Er jeg urimelig?

[Gjest Gjest_Tulla_*]

Jeg begynner å lure på om jeg virkelig er urimelig.

Det har seg sånn at kjæresten min er mye borte hjemmefra pga jobben sin. Det har gått mange, mange uker uten at vi så til hverandre, og oppå det hele bor vi heller ikke sammen.

Jeg er ung, og full av følelser. Vi har vært sammen 2,5 år, og jeg føler meg så nedprioritert. Jeg trenger han ved min side, og tenker hele tiden på at hvis det var jeg som var borte så mye, så hadde jeg vært helt oppå han hele tiden, og vist han hvor mye jeg har savnet han. Han er ikke helt der, og jeg føler meg fortapt. Jeg vet han elsker meg, og når vi først er sammen, så ser det fantastisk, men det er den tiden da han er borte - ikke med meg - at jeg føler meg alene, og forlatt.

Vi sees virkelig ikke ofte, og jeg kan si med hånda på hjerte at jeg ikke har sett han mer enn 9 ganger i løpet av de 10 ukene han har vært borte. Det skjerer hver gang jeg nevner det, fordi jeg savner han mer enn jeg kan beskrive.

Jeg har fortalt han at jeg føler meg nedprioritert, og at jeg trenger han ved min side ,men da svarer han bare med at det må jeg ikke gjøre , og at det hadde han aldri gjort heller. Jeg tror på han, jeg gjør det virkelig, men det er den følelsen jeg sitter igjen med...

Hjelp meg jenter, hvordan kan jeg få meg seg til å tenke positivt igjen? Hvordan kan jeg få han til å trenge meg?

[Gjest Morsomme meg...]

Jeg begynner å lure på om jeg virkelig er urimelig.

Det har seg sånn at kjæresten min er mye borte hjemmefra pga jobben sin. Det har gått mange, mange uker uten at vi så til hverandre, og oppå det hele bor vi heller ikke sammen.

Jeg er ung, og full av følelser. Vi har vært sammen 2,5 år, og jeg føler meg så nedprioritert. Jeg trenger han ved min side, og tenker hele tiden på at hvis det var jeg som var borte så mye, så hadde jeg vært helt oppå han hele tiden, og vist han hvor mye jeg har savnet han. Han er ikke helt der, og jeg føler meg fortapt. Jeg vet han elsker meg, og når vi først er sammen, så ser det fantastisk, men det er den tiden da han er borte - ikke med meg - at jeg føler meg alene, og forlatt.

Vi sees virkelig ikke ofte, og jeg kan si med hånda på hjerte at jeg ikke har sett han mer enn 9 ganger i løpet av de 10 ukene han har vært borte. Det skjerer hver gang jeg nevner det, fordi jeg savner han mer enn jeg kan beskrive.

Jeg har fortalt han at jeg føler meg nedprioritert, og at jeg trenger han ved min side ,men da svarer han bare med at det må jeg ikke gjøre , og at det hadde han aldri gjort heller. Jeg tror på han, jeg gjør det virkelig, men det er den følelsen jeg sitter igjen med...

Hjelp meg jenter, hvordan kan jeg få meg seg til å tenke positivt igjen? Hvordan kan jeg få han til å trenge meg?

Her får du et kort sammendrag av KG svarene

1) Dump han

2) Kjøp en dildo

3) Snakk med han om dine følelser

i prioritert rekkefølge...

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg godt TS. Det er vondt å savne noen på den måten. :/

Hvis han er så mye borte pga jobb, så er det vel egentlig ikke så mye som kan gjøres for å bedre situasjonen, annet enn at han evt bytter jobb/jobber mindre eller noe slikt. Hvis du mener han er i posisjon til å forbedre situasjonen, men velger å ikke gjøre det, så må du forsøke å finne en måte å nå inn til han på. Si f.eks at du ikke orker et slikt forhold i lengden, og at dere må ses oftere.

[Gjest Gjest]

Har bare lyst å si at jeg er i samme situasjon. Han reiser ikke med jobben, men har eksamen (jeg og, forsåvidt), og vi får nesten ikke sett hverandre i det hele tatt. Jeg er villig til å gi kveldene til ham, men ser ikke ut som om han er like villig. :/

[Gjest TS]

Har bare lyst å si at jeg er i samme situasjon. Han reiser ikke med jobben, men har eksamen (jeg og, forsåvidt), og vi får nesten ikke sett hverandre i det hele tatt. Jeg er villig til å gi kveldene til ham, men ser ikke ut som om han er like villig. :/

Tusen takk for svar, begge to!

Det ser ut til å ordne seg på en måte. Jeg har vært litt hard mot han i det siste, og sagt at jeg ikke er i stand til å utsette meg for sånt forhold i lengden. At jeg har mitt eget liv, og at jeg trenger ikke ekstra bekymringer fra den jeg elsker så høyt. Nå har han forstått - endelig, og jeg er lettet. Jeg håper der varer, og at han fortsetter å se det litt fra min side.

Jeg håper du og din partner finner ut av det, kanskje det blir bedre når eksamentiden er over? Jeg er også sånn som er villig til å gi kveldene mine til han, men det er ikke alltid han tar det hintet.. men da er det kanskje greit å spørre om hvorfor han ikke vil?