Utroskap - dere som er utro

[gompen]

Dette går igjen i nesten alle innlegg om utroskap her inne:

Og vi har pratet mye om hvor absurd situasjonen er, og at all fornuft tilsier at vi må bryte forholdet. Problemet er at vi klarer ikke det.

Jeg skriver dette fordi jeg mener at vi tross alt er reflekterte mennesker. Men klarer altså ikke å bryte forholdet.

Det eneste logiske er å bryte forholdet med denne nye kvinnen. Det forstår jeg. Jeg klarer å tenke rasjonelt, men klarer dessverre ikke å handle rasjonelt.

Man KLARER ikke for sitt bare liv å innse at man har et valg. Man klarer ikke å motstå fristelsen, man klarer ikke å unngå å være utro, og hvis det har skjedd klarer man ikke å ordne opp i det.

Når man bruker foklaringen "jeg klarer ikke", fraskriver man seg alt ansvar for handlingen man gjør og valget man tar. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å klare det, men det er ikke hverken fysisk eller psykisk umulig.

Jeg blir like oppgitt hver gang jeg leser det

Litt som når 5 åringen min sier "jeg klarer ikke å rydde rommet mitt, mamma", fordi han ikke har lyst, ikke vil, og ikke gidder. For hvis han ikke klarer det, har han ikke mulighet til å gjøre det, ikkesant, så da har han en unnskyldning for å la være å gjøre det. Men sannheten er at han velger å ikke gjøre det, helt på egenhånd.

Det er ikke som å si "jeg klarer ikke å fly". Man har ikke vinger. Men man har faktisk selvstendige tanker og handlinger!

Dere er ikke barn... Dere er voksne mennesker.

Så hvorfor sier dere at dere "ikke klarer"?

[Gjest StockDama]

Sikkert for det du sa, de fraskriver seg alt ansvar.

De eier ikke selvkontroll..

[Gjest Gjest_Pia_*]

Det kan være mange grunner til at man ikke "klarer" å bryte et forhold til en annen mann eller kvinne.

Som Stockdama sier, kan det være en enkel måte å fraskrive seg alt ansvar på for de som ikke eier selvkontroll.

De fleste vet imidlertid at verden er mer nyansert enn som så, og at det finnes like mange ulike beveggrunner til å foreta de valg man faktisk gjør, som det finnes mennesker. Man har alle avskygninger av utrotilfeller, fra den notoriske utro personen som bevisst fører sin partner bak lyset gang på gang, til den personen som av en eller annen grunn begår sitt livs feil, og som angrer på det.

[Gjest jeg er bare en mann]

Utro og lykkelig? Ja, det tror jeg faktisk. Hadde det ikke vært for denne lykkeligheten, hadde man vel i utgangspunktet ikke vært utro. Når man bestemmer seg for å være utro, eller bestemmer seg for ikke å stoppe potensielt utroskap, så er jo dette i søken på en eller annen slags lykke. Sannsynligvis en meget primitiv lykke, kalt seksuell tilfredsstillelse....

Så hvorfor i all verden er man utro? Jeg er jo i ferd med å beskrive dette her, mest fordi jeg synes det er interessant å lese kommentarene og se engasjementet rundt dette teamet.

For det er faktisk noe vi bør være engasjert av, det er flere utro mennesker i Norge enn narkotikamisbrukere. Det er flere utro mennesker i Norge enn psykiske pasienter og trengende. Men vi snakker sjeldent om det, selv om det nå er i ferd med å bli en slags "motegreie" å snakke om. Jamfør homofili for noen år siden. Kanskje, langt der fremme, at vi utro mennesker også kommer til å ha vår egen parade i Oslo?

Vi kan bare drømme....Men jeg merker jo at interessen for dette samtaleemne er høy, noe som er bra og sunt tror jeg. Det interessante er at det er mest damer som legger igjen kommentarer. Mange av disse kommentarene er "konstruktivt kritiserende" som av arten "Gjør alle jentene en stor tjeneste, ikke gå inn i noe forhold i framtiden" (Canis_Familiaris 1. GANG).

Jeg skjønner agreresjonen, jeg gjør det virkelig. Men jeg tror at dette er en veldig subjektiv mening. Og jeg tror faktisk at det ikke går ant å ha en objektiv mening om emnet. For: har man ikke vært der, så tror jeg ikke man kan posisjonere seg i forhold til det! Da mener jeg ikke at det finnes eks antall lykkelige mennesker i Norge som er frelst til utroskapens utømmelige krukke, men for å kunne å klare å sette seg inn i noe sånt, så må man ha vært der. Det må ha skjedd. Dette er litt som barn og abort tror jeg. Jeg var en ivrig motstander av abort, helt til jeg som 20-åring fikk servert noe mange har fått servert i et ungt forhold "Jeg tror jeg er gravid". De 3 åra jeg blant annet hadde brukt på å protestere mot abort ble borte. Jeg hadde vært der.

Når det gjelder mitt forhold til utroskap, har jeg også vært der. På begge sider. jeg har bedratt og blitt bedratt. Mulig at noen nå setter spørsmålstegn til hele forholdet, og jeg er villig til å høre innspill her. Men som jeg startet for to avsnitt siden, og aldri gav et svar på; Hvorfor er man utro?

Igjen blir dette veldig subjektivt og det hadde vært morsomt med kommentarer på dette, men jeg skal prøve for min del. Hovedsaken med utroskap er sex, og de driftene som finns rundt dette tema. Det fungerer vel egentlig på samme måte som mat, er du sulten, ja da spiser du. Onani - hører jeg noen av dere rope, men ærlig talt, det er da ikke like godt eller spennende? i motsetning til en fin restaurant, tror jeg ikke noen i utgangspunktet oppsøker utroskap.

Jeg tror, helt ærlig, at ingen aktivt leter etter noen å være utro sammens med. Ingen gutter (eller jenter for den del) tror jeg har sittet på et vorspiel og tenkt "hvis jeg i dag skulle møte noen jeg vil ligge med, så skal jeg jommen meg gjøre det" Utroskap skjer plutselig og uventet, ikke planlagt og strukturert - første gangen. For å si det sånn, det er ikke motoren som er for sterk, men bremsene som er for svake.

For; etter hvert som man turer frem, senkes terskelen, bremsene blir svakere. Og noen kommer inn i et sånn "elsker" forhold som selvfølgelig MÅ skje under ganske strukturerte forhold. Bare for å si det, jeg har aldri nesten ikke hadde et sånt forhold.

Likevel tror jeg ikke noen aktivt planlegger å være utro, da har man et forhold som aldri har basert seg på noen slags form for forelskelse, ref Anna Nicole Smith og han gamlingen.

Nå skal jeg fortelle noe som kanskje mange synes er en rar begrunnelse for å være utro. Mange tror at menn er utro for de ønsker å "pule" flest mulig, og det er jo selvfølgelig en hviss sannhet i det. I mitt tilfelle var det slik at jeg var mye mer opptatt av sex og forskjellige former for dette fenomenet enn hva min partner angivelig var.

Jeg mener sex er en gjensidig greie hvor man bør gi og ta, det vil si at man kanskje noen ganger må gjøre ting man ikke nødvendigvis synes er super (nei, jeg spurte henne aldri om å få s***** henne i ansiktet!!) Jeg på min side, hadde aller størst glede i at det gikk for henne, og lærte meg derfor en del teknikker av den orale arten. Disse teknikkene funka som bare det, og jeg ble bare bedre og bedre på dette. Hun på sin side, viste ingen tegn til utvikling, noe som gjorde hele greia ganske kjedelig for min del. Så en søken etter et mer spennende sexliv var nok til stede. Men den begrunnelsen er ikke så oppsiktsvekkende, dog er denne: Etter som sex er en veldig personlig sak, hvor mange "stimulansepunkter" er like personlige, begynte jeg etter hvert å lure på hvordan andre kvinner ville reagere på disse teknikkene. Noe som faktisk var hovedmotivasjonen min i to episoder som selvfølgelig skjedde i fylla.

Dette var begge med to forlovede kvinner. To forskjellige, og alt skjedde på under en måned. Og dette skjedde selvfølgelig helt tilfeldig. Jeg hadde på ingen måte "jaktet" på noen av dem, det var mer at jeg ble "plukka" opp. Men hele tanken om god sex var viktig for meg, spesielt for henne/de. Så jeg måtte teste dette, og oppdaget jommen at flere kvinner har punktet som kommer før "H" på samme plass, og at det funker på samme måte. Skal man først gjøre noe så dumt som utroskap, så la oss få noe ut av det da! Syke tanker, men sanne. Det er noe med det å skulle fortelle om at man har vært skikkelig uheldig, og så i tillegg at det har vært skikklig drit liksom.

Så, Utro og lykkelig? Ja, det tror jeg.

Tidvis.

Men som en kommenterte, samvittigheten må man jobbe litt med.

Skulle jeg valgt, hadde jeg nok valgt å ikke være utro. Men etter som dette er noe som skjer, og det skjer med så mange, så tror jeg faktisk man må på en måte akseptere disse tingene. Jeg tror helt ærlig at man ikke kan forvente at partneren skal være tro for evig og alltid. Å håpe er en helt annen sak, og å jobbe for at de tingene ikke skal skje er sunt. Men jeg tror mange forhold sprekker fordi man har en alt for kategorisk oppfatning av det å være utro. Jeg våknet opp etter slike episoder, og bare skulle ønske at jenta mi var her, at jeg kunne kose med henne, at jeg angret - men det var ikke noe å gjøre med det. Sykt og kynisk? Ja, men sånn er det faktisk...

[Gjest En annen mann]

Det lange innlegget over var et gjennomtenkt og bra innlegg. Jeg er enig i mye av det som sies der, men det var likevel en ting som heftet meg, nemlig påstanden om at en utro person ikke bevisst gikk inn for det ved førstegangs utroskap. Jeg mener dette er feil. Det finnes faktisk noen sjeler som er kapable til å gjøre dette bevisst og gjør det, selv om jeg også kan erkjenne at dette ikke gjelder de fleste tilfellene av utroskap.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Gjesten med det lange innlegget skriver om utroskap som om det er noen de fleste gjør gjentagende ganger.

Det finnes også de som er utro, som angrer, og som aldri gjør det igjen. De som virkelig setter seg inn i partnerens situasjon og som gjør seg fortjent til en ny sjanse. Og da tror jeg ikke årsaker som spenning og "klarer ikke la være" er aktuelt lenger som forklaringsmodeller.

Mange menn oppgir nok mangel på sex som årsak til at de er utro. For kvinner er det nok oftere mangel på oppmerksomhet. Men nå generaliserer jeg grovt her.

[Oppslukt av frykt]

Kjempeinnlegg fra flere her..... vel jeg tror mange har sine hemmeligheter.. og jeg tror de fleste har en grunn for hva de gjør.... disse grunnene kan være gode eller dårlige .. men kanskje mest av alt menneskelige?!..det jeg føler at det er svært sjeldent man er ærlig.... Hva med å si at man ønsker å oppleve i løpet av sitt liv? Hva med å si at : Ja, jeg er egoistisk? Eller hensynsløs? Moralsk forkastelig? Jo takk, gjerne.. Men hvor kommer dette behovet fra? Er det et resultat av normer og regler dette samfunnet bygges på .. men som kanskje er umulig for størstedel av befølkningen å følge?

Kan det være man reagerer på kravene som blir satt til et menneske i løpet et hverdagsliv, hvor man på ett gitt punkt bare har lyst til å hoppe av toget og se det dra fra en.. koste hva det koste vil?? de fleste angrer på et punkt i forhold til utroskap.. om de blir tatt i det.. og når det får konsekvenser..om mannen eller kona setter ned foten...og helvete bryter løs...Det er da man får hetta..så kryper man tilbake.. men hva kryper man tilbake til.. et liv i skam? Hvorfor det? Jeg skønner ikke helt hva jeg selv mener her..gråsoner... Men jeg er opptatt av å leve ut hva man ønsker å oppleve i livet...Har levd svært følelsesløst liv altfor lenge tror jeg...

Om man lever i en grå hverdag.. hvorfor skal man la være å oppleve hjerte dunk og heftig sex???? jeg bare spør? Det er kanskje som nevnt ovenfor moralsk forkastelig.. og man kan såre og ødelegge mang en familie med slike holdninger.. men kanskje er det nettopp det som er problemet? mange har mange skraper i lakken.. det er bare om å gjøre å være flink til å sparkle og pusse og polere for at ingen skal vite så du ikke blir tatt... Er jeg for åpne forhold? vel egentlig ikke.. jeg tror bare vi må slutte å være så hyklerske.. vi er mennesker.. mennesker lever og feiler.. ikke noe nytt i det akkurat?

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Jeg var utro mot min samboer. Hadde ikke sex med den andre personen, men kysset vedkommende opptil flere ganger. Det pågikk i ca et halvt år.

Jeg visste alltid at jeg hadde et valg. Jeg kunne stoppe der og da. Men jeg gjorde det ikke. Jeg fortsatte å bedra den snille gode kjæresten min der hjemme.

Til slutt tok fornuften overhånd. Det jeg gjorde var ikke rett, og jeg sluttet og fant ut at hjertet mitt egentlig lå hos min samboer.

Men hvorfor gjorde jeg det i utgangspunktet? Jo, fordi mennesker er født egoistiske. Det er et instinkt hos oss, og hos noen er vel instinktet sterkere enn hos andre. Det er nedrig, det er lavmål uten sidestykke, men sånn er det etter min mening.

I etterkant blir jeg kvalm av meg selv når jeg tenker på det. Jeg er et ellers oppegående menneske som burde holde meg for god til sånt. Men egoismen vant. "Ja takk begge deler".

[gompen]

Føler ikke at jeg fikk så mange svar på det jeg spurte om, men mange gode poenger.

[Gjest Gjest]

Jeg er utro fordi jeg ikke får tilfredsstilt mine behov i det forholdet jeg er i. Flere behov, både nærhet, kos og sex.

Etter å ha jobbet og jobbet med dette i det forholdet jeg er i, over lang tid, ender jeg opp med å bli lei, desillusjonert og mister til slutt lysten på personen som til stadighet avviser meg. Men har det bra i forholdet ellers og ser ikke egentlig noen grunn til å gå..

Begynner å smugkikke på andre. Får mer kontakt med en person jeg har vært betatt av lenge men aldri gjort noe med, pga jeg er jo i et forhold.

Ender opp med å bli forelsket i denne personen og vi blir elskere..

Ser veldig godt at for alles del burde 1) dette aldri ha skjedd, 2) jeg burde avslutte med en gang før noen blir såret.

Men jeg vil ikke, fordi det er så sinnsykt godt å ha noen som ser meg og setter pris på meg og gir meg den nærheten og sexen jeg trenger.

Da burde jeg vel avslutte det forholdet jeg er i, men er faktisk gift (ingen barn), og er det virkelig grunn til å skille seg at man har en på si?

Det vet jeg ikke, og vet heller ikke om gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, ja jeg er forelsket nå men den følelsen går jo over med tiden, og hva sitter man igjen med da det vet man ikke..

[Alice Ayres]

...

Endret 11. juni 2008 av Alice Ayres

[Freckles]

Det er vanskelig fordi folk er veldig egoistiske i dag. Det tar tid å finne ut hva man tjener mest på selv.