Hemmelig bryllup

[Gjest TS]

Ville du blitt fornærmet over å få beskjeden "vi har giftet oss" fra

din søster?

din beste venninne?

din datter?

din kusine?

Eller ville du bare blitt glad på deres vegne?

Jeg har alltid sagt at den dagen jeg gifter meg blir det hemmelig bryllup. Kanskje ikke noe sjakktrekk å si det rett ut riktignok, da kan jo folk bli ekstra på vakt

Men har inntrykk av at de fleste ser det som en spøk. Derfor lurer jeg på hvordan folk egentlig ville reagert. Vet jo om en del som "stikker av" til utlandet feks, og annonserer det på sms. Men det er ofte godt voksne samboerpar med barn, og jeg får liksom inntrykk av at det er mer akseptert at de ikke vil gjøre så mye ut av det. Men etter å ha lest mye her på forumet, blir jeg bare sikrere på at jeg vil gjøre det hemmelig. Det er vanskelig å involvere noen få, uten at flere må vite om det. Bedre å invitere ingen enn noen sånn sett. Mange av innleggene her får meg til å lure. Det virker som mottagelsen er viktigere enn både seremonien og selve ekteskapet for enkelte. Jeg hadde ingen anelse om hvor viktig detaljer og uskrevne regler kan være for folk. Jeg hadde feks seriøst ingen anelse om at det fantes noe som het "gaveoppakker" før jeg leste her.

Men den viktigste grunnen er at jeg rett og slett ser på et bryllup som noe helt privat. Selv om jeg vet at ganske få er enige i det, men man gifter seg jo for sin egen og ektefellens del, ikke for andre?

[Saeria]

Hadde jeg blitt fornærmet? Nei. Jeg hadde blitt glad på parets vegne. Jeg gifter meg faktisk selv på samme måten, ved at vi bare stikker utenlands og gifter oss. Det er kun forloverne og et par venner som vet om at vi reiser.

Vi regner med at familien kan bli både overrasket og kanskje føle seg litt snytt, men vi ønsker ikke masse oppmerksomhet og føler at dette er noe vi vil holde privat, mellom oss.

[Freckles]

Jeg opplevde å lese i avisa at en av mine nærmeste veninner hadde reist bort for å gifte seg i all hemmelighet. Blei skikkelig snytt!!! Kjefter på henne for det enda så fort jeg får muligheten!!!!! Ikke sånn sinnakjefting men mer "jeg fikk ikke muligheten til å se deg i brudekjole,ønske deg lykke til ,gråte en skvett og bli rørt over det nydelige paret dere er kjefting" Kanskje det kalles sutring!!!

Det værste er at de angrer litt på at de gjorde det så hemmelig i ettertid.

Trodde ikke at jeg ville reagere sånn men det gjorde jeg altså.

[Chimamanda]

Jeg tror jeg hadde blitt ganske lei meg om det hadde vaert foreldre, barn eller soesken.

Hadde det vaert (naere) venninner, (naere) kusiner eller tanter og onkler saa hadde jeg nok blitt ganske skuffet over at jeg ikke fikk dele dagen med dem.

Men ogsaa veldig glad paa deres vegne.

Hadde ikke blitt sint.

[qrs]

Men den viktigste grunnen er at jeg rett og slett ser på et bryllup som noe helt privat. Selv om jeg vet at ganske få er enige i det, men man gifter seg jo for sin egen og ektefellens del, ikke for andre?

Hvordan folk velger å gjøre det er vel egentlig opp til dem selv. Hadde ikke blitt så veldig fornærmet jeg samme hva folk måtte velge å gjøre. Men jeg må bare kommentere det du skriver her nederst: Å gifte seg er ikke noen privatsak (hvordan man velger å feire det er en helt annen sak - og det er vel kanskje det du snakker mest om.). Et ekteskap er et offentlig anliggende, med tanke på forpliktelser og rettigheter. Dermed har det stor betydning for andre enn de som gifter seg også - spesielt om de har barn.

[Jade]

Ville du blitt fornærmet over å få beskjeden "vi har giftet oss" fra

din søster?

din beste venninne?

din datter?

din kusine?

Eller ville du bare blitt glad på deres vegne?

Noen vil ha et privat bryllup, enten fordi det er en veldig personlig begivenhet for dem, av økonomiske grunner, eller andre grunner. Hvis alternativet er å ikke gifte seg, så synes jeg de skal gå og gifte seg akkurat slik de vil. Selv om det innebærer at jeg ikke er invitert eller vet om det på forhånd.

Jeg ville nok blitt mer lei meg enn fornærmet hvis søsken/barn/veninner hadde giftet seg uten å si fra til familie/venner først. Men jeg hadde samtidig vært glad på deres vegne, og håpet at de fikk et kjempefint bryllup som var akkurat slik de ville!

Håper virkelig jeg får se mine barn og søsken gifte seg om de skal det

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[LilleMy28]

Jeg hadde ikke blitt direkte fornærmet, men hadde jo syns det var synd dersom de følte de måtte skjule det for meg. Dersom noen sier de vil gjøre det helt privat så hadde jeg respektert det, skjønner ikke hvorfor det må være hemmelig.

Farmor og de ble vanvittig skuffet da onkel giftet seg uten å si no, de lurte på hvorfor han holdt noe så viktig skjult for sine egne foreldre. De sa også at det var ikke festen de savnet, de skulle bare så gjerne visst om det.

Vi prater om å gifte oss og kommer mest sannsynligvis til å gjøre det enkelt eller dra til utlandet, men å holde det hemmelig er uaktuelt. Da hadde jeg måtte høre på sytingen fra far min for evig tid... Han hadde nok syns det hadde vært tungt nok dersom han ikke var invitert til en privat seremoni, for han er av typen som mener at en så stor begivenhet må feires, men skjønner de som ikke velger å invitere hele slekta/bygda.

Så det kommer nok litt an på hvordan slekten og vennene deres ser på det å gifte seg. Noen kommer nok til å bli snurte uansett, ikke sikkert alle tar det opp direkte med dere, men det er en sjanse dere tar dersom dere velger å holde det hemmelig.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde verken blitt skuffet, sint, fornærmet eller lei meg. Ei venninne av meg giftet seg i hemmelighet, og fortalte det først etterpå da de var på bryllupsreisen. Så vidt jeg vet var det ingen som reagerte negativt på det, i allefall ikke utad. Heldigvis.

Det er mulig jeg selv vil gifte meg på den måten.

Hvis ingen er informert er det vel ikke noe å bli fornærmet over? Det hadde vært veldig annerledes om noen var innviet i planene mens andre ble holdt i uvitenhet. Det å gifte seg er i aller høyeste grad en privatsak, selv om det har offentlighetens lys på seg i form av regelverk o.l. Men hvordan man velger å gifte seg kan jeg ikke se at andre har noe som helst med.

[Gjest Page, utlogget]

Søsteren min reiste utenlands og giftet seg i all hemmelighet. Det syntes jeg var helt greit, og ble bare glad på deres vegne. Jeg har vanskelig for å forestille meg at jeg kunne bli sur eller fornærmet på noen som helst for noe sånt, inkludert datteren min.

[Gjest Evine]

Fornærmet?

Nei, langt ifra. Å gifte seg i all stillhet er helt etter min smak - vi gjorde det samme selv.

Jeg kjenner mange som synes at ordinære bryllup er en lidelse på bli bedt i .. og somk faktisk er glad de slipper ..

[Alvelin]

Skuffet og litt lei meg fordi jeg ikke fikk delt dagen med dem, ja.

Og kanskje følt meg snytt for en god fest...

Men ikke sint! - Og selvfølgelig veldig, veldig glad på deres vegne!

[*Emma*]

Jeg ville ikke blitt hverken fornærmet, sint eller sur uansett hvem det var.

Hvordan de vil feire sitt bryllup er brudeparets sak - ingen andres.

Jeg kunne sikkert tenkt at jeg hadde syns det var hyggelig/morsomt om jeg hadde fått delta, men hadde fullt ut akseptert at brudeparet valgte noe annet.

Selv valgte vi å reise til utlandet med kun nærmeste familie og venner (slettes ikke hemmelig) og om noen (tanter og onkler eller perifere venner) er fornærmet så får de faktisk bare være det.....

[DDuck]

Jeg ville nok blitt glad ja, men da ville jeg at vedkommende skuklle sagt det til meg, slik at det ikke sto som en overraskelse i avisen

[Muffin!]

Jeg hadde ikke blitt fornærmet, men glad på deres vegne. Vi tenker på å reise vekk og gifte oss selv, så kan ikke bli sure dersom andre velger å gjøre det samme :gjeiper: Men vi planlegger å ha en fest for å feire det når vi kommer hjem. Slik blir jo alle fornøyde. Brudeparet får den intimiteten og dagen de ønsker, og familien og venner får likevel en fest.

Det viktigste er at brudeparet gjør det de vil. Det er jo deres dag. Har sett nok av eksempler på par som prøver å gjøre alle til lags, men at de da må gjøre det annerledes enn slik de opprinnelig ønsket å ha det.

[Rosalie]

Søskenbarnet til pappa hadde "hemmelige" bryllup. Hun giftet seg med en fraskilt mann, og det var jo fortsatt ikke helt stuerent på bygda på slutten av 70-tallet. Pappa leste bryllupsannonser i lokalavisa og spurte mamma: "Dette var da kjente navn. Noen vi kjenner?" Hvorpå mamma parerte: "Det er søskenbarnet ditt, jo!" Mora til brudgommen syntes det var helt greit, men hun skulle ønsket at de hadde ringt henne og sagt fra slik at hun hadde fått flagget da dattera hennes giftet seg...

Vi vurderer for øvrig å stikke av selv, og heller ha en uformell fest med venner og familie i etterkant.

Endret 8. juni 2008 av Wadjet

[Saeria]

Jeg glemte å si at vi også vil invitere de respektive foreldrene ut på middag i etterkant, og at vi kanskje har en liten fest senere for søsken og venner. Det blir da i såfall en helt uformell greie.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde blitt glad, uansett om det var min søster eller mitt barn, venninne eller andre kjente.

Har selv giftet meg i utlandet og det var kun våre foreldre og våre barn samt enkelte nære venner som visste om det. Det var kun oss to, fordi det å gifte seg er privat for meg. Det er slett ikke noe offentlig anliggende som en over her skriver.

Jeg prater ikke om det juridiske ved et giftemål, jeg prater om det å love å elske et annet menneske for resten av livet. Det er alt for privat til at jeg vil ha noen tilskuere, selv ikke foreldre og barn.

Kun meg og mannen.

Så om mine barn gifter seg uten at vi får vite om det spiller ingen rolle. Da har de litt av min tankegang, at en vielse er for brudeparet, ingen andre. Hadde bare vært lykkelig over at de var lykkelig.

[Skrållan]

Hadde ikke blitt fornærmet i det hele tatt, det er akkurat sånn vi har lyst til å gjøre det selv!

[Gjest StockDama]

Ville ikke plaget meg det minste. Min fader gjorde det, og var bare glad på hans vegne =)