Bare venner?

[Gjest Gjest]

Ok, trekker inn mine egne erfaringer og kommer til følgende situasjon:

Du har levd sammen med noen i noen år, kjærligheten har kommet og gått. Ingen barn i bildet, men dere har et felles hjem. Du føler at din kjære har blitt til en god venn, og ikke noe mer. Dere har ingen fysisk kontakt, snakker ikke om følelser og planlegger ikke å gå videre med forholdet.

Det føles som du bor sammen med din beste venn.

Og da kommer jeg til spørsmålet:

Vil du fortsette forholdet til denne personen? Er det nok til å bygge et felles liv på?

Spennt på hva andre mener...

[Tryllestøv]

Jeg tror på kjærligheten - og drister meg til å mene at ingen burde unne seg selv noe mindre

[Gjest Frk Åberg]

Det ville ikke vært nok for meg, spesielt om det ikke var barn i bildet. Men det betyr ikke at ting ikke kan endre seg. Jeg tror at følelser i en del tilfeller kan vekkes til live, om man forsøker. Men om en eller ingen av partene ikke ønsker å finne gnisten igjen, ville jeg vurdert å avslutte det.

Jeg syns det er stor forskjell på et par med barn som har vært gift i mange år, og det å være ung og fri, men likevel være sammen med en mann man ikke har det ordentlig godt med.

[Gjest Gjest]

Blir jo et spørsmål om en har behov for mer. Og hva kan en vente av et forhold? Skal en forsøke å finne kjærlighet, eller være fornøyd med det en har? Hva om en våkner om mange år og angrer på at en ikke tok sjangsen på et mer tilfredstillende liv?

Hmm....blir bare tankespinn. Er i tvil på om vennskap er nok for meg, er enda ung og føler behov for mer kjærlighet enn det jeg har hatt. Er jeg egoistisk? Han er snill og grei å bo sammen med, men.. Er litt uerfaren på kjæresteforhold (bare hatt denne ene..) og derfor lurer jeg på hva andre tenker....

[Alice Ayres]

Vil du fortsette forholdet til denne personen? Er det nok til å bygge et felles liv på?

Nei. Et samliv uten fysisk tiltrekning er ikke tilstrekkelig i min bok.

[Chord]

Jeg hadde ikke klart det, men som det ble sagt tidligere her; følelser kan jo vekkes til live hvis begge parter er villig til det. Hvis ikke, så hadde jeg sett om jeg fant kjærligheten en annen plass, for å være forelsket er en så utrolig deilig følelse

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, kunne like godt vært meg..

Jeg har følt det sånn for samboeren min en stund nå, at han bare er en venn, ingen fysisk tiltrekning, vi mangler absolutt "gnisten", men samtidig er han verdens snilleste, og er glad i meg.

Nå har jeg falt pladask for en annen fyr, og vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg tror det er veldig lett å bli betatt av andre i en sånn situasjon, det er vel bare et tidsspørsmål..

Så svaret er NEI, jeg tror ikke det er godt nok til å satse på! Ihvertfall hvis denne følelsen har vart en lang periode, og du føler at det er mye som mangler i forholdet..

[Noli]

Jeg blir værende i et forhold så lenge jeg ønsker det. Fremtidige grunner til å ønske å være i et forhold kan jeg ikke si noe om.

[Gjest Glad i reiser]

Jeg hadde ikke klart det, men som det ble sagt tidligere her; følelser kan jo vekkes til live hvis begge parter er villig til det. Hvis ikke, så hadde jeg sett om jeg fant kjærligheten en annen plass, for å være forelsket er en så utrolig deilig følelse

Ikke for å være slem, men å gå forelsket hele tiden kommer nok desverre ikke til å skje. Det går over i noe annet etterhvert, en dypere kjærlighet

Men med en dypere kjærlighet slår også tiltrekningen av den andre part følge og jeg mener det ikke er nok bare med vennskap.

Men trådstarter, prøv å snakke med han, reis bort og finn på noe annet enn det vanlige, kanskje det dukker opp noen følelser igjen

[Oppslukt av frykt]

hm.. ja er det ikke dette som er typisk for vår tid.. er det nok med trygghet og vennskap eller vil man ha intimitet , kjærlighet og følelser??. ..og hvor viktig er de for oss.. Hva skal til for at man blir, uten å søke noe nytt.. Jeg kjenner det er grise vanskelig og vanvittig individuelt.. Noen er rastløse, og egoistiske og sultne på livet...mens andre er rolige , stabile.. fornøyde og tilfredse med sin livssituasjon... Jeg har valgt bort vennskap.. og går en usikker fremtid i møte.. vil jeg finne de følelsene jeg tror fines der ute? Eller har jeg tatt feil valg? Det vil tiden vise.. Jeg kjenner at jeg velger å tro at det finnes noen jeg vil føle for.. over lengre tid...

[Gjest Gjest]

Må riste ut litt ærlighet og si at jeg ikke er særlig motivert til å prøve å jobbe oss tilbake til noe bedre. Har vært den som i hovedsak har båret kjærlighetsdelen av forholdet særlig de siste to årene. Han har fått det meste servert på sølvfat, og har trivdes godt med det. Ok ok, jeg vet at det ikke gir noe bra forhold...ikke spis meg opp. Men alternativet har hele tiden vært det vi har nå. Han har ikke vist interesse for å jobbe med forholdet på flere år. Er redd for å havne i den situasjonen igjen at jeg må gjøre all jobben og få svært lite av gleden. Derfor holder jeg bevisst en viss avstand nå. Jeg tar hensyn til mine egne følelser, at jeg ikke har kjærestefølelser lenger og holder meg derfor litt unna. Er full av dårlig samvittighet for allt mulig, og blir lett dratt inn i situasjoner hvor jeg alltid tar hensyn til alle andre og glemmer hva jeg trenger. Har hatt noen store omveltninger i livet mitt og våknet til en ny virkelighet. Nå skal jeg ta hensyn til hva jeg føler og trenger også. Nå ser jeg også forholdet mitt i et nytt lys, og jeg vet ikke lenger om det er noe som er bra for noen av oss.....

[Oppslukt av frykt]

Tenk deg nøye om bare.. se for deg alle scenarioer.. og vurder nøye hvorvidt du kan leve uten.. Det er tøft alene, det skal jeg si deg. Det er ingen dans på roser, selv om man er den som velger å gå... søvn og mat er oppskrytt;)