Myndig, men mamma og pappa bestemmer enda?

[Gjest oppgitt]

Hei folkens Trenger litt råd her angående mine foreldre.

Det har seg slik at jeg (jente, snart 19) og min kjæreste på 21 vil flytte sammen i sommer. Dette er noe vi har bestemt oss for og tenkt nøye gjennom begge to. Men mine foreldre, særlig pappa, er veldig imot dette. Han reagerte med voldsomt sinne da jeg fortalte det, og han har ikke akkurat roet seg.

Jeg er ganske fortvilet, og aner ikke hvordan jeg skal takle dette. Selv synes jeg hele greia er ganske barnslig. Ja, jeg er kanskje litt vel ung, men vil ikke si at det dermed sagt kommer til å gå galt.

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men pappa er et ganske stort "problem" for meg også andre ganger, og jeg føler han på en måte stopper meg fra å leve mitt eget liv, selv om han kanskje vil mitt eget beste, noe jeg tror han vil.

Jeg har alltid vært stille og rolig av meg, og alltid vært flink på skolen. Til høsten skal jeg studere fysikk. Dette har vært planen min de siste årene også.

Pappa sier han ikke kjenner meg igjen lenger, og at jeg har servert diverse løgner gjennom det siste året. Greit, jeg har kanskje ikke alltid fortalt hele sannheten (når det gjelder alkohol og slikt, foreldrene mine er svært nøye på sånt, og reagerer voldsomt også på dette), men har ikke direkte juge til de.

Har aldri hatt et spesielt emosjonellt forhold til foreldrene mine, kun til noen få nære venner og kjæresten min jeg føler meg vel nok med. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, og føler endelig at jeg har venner som respekterer og er glad i meg. Husker at jeg gruet meg veldig hvis lærere snakket med foreldrene mine om at jeg ble mobbet, likte ikke å stå frem som "svak".

Dette ble veldig langt, og sikkert en del usaklig her, men håper jeg fikk frem poenget. Jeg og kjæresten min flytter altså sammen, dermed basta, men er det noe jeg kan gjøre for å "roe ned" foreldrene mine? Jeg er myndig, men det føles overhodet ikke slik. Jeg må fortsatt gi full rapport om alt jeg foretar meg, og jeg er møkklei.

[Gjest StockDama]

Slutt å gi full rapport, be om respekt, du har fortjent det. De ser vel enda på deg som den lille jenta si.

[Gjest Gjest]

Dine foreldre må respektere at du tar egne valg nå. Hvis du var min datter ville jeg vært glad på dine vegne. Min datter er snart 17 og delvis samboer allerede. Jeg synes det er litt tidlig, men hun er voksen nok til å velge dette selv.

Jeg synes du skal oppføre deg voksent og bare svare at dette har du valgt og dette føles riktig for deg. Gjenta samme setningen hvis de fortsetter å mase om det. Det pleier å funke. Ikke gå i forsvar eller angrip tilbake. Prøv å være rolig, men bestemt. Hvis du opplever situasjonen som ubehagelig kan du si at du må ordne noe eller har en avtale for å komme ut av situasjonen en stund.

Det er foreldrene dine som må jobbe med seg selv. Det er de som lager et problem ut av noe som ikke er et problem. Det kan bli litt konflikter med en gang, men om noen uker tror jeg de vil akseptere ditt valg.

Lykke til som samboer og student!

[LilleMy28]

Det er da ikke unormalt å flytte hjemmefra som 19-åring dersom en er ferdig med vgs. Dersom du klarer deg økonomisk i tillegg ser jeg ikke helt problemet.

Å bli samboere er en utfordring og det går ikke alltid bra, men det er en sjanse du må få lov til å ta selv, å prøve og feile er en del av å bli voksen ofte. Prøv å forholde deg rolig når du snakker med foreldrene dine og vær ydmyk og si at du hører på deres råd, men at det til slutt er du som bestemmer og at du gjerne vil at de skal respektere det.

[Gjest oppgitt]

Tusen takk for svar! Tror jeg trengte å høre noen andres synspunkt på dette. Er veldig enig i at jeg bør forholde meg rolig, ellers kan jeg nok virke som en trassig tenåring, og det hjelper nok ikke så mye.

Hvordan jeg kan få foreldrene mine til å innse at de nok må jobbe litt med sine egne holdninger kan bli vanskelig, men får nok bare ta tiden til hjelp.

[Gjest Gjest]

det er ikke sikkert at dine foreldre selv innser at de ikke gir slipp på lillejenta si, så jeg ville faktisk sagt til de at "nå er jeg en ung voksen, og dere må la meg få begynne og gjøre mine egne erfaringer i livet. Dere må begynne å gi slipp på meg". Dette sa jeg selv til min mor for noen år siden, og jeg så at hun fikk en slags "aha!" følelse. Hun så ikke selv at hun nektet å gi slipp på meg, men etter denne samtalen gikk alt mye bedre=) De ser nok på deg som om du skulle vært 15-16år enda, og forståelig nok, er nok det ikke en spesielt god følelse å måtte gi slipp på deg.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Tror jeg trengte å høre noen andres synspunkt på dette. Er veldig enig i at jeg bør forholde meg rolig, ellers kan jeg nok virke som en trassig tenåring, og det hjelper nok ikke så mye.

Hvordan jeg kan få foreldrene mine til å innse at de nok må jobbe litt med sine egne holdninger kan bli vanskelig, men får nok bare ta tiden til hjelp.

Det du kan gjøre selv er å vise dem at du er moden og selvstendig. Sørg for å ha økonomien i orden. Det er greit at foreldre kan hjelpe barna sine selv når de er voksne, men det bør være fordi foreldrene har lyst til å bidra litt, ikke fordi de voksne barna ikke klarer å prioritere rett. For dersom du stadig vekk skal gå til mamma og pappa for å be om penger når husleia skal betales eller dere mangler mat i kjøleskapet så vil de nok bare konkludere med at de hadde rett og at du ikke var moden for å flytte hjemmefra. Stå på, vær ditt ansvar bevisst, så ser de nok snart at du har blitt voksen.

[Rakel]

Si at du ikke helt vet hva du vil fremover nå.. Si at du vurderer noen alternativer.. Så ramser du opp:

1. Studere i sør-Africa eller Mexico eller noe sånn..

2. Flytte sammen med xxx og studere fysikk.

Si at du er veldig i tvil, og be dem om råd..

Uff, nå var jeg stygg, men det er nesten sånn jeg får servert det her. Jeg har ei datter som blir 19 år i August. Hun var ferdig russ nå, og vet ikke helt hva hun vil. Snakker om studier i Mexico eller Barcelona. Friår..? osv.. Jeg ønsker selvfølgelig Barcelona av de alternativene, og jobber mot at hun skal velge det.

Dersom hun hadde begynt med samboerskap med en gutt nå, så hadde nok jeg også reagert.. Det er nok litt følelse av at hun da har valgt veien.. og at det neste som kommer er barn og ekteskap, og det var det med datteren min liksom.. Dersom typen i tillegg er av den ufornuftige sorten, så ...

Men det er ikke lenger vi som bestemmer. Og det har jeg godtatt! Jeg har sagt til datteren min at jeg er behjelpelig og strekker meg langt dersom hun gjør fornuftige ting som studier. Derso hun velger å flytte sammen med en type, og jobbe på Rema, så får hun klare seg selv. (Selvfølgelig hadde jeg hjulpet dersom det trengtes, uansett da)

Du skal studere, og ønsker å bo sammen med typen din. Det er jo absoltt ditt valg, og foeldrene dine kan komme med råd, men ettter at du har hørt dem og vurdert dem, så synes jeg ikke at de kan forlange mer!!!

Personlig så skjønner jeg at det er kjekkest å bo alene nå, komme seg vekk.. men da kommer også utgiftene, som kunne vært unngått dersom du bodde hjemme. Men dette vet du jo, og egentlig er det jo det samme som å studere i annen by eller land. Lykke til! Foreldrene dine kan uansett ikke bestemme nå, me de kan jo komme med synspunkt. Si at du hører hva de sier, og at du har tenkt igjennom det, men...

Mange tanker fra meg her...

[Tweak]

Dersom hun hadde begynt med samboerskap med en gutt nå, så hadde nok jeg også reagert.. Det er nok litt følelse av at hun da har valgt veien.. og at det neste som kommer er barn og ekteskap, og det var det med datteren min liksom.. Dersom typen i tillegg er av den ufornuftige sorten, så ...

He he, med de mannfolka vi har i dag er det nok heller motsatt: Barn og ekteskap kommer mye senere! Dette fordi det ikke er noen gulrot ang. å flytte sammen osv. med å bli gift. Jeg tror du kunne tatt det helt med ro om datteren din valgte å flytte sammen med kjæresten :-)

Og til HI, du har fått mange gode råd! Har ikke mer å tilføye egentlig... Vil bare gi dere et råd om å holde orden på det økonomiske og fordelingen der fra dag en, så går det så flott atte! :-)

Lykke til, fra ei som flyttet sammen med kjæresten som nittenåring, og fortsatt er sammen med ham som 26-åring! :-)

[Gjest oppgitt]

Tusen takk for tilbakemeldinger. Ja, har fått mange gode råd, og jeg tror det skal gå bra til slutt Og ja, det skal føres nøye regnskap.

Akkurat nå gleder meg meg bare masse til å bli ferdig med siste eksamen, så jobbe en stund og til slutt endelig flytte sammen med kjæresten min^^

[ToveM]

Syntes absolutt du skal gjøre som du føler for, du er over 18, og trenger ikke spørre foreldre om lov. Nå er jeg litt på andre siden da, med en sønn på snart 22, som nettopp har flyttet sammen med en jente som blir 19 i sommer. De har nå vær sammen i snart 4 år og i den siste tiden likevwl me eller mindre bodd sammen, i vårt hus, så jeg pushet nok litt på da noen venner av oss fikk en utleieleilighet ledig

[Gjest Screemy]

Hei,

Nei, du er ikke for ung til å flytte med kjæresten din! Du er myndig og dette bestemmer du selv!

Hva er det egentlig foreldrene dine (pappaen din) egentlig reagerer på?

Er det det at du flytter ut eller at du flytter sammen med en gutt?

Hva slags forhold har faren din til denne gutten og hvor lenge har dere holdt sammen som kjærester?

Han er som du selv sier bare veldig bekymret for deg og vil deg bare vell.

Mange foreldre gruer seg for den dagen "veslebarnet" flytter ut og den dagen kom nå og han kanskje bare overreagerer akkurat nå, men roer seg nok ned når han blir vant med tanken!

Er du foresten enebarn?

Jeg ser ikke noe galt i at dere da prøve å leve sammen. Det som er viktigst, er at dere selv føler at dere er klare for det, og at dere er i stand til å takle det økonomiske og følelsemessige ved å være samboere.

[Gjest vimselot]

Hei folkens Trenger litt råd her angående mine foreldre.

Det har seg slik at jeg (jente, snart 19) og min kjæreste på 21 vil flytte sammen i sommer. Dette er noe vi har bestemt oss for og tenkt nøye gjennom begge to. Men mine foreldre, særlig pappa, er veldig imot dette. Han reagerte med voldsomt sinne da jeg fortalte det, og han har ikke akkurat roet seg.

Jeg er ganske fortvilet, og aner ikke hvordan jeg skal takle dette. Selv synes jeg hele greia er ganske barnslig. Ja, jeg er kanskje litt vel ung, men vil ikke si at det dermed sagt kommer til å gå galt.

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men pappa er et ganske stort "problem" for meg også andre ganger, og jeg føler han på en måte stopper meg fra å leve mitt eget liv, selv om han kanskje vil mitt eget beste, noe jeg tror han vil.

Jeg har alltid vært stille og rolig av meg, og alltid vært flink på skolen. Til høsten skal jeg studere fysikk. Dette har vært planen min de siste årene også.

Pappa sier han ikke kjenner meg igjen lenger, og at jeg har servert diverse løgner gjennom det siste året. Greit, jeg har kanskje ikke alltid fortalt hele sannheten (når det gjelder alkohol og slikt, foreldrene mine er svært nøye på sånt, og reagerer voldsomt også på dette), men har ikke direkte juge til de.

Har aldri hatt et spesielt emosjonellt forhold til foreldrene mine, kun til noen få nære venner og kjæresten min jeg føler meg vel nok med. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, og føler endelig at jeg har venner som respekterer og er glad i meg. Husker at jeg gruet meg veldig hvis lærere snakket med foreldrene mine om at jeg ble mobbet, likte ikke å stå frem som "svak".

Dette ble veldig langt, og sikkert en del usaklig her, men håper jeg fikk frem poenget. Jeg og kjæresten min flytter altså sammen, dermed basta, men er det noe jeg kan gjøre for å "roe ned" foreldrene mine? Jeg er myndig, men det føles overhodet ikke slik. Jeg må fortsatt gi full rapport om alt jeg foretar meg, og jeg er møkklei.

Er ikke en ny problemstilling, men slutt å gi full rapport til dine foreldre... jeg er selv mamma til voksne barn, og avkrever ikke full rapport. Er glad de forteller litt, men spør ikke så mye dvs. krever ikke rapport...

Min mor har vært slik i perioder (virker som det ikke går over), og jeg svarer bare kort hvis hun "vil vite alt". Eller jeg sier at det vil jeg ikke snakke om.

Selvfølgelig er du voksen nok til å velge å flytte sammen med en du er glad i. Det virker som du er oppegående og ikke planlegger barn og ekteskap, men satser på utdanning.

Si fra at nå tar du dine egne valg. Spør din far for mye, så ikke svar eller gi ett kort svar. Det beste ville jo være å snakke med de, men det er dessverre ikke alltid det går. Min far har vært mye mer forståelsesfull enn min mor, det er mulig noen har problemer med å gi slipp på barna og innse at de har sitt eget liv.

[Mul@n]

Du må løsrive deg litt mer fra foreldrene dine.

Å fortelle foreldrene dine alt, er helt unødvendig både for deg og for dem.

Du er myndig og det er du som bestemmer. Det er ditt liv.

19 år er ikke for ungt til å bli samboer.

[asterix]

...

Dersom hun hadde begynt med samboerskap med en gutt nå, så hadde nok jeg også reagert.. Det er nok litt følelse av at hun da har valgt veien.. og at det neste som kommer er barn og ekteskap, og det var det med datteren min liksom..

...

Så ekteskap og barn er slutten på livet mener du?

[marylicious]

Har de noe imot han ellers, eller er det bare samboerskapet de ikke liker? Uansett, Gjør som du selv vil! Jeg er også 19 år og skal flytte sammen med kjæresten min (21) i sommer. Vi har heldgvis ikke hatt noen problemer med sinte foreldre, de har nærmest forlangt at vi skal flytte sammen:p

Men ja, gjør som du selv vil. Som andre har sagt over her, du er myndig og bestemmer selv. Jeg vil tro at de er redd for å "miste" barnet sitt, at det er derfor de oppfører seg slik de gjør. Sett deg ned med dem og forklar alt nøye, kanskje de skjønner det bedre da.

Du kan jo si at du kommer til å flytte ut uansett, og at det bare blir billigere om du flytter sammen med kjæresten. Han kommer du jo til å tilbringe mye tid med uansett, så hvorfor ikke dele utgiftene? De kan ikke motargumentere på det;) Lykke til:)

[Lurvina]

Så ekteskap og barn er slutten på livet mener du?

Det virker som om mange tror dette, det er ikke alle som skjønner at ikke alle mennesker drømmer om å bo noen år på ande siden av kloden eller dra på backpacking i Asia ol, men heller drømmer om et stabilt liv med familie, jobb, og hytte på landet.

[asterix]

Det virker som om mange tror dette, det er ikke alle som skjønner at ikke alle mennesker drømmer om å bo noen år på ande siden av kloden eller dra på backpacking i Asia ol, men heller drømmer om et stabilt liv med familie, jobb, og hytte på landet.

Ja, men man kan da også bo noen år på andre siden av kloden eller dra på backpacking med barn...

Å få barn betyr faktisk ikke automatisk at man er begrenset til "stabilt liv med familie, jobb og hytte på landet."

[Lurvina]

Nei da, var ikke det jeg mente, en kan finne på mye spennende selv om en har fått barn, livet slutter ikke da. Med stabilt liv mente jeg at dette er noe som en del drømmer tidlig om, og da er det ofte andre som prøver å dra sine drømmer over på hodet på dem, fordi de har fått det for seg at deres drømmer er det som er det riktige for alle. "dere kan jo ikke flytte sammen så tidlig, det neste blir vel sikkert at dere får barn, og tenk på alle tingene som du skulle ønske du hadde ha gjort", er en standard setning i alle fall.

[Rakel]

Så ekteskap og barn er slutten på livet mener du?

Nei, men da har man lagt linjen fremover på en måte.. man har forpliktet seg og har ansvar for mange ting. Man er ikke lenger like fri til å leve det livet man kanskje skulle ønsket.

Men herregud, det er da ingen katastrofe, bare ikke helt ønskelig med det første. Alle ønsker det beste for sine barn, at de skal vokse, utforske og utvikle potensialet sitt.

Men det er stor forskjell på å skulle ønske og å skulle bestemme. Det er mye vi innerst inne skulle ønsket, men etter at barna er 18. så tar de egne avgjørelser. Og da håper man at deres ønsker er fornuftige og veloverveide.