Jeg tror jeg har angst

[Nanna]

Jeg ser det finnes en angst-tråd i forumet allerede, men jeg ville ikke kuppe den.

Jeg begynner å lure på om jeg har angst. Det høres kanskje merkelig ut at jeg har begynt å lure på det, men jeg synes ærlig talt det er veldig skummelt bare å tenke tanken. Jeg har hjertebank, er svimmel og kvalm ganske mye, og jeg har innbilt meg hele tiden at dette bare skyldes fysiske ting. At jeg er sensitiv når jeg er sulten, spiser for fort, at jeg har trent lite i det siste etc.

Men saken er at hjertebanken min kommer på pussige tidspunkt, og at dette begynte for et drøyt år siden uten at jeg hadde hatt det slik før. Jeg får alltid symptomene når jeg er alene og når jeg er stresset og sliten. Begynner jeg å fokusere på det, blir det bare enda verre.

En episode i fjor føltes så ille at jeg dro rett til legevakten. Jeg lå på badegulvet og trodde jeg skulle besvime, det prikket i den venstre armen, og jeg var redd for at det var noe alvorlig galt med meg. Da jeg kom til legen tok de alle mulige prøver, og konkluderte med at det ikke var noe i veien med meg. Jeg roet meg også fort ned når jeg hadde kommet dit. Siden dette ikke var min fastlege, fikk jeg med rapporten legen hadde skrevet, og han omtalte meg som "svært nervøs". Jeg skulle levere rapporten til fastlegen min, men jeg syntes dette var så ubehagelig, så jeg kastet den

I det siste har jeg hatt lignende tendenser flere ganger. Jeg blir kjemperedd når jeg skal sove, og jeg kan bli redd med en gang jeg innser at jeg er alene hjemme og at jeg kunne dødd uten at noen hadde visst det (samboeren min er mye bortreist).

Jeg synes dette er veldig ubehagelig å skrive. I teorien har jeg alltid visst at angst ikke betyr at man er ressurssvak, men i praksis har jeg problemer med å innrømme dette for meg selv fordi jeg føler det er et nederlag. Det betyr at jeg ikke har nevnt disse tankene for samboeren min, for foreldrene mine eller vennene mine. Det betyr at jeg synes det høres grusomt ut å gå til legen og fortelle hvordan jeg har det, fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte (jeg har problemer med å gråte foran andre).

Jeg vet ikke, jeg

[leandra]

Trist å høre at du sliter sånn. men det finnes hjelp å få. Jeg vil anbefale deg å kontakt legen din og forklare situasjonen. Skjønner at du synes det er vanskelig, men legen har nok sett mange gråte på kontoret sitt tidligere og er vant til det.

Det finnes god hjelp mot angst i form av terapi og antidepressiva.

Ønsker deg lykke til

[Gjest Gjest]

Høres ut som du har PANIKKANGST

Gå til fastlegen din og fortell om symptomene dine.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dette er veldig ubehagelig å skrive. I teorien har jeg alltid visst at angst ikke betyr at man er ressurssvak, men i praksis har jeg problemer med å innrømme dette for meg selv fordi jeg føler det er et nederlag. Det betyr at jeg ikke har nevnt disse tankene for samboeren min, for foreldrene mine eller vennene mine. Det betyr at jeg synes det høres grusomt ut å gå til legen og fortelle hvordan jeg har det, fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte (jeg har problemer med å gråte foran andre).

Jeg vet ikke, jeg

Tror også at du lider av panikkangst.

Dette er vanligere enn du tror. Legen din vil forstå deg når du forteller om dette.

Jeg trodde også at jeg ikke skulle klare å forklare legen min slik at han skulle forstå hvordan jeg hadde det.Legen min skjønte med engang at det var panikkangst og gav meg resept på antidepresiva samt henvisning til psykolog.

Jeg går fortsatt på antidepresiva og dette har hulpet meg veldig.Antidepresiva som legen din skriver ut er medisin som virker på sikt og ikke med engang. Medisinen tilfører hjernen din seretonin som du ikke produserer nok av selv slik at du får angst.Dvs. du mister dette stoffet når du får angst og medisinen gir derfor tilskudd av stoffet slik at du ikke får angstanfall.

[Gjest Sisu]

Det betyr at jeg synes det høres grusomt ut å gå til legen og fortelle hvordan jeg har det, fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte (jeg har problemer med å gråte foran andre).

Hei! Jeg har også angst, og går på antidepressiva i tillegg til at jeg går regelmessig til psykolog. Er blitt mye bedre!!

Vil råde deg til å bestille time hos lege så fort som mulig, slik at du kan få den hjelpen du trenger. Jeg synes også det er veldig ubehagelig å fortelle om følelser etc, men jeg løste det på den måten at jeg skrev et brev og sendte legen på forhånd, slik at h*n hadde det i god tid før timen. Da visste h*n hva jeg ønsket å snakke om, og begge var på en måte forberedt.

"Men hva skal jeg skrive?", tenker du kanskje. Skriv det du har skrevet i tråden her. Der beskriver jo du symptomer og hvordan du føler deg. Bare gjør det. Det klarer du. Kan hende det til og med føles som en lettelse å skrive det ned og sende det til noen.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Det som har hjulpet meg mest mot angsten min er meditasjon og yoga. Ting som det og thai cho og qi gong som jobber med pusten og gir dyp avspenning er svært gunstig mot angst og alle psykiske problemer.

[Gjest Gjest]

Jeg har også denne type angst. Blir svimmel, kortpustet, strammer alle muskler og det prikker i både armer og ben. Etterpå begynner jeg å skjelve veldig. I motsetning til deg, så får jeg det i sosiale sammenhenger. Det er fryktelig slitsomt og utmattende.

Jeg gikk til fastlegen min med dette. Hun anbefalte meg å prøve å komme meg igjennom det på egenhånd. Prøve å tenke at det er helt irrasjonelt, puste rolig og stresse ned. Skal innrømme at det ikke er lett, men håper jeg slipper medisiner og terapi.

Meditasjon og yoga høres ut som en god ide. Tror mye ligger i det å lære seg å puste ordentlig og slappe av i musklene.

[Gjest Gjest]

Jeg har også denne type angst. Blir svimmel, kortpustet, strammer alle muskler og det prikker i både armer og ben. Etterpå begynner jeg å skjelve veldig. I motsetning til deg, så får jeg det i sosiale sammenhenger. Det er fryktelig slitsomt og utmattende.

Jeg gikk til fastlegen min med dette. Hun anbefalte meg å prøve å komme meg igjennom det på egenhånd. Prøve å tenke at det er helt irrasjonelt, puste rolig og stresse ned. Skal innrømme at det ikke er lett, men håper jeg slipper medisiner og terapi.

Meditasjon og yoga høres ut som en god ide. Tror mye ligger i det å lære seg å puste ordentlig og slappe av i musklene.

Når du endrer tanken, endrer du følelsen og det endrer kroppen. Endrer du kroppen, endrer du følelsen og dermed tanken. Endrer du følelsen, endrer du også de to andre. Man kan med andre ord gå inn å jobbe på flere plan. For mange vil dermed det å jobbe via kropp, med pust og spenninger og holdning og flytt av energi i kroppenvære langt enklere.

Ved angst så begynner man vanligvis å puste og fort høyt i lungene og stramme noe i underliv og nedre mage. Det er slik pusten blir i både kamp pg frykt siutasjoner. Hvis man får såpass kontroll over pusten at man på tross av at noe trekker en i retning av angst/aggresjon klarer å unngå å puste i dette mønsteret, men i stedet puste sakte og dypt ned i maven og underlivet og spenne av i nedre mave og underlivet, så er det svært vanskelig for angsten å oppretholdes. Det kan i hvert fall ikke holde seg på noe i nærheten av det samme nivået. Flere av de sentrale fysiologiske forutsetningene for angst er jo endret.

Yoga og meditasjon etc. har også den fordelen at de renser opp i kroppen slik at negative følelser renses ut og de produserer masse endorfiner og andre stoffer og hormoner som er bra for psyken.

[Gjest Screemy]

Sikkert bra med meditasjon hjemme, men om du får et slikt anfall i en butikk eller når du sitter på bussen da? Skal du da begynne med yoga?

Er man da i stand til dette og blir ikke det vanskelig for en som allerede er grepet av angstanfall? (der og da mener jeg)

Endret 12. juni 2008 av Screemy

[Gjest Gjest]

Jeg går på medisin mot angst!Det har hjulpet meg veldig.Dette er ikke sløvende medisin med medisin som hjelper på sikt.

Det nytter ikke å begynne youga midt i et anfall

Det er avslappende å drive youga og du lærer pusteteknikk, men mitt i et anfall er youga ikke til stor hjelp!

[Gjest Gjest]

Sikkert bra med meditasjon hjemme, men om du får et slikt anfall i en butikk eller når du sitter på bussen da? Skal du da begynne med yoga?

Er man da i stand til dette og blir ikke det vanskelig for en som allerede er grepet av angstanfall? (der og da mener jeg)

Det er selvfølgelig ingen som sier at du skal gjøre yoga når du har et angstannfall. Poenget er at folk som sliter med angstannfall generelt får stort utbytte av yoga. Gjør de yoga eller meditasjon ellers i hverdagen så har dette en sterkt dempene effekt på annfallene når de kommer utenfor de tidspunktene man gjør yoga eller meditasjon. Om man har noe angst hele tiden er det alikevel svært gunstig å meditarere eller gjøre yoga. Det er ikke noen foruitsetning å være rolig for å få det til, man blir rolig av å gjøre det.

Når man først har kommet et stykke i arbeidet med pusten så får man såpass evne til å kontrolere den at man kan mottvirke virkningen av selv sterke annfall av panikkangst ved å snu pustens normale mønster ved angstannfall. Jeg har selv gjort det og det er utelukkende et spørsmål om trening og tid.

[Gjest Gjest]

Jeg går på medisin mot angst!Det har hjulpet meg veldig.Dette er ikke sløvende medisin med medisin som hjelper på sikt.

Det nytter ikke å begynne youga midt i et anfall

Det er avslappende å drive youga og du lærer pusteteknikk, men mitt i et anfall er youga ikke til stor hjelp!

Mitt i et annfall så kan man faktisk ofte ha nytte av å gjøre en stilling som heter haren. Dens fremste effekt er å roe deg når du allerede er svært urolig. Den produserer ett eller annet soff i kroppen som er svært beroligende, nesten bedøvende. Når du ellers har fått gjort litt yoga sånn at du raskere får effekt av stillingene så vil haren kunne virke svært kraftig selv under et anfall. Det gjør den blant annet for meg.

[Gjest Gjest]

Sikkert bra med meditasjon hjemme, men om du får et slikt anfall i en butikk eller når du sitter på bussen da? Skal du da begynne med yoga?

Er man da i stand til dette og blir ikke det vanskelig for en som allerede er grepet av angstanfall? (der og da mener jeg)

For øvrig så vil jeg ikke annbefale hverken de med eller uten angst å gjøre yoga i butiiken eller på bussen

[Gjest shasa]

Jeg ser det finnes en angst-tråd i forumet allerede, men jeg ville ikke kuppe den.

Jeg begynner å lure på om jeg har angst. Det høres kanskje merkelig ut at jeg har begynt å lure på det, men jeg synes ærlig talt det er veldig skummelt bare å tenke tanken. Jeg har hjertebank, er svimmel og kvalm ganske mye, og jeg har innbilt meg hele tiden at dette bare skyldes fysiske ting. At jeg er sensitiv når jeg er sulten, spiser for fort, at jeg har trent lite i det siste etc.

Men saken er at hjertebanken min kommer på pussige tidspunkt, og at dette begynte for et drøyt år siden uten at jeg hadde hatt det slik før. Jeg får alltid symptomene når jeg er alene og når jeg er stresset og sliten. Begynner jeg å fokusere på det, blir det bare enda verre.

En episode i fjor føltes så ille at jeg dro rett til legevakten. Jeg lå på badegulvet og trodde jeg skulle besvime, det prikket i den venstre armen, og jeg var redd for at det var noe alvorlig galt med meg. Da jeg kom til legen tok de alle mulige prøver, og konkluderte med at det ikke var noe i veien med meg. Jeg roet meg også fort ned når jeg hadde kommet dit. Siden dette ikke var min fastlege, fikk jeg med rapporten legen hadde skrevet, og han omtalte meg som "svært nervøs". Jeg skulle levere rapporten til fastlegen min, men jeg syntes dette var så ubehagelig, så jeg kastet den

I det siste har jeg hatt lignende tendenser flere ganger. Jeg blir kjemperedd når jeg skal sove, og jeg kan bli redd med en gang jeg innser at jeg er alene hjemme og at jeg kunne dødd uten at noen hadde visst det (samboeren min er mye bortreist).

Jeg synes dette er veldig ubehagelig å skrive. I teorien har jeg alltid visst at angst ikke betyr at man er ressurssvak, men i praksis har jeg problemer med å innrømme dette for meg selv fordi jeg føler det er et nederlag. Det betyr at jeg ikke har nevnt disse tankene for samboeren min, for foreldrene mine eller vennene mine. Det betyr at jeg synes det høres grusomt ut å gå til legen og fortelle hvordan jeg har det, fordi jeg vet at jeg kommer til å begynne å gråte (jeg har problemer med å gråte foran andre).

Jeg vet ikke, jeg

[Gjest Gjest_Maria_*]

Kjære dere - det er faktisk litt godt å lese innleggene deres. ....Ikke misforstå meg, det er selvsagt en fryktelig situasjon å være i, men ved å lese innleggene deres, føler jeg at ting hos meg kanskje faller litt mer på plass?

Ved å skrive deres historier, er det lettere for meg å bli mer dus med meg og mitt. Jeg vet og har visst lenge at jeg mest sannsynlig har en eller annen form for angst - mitt problem, er at jeg ikke klarer å si det høyt til noen. Kanskje har jeg prøvd å fortelle det til noen av og til, men jeg vet at jeg bagatelliserer det og ufarligjør det hele, og dermed ser de det gjelder ikke helheten i problemet mitt.

Til og med legen min, har jeg ikke klart å fortelle det til.... jeg er så redd for å virke svak, for jeg er og har alltid vært " sterk" - legen min har til og med sagt det til meg: " Du virker som en veldig sterk psykisk person, som har kontroll på det meste", sa h*n en gang. Der og da ble jeg litt stolt,men mest fortvilet, fordi jeg innerst inne visste at dette egentlig ikke er sant. Mest av alt, kunne jeg ønske at jeg kunne legge meg i fosterstilling under dynen, og bare være der-trygg.

Høres dette helt ko-ko ut?? Jeg håper ikke det. Dette som jeg antar er en form for angst, er noe jeg har hatt i mange år, men som har utviklet seg sakte for deretter å virkelig ha skutt fart det siste året. Ifjor endte jeg opp på sykehuset, og i det legen spurte meg ut om hvordan jeg hadde det, fikk jeg et voldsomt angsanfall som jeg ikke husker så mye av.

Jeg husker at jeg fikk en dødsfølelse, og at jeg " forsvant". Dette skjedde veldig plutselig- det ene øyeblikket var jeg helt "normal", det neste sekundet skjedde alt veldig fort, og jeg var " borte". Mannen min ble veldig redd, for han sa jeg var hvit som et laken, og småforstyrret en kort stund, før jeg falt om i sengen. Legen løp ut i gangen og ropte på " crashteam", men jeg trengte heldigvis ikke deres hjelp.

Da jeg kom til meg selv, så jeg et ansikt over meg, som jeg ikke klarte å " koble ", dette ansiktet snakket til meg, men jeg klarte ikke å høre noe lyd - og når lyden først kom tilbake, var det i " ekko-form". Det var småtraumatisk å våkne opp, også fordi jeg ikke var sikker på hva som hadde skjedd. Denne hendelsen, ble forklart som blodtrykksfall, men ikke engang nevnt i journalen min.

Jeg har vært sykemeldt en stund etter dette, pga. mye hodepine, svimmelhet og besvimelser.

Jeg vet ikke hva alt dette er, og jeg klarer heller ikke forklare hvordan det er for meg; det ville blitt et altfor langt innlegg, for det fanger om så mye, og er så detaljert. Det er derfor godt å lese deres innlegg, fordi det hjelper meg å forstå litt mer om meg og mitt.

Jeg er ikke sterk nok til å be om hjelp, jeg er redd for å be om hjelp - redd for å miste ansikt, som noen av dere skriver.

Ikke fordi jeg synes andre som ber om hjelp er svake - heller omvendt, men fordi jeg er bare redd.

Denne " angsten" min har begrenset meg mye i livet. Jeg har hatt mye frykt i meg - noe har jeg prøvd å overvinne, noe har jeg klart å overvinne - der jeg ikke seirer, trekker jeg meg fort inn i det trygge skallet mitt igjen. Jeg har av og til hatt lyst til å avslutte livet mitt - nesten håpe at det går an å starte igjen - men jeg vil det egetnlig ikke - jeg ønsker jo å leve og å ha et godt kvalitetsliv. Ikke vil jeg gjøre noe så vondt mot mannen og barna mine heller - jeg elsker dem for høyt til å gjøre noe så egoistisk, så da lever jeg heller med dette som sliter en ut innvendig i så mange situasjoner.

Jeg er voksen,gift og har barn - mannen min vet selvsagt at jeg sliter med et par ting, men han vet ikke alt - det ville nemlig også ha satt begrensinger på hans liv, og det ønsker jeg slettes ikke å gjøre.

Mange tanker her - tusen takk for at dere viser at det går an å få hjelp, bare man blir tøff nok til å faktisk be om det.

Klem

[Gjest Sisu]

Hei TS. Du må gjerne lese litt i dagboka mi her på KG, der skriver jeg ihvertfall litt om hvordan jeg lever med angsten min.

[Gjest Gjest_Jeanette_*]

Når du endrer tanken, endrer du følelsen og det endrer kroppen. Endrer du kroppen, endrer du følelsen og dermed tanken. Endrer du følelsen, endrer du også de to andre. Man kan med andre ord gå inn å jobbe på flere plan. For mange vil dermed det å jobbe via kropp, med pust og spenninger og holdning og flytt av energi i kroppenvære langt enklere.

Ved angst så begynner man vanligvis å puste og fort høyt i lungene og stramme noe i underliv og nedre mage. Det er slik pusten blir i både kamp pg frykt siutasjoner. Hvis man får såpass kontroll over pusten at man på tross av at noe trekker en i retning av angst/aggresjon klarer å unngå å puste i dette mønsteret, men i stedet puste sakte og dypt ned i maven og underlivet og spenne av i nedre mave og underlivet, så er det svært vanskelig for angsten å oppretholdes. Det kan i hvert fall ikke holde seg på noe i nærheten av det samme nivået. Flere av de sentrale fysiologiske forutsetningene for angst er jo endret.

Yoga og meditasjon etc. har også den fordelen at de renser opp i kroppen slik at negative følelser renses ut og de produserer masse endorfiner og andre stoffer og hormoner som er bra for psyken.

En litt gammel tråd dette, men kan jo hende noen andre kommer over den! Lærer man seg meditasjon kan dette benyttes i alle situasjoner. Også i butikken, kino, konsert, middagsselskaper osv. Det krever en del trening, men ikke mye tid hver dag. Vel verdt det. Meditasjon hjelper deg på alle livets områder. Er ikke noe hokus pokus alternative greier, men handler kort og godt om å puste og være tilstede her og nå. I sin enkleste form siden det finnes mange ulike måter å meditere på. Anbefaler boken Stress skrevet av A. Kroese.

[Gjest Gjest_jeanette_*]

Kjære dere - det er faktisk litt godt å lese innleggene deres. ....Ikke misforstå meg, det er selvsagt en fryktelig situasjon å være i, men ved å lese innleggene deres, føler jeg at ting hos meg kanskje faller litt mer på plass?

Ved å skrive deres historier, er det lettere for meg å bli mer dus med meg og mitt. Jeg vet og har visst lenge at jeg mest sannsynlig har en eller annen form for angst - mitt problem, er at jeg ikke klarer å si det høyt til noen. Kanskje har jeg prøvd å fortelle det til noen av og til, men jeg vet at jeg bagatelliserer det og ufarligjør det hele, og dermed ser de det gjelder ikke helheten i problemet mitt.

Til og med legen min, har jeg ikke klart å fortelle det til.... jeg er så redd for å virke svak, for jeg er og har alltid vært " sterk" - legen min har til og med sagt det til meg: " Du virker som en veldig sterk psykisk person, som har kontroll på det meste", sa h*n en gang. Der og da ble jeg litt stolt,men mest fortvilet, fordi jeg innerst inne visste at dette egentlig ikke er sant. Mest av alt, kunne jeg ønske at jeg kunne legge meg i fosterstilling under dynen, og bare være der-trygg.

Høres dette helt ko-ko ut?? Jeg håper ikke det. Dette som jeg antar er en form for angst, er noe jeg har hatt i mange år, men som har utviklet seg sakte for deretter å virkelig ha skutt fart det siste året. Ifjor endte jeg opp på sykehuset, og i det legen spurte meg ut om hvordan jeg hadde det, fikk jeg et voldsomt angsanfall som jeg ikke husker så mye av.

Jeg husker at jeg fikk en dødsfølelse, og at jeg " forsvant". Dette skjedde veldig plutselig- det ene øyeblikket var jeg helt "normal", det neste sekundet skjedde alt veldig fort, og jeg var " borte". Mannen min ble veldig redd, for han sa jeg var hvit som et laken, og småforstyrret en kort stund, før jeg falt om i sengen. Legen løp ut i gangen og ropte på " crashteam", men jeg trengte heldigvis ikke deres hjelp.

Da jeg kom til meg selv, så jeg et ansikt over meg, som jeg ikke klarte å " koble ", dette ansiktet snakket til meg, men jeg klarte ikke å høre noe lyd - og når lyden først kom tilbake, var det i " ekko-form". Det var småtraumatisk å våkne opp, også fordi jeg ikke var sikker på hva som hadde skjedd. Denne hendelsen, ble forklart som blodtrykksfall, men ikke engang nevnt i journalen min.

Jeg har vært sykemeldt en stund etter dette, pga. mye hodepine, svimmelhet og besvimelser.

Jeg vet ikke hva alt dette er, og jeg klarer heller ikke forklare hvordan det er for meg; det ville blitt et altfor langt innlegg, for det fanger om så mye, og er så detaljert. Det er derfor godt å lese deres innlegg, fordi det hjelper meg å forstå litt mer om meg og mitt.

Jeg er ikke sterk nok til å be om hjelp, jeg er redd for å be om hjelp - redd for å miste ansikt, som noen av dere skriver.

Ikke fordi jeg synes andre som ber om hjelp er svake - heller omvendt, men fordi jeg er bare redd.

Denne " angsten" min har begrenset meg mye i livet. Jeg har hatt mye frykt i meg - noe har jeg prøvd å overvinne, noe har jeg klart å overvinne - der jeg ikke seirer, trekker jeg meg fort inn i det trygge skallet mitt igjen. Jeg har av og til hatt lyst til å avslutte livet mitt - nesten håpe at det går an å starte igjen - men jeg vil det egetnlig ikke - jeg ønsker jo å leve og å ha et godt kvalitetsliv. Ikke vil jeg gjøre noe så vondt mot mannen og barna mine heller - jeg elsker dem for høyt til å gjøre noe så egoistisk, så da lever jeg heller med dette som sliter en ut innvendig i så mange situasjoner.

Jeg er voksen,gift og har barn - mannen min vet selvsagt at jeg sliter med et par ting, men han vet ikke alt - det ville nemlig også ha satt begrensinger på hans liv, og det ønsker jeg slettes ikke å gjøre.

Mange tanker her - tusen takk for at dere viser at det går an å få hjelp, bare man blir tøff nok til å faktisk be om det.

Klem

Selv om du ikke føler du tør å søke hjelp er det ingen ting å være redd for. Du skal vite at de fleste med psykiske problemer ikke søker hjelp nettopp av pga de årsakene du beskriver. Først av alt er det slik at det å få en psykisk lidelse ikke har noe å gjøre med en svak personlighet eller liknende. Mange sterke, ressurssterke personer har på et eller annet tidspunkt i livet slitt psykisk. Vi er ikke herre over alle sider av livet og noen ganger dukker det opp problemer som er tøffe å takle og iallefall alene. Man mister overhodet ikke ansikt ved å søke hjelp og man er ikke svak. Det føles bare sånn akkurat der og da. Det står respekt av å innrømme at man har et problem man trenger hjelp med. Og i forhold til familien din må du ikke tenke at du legger noen begrensinger på deres liv ved å innrømme at du sliter. Heller tvert i mot. Å fortelle hva du sliter med kan føles lettende både for deg og familien din. Ofte fører det til bedre samhold og en bedre livskvalitet enn det motsatte.

Og til slutt, jeg har selv vært på pårørende kurs for folk som sliter psykisk og de som jobber med dette sier at angst er det morsomste å jobbe med siden prognosen er så bra. Med rett behandling er sjansen for å bli frisk veldig, veldig stor! Synes du er flink som iallefall har begynt å dele tankene dine her. Det er et skritt i riktig retning. Jeg lover deg at det å søke hjelp vil gjøre livet ditt så utolig mye lettere. Noen ting er rett og slett for store å takle alene. Vi jenter må slutte å ta hensyn til alle andre og slutte og neglisjere seg selv. Mange med angst har nettopp fått denne lidelsen på grunn av for stort press på seg selv. Vit at du er ytters normal!

[Gjest gjaoth]

du er ikke alene....

jeg har også utviklet det, delvis som et resultat av irritabel tarm.

jeg blir ikke svimmel/rår hjerteklapp, men får en blanding av litt forskjellige angsttyper.

jeg har høy utdannelse, bra jobb - og mange muligheter venter meg.

ingen ser hva som egentlig foregår for å si det sånn.....

jeg har bevisst latt være å bruke medisiner, fordi det ikke kurerer angsten men bare symptomene.

den beste behandlingen er terapi og avslapnings/mestringsøvelser. såp kan man eventuelt ta medisiner i tillegg hvis det er så sterkt at man eks er sykemeldt og liknende(ikke tør gå ut av huset, får åpenlyse anfall og slikt).

etter mitt første skikkelige panikkanfall hvor jeg forstod hva det var, så tok jeg kontakt med psykolog og ble anbefalt gestaltterapeut. det har sammenheng med årsaken til angstanfallene, så det er mange typer terapi som er hjelpsomt.

så har jeg kjøpt en cd på amazon som kan hjelpe med å redusere stress og angst., bare sånn for å lære meg å slappe mer av i hverdagen.

har jo begynt å "isolere" meg fra flere og flere situasjoner, så jeg må bare ta tak i det - akkurat som du må.

gruer meg veldig til å konfrontere de situasjonene hvor angsten kommer:/ men jeg må gjøre det.

[Gjest Gjest]

den beste behandlingen er terapi og avslapnings/mestringsøvelser. såp kan man eventuelt ta medisiner i tillegg hvis det er så sterkt at man eks er sykemeldt og liknende(ikke tør gå ut av huset, får åpenlyse anfall og slikt).

Spesielt arbeid med å frigjøre pusten har avgjørende effekt på angst. Enten det er gjennom pusteteknikker, avspenningsøvelser, meditasjon, yoga eller kroppsterapi så er frigjøring og fordypelse av pusten helt avgjørende. Det er et par stykker i Oslo som tilbyr noe som kalles pusteintegrasjonstrening. Man går ti ganger og i løpet av den tiden skal pusten ha blitt fri og dyp.

Berøringsterapi er også veldig bra til å redusere angst, men det er ikke så mange som tilbyr det.