Pongo forvant ...

[trampoline]

Katten min forsvant. Han var verdens herligste gutt, vi bodde sammen bare oss to. vi hadde en spesiell kontakt. "Pratet" sammen og hadde våre "ritualer", for eksempel; når jeg var på vei hjem ristet jeg med nøkkelen og så kom han løpende, han mjauet og koste og kunne gå ved siden av meg et godt stykke. Navnet var Pongo, han hadde en spesiell måte å kose på, han "målte" seg inn på midten av ansiktet mitt og ga meg en skikklig "klineklem". Dette gjorde han også med venner som var på besøk, gikk fra fang til fang og ga dem en "klem". Han var svært sosial og glad i alle levende vesener. Jeg lot han møte en del dyr når han var liten, spesielt hunder og kaniner.

En helg måtte jeg sitte barnevakt. Han var ute, jeg lette og ropte, ristet med nøkkelen hele morningen men han dukket ikke opp. Til slutt måtte jeg bare dra, barna jeg skulle passe kunne jo ikke være alene. Det resulterte i at han måtte være ute hele helgen. Jeg fikk høre av naboene at han stod mye utenfor vinduet mitt og skrek. Når jeg kom hjem stod han der og ventet, helt fortvilet. Jeg hadde så dårlig samvitighet og følte meg som en idiot for å ha latt han være igjen. Holdt meg hjemme den dagen for å bli hos han. Dagen etter ville han ut igjen, jeg glemte å ta på han halsbånd. Pongo kom aldri hjem igjen jeg har lett, hengt opp lapper, samt hatt jevnlig kontakt med dyrebeskyttelsen. Nå har det gått et halvt år..Det ringer av og til noen som "tror" de vet hvor han er, andre har funnet en katt men det er aldri min pongo. Det er slitsomt å få forhåpninger og bli skuffet.

Jeg sliter med sterkt savn og dårlig samvitighet. Føler det er min egen feil. Blir helt dårlig bare jeg tenker på det. Det er vondt å ikke vite hvor han er... jeg var en idiot som ikke hadde øremerket han.. og selvfølgelig måtte jeg glemme halsbåndet den dagen... Nå klarer jeg ikke tanken på å få en ny katt...

Det er mange som ikke viser forståelse, "det er jo bare en katt, katter forsvinner, få deg en ny"... men Pongo er uerstattelig, han var der i en tid jeg var veldig deprimert og ensom.

Jeg ville bare lufte tankene, måtte få det skrevet ned. Jeg har sympati for alle dere som har erfart det samme.

[Gjest Gjest_Hallo_*]

Hei!

Vil bare si at de som sier at det "bare en en katt" ikke har evne til å se at hver katt er spesiell og den kan ikke erstattes av en annen. Jeg vil nesten si at det blir som å si til noen som har mistet et barn: "Du kan jo bare lage et nytt barn eller adoptere ett..."

Håper katten din kommer tilbake. Det er forferdelig å ikke vite hva som har skjedd med den.

Og jeg håper den er sterilisert eller kastrert så den ikke får laget mange nye hjemløse katter dersom den går rundt.

[trampoline]

Hei!

Vil bare si at de som sier at det "bare en en katt" ikke har evne til å se at hver katt er spesiell og den kan ikke erstattes av en annen. Jeg vil nesten si at det blir som å si til noen som har mistet et barn: "Du kan jo bare lage et nytt barn eller adoptere ett..."

Håper katten din kommer tilbake. Det er forferdelig å ikke vite hva som har skjedd med den.

Og jeg håper den er sterilisert eller kastrert så den ikke får laget mange nye hjemløse katter dersom den går rundt.

Det er han ...

[Tabris]

Veldig trist når slikt skjer.

[Gjest Liss]

Katten min forsvant. Han var verdens herligste gutt, vi bodde sammen bare oss to. vi hadde en spesiell kontakt. "Pratet" sammen og hadde våre "ritualer", for eksempel; når jeg var på vei hjem ristet jeg med nøkkelen og så kom han løpende, han mjauet og koste og kunne gå ved siden av meg et godt stykke. Navnet var Pongo, han hadde en spesiell måte å kose på, han "målte" seg inn på midten av ansiktet mitt og ga meg en skikklig "klineklem". Dette gjorde han også med venner som var på besøk, gikk fra fang til fang og ga dem en "klem". Han var svært sosial og glad i alle levende vesener. Jeg lot han møte en del dyr når han var liten, spesielt hunder og kaniner.

En helg måtte jeg sitte barnevakt. Han var ute, jeg lette og ropte, ristet med nøkkelen hele morningen men han dukket ikke opp. Til slutt måtte jeg bare dra, barna jeg skulle passe kunne jo ikke være alene. Det resulterte i at han måtte være ute hele helgen. Jeg fikk høre av naboene at han stod mye utenfor vinduet mitt og skrek. Når jeg kom hjem stod han der og ventet, helt fortvilet. Jeg hadde så dårlig samvitighet og følte meg som en idiot for å ha latt han være igjen. Holdt meg hjemme den dagen for å bli hos han. Dagen etter ville han ut igjen, jeg glemte å ta på han halsbånd. Pongo kom aldri hjem igjen jeg har lett, hengt opp lapper, samt hatt jevnlig kontakt med dyrebeskyttelsen. Nå har det gått et halvt år..Det ringer av og til noen som "tror" de vet hvor han er, andre har funnet en katt men det er aldri min pongo. Det er slitsomt å få forhåpninger og bli skuffet.

Jeg sliter med sterkt savn og dårlig samvitighet. Føler det er min egen feil. Blir helt dårlig bare jeg tenker på det. Det er vondt å ikke vite hvor han er... jeg var en idiot som ikke hadde øremerket han.. og selvfølgelig måtte jeg glemme halsbåndet den dagen... Nå klarer jeg ikke tanken på å få en ny katt...

Det er mange som ikke viser forståelse, "det er jo bare en katt, katter forsvinner, få deg en ny"... men Pongo er uerstattelig, han var der i en tid jeg var veldig deprimert og ensom.

Jeg ville bare lufte tankene, måtte få det skrevet ned. Jeg har sympati for alle dere som har erfart det samme.

Å, så trist! SKjønner at du er knust.. At pus kan forsvinne er så trist at man ikke orker tenke på det en gang, så forstår at du er lei deg nå..

KJEMPEKLEM

[Gjest Gjest]

Ja det finnes dessverre de som ikke har forståelse for hvor mye et kjæledyr betyr for de fleste av oss... De skulle bare visst, da hadde de følt seg dumme.. Det er kjempetrist når sånt skjer, vi får bare krysse fingrene for at han kommer hjem igjen.. Har hørt om katter som tilogmed har kommet hjem igjen etter flere år! Lykke til, håper han kommer hjem til mamman sin snart