er her for deg...

Selv om noen dager er verre enn andre, så kommer du deg gjennom dem, selv om det ikke føles sånn.

[Gjest Anonymous]

Føler med deg.

Mistet selv mamman min for snart 2 år siden. Jeg har også to barn, og de sørget på sin måte. Jeg opplevde at mine barn ble veldig redde for at jeg også skulle dø eller forsvinne. Det var små ting i hverdagen som minnet dem om at mormor var død. En dag da vi var ute og mitt yngst barn lide meg spurte hun om jeg også skulle dø, for fingrene mine var like kalde som mormor sine var når hun var død.

Jeg brukte blant annet billedbøker for å hjelpe barna med sorgen. Boka "Godnatt da mormor" ble de veldig glad i. Og den tar de frem med jevne mellomrom og vil ha lest. Den hjalp mine barn til å sette ord på følelser.

Jeg tror vi er mange rundt omkring i Norge som bærer sorg og savn, og det er ikke alt det er like lett å snakke med andre om, for disse følelsene er så sterke og smerten så stor. Det føles som om en skal rivest istykker innenfra, livet blir aldri slik det var før dødsfallet.

[Gjest Nefertiti]

Kjenner meg igjen i alt du skriver! Jeg mistet mamma for 2 uker siden. Hun lå i koma helt til legene ga opp og vi satt i en uke og visste hun kom til å dø, for legene kom ikke til å hjelpe når det skjedde noe. "Heldigvis" sluttet hun bare å pust og sovnet stille inn. Hadde fryktet at det skulle være dramatisk og vi skulle se kroppen hennes forfalle. Men hun så rolig ut og hadde det ikke vondt.

Det var et helvete! I en måned har hele familien hatt et levende mareritt...

Jeg sitter å griner hver dag. Plutselig glemmer jeg alt og tror det er hun som kommer bak meg eller venter på at hun skal komme hjem. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare dette! Mamma var ung, jeg er i 20 årene...

Jeg finner litt trøst i noe som en lege sa: "Vær takknemlig for de årene du faktisk fikk, og ikke tenk på hva hun ikke kommer til å oppleve, for det er ikke sikkert noen av oss andre kommer til å oppleve det heller..."

Det første som slo meg var mitt eventuelle bryllup og mine eventuelle barn som ikke kommer til å få en mormor. Grusomt!

Jeg er så redd for hvordan det skal gå med pappa! Hva kommer til å skje fremover...

Jeg har bare lyst å hyle høyt og åpne øynene så skal alt være over...

Aldri før har jeg savnet så mye at noen skal si "Alt skal gå bra til slutt..." For ingen kan si det! Ingenting kommer til å gå bra...

Jeg har innsett at dette er noe jeg aldri kommer over, jeg må bare lære meg å leve med det...

Så jeg forstår veldig godt hvordan du har det! Send meg gjerne en pm...

klem

[Gjest Hilde]

Kjære Sannasol

Min elskede mor døde også da hun var 53 og jeg var da som deg, 32 år.

Det er nå 8 år siden ... det gjør fremdeles vondt - men jeg har på en måte lært meg å leve med det. Det føles fryktelig urettferdig at hun døde så ung - sønnene mine var da 9 og 4 - de var hennes stolthet - og hennes eneste barnebarn. Jeg vet at mor hadde vært kjempestolt av guttene idag - jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne fått oppleve det. Det er ingen mennesker som kan erstatte en mor ... og ungene mine kan aldri få en erstatning for sin mormor som døde fra dem så altfor tidlig ... men jeg er ihvertfall glad for de årene vi fikk sammen og jeg har laget en fin minnebok hver til ungene hvor jeg har samlet bilder og historier fra før hun døde. Hun fortjener at vi holder levende minnene om henne - verdens beste mor og mormor.

Sannasol, jeg vet hvordan du har det nå ... det føles helt forferdelig, som om verden raser sammen og som om det ikke finnes noen rettferdighet ... Heldigvis så blir det lettere å leve med savnet ... for meg hjelp det å snakke med folk ... var veldig glad når noen spurte og var oppriktig interessert i å høre hvordan jeg hadde det. Det tror jeg rett og slett var terapi for meg ...