Har ikke venner/ barn med spesielle behov

[Gjest Gjest]

Har ett barn på 6 år, han mangler venner. Pga manglende sosiale ferdighter og folks fordømmende holdninger ovenfor barn med spesielle behov er vi mye alene.

Har venner med barn på samme alder som vi er med så ofte som mulig, jeg tar ham med på alt av sosiale aktiviteter for å fremme ferdigheter og skape selvtillit MEN "nettverket av venner" mangler i hverdagen...

Tenker at dette kan være skadelig for barnets vider utvikling men så lenge jeg bevisst prøver å forebygge videre problemadferd vil det på sikt ordne seg..

forslag til hva jeg kan gjøre videre? stort sett blir dette barnet møtt med negative reaksjoner fra voksne og barn uansett hvor det ferdes. Adferd skyldes derimot en diagnose.

[eximus]

Jeg tror det er viktig å ikke bli totalt opphengt i at barnet til enhver tid skal få sosiale utfordringer/trening. La han få finne seg selv og sine interesser også. Det er viktig for barnets utvikling at det mestrer ting, og ikke bare misslykkes eller får negative tilbakemeldinger.

Du skriver ikke hvilken diagnose, men jeg tenker det må være noe utagerende atferd siden det skaper negative reaksjoner hos omgivelsene. Mine erfaringer på det området er at informasjon er alfa omega. Dersom omgivelsene vet og forstår er det mye lettere å akseptere.

Endret 1. juni 2008 av eximus

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er viktig å ikke bli totalt opphengt i at barnet til enhver tid skal få sosiale utfordringer/trening. La han få finne seg selv og sine interesser også. Det er viktig for barnets utvikling at det mestrer ting, og ikke bare misslykkes eller får negative tilbakemeldinger.

Du skriver ikke hvilken diagnose, men jeg tenker det må være noe utagerende atferd siden det skaper negative reaksjoner hos omgivelsene. Mine erfaringer på det området er at informasjon er alfa omega. Dersom omgivelsene vet og forstår er det mye lettere å akseptere.

Jeg er åpen, men lei av å hele tiden ha fokus på det.

Du misforstår, jeg har alltid oppfordret barnet til fritidsinteresser. Barnet har opplevd nederlag i forhold til aktiviteter / skjønner ikke regler så han har sluttet. Skal ta han med på noe annet som han mestrer;)

han trenger sosial trening og jeg overdriver ikke, det er strengt tatt helt nødvendig. Dessuten så fokuserer jeg på alt positivt.

[Gjest Mayamor]

Han er jo bare 6 år. Han begynner på skolen til høsten?

Fint at du er åpen, og jeg vil anbefale deg å fortsatt være det.

Vet de andre foreldrene om ståa fra skolestart er jo sjangsen større for at de kanskje integrerer barnet ditt med sine barn. La barnet ditt få føle seg litt fram. Fokuser på det positive. Forsøk aktiviteter som er tilpasset ditt barn; skjønner han ikke regler; "må" han jo ikke spille fotball. Kanskje noe annet interesserer ham? Regelforståelse er jo noe som kan komme senere... Har dere hjelp av PPT el? Dialog med (kommende?) lærer?

Du er bevisst dette; og jeg ønsker deg lykke til videre.

[Gjest Gjest]

Han er jo bare 6 år. Han begynner på skolen til høsten?

Fint at du er åpen, og jeg vil anbefale deg å fortsatt være det.

Vet de andre foreldrene om ståa fra skolestart er jo sjangsen større for at de kanskje integrerer barnet ditt med sine barn. La barnet ditt få føle seg litt fram. Fokuser på det positive. Forsøk aktiviteter som er tilpasset ditt barn; skjønner han ikke regler; "må" han jo ikke spille fotball. Kanskje noe annet interesserer ham? Regelforståelse er jo noe som kan komme senere... Har dere hjelp av PPT el? Dialog med (kommende?) lærer?

Du er bevisst dette; og jeg ønsker deg lykke til videre.

Takk.

Ja, er bevisst. Barnet har gått 1 år på skolen nå. De meldte meg faktisk til barnevernet før de undersøkte historien min, de behandlet meg som dritt. Er frikjent og undersøkt, har bevart selvtillit opp i alt dette MEN henvender meg likevel til mennesker med kompetanse, kanskje jeg finner det på nett, kanskje ikke.

Synes opprikting synd på foreldre og barn som har spesielle behov, holdningene i samfunnet er skremmende og er ganske sjokket av manglende kompetanse hos "fagfolkene" som har lengre fartstid enn meg, de burde visst bedre.

Det finnes ingen umulige barn, vanskelige barn, dumme barn eller problem barn. Det finnes derimot voksne som ikke forstår hvordan de skal møte dem. Da får man ett problem.

[Teriyaki]

Takk.

Ja, er bevisst. Barnet har gått 1 år på skolen nå. De meldte meg faktisk til barnevernet før de undersøkte historien min, de behandlet meg som dritt. Er frikjent og undersøkt, har bevart selvtillit opp i alt dette MEN henvender meg likevel til mennesker med kompetanse, kanskje jeg finner det på nett, kanskje ikke.

Synes opprikting synd på foreldre og barn som har spesielle behov, holdningene i samfunnet er skremmende og er ganske sjokket av manglende kompetanse hos "fagfolkene" som har lengre fartstid enn meg, de burde visst bedre.

Det finnes ingen umulige barn, vanskelige barn, dumme barn eller problem barn. Det finnes derimot voksne som ikke forstår hvordan de skal møte dem. Da får man ett problem.

Kanskje du kan få en barne- og ungdomsarbeider til å være med han litt på skolen? en bua kan legge opp til aktiviteter som kan fremme guttens sosiale kompetanse. Dette er noe man som bua får opplæring i.

Det er dessverre vanskelig å komme med noen råd når du ikke har oppgitt diagnose.

[Black Eyed Susan]

Har ett barn på 6 år, han mangler venner. Pga manglende sosiale ferdighter og folks fordømmende holdninger ovenfor barn med spesielle behov er vi mye alene.

Har venner med barn på samme alder som vi er med så ofte som mulig, jeg tar ham med på alt av sosiale aktiviteter for å fremme ferdigheter og skape selvtillit MEN "nettverket av venner" mangler i hverdagen...

Tenker at dette kan være skadelig for barnets vider utvikling men så lenge jeg bevisst prøver å forebygge videre problemadferd vil det på sikt ordne seg..

forslag til hva jeg kan gjøre videre? stort sett blir dette barnet møtt med negative reaksjoner fra voksne og barn uansett hvor det ferdes. Adferd skyldes derimot en diagnose.

Her er det mange eksperter

Anbefaler deg å ta deg en tur inn i dette forumet

[Gjest Gjest_bare meg_*]

Jeg er mor til en gutt på 8 år med ad/hd, asperger syndrom og non verbale lærevansker.

På skolen er han godt likt og han har mange venner, men HAN VELGER å ikke leke med dem på skolen.

Han trives best alene når det er mange rundt ham ( han lever litt i sin egen verden ), men på ettermiddagen er han gjerne sammen kamerater, men max 2 stykker.

På skolen skulle de på død og liv presse ham til å leke med de andre, og gi ham tusenvis av gode og velmenende dytt i løpet av dagen.

Hans reaksjon på dette var sinne. Gutten som aldri har vært sint noen gang i hele sitt liv, ble plutselig forandret til en konstant sinnatagg.

Etter at utredningen var ferdig og alle diagnoser stilt skjønte de derimot at det var like greit å la ham være.

Til tross for alle disse diagnosene på gutten har vi ALDRI opplevd ett vondt ord eller dårlig behandling fra noen.

Jeg har også en sønn på 6 år med alvorlige adferdsforstyrrelser til tross for at han bare har astma. Her ville skolen igjen ha en diagnose med tanke på ad/hd. Etter mange timer med samtaler, gjennomført pmt kurs og grunnutredning for ad/hd viser det seg at gutten oppfører seg slik på skolen fordi han kjeder seg.

Han fikk noen nye bøker og må nå jobbe for å løse oppgavene han får og gutten er en helt annen.

Heller ikke her har vi fått noen negative tilbakemeldinger noen sinne.

Men så har vi også vært åpne om diagnosene og barna hele veien.

For meg så høres det rett og slett ut som om DU har problemer med å takle ditt barns diagnose. Prøver altfor hardt å få ham til å bli som "alle andre".

Styrk de gode sidene først og jobb deretter med de litt dårlige sidene, hvis det er så forbasket viktig at ditt barn er som alle andre for at du skal kunne ha det litt mer behagelig i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Jeg er mor til en gutt på 8 år med ad/hd, asperger syndrom og non verbale lærevansker.

På skolen er han godt likt og han har mange venner, men HAN VELGER å ikke leke med dem på skolen.

Han trives best alene når det er mange rundt ham ( han lever litt i sin egen verden ), men på ettermiddagen er han gjerne sammen kamerater, men max 2 stykker.

På skolen skulle de på død og liv presse ham til å leke med de andre, og gi ham tusenvis av gode og velmenende dytt i løpet av dagen.

Hans reaksjon på dette var sinne. Gutten som aldri har vært sint noen gang i hele sitt liv, ble plutselig forandret til en konstant sinnatagg.

Etter at utredningen var ferdig og alle diagnoser stilt skjønte de derimot at det var like greit å la ham være.

Til tross for alle disse diagnosene på gutten har vi ALDRI opplevd ett vondt ord eller dårlig behandling fra noen.

Jeg har også en sønn på 6 år med alvorlige adferdsforstyrrelser til tross for at han bare har astma. Her ville skolen igjen ha en diagnose med tanke på ad/hd. Etter mange timer med samtaler, gjennomført pmt kurs og grunnutredning for ad/hd viser det seg at gutten oppfører seg slik på skolen fordi han kjeder seg.

Han fikk noen nye bøker og må nå jobbe for å løse oppgavene han får og gutten er en helt annen.

Heller ikke her har vi fått noen negative tilbakemeldinger noen sinne.

Men så har vi også vært åpne om diagnosene og barna hele veien.

For meg så høres det rett og slett ut som om DU har problemer med å takle ditt barns diagnose. Prøver altfor hardt å få ham til å bli som "alle andre".

Styrk de gode sidene først og jobb deretter med de litt dårlige sidene, hvis det er så forbasket viktig at ditt barn er som alle andre for at du skal kunne ha det litt mer behagelig i hverdagen.

Synes du ordlegger deg dårlig.

dette handler ikke om meg, det handler om ett barn med sosiale vansker. Det handler om ett hjelpeapperat som ikke har sett barnets behov på en adekvat måte.

hvis ikke jeg går inn tidlig og får hjelp, støtte og forståelse til hvordan takle mitt barn er jeg redd for konsekvenser senere. Handler ikke om å forandre ett barn,men all adferd kan man ikke godta. Konsekvenser må han få som alle andre.

Så du tar feil, jeg er virkelig sliten og lei av å forsvare meg.

[eximus]

Det er synd at det blir slik at du føler at du må forsvare deg. Men jeg skjønner at dette er et vanskelig tema. Vi vil jo alle at våre barn skal ha det bra og bli likt av andre.

Du skriver at hjelpeaparatet ikke har sett barnets behov? Hva og hvem mener du? Er gutten godt utredet og har fått en diagnose? Har skolen fått informasjon om en eventuell diagnose? Og har han fått ekstra ressurser på skolen?

Jeg er helt enig med deg i at det er viktig at endel av guttens atferd får konsekvenser. Spørsmålet er bare om han forstår grensesetting slik som andre "normale" barn gjør?

Du sier jo ikke noe om diagnose, bare at han har spesielle behov, og da går jeg utfra at han kanskje kan forstå verden litt anderledes også. Akkurat det å få hjelp av spesialister til å forstå hordan akkurat din gutt tenker og forstår omgivelsene tror jeg er kjempeviktig.

Jeg er ganske engasjert i dette temaet du tar opp, og jeg har stor forståelse for at du er fortvilet. Var jeg deg ville jeg prøve å la han få holde på med ting han er opptatt av og mestrer. Det kan godt være at det er en aleneaktivitet han er mest fornøyd med, men hva gjør vel det? Vi er alle forskjellige. Og han er jo sammen med andre halve dagen på skolen i tilegg til at dere er sammen med andre. Jeg tror man må prøve seg fram.

Endret 2. juni 2008 av eximus

[Gjest Gjest]

Søk han inn på en skole for barn med lærevansker! Stor pågang, men det kan jo være at nettop ditt barn kommer inn!

Hvor bor dere hen?

[Gjest Gjest]

meg over her

hør også med komunen om han kan få en støttekontakt!