Ikke lett å være forelsket

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett å være forelsket, når det ikke er i den man bor sammen med.

Jeg har bodd sammen med en jente i snart 10 år, og man kan vel trygt si at forholdet har bært preg av turbulens. Sjalusi, anklagelser om utroskap, et ekstremt behov for oppmerksomhet og en evne til å syntes synd på seg selv, har vært noe av min hverdag med min partner de siste årene.

Tross alt dette, og samtaler med samlivsterapeuter, bor vi fortsatt sammen i det man trygt kan kalles et platonisk parforhold. Jeg har ett barn fra før, og har hele tiden følt at dette ikke helt har passet inn i min partners idealverden.

Vi har vært vårt soverom, hvor vi ikke besøker hverandre. Vi har ikke vært intime på flere år, noe som jeg føler er et stort savn (ikke nødvendigvis med henne, men med et annet menneske).

Vi lever på mange måter som to forskjellige mennesker, men under samme tak. Vi møtes sjelden hos mine venner eller familie, da hun ikke føler seg velkommen (noe jeg har store problemer med å skjønne).

Med andre ord, jeg føler ikke at vi klarer å trekke sammen som en familie, og hun mener at det er min skyld siden jeg ikke er den som trekker lasset og tar initiativ til å skape en hyggelig atmosfære.

Følelsen av å ikke trekke sammen som en familie forsterkes ved at hun ikke vil/ønsker å feriere sammen med min sønn, kun hun og jeg.

Jeg er nok av den snille typen, som lar strikken tøyes veldig langt før jeg agerer. Jeg har i den senere tid sterkere og sterkere følt savnet etter en familie, der det er plass også for barn fra tidligere forhold, og hvor man kan engasjere seg i familie og venner på begge sider.

Når har nok mine følelser fått ekstra ben å stå på, da jeg har begynt å få sterke følelser for en kvinnelig kollega. Hun er et par år eldre enn meg, og har 2 barn fra før. Hennes blikk, og måten våre blikk møtes på, får meg til å bruse skikkelig innvendig. Dette er ikke en vanlig sommerflørt eller sommerforelskelse, jeg har hatt et godt øye til denne jenta/kvinnen i mange år, men har valgt å ikke vise min interresse fordi hun har vært gift.

Hun har vært skilt nå i snart ett år, og jeg føler at hennes interresse er noe mer enn et vanlig kollega forhold. Det er for min del blitt ganske alvorlig, i den grad at jeg faktisk kan ha store problemer med å tenke på noe annet enn henne etter at våre blikk har møttes i flere timer etterpå. Ikke gjør det saken letter ved at jeg syntes hun er den vakreste jenta jeg noen gang har sett. Det er noe ved øynene hennes som gjør at jeg mister fullstendig bakke kontakt. (Noe jeg ellers alldrig gjør - jeg er en veldig jordnær person).

Men, jeg sliter med følelsene. På den ene siden vil jeg for alt i verden ta sjangsen å finne ut av følelsene til min kollega - briste eller bære.

På den annen side føler jeg at disse følelsene er noe jeg ikke burde ha, jeg er jo tross alt samboer over en år rekke, og man har bygd opp et hjem sammen. Følelsene til samboeren er nok relativt flatbanket og livløs fra all turbulens og krangling opp gjennom tiden, men en gang i tiden valge vi å satse på hverandre. Jeg vet jeg kommer til å såre en person, noe jeg ikke er spesielt glad for.

Det siste som gjør valget vanskelig, er at min sønn har alle sine venner i nabolaget, noe han vil føle som et stort tap dersom vi må flytte. Sønnen min er noe beskjeden av seg, så det å skaffe nye venner er ikke bare bare for ham.

Tror jeg nå trygt kan si at jeg nå vet hvordan det føles å sitte mellom barken og veden.

Jeg er utrolig usikker på hva jeg skal gjøre, jeg rives begge veier.

Kunne vært svært hjelpsomt med noen råd/erfaringer fra andre mennesker som kanskje kan hjelpe meg med å ta noen beslutninger.

På forhånd takk.

[Nabodama]

Noen ganger må man bare ta ansvar for seg selv, og gå videre.

Du og samboeren har det ikke godt sammen, og hun utelukker sønnen din.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du har vært så lenge i dette forholdet. Du er vel ikke konfliktsky?

[Gjest Gjest]

Noen ganger må man bare ta ansvar for seg selv, og gå videre.

Du og samboeren har det ikke godt sammen, og hun utelukker sønnen din.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du har vært så lenge i dette forholdet. Du er vel ikke konfliktsky?

Takker for svar/inlegg.

Jeg har selv mange ganger lurt på hva det er som gjør at jeg har fortsatt parforholdet.

Jeg kan ikke akkurat si jeg er konfliktsky, etter årevis med konflikter

[Jigva]

kanskje sønnen din blir mer sprudlende om han får en mer inkluderende og sprudlende ste-mor. For ikke å snakke om ste-søsken.

Du har bare et liv, benytt deg av det og få det bra! Om det så innebærer at du forlater en samboer som ikke passer i ditt liv.

[Nabodama]

Takker for svar/inlegg.

Jeg har selv mange ganger lurt på hva det er som gjør at jeg har fortsatt parforholdet.

Jeg kan ikke akkurat si jeg er konfliktsky, etter årevis med konflikter

Ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at det er hun som har styrt, og du har bøyd unna for husfredens skyld?

En kan godt oppleve år med konflikter uten at en dermed har frontet dem eller stått for det en har ment.

Men til saken, det høres ikke ut som du skylder denne samboeren din så veldig mye. Du har bare ett liv, du må tenke på hva DU vil ha ut livet ditt, og så gå for det.

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett å være forelsket, når det ikke er i den man bor sammen med.

Jeg har bodd sammen med en jente i snart 10 år, og man kan vel trygt si at forholdet har bært preg av turbulens. Sjalusi, anklagelser om utroskap, et ekstremt behov for oppmerksomhet og en evne til å syntes synd på seg selv, har vært noe av min hverdag med min partner de siste årene.

Tross alt dette, og samtaler med samlivsterapeuter, bor vi fortsatt sammen i det man trygt kan kalles et platonisk parforhold. Jeg har ett barn fra før, og har hele tiden følt at dette ikke helt har passet inn i min partners idealverden.

Vi har vært vårt soverom, hvor vi ikke besøker hverandre. Vi har ikke vært intime på flere år, noe som jeg føler er et stort savn (ikke nødvendigvis med henne, men med et annet menneske).

Vi lever på mange måter som to forskjellige mennesker, men under samme tak. Vi møtes sjelden hos mine venner eller familie, da hun ikke føler seg velkommen (noe jeg har store problemer med å skjønne).

Med andre ord, jeg føler ikke at vi klarer å trekke sammen som en familie, og hun mener at det er min skyld siden jeg ikke er den som trekker lasset og tar initiativ til å skape en hyggelig atmosfære.

Følelsen av å ikke trekke sammen som en familie forsterkes ved at hun ikke vil/ønsker å feriere sammen med min sønn, kun hun og jeg.

Jeg er nok av den snille typen, som lar strikken tøyes veldig langt før jeg agerer. Jeg har i den senere tid sterkere og sterkere følt savnet etter en familie, der det er plass også for barn fra tidligere forhold, og hvor man kan engasjere seg i familie og venner på begge sider.

Når har nok mine følelser fått ekstra ben å stå på, da jeg har begynt å få sterke følelser for en kvinnelig kollega. Hun er et par år eldre enn meg, og har 2 barn fra før. Hennes blikk, og måten våre blikk møtes på, får meg til å bruse skikkelig innvendig. Dette er ikke en vanlig sommerflørt eller sommerforelskelse, jeg har hatt et godt øye til denne jenta/kvinnen i mange år, men har valgt å ikke vise min interresse fordi hun har vært gift.

Hun har vært skilt nå i snart ett år, og jeg føler at hennes interresse er noe mer enn et vanlig kollega forhold. Det er for min del blitt ganske alvorlig, i den grad at jeg faktisk kan ha store problemer med å tenke på noe annet enn henne etter at våre blikk har møttes i flere timer etterpå. Ikke gjør det saken letter ved at jeg syntes hun er den vakreste jenta jeg noen gang har sett. Det er noe ved øynene hennes som gjør at jeg mister fullstendig bakke kontakt. (Noe jeg ellers alldrig gjør - jeg er en veldig jordnær person).

Men, jeg sliter med følelsene. På den ene siden vil jeg for alt i verden ta sjangsen å finne ut av følelsene til min kollega - briste eller bære.

På den annen side føler jeg at disse følelsene er noe jeg ikke burde ha, jeg er jo tross alt samboer over en år rekke, og man har bygd opp et hjem sammen. Følelsene til samboeren er nok relativt flatbanket og livløs fra all turbulens og krangling opp gjennom tiden, men en gang i tiden valge vi å satse på hverandre. Jeg vet jeg kommer til å såre en person, noe jeg ikke er spesielt glad for.

Det siste som gjør valget vanskelig, er at min sønn har alle sine venner i nabolaget, noe han vil føle som et stort tap dersom vi må flytte. Sønnen min er noe beskjeden av seg, så det å skaffe nye venner er ikke bare bare for ham.

Tror jeg nå trygt kan si at jeg nå vet hvordan det føles å sitte mellom barken og veden.

Jeg er utrolig usikker på hva jeg skal gjøre, jeg rives begge veier.

Kunne vært svært hjelpsomt med noen råd/erfaringer fra andre mennesker som kanskje kan hjelpe meg med å ta noen beslutninger.

På forhånd takk.

hei har hvert i gjennom noe av det samme når det gjalt x dama , men var ikke forelsket i noen andre . da oppmersomheten til henne begynte å dale, fra min side ble sliten an å leke. gi gi gi , å ta i mot smuler tilbake , det ble min hverdag vi har to barn i lag ,det var det som gjorde at jeg måtte holde ut til en dag hun forelsket seg i en annen,,,, flaks kaller jeg det i dag, det var skikkelig tungt i bruddet og en god stund etterpå, men jeg vokser stadig på hva jeg ønsker ut av en partner, jeg merket at mitt strikk var så tøyd at jeg hadde like mye tro på meg selv som en jevla dott.

tenk frem

vill du fortsette å bo på ett eget rom som to gamlinger som har bodd i 50 år i lag.

vill du fortsatt leve vidre med kun ønsker ,når du kan realisere dem med noen som setter pris på det

vill du fortsatt leve med beskyldinger på utroskap osv, fordi hun er usikker på seg selv. ... blir det bedre i framtiden . mulig hvist hun jobber med seg selv, det er ikke din oppgave,

vill dere mulig dele rom i gjenn . mulig... du kan jo vente i 20 år til så mulig det går... eller gå ut av det . og ikke hopp inn i noe nytt med en gang.. det dummeste du gjør.

bygg deg opp i gjenn finn deg selv tilbake ...

[Mul@n]

Gå din vei.

Forholdet ditt har vært dødt så lenge, at nå er det på tide at du gjør det som er riktig for deg.