han har barna han vil,jeg ønsker ett..

[Gjest Gjest_blue_*]

Jeg har en sorg som jeg ike grier formidle til andre;

Jeg har funnet en mann som er alt jeg drømmer om; snill,øm,morsom,barnslig,følsom,interessant,sjarmerende,og

jeg føler at han også er forelsket i meg.Virkelig.

Han har to yngre barn fra et tidligere forhold som er avsluttet og i ordnete forhold,slik jeg oppfatter det.Ganske tidlig gav han uttrykk for at han har fått de barna han ønsker seg,og det var for så vidt noe jeg forholdt meg til,der og da.

Så har dette etter hvert endret seg inni meg,og i dag ser jeg at jeg ønsker meg ett barn,sammen med han.

Dette har jeg forsåvidt ymtet om,uten å komme noen vei,selv om vi bare bruker hoppe av i svingen-metoden til denne dag.Så jeg har levd i håpet,så og si...

Saken er imidlertid at jeg biologisk har en klokke som tikker og ringer,jeg er over 40,men vet jeg kan få barn,selv om jeg ikke har noen fra før.

Så en gang anledningen var der,spurte jeg hva som skjer vis jeg blir gravid.

Han svarte da at det visste han ikke,det var jo en stor sak og forandring i et forhold,men at han ville tatt sitt ansvar for barnet i den grad han kunne.

Så spurte jeg om hva han ville følt vis jeg bestemte meg for å prøve en sædbank med tanke på hans aversjon,og da sa han at det ville blitt annerledes og at han ikke visste om han ville få så sterke bånd til det barnet.

Det jeg da IKKE sa,var at hvordan kan han kreve å ha svekkede bånd til et biologisk barn av meg md en søddonar,mens jeg visserlig er forventet å bortimot elske hans tidligere barn med en tidligere kvinne?

Er det dårlig gjort å sammenligne på denne måten?

For meg er dette nå en realitet; jeg ønsker barn,men jeg ønsker også denne mannen.

Han vil ikke ha egne ,flere barn,og ikke at jeg får et med donor.

Er vi begge egoister?

Jeg er blitt utrolig glad i denne mannen,jeg godtar barna hans og viser interesse for dem.

En annen ting er at selv med denne kunnskap ,sier han ofte;"se den fine babyen"på byen el. skildrer varmt hvor fint det var å få egne barn.Det skjærer meg i hjertet. Han unner bare ikke meg å få et selv,med el. uten assistanse fra han...

Normalt må vi respektere at en partner ikke vil ha flere,men hvorfor går han da rundt og kikker på babyer selv og utbroderer for meg hvor fine de er??

Det tragiske er at jeg har to ekser som fremdeles kunne tenke seg å ha forhold og stifte famulie,men dem elsker jeg ikke.

Hva ville andre av dere kvinner gjort??

Ikke bare si ; dropp han,men sett dere inn situasjonen..

[Gjest StockDama]

At han syns barn er yndige betyr ikke det at han har flere barn. Jeg syns føll er helt fantastiske, men jeg vil aldeles ikke ha et selv.

du må bare velge...han eller barn.

[Gjest Gjest]

En som er har vært i litt samme situasjon som deg:

Ombestemt seg

Kanskje du finner noen gode tips der?

[Lissi]

Jeg vil si: dropp han!! Ikke unnlat å få barn pga han. Nå står det litt om liv for din del.. det brenner endel pga alder. Du kommer til å angre for resten av livet ditt om du forblir barnløs.

Jeg satt hardt mot hardt hjemme fra dag 1, at mitt største ønske er å få barn.

Så om min samboer ønsket et liv med meg så følger det barn med.

I ditt tilfelle så sa du at det var greit, du trodde det, men du har ombestemt deg. Det er lov, og jeg forstår. Å bli mor er noe av det største i verden... tror jeg;)

Så hva om det blir slutt mellom dere? Å det er for sent å få barn?

Nei, kjør på! Stå på krava, eller bruk dine metoder for å få barn om det er dette du ønsker deg mest av alt. Klem

[Alice Ayres]

Jeg har en sorg som jeg ike grier formidle til andre;

Jeg har funnet en mann som er alt jeg drømmer om; snill,øm,morsom,barnslig,følsom,interessant,sjarmerende,og

jeg føler at han også er forelsket i meg.Virkelig.

Han har to yngre barn fra et tidligere forhold som er avsluttet og i ordnete forhold,slik jeg oppfatter det.Ganske tidlig gav han uttrykk for at han har fått de barna han ønsker seg,og det var for så vidt noe jeg forholdt meg til,der og da.

Han har vært dønn ærlig fra starten. Han har fortalt deg at han ikke vil ha flere barn.

Så har dette etter hvert endret seg inni meg,og i dag ser jeg at jeg ønsker meg ett barn,sammen med han.

Dette har jeg forsåvidt ymtet om,uten å komme noen vei,selv om vi bare bruker hoppe av i svingen-metoden til denne dag.Så jeg har levd i håpet,så og si...

Når mannen din har vært såpass klar på punktet om barn, er dette ikke noe du kan laste han for. At du har levd i håpet er ditt eget valg. Sorry.

Saken er imidlertid at jeg biologisk har en klokke som tikker og ringer,jeg er over 40,men vet jeg kan få barn,selv om jeg ikke har noen fra før.

Så en gang anledningen var der,spurte jeg hva som skjer vis jeg blir gravid.

Han svarte da at det visste han ikke,det var jo en stor sak og forandring i et forhold,men at han ville tatt sitt ansvar for barnet i den grad han kunne.

Så spurte jeg om hva han ville følt vis jeg bestemte meg for å prøve en sædbank med tanke på hans aversjon,og da sa han at det ville blitt annerledes og at han ikke visste om han ville få så sterke bånd til det barnet.

Det jeg da IKKE sa,var at hvordan kan han kreve å ha svekkede bånd til et biologisk barn av meg md en søddonar,mens jeg visserlig er forventet å bortimot elske hans tidligere barn med en tidligere kvinne?

Er det dårlig gjort å sammenligne på denne måten?

JA. Disse to tingene har jo ingen verdens ting med hverandre å gjøre, og skal jeg strekke det litt langt er det du foreslo i samme gata som utroskap. Resultatet er jo det samme. Du blir gravid med en annen manns sæd. Måten du uttrykker deg når det gjelder barna hans, gjør meg bekymret. Jeg håper virkelig ikke at du lar dem lide for at du har valgt å ikke se sannheten i øynene fra dag en.

For meg er dette nå en realitet; jeg ønsker barn,men jeg ønsker også denne mannen.

Han vil ikke ha egne ,flere barn,og ikke at jeg får et med donor.

Er vi begge egoister?

Nei, den eneste egoisten her er deg. Han har vært klar på sitt fra starten, noe du har valgt å overse. Du må nok innse at du ikke kan få begge deler. Det er enten eller.

Jeg er blitt utrolig glad i denne mannen,jeg godtar barna hans og viser interesse for dem.

Du godtar barna hans???

En annen ting er at selv med denne kunnskap ,sier han ofte;"se den fine babyen"på byen el. skildrer varmt hvor fint det var å få egne barn.Det skjærer meg i hjertet. Han unner bare ikke meg å få et selv,med el. uten assistanse fra han...

Et barn er ikke noe man unner andre. Du omtaler det å få barn som en ting man skaffer seg.

Normalt må vi respektere at en partner ikke vil ha flere,men hvorfor går han da rundt og kikker på babyer selv og utbroderer for meg hvor fine de er??

Babyer kan være søte selv om man ikke ønsker seg noen. Som StockDama sier det: "Jeg syns føll er helt fantastiske, men jeg vil aldeles ikke ha et selv."

Det tragiske er at jeg har to ekser som fremdeles kunne tenke seg å ha forhold og stifte famulie,men dem elsker jeg ikke.

Hva ville andre av dere kvinner gjort??

Ikke bare si ; dropp han,men sett dere inn situasjonen..

Jeg skjønner ikke helt tankegangen din her. Det er igrunnen svært enkelt. Han vil ikke ha flere barn, så hvis du vil ha et barn blir det ikke med han.

[Gjest Gjest_blue_*]

Takk for svar og link; den var jo skikkelig rørende.

Jeg vet hellr ikke om jeg får barn,men bare det å ikke ha prøvd,gir meg frysninger,for jeg er redd for å bli bitter.

Men ,men det er jo de som er bitre uansett hva de får eller ikke...

Forholdet mitt ligger nok ikke så på et søvfat som det til hun i tråden "ombestemt seg".

Dette er noe jeg må ta standpunkt til ganske raskt.

Er redd å gjøre noe dumt.

Vel,han sa at et felles,uventet barn ville få hans støtte.

Slik jeg ser det ,er det mer forholdet og den påkjenning barn kan bringe,han er mest redd for.Tror jeg.

Jeg vet han er glad i meg.

Dette er ikke lett.

Det er ikke lett for menn å forstå kvinners biologi ,heller tror jeg.:-(

[Gjest Gjest_Blue_*]

Til Alice Ayres: Takk for svar.

hverken jeg ellr han har vært uærlige mot hverandre til denne dag. Han ville i utgangspunktet ikke ha barn,men han hopper i vertfall av i svingen....er det å vere klar og tydelig??

Jeg laster han ikke.Da ville jeg forlatt han.

Sæddonar er lik utroskap? nei,den er for drøy... de er mange par som tolererer det? Må tolerere?

At jeg lever i håpt,gjør det meg til egoist mer enn en som holder på meg tross mitt ønske?

Og jo,man skaffer seg faktisk barn! Enten via partnere,storken,adopsjon eller et skikkelig nyp.

Det er et valg og en drivkraft,og ikke noe som blir tildelt bare de som ber om det med foldete hender over dynen.

Å få barneller ville ha det,er da ren og skjær egoisme og ingenting å vere skjemt av?

At jeg godtar barna hans,betyr at de er velkommen i mitt liv,både med og uten faren.

[Transmogrifier]

dh

[Alice Ayres]

Hei, bare hyggelig.

Grunnen til at jeg sammenligner det å skulle oppsøke en sæddonor med utroskap er at det i dette tilfellet ikke er noe galt med sædkvaliteten til mannen din. Det er altså ikke noe som skulle tilsi at dere ikke kan få barn på den vanlige måten. Dette er altstå et utslag for noe bare du vil og ikke noe som skjer i fellesskap. Det blir som om situasjonen var omvendt og du ikke ville ha barn, men han ville - hvorpå han gikk og ronket, sprøytet sæden inn i en annen dame for at hun skulle bli gravid. Blir det ikke?

Du lever i håpet, sier du. Nå må det sies at de svarene jeg gir deg tar utgangspunkt i det du forteller meg om samlivet deres. Selvsagt er det mye mer som skjer mellom dere enn det du forteller her - og sikkert flere samtaler hvor ting blir sagt som kan tolkes både hit og dit. Men du sier at han har vært klar på sitt ønske om ikke å sette flere barn til verden fra dag én, og det har han ikke endret på, så da blir det jo din egen "skyld" at du er frustrert nå og ønsker at ting var annerledes.

Jeg har full forståelse for at du sliter nå, jeg sier bare at jeg ikke tror du kan få både og i dette tilfellet. Du er sammen med en mann som ikke vil ha barn. Du vil ha barn. Disse to er ikke forenelige. Så enten må du infinne deg med et liv uten egne biologiske barn, eller så må du bryte snarere enn senere. Du sier at du har bikket 40 - vel, da haster det.

Lykke til uansett.

[Gjest Gjest]

dh

Hva skal det bety?

[Gjest blu]

Transmogrifier: haha,fine linker du ooppgav!

Mye strategi,og regnestykker som går opp eller ned.

På en måte er vel dette en hauk og duestrategi,men ikke godt å vite hvem som er hauken og dua.

Både hans og felles eller aleneprodusert barn er velkomment av meg.

At jeg er alene om å ønske det,skal det liksom hindre meg?

Er jeg derfor mer manipulerende her enn han??

Det er jo store muligheter for at han kanskje ville forlatt meg i alle tilfellene,men det kan man jo leve med. Og ofte kommer de tilbake,etter en stund. Det er min erfaring.

Så innerst inne vet jeg hva jeg skal satse på.

[Gjest Gjest]

Transmogrifier: haha,fine linker du ooppgav!

Mye strategi,og regnestykker som går opp eller ned.

På en måte er vel dette en hauk og duestrategi,men ikke godt å vite hvem som er hauken og dua.

Både hans og felles eller aleneprodusert barn er velkomment av meg.

At jeg er alene om å ønske det,skal det liksom hindre meg?

Er jeg derfor mer manipulerende her enn han??

Det er jo store muligheter for at han kanskje ville forlatt meg i alle tilfellene,men det kan man jo leve med. Og ofte kommer de tilbake,etter en stund. Det er min erfaring.

Så innerst inne vet jeg hva jeg skal satse på.

Var dette deg trådstarter?

[Gjest Gjest]

dh

Så teit å skrive "dh", ingen her vet hva det betyr! Du ekskluderer mange ved å skrive slikt.

"dh" betyr "dine hettegensere"??

[Vera Vamp]

Har du virkelig satt deg ned med han og fortalt hvor mye dette betyr for deg og hvor du står, eller har du bare ymtet frempå og kommet med hentydninger?

[Gjest men]

Det er helt legitimt å ønske seg barn. Og å ikke ønske seg (flere).

Han er ikke den eneste her som kan si take it or leave it. Det er din kropp. Ditt liv. Hans liv. Og deres felles liv. Jeg hadde blitt forferdelig skuffet og enda mer sint om en mann ville ha meg som stemor til sine barn, men ikke ville gi meg egne. Men nok om det.

"Kjære, jeg vil ha et barn, og alderen min tilsier at jeg må foreta meg noe NÅ for å få det til. Jeg vil gjerne at du skal være faren, men hvis du ikke vil bli pappa flere ganger, vil jeg få det via en sædformidlingstjeneste. Jeg har gjort et valg, du må velge hvordan du vil forholde deg til det."

[Gjest StockDama]

"Kjære, jeg vil ha et barn, og alderen min tilsier at jeg må foreta meg noe NÅ for å få det til. Jeg vil gjerne at du skal være faren, men hvis du ikke vil bli pappa flere ganger, vil jeg få det via en sædformidlingstjeneste. Jeg har gjort et valg, du må velge hvordan du vil forholde deg til det."

Godt sagt

[Gjest Gjest_blue_*]

takk for svar!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro og tenke,og det gjør meg deppa.

Nå er det jo ikke gitt at man får barn i alle tilfeller,men bare det å ikke ha prøvd engang,fordi han har det fint som han har det,gjør meg trist.

Jeg har tenkt så det knaker hele helgen,og dette kommer til å bli et større og større problem for meg,og etterhvert for han.

kanskje like godt å bryte med en gang, men bare tanken får tårene til å sprute her...

Kanskje tror han at det er slik at han bare er kjæresten min får å gjennomføre dette,men det er helt feil.

Jeg forelsket meg i personen og hadde egentlig ikke tenkt å ha et forhold igjen særlig snarlig,heller.

Så blir jeg glad i noen,syn på ting forandrer seg,og jeg ser at det jeg har unngått så langt i livet,er noe jeg ønsker med denne mannen.

Det pussige er jo at han ikke er helt hysterisk med tanke på prevensjon osv,

og det forvirrer meg litt.

Men jeg tør ikke ta dette opp helt åpent flere ganger,vil ikke ødelegge sommeren og planene våre.

Jeg føler det tar på,dette....