Forhold startet i ung alder

[Gjest Anonymous]

Kjære Kvinneguidens medlemmer.

Hva mener dere er hovedgrunnene til at forhold som blir startet i ung alder ikke holder livet ut? (når en av partene, eller begge, er unge; dvs ca 16-17..)

Et forhold der hun var 17, og han var 29... Hun jomfru før de møttes, han ikke... Hun eventyrlysten og "vill", han "sofagris" og rolig...

Ville det holdt lenge?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Er så usikker innimellom... :-?

(Jeg er hun som var 17....)

[Gjest Lea]

Jeg tror at grunnene kan være MANGE.

1. At man utvikler seg i forskjellig retning

2. At man vil "leve livet" og prøve andre ting/partnere

3. At partnerern har egenskaper man TRODDE man ville ha.

Det finnes sikkert flere grunner.

Jeg tror nok at enkelte forhold kan vare livet ut, selv om begge eller en av partene var unge da forholdet begynte.

Hvis jeg hadde fortsatt å være sammen med min første kjæreste, så tror jeg neppe at jeg hadde vært særlig lykkelig. Dette til tross for at jeg var hodestups forelsket i denne personen veldig lenge (også før vi ble kjærester).

[Gjest Zalomine]

Vel, fra du er 16-17 år og til du er voksen, så forandrer du deg MYE. De første 5 åra fra du er 16-17 forandrer man seg kjempemasse. Og ikke alle forandrer seg i samme retning.

Det trur jeg er hovedsaken til at forhold som starter i så ung alder ofte ikke varer. På den annen side, noen forhold varer fra svært ung alder og helt til man er oldeforeldre og den ene dør....

Ja, du vet ikke hvelt hvilke egenskaper den du er sammen med har, nevner Lea. Det er sant. Også fordi man forandrer seg, og den andre viste seg å ende opp helt annerledes enn du hadde antatt....

Om du er 17,han er 29, da er dere på så totalt forskjellige steder i livet at jeg ikke ville tro forholdet kunne vare spesielt lenge nei. (som du sier, hun vil "ut og leve livet", mens han er "sofagris" (egentlig, han har levd fra seg det ville livet hun nå vil leve)) Noen flike forhold kan vare, men de fleste gjør neppe det. Pga alder (ikke fysisk alder nødvednigvis, men mentalt. De har ikke de samme interessene, de har ikke de samme ønskene, målene, drømmene etc...)

Jeg nenver hele tiden at NOEN KAN, fordi noen gjør det. Men, flertallet gjør det neppe. Og, om min datter (som jeg enda ikke har fått, men fremtidig sådanne da?) på 17 var sammen med en på 29, ja da hadde ejg gitt henne husarrest, nektet henen å se ham. Hennes far (min samboer altså) ville nok reagert enda sterkere (låst døra hennes?)

Men, ingen mennesker er like. Vi kan ikke gi fasiten på andre menneskers liv. Ikke på vårt eget engang. Livet er "prøve og feile", og håpe at man tilslutt "prøver og lykkes".

[Chiquita]

Jeg ble sammen med Bananmannen like før jeg ble 16 år, og Bananmannen var da 26.

Nå har vi vært sammen i 5 år, og vi går i giftetanker.

En kan ikke tenke på at "hva om", "tenk om", men heller ta livet som det kommer, så får en se i fremtiden hvordan det går.

En har jo ingen garantier - om en blir sammen når en er 17 eller 27....

(Selv om jeg er enig i at de FLESTE tenårings-forhold har lett for å briste)

*lykke til*

[Gjest Zalomine]

Ja, her ser vi ett av de tilfellene som gjør at jeg alltid legger til "alle er unike" "NOEN klarer det" etc.

Jeg ville slett ikke likt, knapt akseptert, at min datter (som jeg altså fortsatt ikke har begynt å lage) gikk ut med en på 26 når hun var 16 (og min samboer hadde fått fnatt, han er meget overbeskyttende for sine småsøstre, jeg kan ikke tru at han tar elttere på det med en datter), men i noen tilfeller går det altså bra.

Men som du sier, de fleste slike forhold ryker, grunnet at man forandrer seg mye, man er på ulike stadier i livet etc...

[Gjest søta]

Jeg tror ikke det er alderen som spiller noen stor rolle her, men modenheten. Selv er jeg snart 21, har vært sammen med samboern min i 2.5 år, og han er 29 år. Hadde aldri vært sammen med en som var så mye eldre enn meg, han hadde ikke vært sammen med noen som er så ung som meg. Selv føler jeg meg nok litt voksnere enn mange på min alder, føler kanskje at jeg har litt andre verdier enn mange andre 20-21 åringer. Samboern min føler ikke i det hele tatt at jeg er mye yngere enn ham (han føler seg vel ikke som 29 heller, kanskje). Vennene hans føler også at jeg er ikke så langt unna deres alder.

Selvfølgelig er det mange forhold som sprekker om den ene er mye eldre enn den andre, spesielt hvis den ene er 16-17 år. Andre ganger, kan denne 16-17 åringen være veldig moden for alderen, og forholdet går dermed veldig bra.

Men så er det slik at ikke alle forhold med stor aldersforskjell som går i stykker, går i stykker på grunn av alderen, andre ting spiller jo også inn...

[Noravind]

Ble sammen da jeg var 16 år og han 24 år. I dag, 5 år senere er vi fortsatt sammen og har vært samboere i to år nå :D

[Gjest Tristessa]

Jeg vet faktisk ikke hvorfor det går i knas jeg. Har hatt samme kjæreste i snart tre år, og er 18 nå, han er 23. Jeg lider ingen nød, har det flott sammen med ham, og ser vel egentlig ikke noen grunn til å bekymre meg over noe som helst slik tingene er nå.